Mor & datter

I dag kom jeg over en bok som inneholder Virginia Woolf essay «On being ill» i tillegg til teksten «Notes from sick rooms» av Virginias mor, Julia Stephen. På baksiden av boka er et bilde av de to. Jeg ble så utrolig rørt av dette bildet. Morens ømhet, baby Virginias litt spørrende blikk mot kameraet. Vissheten om at moren skal dø før datteren er voksen. Likheten mellom mor og datter. Jeg synes Virginia ligner litt på min egen datter på dette bildet. Og jeg tenker hva om det var oss?

Virginia Woolf og moren Julia Stephen

Lykke

Sist fredag var jeg ute og drakk øl på mimretreff med mange mennesker jeg ikke har sett på lenge. Jeg var overrasket over hvor hyggelig og gøy det var å snakke med personer jeg knapt har hatt kontakt med på årevis. Mange av dem kjente jeg ikke så godt da en gang. Men det var så fint, alle var så glade. En av dem som kom var ekskjæresten min, som jeg heller ikke har sett på årevis. Han spurte om jeg var lykkelig. Ja, sa jeg. Ja, jeg er det. Barn, ekteskap, jobb, det er flott alt sammen. Og jeg kjente at jeg mente det. Og han smilte og sa at det var bra. Lykke er et sånt stort ord som man kan være redd for å bruke. Hva er det å være lykkelig? Er det at alt er perfekt? At ingenting kunne vært bedre? Jeg vet ikke. Likevel er jeg sikker på at jeg er lykkelig. Jeg har ting som av og til plager meg, ting jeg skulle ønske jeg kunne gjøre som jeg sliter med å få gjort. Kanskje denne lykken bare er at jeg er komfortabel i livet mitt, fornøyd med valgene jeg har tatt. Jeg elsker mannen min, barnet mitt, stedet vi bor, jobben min. De jeg bryr meg om har det stort sett bra. Jeg får gjort ting jeg liker. Leke med babyen, lese bøker, drikke te og se ut på snøen, gå på ski i vakre marka, gå på kino, strikke mens jeg hører på at mannen spiller gitar. Det er mindre tid til skriving og venner som bort langt unna. Men mulighetene er der. Er lykke å føle at du aldri har hatt det så bra som nå, at du ikke ville byttet mot noe annet?

Et blaff av tekstliv

Jeg skriver stadig, men åpenbart ikke så mye her på bloggen selv om jeg stadig tenker på den. Jeg forsøker fortsatt å skrive en roman, noe som stadig tar lenger tid enn jeg tror. Noen ganger tar jeg også pause fra romanen fordi jeg føler meg lei og utbrent. Da skriver jeg litt på et par barnebøker og planlegger en ny roman. Tro om noe av dette noen gang vil bli ferdig og lesbart for andre? Den som lever får se.

Mikkel Øyen som arrangerer litteratursalongen Splittet Kjerne hjemme hos seg selv inviterte meg til å lese der nå på lørdag. Det ble en veldig hyggelig litterær aften. Jeg leste to tekster som begge handler om det å bli mor. Her er en av dem.

Morskjærlighet

Hvert eneste sentimentale gratulasjonskort i hver eneste bokhandel i hele verden.

Hver eneste love heart knasket av desperate gravide med halsbrann eller smattet mellom forelskede lepper.

Hver eneste etterlengtede bamse som sitter på hyllene og aldri blir vunnet på hvert eneste tivoli som noen gang har slått opp en bod.

Hver eneste røde rose som har blitt klamret av svette håpefulle hender eller bitt av lidenskapelige tenner.

Hvert eneste ord av kjærlighet risset inn på trær, benker, vegger eller hud.

