Jenter

Nå har jeg sett de fire første episodene av den nye snakkis-serien fra HBO, Girls. Girls er laget av Lena Dunham og har Judd Apatow (kjent for filmer som Superbad og Knocked up) som produsent. Greia er å gjøre en serie som er for jenter hva Apatows filmer har vært for gutter. Dette er en slags realistisk Sex and the City, om fire venninner i tjueåra som bor i New York. Her er det lite glamour og Prada. Girls byr derimot på pinlige sexscener, kropper som ikke ser photoshoppa ut, venninneprat med og uten 18 årsgrense, kjærestetrøbbel, pengetrøbbel, jobbtrøbbel. Mye av det er ganske morsomt, noe er litt trist og mye av det er fryktelig pinlig. Det er lenge siden jeg har sett noe som gjør meg så utrolig flau som denne serien. Kanskje særlig fordi den er så realistisk. En skamfull påminnelse om alt det dumme og flaue man gjorde da man var ung (kremt, yngre). Kanskje har det også noe å gjøre med at man ikke er vant til å se jenter bli fremstilt på den måten på tv, som nemlig ganske vanlige jenter.

Jeg klarer ikke helt å bestemme meg for om jeg liker Girls eller ikke. Jeg er veldig glad for at det er blitt laget en slik serie og den er uten tvil veldig bra. Men den er også altså så pinlig at det til tider er smertefullt å se på. Likevel, jeg kommer nok til å fortsette og se i hvert fall en stund til.

Girls byr også på mye bra musikk via soundtracket. Episode 4 avsluttes med den nydelige låta «Same mistakes» av The Echo Friendly. Jeg anbefaler å gi dem en lytt.

 

Universets mysterier

Jeg har en ting å innrømme: jeg har et bittelite crush på en annen mann. Men jeg tror egentlig at det er greit, ettersom mannen min også er sjarmert av samme herremann. Vårt fascinerende nye bekjentskap heter professor Brian Cox. Hver uke kommer han inn i stua vår gjennom BBC-serien Wonders of the universe. Der tar han for seg de store tingene, som tida og kosmos. Professor Cox er ikke redd for de store tallene heller. Når man snakker om universet blir det fort mange nuller og han klarer å si milliarder milliarder milliarder uten at tunga snubler. I denne serien reiser han rundt på eksotiske steder på planeten for å vise oss fantastiske ting på jorda og i universet. Det hele er nydelig laget og man blir ganske overveldet over hvor fantastisk universet er. Plutselig virker verden enda mer magisk. Cox lærer oss blant annet at de tyngste grunnstoffene, fx gull, trenger så høy varme for å bli dannet at de bare kan bli til i kjernen til en eksploderende kjempestjerne, en såkalt supernova. Det betyr at gifteringen min en gang har vært en del av en døende megastjerne et sted ute i universet. Man kan bli svimmel av mindre.

Brian Cox er alles drømmelærer i de harde vitenskapene. Han er kjekk, entusiastisk, snakker om fysikk, kjemi og astronomi så det går an å fatte det for en stakkars humanist og han var popstjerne på 90-tallet! Hvor kul går det an å bli lissom?

Wonders of the universe vises på NRK på tirsdager nå (evt på nett-tv) og finnes selvsagt også på dvd. Se og bli uendelig forundret og begeistret!

Borte fra eventyrland

Mellom juleselskapmaraton og fødsel hadde jeg to dager i romjula uten noe spesielt å bedrive. De brukte jeg til å blant annet å sjekke ut en ny tv-serie. Once upon a time startet denne høsten og ble sendt på norsk tv fra rundt jul. Konseptet er at alle personene vi kjenner fra eventyrene er fanget i vår verden uten å huske hvem de egentlig er, på grunn av en forbannelse kastet Snøhvits stemor, den onde dronningen. Alle bor nå i den samme lille byen, Storybrook, der den onde dronningen er borgermester og den eneste som kjenner til sannheten. Det er helt til adoptivsønnen hennes Henry får en eventyrbok av læreren sin (Snøhvit) og han av den skjønner hva som egentlig foregår i byen. Derfor legger han ut på jakt etter sin biologisk mor og får henne med seg til Storybrook. Emma er nemlig Snøhvit og Prince Charmings datter og er skjebnebest til å bryte den onde dronningens forbannelse.

