Verdens beste mammaland

En ting jeg har tenkt mye på siden jeg ble gravid, og særlig i tida rundt fødselen, er hvor utrolig takknemlig jeg er over å bo og være mamma i Norge. Det har vært en del snakk om nedskjæringer på sykehus og fødeavdelinger, men jeg kan ikke si annet enn at jeg er dypt imponert av den oppfølgingen jeg og datteren min har fått. Både hos fastlegen og på fødeavdelingen på Ullevål følte jeg at jeg fikk all den hjelpen jeg trengte fra engasjerte og flinke fagfolk. Alt uten å betale en krone. Og etter at vi kom hjem tok helsestasjonen over. Vi fikk hjemmebesøk av en kjempehyggelig helsesøster og siden har vi vært på helsestasjonen flere ganger for oppfølging. De som jobber der har alltid tid til å prate og svare på spørsmål. I tillegg har vi her i landet den luksusen at vi foreldre blir betalt for å være hjemme med barnet vårt i et år. Alt dette oppleves som intet mindre enn fantastisk.

Så da er det kanskje ikke rart at Norge har blitt kåret til verdens beste land å være mamma i for tredje år på rad. Men vi kan ikke bare klappe oss selv på skulderen. I mange land er fortsatt det å bringe fram barn det farligste en kvinne kan gjøre. Land som Niger og Afghanistan ligger på verstinglista over mødre- og småbarnsdødelighet. Redd barna skriver om dette i dag. De håper at den norske regjeringen ikke bare vil fortsette å jobbe for mødre i Norge, men også hjelpe de i andre land. Redd barna har lansert kampanjen «Alle som en». Her kan du lese om kampanjen og hvordan du kan delta.

Jeg fant nyheten om kåringen og Redd barnas kampanje hos Mammadamen.

Selvportrett fra i høst, ca 5 måneder på vei.


Poesi mens vi puster 104

23.14 (hvor som helst i verden)

fotografier av jorden
ovenfra: gatenett og elver, åkerlapper
klynger av hus, solsvidde sanddyner
og fjellområder, flyplasser; en klode
som rommer alt dette
et blikk som glir over verdenshav
millionbyer, skoger av skyskrapere –
det finnes en bevegelse i kroppen
som står stille, en lengsel
som ikke vet hva den lengter mot,
og jeg skriver navnet på min egen gate
sirkler inn bygården, leiligheten
vinduet, tenker: kan jeg finne meg selv
om jeg bare zoomer nært nok –
uskarpe former, en saus av piksler
fotografier av fotografier
av meg selv foran en skjerm
som rommer alt dette?
jeg prøver å samle tankene
følge blikket som glir videre
mot et punkt i enden av lengselen,
i sentrum av tanken: et sted å være
et liv å leve meg inn i

 

– Rune F. Hjemås

fra samlingen Det er ikke vår, det er global oppvarming (2012)


Katt vs epler

I dag kom gråværet tilbake og legger en liten demper på helgestemningen. Heldigvis ble humøret mitt reddet av den søteste katte-videoen jeg har sett på lenge. Aww… Katten her er en Scottish fold. De er utrolig nydelige og jeg har veldig lyst til å få meg en sånn en dag. (Det blir nok en stund til ettersom jeg allerede har en stor norsk skogkatt).

Ellers ser jeg fram til en helg hos familien i Fredrikstad hvor det blir konfirmasjon og feiring av bursdagen til yours truly!

God helg! :)


Ting jeg digger akkurat nå

Nå i helga kom endelig sola og varmen tilbake og jeg føler meg plutselig veldig sprudlende. Så her er en liten liste over ting som gjør meg glad for tida.

– å kunne gå i t-skjorte ute

– hvor optimistisk sola gjør meg

– babybablingen til datteren min. Kan ikke tenke meg noen finere lyd enn pludringen hennes

– de nye episodene av Bones (mulig at det har noe med at Bones og Booth er blitt foreldre)

– å spise middag ute. De siste dagene har jeg spist sushi i parken, pastasalat i hagen bak huset vårt og veggis-wraps på Nazar café på Sagene

– Trylle-bøkene av Amanda Hocking (egen post om dem senere)

– at jeg endelig synes jeg skimter mål for romanen min

– det nye albumet til Norah Jones


Tilbake i verden (og i kinosalen)

For noen uker siden begynte jeg å jobbe igjen. Det er nå min kjære ektemann som har hovedansvaret for å passe på det lille nurket. Jeg var litt nervøs for hvordan det skulle bli, men fant fort ut at det er ganske greit. For det første er mannen min en super pappa. For det andre har jeg en jobb som gir meg to timer ammefri hver dag. Og for det tredje så har jeg en mann som ikke har noe i mot å henge rundt Blinderen i noen timer hver dag slik at jeg både får ammet og kost litt på babyen i løpet av dagen. Om noen uker bytter vi igjen. Da skal jeg tilbake i heimen og mannen begynner på skole. Så egentlig synes jeg at jobb + baby fungerer fint. Men det har vært noen savn fra permisjonsdagene og da særlig babykino.