Jenter

Nå har jeg sett de fire første episodene av den nye snakkis-serien fra HBO, Girls. Girls er laget av Lena Dunham og har Judd Apatow (kjent for filmer som Superbad og Knocked up) som produsent. Greia er å gjøre en serie som er for jenter hva Apatows filmer har vært for gutter. Dette er en slags realistisk Sex and the City, om fire venninner i tjueåra som bor i New York. Her er det lite glamour og Prada. Girls byr derimot på pinlige sexscener, kropper som ikke ser photoshoppa ut, venninneprat med og uten 18 årsgrense, kjærestetrøbbel, pengetrøbbel, jobbtrøbbel. Mye av det er ganske morsomt, noe er litt trist og mye av det er fryktelig pinlig. Det er lenge siden jeg har sett noe som gjør meg så utrolig flau som denne serien. Kanskje særlig fordi den er så realistisk. En skamfull påminnelse om alt det dumme og flaue man gjorde da man var ung (kremt, yngre). Kanskje har det også noe å gjøre med at man ikke er vant til å se jenter bli fremstilt på den måten på tv, som nemlig ganske vanlige jenter.

Jeg klarer ikke helt å bestemme meg for om jeg liker Girls eller ikke. Jeg er veldig glad for at det er blitt laget en slik serie og den er uten tvil veldig bra. Men den er også altså så pinlig at det til tider er smertefullt å se på. Likevel, jeg kommer nok til å fortsette og se i hvert fall en stund til.

Girls byr også på mye bra musikk via soundtracket. Episode 4 avsluttes med den nydelige låta «Same mistakes» av The Echo Friendly. Jeg anbefaler å gi dem en lytt.

 

Filmer å se fram til

På nyhetene for et par dager siden snakket de om at det stadig kommer flere filmer med sterke kvinnelige hovedpersoner. De viste blant annet til Noomi Rapace som både har spilt Lisbeth Salander og som nå er aktuell med Prometheus. Jeg så sistnevnte på søndag. Den er absolutt verdt å se. Spennende, visuelt helt fantastisk og Rapaces karakter Elizabeth Shaw er nesten like tøff som Sigourney Weavers Ellen Ripley.

Og vi har mer å se fram til! Jeg gleder meg spesielt til at Pixar lanserer sin første film med en kvinnelig hovedrolle. Brave har bueskyting, skotter, magi, søte dyr og en heltinne som kjemper for sin frihet. Høres ut som oppskriften på suksess.

Jeg er også spent på å se Kristen Stewart i en litt tøffere rolle enn stakkars klønete Edward-avhengige Bella. Nå er hun Snøhvit som bruker tida på å sloss mot den onde dronningen og ikke bare vente på Prince Charming.

Mitt hjerte gleder seg stort over å se flere kvinnelige actionhelter. Nå trenger vi bare flere filmer med kvinner i godt voksen alder i hovedrollen, så begynner vi virkelig å snakke!

 

Fortryllende troll

Her i Norge er vi godt kjente med troll. De kan være store og skumle eller små og søte. Uansett er de en del av nasjonalarven. I Amanda Hockings Trylle-trilogi møter vi også troll, men av en litt annen type enn vi er vant til.

Trylle-bøkene består av titlene Switched, Torn og Ascend. De bygger på forestillingen om changelings, eller byttinger som vi kaller dem på norsk. Hovedpersonen er 18 år gamle Wendy Everly. Hun har aldri helt funnet seg til rette noe sted og da hun var 6 år prøvde moren hennes å drepe henne og anklaget henne for å ikke være hennes barn. Siden da har hun bodd sammen med den overbeskyttende storebroren Matt og tanten Maggie. Når fortellingen starter har de akkurat flyttet til et nytt sted og Wendy har begynt på en ny skole etter å ha blitt kastet ut av den gamle. Dette er hennes siste sjanse til å starte et nytt liv og fullføre high school. På skolen blir hun kjent med den mørke og mystiske Finn som virker som han følger etter henne. Det viser seg snart at Finn er der for å føre Wendy til den verdenen hun egentlig hører hjemme i.