Utgangspunktet for serien minner meg litt om tegneserien Fables, der eventyrfigurer også lever i eksil i vår verden. Forskjellen er at i Fables har karakterene selv flyktet fra sin verden på grunn av en ond tyrann. Etter å fortløpende ha sett høstens syv episoder er jeg fortsatt nysgjerrig på Once upon a time, men ikke helt overbevist. Jeg liker flere av karakterene og synes at plotet har mange spennende muligheter, men den mangler liksom det lille ektstra for at jeg skal være fullstendig hekta uten at jeg helt klarer å sette fingeren på hva som burde vært anderledes. Kanskje er det at karakterene er litt for stereotypiske? Sånn som den er nå føler jeg at Once upon a time kommer i kategorien «helt grei underholdning», men må vokse litt mer for å være en helt original serie som man virkelig blir hekta på. Når det er sagt så er serien absolutt morsom og spennende nok til at jeg nok skal henge med ut sesongen. Særlig spørsmålet om Snøhvit og Prince Charming kommer til å finne sammen igjen og leve lykkelig i alle sine dager er noe jeg føler at jeg bare må få svar på.

 

Krim with a twist of Whedon

Jeg har litt problemer med å gjøre fornuftige ting som å lese og skrive når jeg sitter hjemme på kveldene. En årsak er at tross lysere tider, så ligger det fortsatt en vintersløvhet over meg. En annen årsak er at jeg er hekta på en ny tv-serie.

Jeg ble først dratt til Castle fordi hovedrollen Richard Castle spilles av Nathan Fillion, også kjent som Captain Malcolm Reynolds i den fantastiske serien Firefly. Det tok ikke mer enn to episoder for å overbevise meg om at Castle er, om enn ikke like unik og uforglemmelig som Firefly, så er den ihvertfall himla bra underholdning.

Richard Castle er en suksessrik krimforfatter. I første episode har han akkurat gitt ut den siste boka i serien om helten Derek Storm. På releasefesten blir han kontaktet av politiet som jakter på en morder som kopierer mordene i Castles bøker. Castle blir med for å løse saken, og i denne prosessen blir han svært fascinert av den vakre og tøffe mordetterforskeren Kate Beckett. Han bestemmer seg for å bruke henne som modell for heltinnen i en ny romanserie. For å gjøre dette kontakter han ordføreren i New York (som er en fan) og får tillatelse til å være med Beckett på sakene hun jobber med. Dermed blir Castle en del av etterforskningsteamet, hvor han bruker sine evner som krimforfatter til å hjelpe til med å løse sakene.

En av grunnene til at jeg liker Castle er at den har mye av det jeg liker i Joss Whedons serier. Snappy dialog og vittig replikkduellering mellom karakterene, litt samme type persongalleri og ikke minst artige popkulturelle referanser. Jeg er vanligvis ikke så glad i krimserier fordi jeg, følsom som jeg er, fort synes det blir deprimerende å se på (med mindre det er noe klassisk krim som Poirot). Men Castle er, tross litt alvor innimellom, fantastisk kul og morsom. Min favorittepsiode hittil er halloween-episoden der  Castle dukker opp i  kostymet fra Firefly, og det refereres til Buffy. Slikt gjør et fan-hjerte glad.

Jeg synes dette er Nathan Fillions beste rolle hittil. Han funka aldri helt som bad guy i syvende sesong av Buffy. I Firefly var jeg i starten skeptisk til ham  som Malcolm Reynolds, men syntes han vokste inn i rollen etterhvert. I Castle er han perfekt som innbilsk bad boy og sjarmørforfatter, men som også er en omsorgsfull far og venn.

Castle er inne i sin andre sesong nå, og jeg håper inderlig at det kommer en tredje.

Tid, ord og vampyrer

Oi, som tida flyr denne måneden. Jeg har stadig NaNoWriMos ordtellingspisk over meg, noe som sørger for minimalt med sosialt liv og at blogginnlegg blir liggende halvferdige. Derfor vil jeg nå ta meg tida til å oppsummere litt om hva som har skjedd i det siste. Den foregående helgen ble stort sett viet til to ting; NaNoWriMo (selvsagt) og fortsatt uhemmet dyrkelse av vampyrdillaen min.

På lørdag dro jeg til Outland for å hamstre inn nye bøker og tegneserier. Etter å ha siklet litt på den nye Death-samleboksen som jeg ikke har råd til (999 kroner!), kjøpte jeg en ny tegneserie (omtale kommer på torsdag) og to ny bøker, blant annet Marked, den første boka i serien House of Night.