Babykino er genialt. Det gir deg følelsen av å være en del av den normale voksensfæren, men du kan ha med deg babyen. Andre typiske kveldsaktiviteter som å gå på utesteder, litteraturarrangementer osv er off limits når man har en liten baby, men man kan i det minste gå på kino. Men så begynte jeg altså å jobbe. Ikke noe mer kino på dagtid. Men tenkte jeg, vi kan jo få barnet til å spise av flaske slik at jeg ikke alltid må være tilstede ved mating og kan få litt mer bevegelsesfrihet. God ide, ikke sant? Det syntes ikke datteren min, som lå der med tåteflasketuten i munnen og så ut som hun lurte på hva i all verden det var hun skulle med den. Etter en stund med flere mislykkede forsøk med flaske og litt lesing på internett kom vi på å prøve koppmating. Heller ingen umiddelbar suksess, men nok til at jeg følte at jeg kunne ta sjansen på å snike meg ut en kveld.

Så nå på mandag var jeg ute av huset etter kl 18 for første gang siden en gang i desember. Oh yes. Jeg følte meg temmelig nervøs og skikkelig krazy, der jeg satt og ventet på bussen kl 19.30, rett etter å ha ammet og lagt barnet. Bare for å virkelig føle at jeg tok av, slo jeg meg løs i smågodtdisken på Saga kino og toppet det hele med en flaske Bris. Deretter var det tid for å se Hunger Games, noe jeg har lengtet dypt og inderlig etter siden jeg visste at de skulle lage en film. Jeg syntes bøkene og særlig den første var utrolig bra. Jeg skrev en engasjert bloggpost om den i fjor.

Nå har jeg brukt opp hele denne bloggposten til å skrive om forløpet til kinobesøket, så jeg nøyer med å si at Hunger Games The Movie absolutt levde opp til forventningene. Se den gjerne på kino, den er verdt pengene. Vær forberedt på å bli rørt og forferdet om hverandre. Den er virkelig en av de beste filmadaptasjonene av en bok jeg har sett. Det syntes til og med venninnen min som jeg var der med enda hun er av den typen som henger seg opp i at detaljer som hovedkarakterens hårlengde og fargen på katten ikke stemmer (sånt går meg hus forbi).

Jeg hadde med andre ord en utmerket første kveld ute som nybakt mor. Og babyen? Hun hadde sovet nesten hele tida mens jeg var borte.


Poesi mens vi puster 103

I helga hadde vi navnefest for vesla vår. Nå er Live (som hun heter) blitt offisielt ønsket velkommen til slekta. Det var veldig koselig å feire henne sammen med familien. Jeg ble helt rørt av hvor mye oppmerksomhet og nydelige gaver hun fikk. I talen min leste jeg dette diktet som er en fin skildring av hvordan det føles ha et nytt lite menneske i huset.

Det nye andedrag av Halldis Moren Vesaas

Den gode natta gøymer oss.
Eg ser deg ikkje lenger,
men det er berre nokre steg
imellom våre senger.
Den vesle senga vi fekk til,
små plagg, små mjuke laken,
får hyse deg og verme deg,
du kom så arm og naken.

Eg ligg og høyrer pusten din –
ein straum som jamt skal fløde
i år på år, langt etter vi
som gav deg liv er døde.
Så stutt, så nytt eit andedrag –
eg tykkjer heile stova
er vak som eg og lyder stilt
og takkar Gud for gåva.

Kvar stund ber vokster med til deg.
Kva gjer det vel om tida
går bort med oss, mot slutt og stogg,
når berre her ved sida
ditt andedrag flyt stilt og jamt,
når sjølve livet er her?
Du gav oss nye hjarte, du.
Dei eig ei bønn: Å, ver her!


Enda en smakebit

Jeg er fortsatt en dårlig blogger tross gode intensjoner, men håper det vil glede mine (u)tålmodige lesere at det går stadig framover med romanen! Den har foreløpig tittelen «Jenta som gikk seg vill i skogen.» Vet fortsatt ikke helt om det er den rette tittelen. Å komme på en bra og passende tittel er innmari vanskelig synes jeg. Nuvel. Tusen takk for de hyggelige tilbakemeldingene jeg fikk på utdraget jeg la ut for en stund siden. Og fordi dere ba om mer så skal dere få det! Og som sagt så skriver jeg så fort og godt jeg kan med det mål å sende det inn til et forlag etterhvert. Hvem vet, kanskje blir hele manuset å lese mellom to permer en dag. Hvis ingen forlag vil ha det så vurderer jeg å bare legge det ut på nettet så folk uansett kan lese boka om de vil. Det vil tiden vise. Men først, enda en liten smakebit:

«Hun hørte musikk. Noen spilte fele. Sofie gikk etter lyden og kom til en dør som stod på gløtt. Forsiktig dyttet hun til den. Niko stod midt i rommet. Kveldsola kom inn gjennom det åpne vinduet og fikk siluetten hans til å gløde. Han hadde bar overkropp og bare føtter. Han spilte på en fele som så veldig gammel ut. Øynene hans var lukket. Det virket ikke som han merket at Sofie var der. Sofie stod helt stille, livredd for å avbryte musikken. Hun kunne ikke huske å ha hørt melodien han spilte før. Likevel virket den merkelig kjent. Det var noe med den som gjorde henne både glad og trist på en gang. Hun kjente en veldig lengsel uten at hun helt visste etter hva. Tonene fra fela strøk mot henne gjennom døråpningen og lokket henne til seg. Samtidig var hun så trollbundet av lyden at hun ikke kunne røre seg.

Sofie ante ikke hvor lenge hun hadde stått der da Niko løftet buen fra strengen. Han ble stående slik en stund, fortsatt med haken lent mot instrumentet. Så lot han armene synke og åpnet øynene. Han virket ikke overrasket over å se henne selv om han ikke hadde gitt noe tegn til at han hadde visst om publikumet sitt.
“Hei,” sa Sofie.
Før hun visste ordet av det var Niko borte og kysset henne. Hjernen hennes hoppet over overraskelsen og gitt rett til å nyte følelsen av å bli kysset. Hun kjente instrumentet han fortsatt holdt i hånda hvile mot ryggen hennes. Men mest opptatt var hun var munnen og pusten hans. Da han til slutt slapp henne var kroppen myk og leppene såre.
Niko så ned på henne og lot hånda gli gjennom håret hennes som om det var rennende vann.
“Så fint at du kom.” Sofie smilte, turte å lene seg inntil ham, trakk inn duften av huden hans. Den var lett kjølig mot kinnet hennes. «Er det greit om vi går ut en tur? Jeg har vært her inne i hele dag.»
Sofie løsrev seg fra grepet hun hadde rundt livet hans. Dette var bedre hun hadde våget å håpe på. Han ville at de skulle gå ut. Som på en date.
“Okay.”
Niko smilte og kysset henne lett på pannen.
“Flott. Jeg må bare ordne noe, så kan vi gå. Vent her.”
Han forsvant ut av rommet og Sofie ble stående igjen.
Hun så seg rundt i rommet. Et arbeidsbord fullt av papir og malingstuber. Pensler i møkkete glass. I det ene hjørnet stod et staffeli med et lerret vendt inn mot veggen. Sofie gikk litt rundt i rommet. Så for seg hvordan Niko arbeidet der hele dagen. Skapte kunst med skjorteermene brettet opp, de grønne øynene lysende, oppslukt av hva hendene hans prøvde å få fram på arket. Hun gikk bort til bordet og så på tegningene der. Det var mye trær, ugjennomtrengelig skog og mørke. Under arkene fant hun en skissebok. Hun tok den opp og bladde i den. Uforstående stirret hun på den første siden. Det var henne. Hun bladde videre. Alle tegningene var av henne. Noen i helfigur, men for det meste portretter. Raskt gikk hun gjennom sidene. Det var nesten halve blokka. Hun ble stående og stirre på et av portrettene. Likheten var slående. Det var nesten som å se på et fotografi. Niko hadde tegnet henne med håret løst. Det fløt rundt hodet hennes som om hun lå i vann. Øynene var lukket og leppene lett adskilt, man kunne skimte fortennene. Hun så ut som hun sov. Sofie tenkte at det var rart å se seg selv slik. Det fikk henne til å tenke på sovende prinsesser i eventyrene. Var det slik Niko så henne? Som en vakker sovende prinsesse? Forsiktig la hun blokka fra seg slik hun hadde funnet den.

Hun lyttet etter Nikos skritt, men hørte ingenting. Rastløst gned hun seg på armene. Ville at han skulle skynde seg tilbake, kysse henne en gang til. Hun gikk bort til lerretet som stod vendt inn mot veggen. Kanskje det var enda et portrett av henne? Kanskje han holdt på å male det til henne som en overraskelse. Sofie lente seg inn til veggen og så på maleriet. Det hun så fikk henne til å rynke øyenbrynene. Det var henne. Det lignet på tegningen av henne med lukkede øyne. På maleriet var hun virkelig omgitt av vann. Håret fløt rundt henne som solstråler og hun var omgitt av vannliljer. Men huden var blek, nesten hvit og de adskilte leppene helt uten farge. Sofie grøsset. Det så ikke ut som hun sov. Det så ut som hun var død.»