Wendy tilhører Trylle, en stamme av troll. I motsetning til i eventyrene så ligner troll her veldig på mennesker bortsett fra at de ha ustyrlig hår, i noen tilfeller grønnlig hud og liker å gå barbeint. Også har de selvsagt magiske krefter. Wendy blir med Finn til det lille lukkede samfunnet Förening, der Trylle-trollene holder til. Der møter hun et samfunn som er styrt som et gammeldags monarki med klare klasseskiller. Hun møter også sin mor som viser seg å være dronningen av Trylle og Wendy er hennes arvtaker. Selv om Wendy ikke følte seg hjemme i menneskenes verden sliter hun også med å forstå og passe inne i trollenes samfunn som er veldig fjernt fra hva hun er vant til. Men hun har liten tid på seg til å sette seg inn i ting. Trylle er nemlig truet av Vitra, en annen trollstamme som vil gjøre hva som helst for å røve til seg Trylle og som også er spesielt interessert i Wendy.

Jeg skal ikke begi meg inn på mer handlingsreferat for da blir det bare spoilere. Det er litt vanskelig å anmelde tre bøker under ett, men kort sagt kan jeg si at disse bøkene er passe spennende og morsomme, men klarer ikke helt å bli noe mer enn helt grei underholdning. Jeg liker karakteren Wendy. Jeg synes at hun er troverdig og jeg liker at hun gjør en del uforutsette ting. Dette er bøkenes største styrke. Man tror på Wendy og blir engasjert i hvordan det skal gå med henne. Jeg liker også at Hocking gir oss opptil flere uventede vendinger i kjærlighetsdelen av plotet. Det viser at hun tør å gå sine egne veier og ikke bare ta den mest opplagte ruta.

Bøkenes svakheter er at en del av karakterene og konfliktene blir litt for karikerte. (De onde er så innmari onde). I tillegg synes jeg at forfatteren rydder litt for godt opp på slutten. Det skal liksom være happy ending for alle penga, alle skal ende opp med noen. Når hun i tillegg i den nye trykte utgaven har lagt til en «Et år senere»-del, slik at vi virkelig ikke skal være i noen tvil om hvordan det gikk, så det blir det litt vel sukkersøtt for meg.

Forfatteren Amanda Hocking ble en sensasjon da hun publiserte bøkene sine selv på nettet etter å ha blitt refusert. E-bøkene hennes solgte i bøtter og spann, og til slutt ble hun plukket opp av et tradisjonelt forlag. Trylle-bøkene ble trukket tilbake fra nettet, redigert og gitt ut på nytt i trykt format og gitt ut fortløpende nå i 2012. Det er disse utgavene jeg har lest. Alt i alt må jeg si at jeg likte dem og at når «Wake», den første boka i den nye serien hennes, kommer ut i august så kommer jeg til å kjøpe den.

Smakebit #3

Jeg har vært bissi i det siste med å skrive på romanen min, lese gjennom romanen min, besøke svigerfamilie i pinsen og så være litt tufs og syk. Og i tillegg rase gjennom en rekke young adult bøker av typen urban fantasy selv om jeg stadig vekk lover meg selv at jeg skal lese noe Seriøst snart. (Jeg holder strengt tatt på med en bok av Gertrude Stein som er en klassiker, men blir altså stadig distrahert av mer lettbente ting).

For en uke siden sendte jeg mitt mer eller mindre ferdige romanutkast til ei jeg kjenner som går på skrivestudiet i Bø. Nå sitter jeg litt sånn på nåler og venter på at hun skal si om jeg kan sette i gang med finpussen eller om jeg fortsatt er milevis unna mål. La oss håpe det er det første!

Her er en tredje smakebit. Den er hentet fra et sted ganske tidlig i fortellingen og er mindre dramatisk enn de to utdragene jeg har postet før. Her får vi et inntrykk av Sofies hjemmemiljø.