Konseptet i House of Night er at vampyrisme kommet av et spesielt gen som gir utslag i tenårene. De utvalgte blir tatt med til en egen privatskole kalt The House of Night, der de skal lære å bli vampyrer og bli passet på mens kroppen deres forandrer seg fra menneske til vampyr. Ikke alle klarer seg gjennom prosessen, og vil i stedet dø en permanent død. I Marked følger i Zoey Redbird, spesielt utvalgt av nattens gudinne Nyx, i det hun starter sitt nye liv som potensiell vampyr.

Jeg fikk lest ut boka i går. Den er skrevet på noe som skal fremstå som ekte tenåringsspråk, noe som kan virke litt fjollete, og Zoey er kanskje litt vel perfekt og utvalgt, men det var alt i alt ganske morsomt og spennende å komme seg gjennom teksten.

Lørdag kveld så jeg film nummer to i Twilight-sagaen, New Moon. Jeg må si at jeg ble ganske positivt overrasket, særlig fordi all Bella-sytingen fra boka er kuttet drastisk ned. I stedet var det ganske mye humor og noen fine spenningsscener, noe jeg setter pris på. I tillegg kunne jeg le godt av all fan servicen (de unge muskuløse mannlige karakterene er stort sett i bar overkropp hele tida) og av den ganske teite kampscenen mellom Edward og volturiene på slutten.

Ikke minst har New Moon et veldig flott soundtrack, med artister som Muse, Lykke Li, Black Rebel Motorcycle Club, Death Cab for Cutie og Grizzly Bear. Om du ikke vil se filmen, anbefaler jeg uansett å gi filmmusikken en lytt.

Siden har jeg tilbrakt mesteparten av tiden min foran pc-en for å ta igjen for de uproduktive skrivedagene i starten av forrige uke. Jeg har mesteparten av plotet for nanowrimo-historien min klar i hodet, men merker at det stadig blir tyngre å skrive masse hver dag. Heldigvis har jeg klart  å være flink de siste dagene og hvis jeg bare får knotet ned 2500 ord i dag skal jeg være a jour og det å runde 50 000 på mandag bør være null problem. Håper jeg.

Etter det vil jeg forhåpentligvis oppdatere bloggen oftere, og med mer velformulerte innlegg enn dette.

Mere blod

Er du i likhet med meg blant de mange som har hivd seg på den siste tidens populærkulturelle vampyrbølge? Kan du ikke legge fra deg bøkene om Sookie Stackhouse, eller Twilight, eller sikler du på skjermen når vikingvampyren Eric dukker opp i en episode av True Blood? Da kan kanskje dette smykket, designet for å se ut som et vampyrbitt, være noe for deg? Det kan kjøpes på Etsy. (Jeg har litt lyst på et selv).

Jeg føler at vi nærmest oversvømmes av vampyrer for tida. Først Twilight og True Blood, og nå nylig kom enda et tilskudd på stammen, tv-serien Vampire Diaries, som også er basert på en bokserie. Det som er veldig påfallende når man ser på disse tre fenomene er hvor mye de ligner på hverandre. Vampire Diaries var visst først, så kom Sookie Stackhouse-bøkene som True Blood er basert på og deretter Twilight. Det blir etterhvert ganske tydelig at særlig Stephanie Meyer har plukket grådig fra de som kom før henne da hun skulle skrive Twilight.

Jeg tenkte uansett at jeg ville ta en titt på nykommeren. I går så jeg de to første episodene av Vampire Diaries. Kort sagt handler den om high schooleren Elena, som er foreldreløs etter en bilulykke for noen måneder tilbake. Hun bor sammen med lillebroren som fordriver sorgen med dop og dopdealing, og deres unge tante som skal passe på dem. Elena har også en bestevenninne som stammer fra heksene i Salem og som viser seg å være såkalt klarsynt. På første skoledag etter sommerferien møter hun Matt Dillon-lookalike Stefan. Vampyren Stefan har kommet tilbake til sin gamle hjemby nettopp for å treffe Elena, som er prikk lik hans avdøde store kjærligeht Kathrine. Stefan er en såkalt snill vampyr som ikke spiser mennesker. Desverre har hans onde bror Damon fulgt etter ham og han har ingen skrupler med å spise på de lokale innbyggerne.

Vampire Diaries er egentlig ganske lik mange andre high school-dramaserier, bare at den har vampyrer i tillegg til kjærlighet, sex, dop, utroskap og generell bitching og syting. Mannen bak serien har også lagd Dawson’s Creek, men heldigvis har ikke Vampire Diaries den samme kunstige rantende dialogen. Vampire Diaries er helt greit som underholdning, men kommer neppe til å skrive tvhistorie. Jeg tror jeg kommer til å fortsette å se på, ihvertfall en stund til.