Sofie våknet av dørklokka som ringte. En stund ventet hun på at moren skulle åpne, men det ringe igjen. Og igjen. Til slutt trakk hun på seg en shorts og t-skjorte hun fant på gulvet og skyndte seg bort til døra. Hun utbrøt en overrasket liten lyd da hun så hvem det var. I døråpningen stod Karine, morens storesøster. Hun smilte av Sofies overraskede uttrykk.

”Får jeg ikke en klem når jeg har reist så langt?”

Sofie gliste og ga tanten en lang klem.

”Hva gjør du her?” spurte Sofie mens tanten kom inn i gangen og slengte fra seg en tung ryggsekk. Karine bodde i Sør-Trøndelag hvor hun drev et småbruk hun hadde kjøpt for noen år siden. Sofie og foreldrene pleide å besøke henne om sommeren, men Karine kom nesten aldri til Oslo. Selv om hun var oppvokst der mente Karine at Oslo var ”et pokkers mas” og holdt seg helst hjemme på gården.

Karine rettet seg opp og løsnet håret før hun igjen satte det opp i en stram knute. Håret hennes var mørkebrunt slik som søsterens, men med flere grå striper i. Hun sukket og vred på nakken.

”Det hørtes ut som dere trengte meg.”

Noen minutter senere satt Sofie på kjøkkenet og drakk varm kaffe av et pappkrus mens hun spiste på en sandwich fra Deli di Luca. Karine visste akkurat hva hun likte. Brie med tomat og ruccola. Moren hadde blitt sendt i dusjen. Karine stablet skitne tallerkener og glass inn i oppvaskmaskinen. Så fant hun fram en søppelsekk og stappet alle de tomme take away-eskene ned i den. Etter å ha slått en knute på den fulle posen satte hun seg ned og tok en slurk av sin egen kaffe.

”Hvordan går det med deg,” sa hun etter en stund.

Sofie trakk på skuldrene.

”Greit.”

”Og hvordan går det med moren din?”

Sofie nølte litt før hun så opp fra kaffen sin. Hun så på ansiktet til Karine at hun egentlig visste svaret.

”Ikke særlig bra.”

Karine nikket. Pannen hennes rynket seg.

”Har du hørt noe mer fra faren din?”

”Han ringte meg for noen dager siden. Vi bare pratet litt. Han ville ikke snakke med mamma.”

”Vet du hvor han bor hen nå?”

Sofie ristet på hodet. Karine sa noen stygge ord helt stille. Sofie skvatt til. Hun hadde aldri hørt Karine banne før.

”Jeg kan bare ikke tro at han bare dro fra henne. Fra dere.”

Sofie bet seg i leppa.

”Det kan jo hende han kommer tilbake,” sa hun.

Karine åpnet munnen, men sa ikke noe. Ansiktsutrykket hennes fortalte Sofie hva hun trodde om saken. De drakk begge av kaffen sin. Karine lente seg framover og tok hånda til Sofie.

”Moren din er litt ute av seg nå.” Hun sukket og ristet på hodet. ”Anne har aldri vært noe flink til å takle kriser. Til å snakke om ting.” Hun klemte Sofies hånd. ”Men hun kommer til å bli bedre.”

”Jeg håper det,” sa Sofie. Stemmen hennes var tynn. ”Hvor lenge blir du her?”

”En stund.”

Karine lot temaet ligge og begynte å bla i avisene hun hadde tatt med.

”Herregud,” sa hun. ”Som om byen trengte flere sånne problemer.”

Sofie så spørrende opp fra sandwichen sin.

”Drømmedop sprenger Oslo-psykiatrien,” leste Karine.

Artikkelen fortalte at flere titalls ungdommer hadde blitt innlagt på psykiatrisk de siste månedene etter å ha tatt en ny type narkotika som politiet ikke kjente til, men som gikk under navnet ”drømmestøv”. Karine kastet et granskende blikk på Sofie over aviskanten.

”Er dette noe du vet noe om?” spurte hun.

Sofie ristet på hodet. Hun tenkte på gutten hun hadde møtt på fortauet kvelden før. Han hadde definitivt fått i seg noe rart. Kanskje det var dette drømmestøvet. Hun oppdaget av Karine fortsatt så mistenksomt på henne. Sofie himlet med øynene.

”Jeg lover at jeg er ren som snø.”

”Hva i all verden snakker dere om?”

Moren til Sofie stod i døra. Hun var våt i håret og luktet lavendelsåpe. Hun hadde på seg en lys kjole Sofie ikke kunne huske å ha sett på lenge. Hun så nesten glad ut. Karine klappet sammen avisa.

”Ikke noe.”

Verdens beste mammaland

En ting jeg har tenkt mye på siden jeg ble gravid, og særlig i tida rundt fødselen, er hvor utrolig takknemlig jeg er over å bo og være mamma i Norge. Det har vært en del snakk om nedskjæringer på sykehus og fødeavdelinger, men jeg kan ikke si annet enn at jeg er dypt imponert av den oppfølgingen jeg og datteren min har fått. Både hos fastlegen og på fødeavdelingen på Ullevål følte jeg at jeg fikk all den hjelpen jeg trengte fra engasjerte og flinke fagfolk. Alt uten å betale en krone. Og etter at vi kom hjem tok helsestasjonen over. Vi fikk hjemmebesøk av en kjempehyggelig helsesøster og siden har vi vært på helsestasjonen flere ganger for oppfølging. De som jobber der har alltid tid til å prate og svare på spørsmål. I tillegg har vi her i landet den luksusen at vi foreldre blir betalt for å være hjemme med barnet vårt i et år. Alt dette oppleves som intet mindre enn fantastisk.

Så da er det kanskje ikke rart at Norge har blitt kåret til verdens beste land å være mamma i for tredje år på rad. Men vi kan ikke bare klappe oss selv på skulderen. I mange land er fortsatt det å bringe fram barn det farligste en kvinne kan gjøre. Land som Niger og Afghanistan ligger på verstinglista over mødre- og småbarnsdødelighet. Redd barna skriver om dette i dag. De håper at den norske regjeringen ikke bare vil fortsette å jobbe for mødre i Norge, men også hjelpe de i andre land. Redd barna har lansert kampanjen «Alle som en». Her kan du lese om kampanjen og hvordan du kan delta.

Jeg fant nyheten om kåringen og Redd barnas kampanje hos Mammadamen.

Selvportrett fra i høst, ca 5 måneder på vei.

Poesi mens vi puster 104

23.14 (hvor som helst i verden)

fotografier av jorden
ovenfra: gatenett og elver, åkerlapper
klynger av hus, solsvidde sanddyner
og fjellområder, flyplasser; en klode
som rommer alt dette
et blikk som glir over verdenshav
millionbyer, skoger av skyskrapere –
det finnes en bevegelse i kroppen
som står stille, en lengsel
som ikke vet hva den lengter mot,
og jeg skriver navnet på min egen gate
sirkler inn bygården, leiligheten
vinduet, tenker: kan jeg finne meg selv
om jeg bare zoomer nært nok –
uskarpe former, en saus av piksler
fotografier av fotografier
av meg selv foran en skjerm
som rommer alt dette?
jeg prøver å samle tankene
følge blikket som glir videre
mot et punkt i enden av lengselen,
i sentrum av tanken: et sted å være
et liv å leve meg inn i

 

– Rune F. Hjemås

fra samlingen Det er ikke vår, det er global oppvarming (2012)

Katt vs epler

I dag kom gråværet tilbake og legger en liten demper på helgestemningen. Heldigvis ble humøret mitt reddet av den søteste katte-videoen jeg har sett på lenge. Aww… Katten her er en Scottish fold. De er utrolig nydelige og jeg har veldig lyst til å få meg en sånn en dag. (Det blir nok en stund til ettersom jeg allerede har en stor norsk skogkatt).

Ellers ser jeg fram til en helg hos familien i Fredrikstad hvor det blir konfirmasjon og feiring av bursdagen til yours truly!

God helg! :)