Big Bang Tv

Da jeg i løpet av ferien ble ferdig med å se på Veronica mars ble jeg urolig angående hva jeg skulle gjøre nå. Jeg var ikke altfor lei meg over at det var slutt. I tredje og siste sesong taper Veronica seg en god del synes jeg. Den åndesløse spenningen og hardkoktheten fra de to første sesongene siver liksom vekk ut i collegelivet i sesong tre. Likevel følte jeg indre tomhet. Hva skulle jeg fylle tv-tiden min med nå?

Heldigvis kom noen nye helter inn i livet mitt med et brak. Serien The Big Bang Theory er noe av det morsomste jeg har sett på lenge. Leonard og Sheldon, fysikere og håpløse nerder deler en leilighet fylt av tegneserier og samleobjekter fra Star Trek, Star Wars, Marvel osv. De henger sammen med to andre like nerdete fysikere, Howard (som alltid prøver å sjekke damer men alltid ender opp med å ekle dem bort) og Rajesh (som ikke klarer å snakke til damer med mindre han har drukket alkohol). I første episode flytter en ny nabo inn. Den jordnære, normale og pene Penny fra Nebraska, servitrise og aspirerende skuespiller. Og slik starter humoren og dramaet.

Big Bang Theory er en av svært få tv-serier som får meg til å le høyt så jeg får vondt i magen. Selv om jeg ikke tar så mange av fysikkreferansene så er det nok av popkulturelle referanser jeg kan kose meg med og få luftet mine nerdete tendenser. Dette er noe av det beste som har skjedd på tv siden Battlestar Galactica.

Star Trek-nerding er selvsagt obligatorisk:

Buffy vs Edward

Det er fortsatt tre måneder igjen til premieren for New Moon, den andre filmen i Twilight-serien. Likevel flommer nettet allerede over av uttalelser fra forventningsfulle fans. Jeg syntes den første filmen og boka var ganske artige. Jeg leste også New Moon, skjønt «skummet gjennom» er kanskje mer korrekt. Mye Bella-syting, dårlig språk og mer enn rimelig tynt plot gjorde at interessen sank ganske raskt. Jeg begynte også såvidt på bok tre, men la den bort med stempelet «Håpløst irriterende».

En bok Bella stadig leser er «Wuthering heights». Meget passende ettersom hun er sammen med grim fyr som er så kontrollerende, manipulerende og nedlatende ovenfor henne at han lett hadde kvalifisert seg til en psykatrisk diagnose. Det er ganske åpenbart at Edward trenger en sterk dame som kan sette ham litt på plass, ikke nesegrust tilbedende Bella. Så hva ville skjedd om den mystiske Edward fra Twilight hadde møtt den alltid barske Buffy Summers i stedenfor klønete og needy Bella?

Lyden av barndom

For mange av min generasjon var den franske animasjonsserien Les Mondes Engloutis, populært kalt Shagma, en sentral del av barndommen. Det eksisterte i flere år en kampanje for å få NRK til å vise denne serien igjen, desverre uten at statskanalen hørte på det øret. Nå er heldigvis Shagma tilgjengelig på dvd, for alle som føler for litt tv-nostalgi. Jeg liker å se på de følgende videoene på YouTube når jeg trenger å muntre opp meg selv, som fx når jeg er skikkelig morgengretten på en grå mandag morgen.

Åpningen på serien med sangen som fortsatt gir meg klump i halsen:

Dansen til Bic & Bac:

Og ikke minst La Danse des Pirates:

Theme Song

Jeg har tenkt litt på Ally McBeal i det siste. Nærmere bestemt er det konseptet om en personlig theme song som har slått meg. I en av de tidlige episodene får Ally beskjed fra psykologen sin (spilt av geniale Tracy Ullmann) om å finne en sang som hun skal høre i hodet sitt når hun føler seg nede og trenger å woman up.

Litt ubevisst har jeg fått min egen theme song. Det begynte med at jeg fikk den på hjernen etter å ha sett Twilight. Så oppdaget jeg at denne låta ikke bare er innmari tøff og fengende, men også får meg til å føle meg utrolig bra når jeg hører den. Så nå ruller «Supermassive Black Hole» av Muse i ipoden hver morgen når jeg nærmer meg jobb og er det første jeg setter på når jeg går derfra (ikke fordi jeg har det så kjipt på jobben, men fordi man uansett trenger en skikkelig power boost på disse to tidspunktene).

Noen andre som har en personlig theme song? Fortell, fortell.