Monthly Archives: mars 2009

Poesi mens vi puster 25

vi veks mot kvarandre

først hendene våre:

mønsteret i fingerhuda mi har byrja dreie mot ditt

eg syg meg fast i deg

bit meg merke i

med lange, kjærlege tenner

saftigare for kvar dag

– Janne Marie Fatland

fra samlingen :imitabilis (2008 )

Advertisements

En løssluppen teateraften

I forrige uke var jeg på Nationaltheateret for å overvære en prøveforestilling av En midtsommernattsdrøm som hadde premiere nå på lørdag. Det var en herlig og ustyrtelig morsom aften. Jeg har sett stykket en gang før, da det ble satt opp på Trøndelag Teater for noen år siden. Det morsomme med å se et teaterstykke flere ganger er at det kan by på totalt forskjellige opplevelser. I Trondheim var stykket hakket mer tradisjonelt, med eventyrkostymer og mye trolsk stemning. Hovedvekten i komedien var lagt på det dramatiske og drømmeaktige.

Derfor var jeg overhodet ikke forberedt på å le så jeg fikk vondt i magen da jeg igjen skulle se En midtsommernattsdrøm. Nationaltheatret har lagd en fantastisk morsom, lekende og original forestilling. Skuespillerne gjør en fantastisk innsats med en mimikk og et kroppspråk som er ren komedie. Særlig Gisken Armand gjorde en uforglemmelig innsats som Helena.

Det beste med å gå på prøveforestillingen var at det var slik jeg skulle ønske teateraftener var til vanlig. Det var mange forskjellige og særlig mange unge mennesker i salen. I tillegg var det en veldig avslappet stemning og publikums holdning var blottet for det høytidelige alvoret som ellers kan ligge litt tungt på skuldrene når man setter seg ned på plysjstolene i Nationaltheatrets hovedsal. Kanskje er det bare fordi jeg aldri har sett en komedie på denne scenen før, men jeg syntes at både latter og applaus satt løsere og var mer spontan enn hva jeg har opplevd før.

I går kunne avisenes teateranmeldere fortelle at de i likhet med meg er svært begeistret for En midtsommernattsdrøm. Jeg tenker gå og se den en gang til, nå som den er ferdig og i mer finpusset drakt. Og denne gangen skal jeg ta med ferdig oppvarmede lattermuskler.

Her noen klipp fra forestillingen:


Poesi mens vi puster 24

«Mitt hjertes trell»

fange i fritt land
ser det fra en egen kant
ingen rett til redning
ingen hvile meg forunt

jeg er mitt hjertes trell
svinger pisken selv

lar seg ei riste denne tilstanden
klort seg fast på hjernen
lar seg ikke tøyle
så mye å si om det

jeg er mitt hjertes trell
svinger pisken selv

arsenalet tømt forlengst 
begriper ikke hva som trengs
for å bli herre over mine egne skritt
& for å få le sist

jeg er mitt hjertes trell
fra morgengry til kveld
jeg er mitt hjertes trell
svinger pisken selv

-Kjartan Kristiansen (DumDum Boys)
fra albumet Mitt hjertes trell (1994)

…solnedganger som drops

Nok en fantastisk helg overstått. Tre strålende dager tilbrakt med min kjære og mine beste venner som desverre ikke holder til her i landet til vanlig. Selv en særdeles skuffende Sisters of Mercy-konsert kunne ikke ødelegge stemningen. I går kveld holdt vi oss unna konsertlokaler. I stedet hadde vi hjemmets fire vegger, generøse mengder vin, og musikk som gikk mer og mer i retning av det nostalgiske ettersom kvelden skred fram. Da ble det Raga Rockers og DumDum Boys som dominerte. Jeg tror jeg aldri før har satt tilstrekkelig pris på DumDum Boys’ poetiske talent. Men i hele dag har jeg hatt «En vill en» surrende i hodet og en kriblende lykkefølelse i magen. Jeg spiser solnedganger som drops.

«En vill en»

Jeg er håpløst romantisk, ingen enkel ting
Småfuglen i hekken synger sangen min
Spjæra buksene, stiv og støl som i en lang, lang B-film, en bra en
Jeg lever i en drøm, en vill en, som spiser solnedganger som drops
Jeg lever i en drøm, en vill en, som spiser solnedganger som drops

Uten deg fins netter til å fylle helvete
Har deg rundt halsen, har deg i lommene
Glansen har gått ut av sølepyttene, helt ny feeling for meg
Jeg lever i en drøm, en vill en, som spiser solnedganger som drops
Lever i en drøm, temmelig vill en

Jeg maner deg fram, vi viser hva vi kan
Jeg raser, tiden brenner
Forer flammene med Ann Peebles
Det er ikke lenge siden, du sitter i klær & vegger ennå.
Lyden av deg henger igjen
I en drøm, en vill en, som spiser solnedganger som drops
Lever i en drøm, temmelig vill en

Oss to som bikkjer på gulvet, evige uskyldige
Jeg maner deg fram, vi viser hva vi kan
I en drøm, en vill en, som spiser solnedganger som drops
Jeg lever i en drøm, en vill en, som spiser solnedganger som drops
Jeg lever i en drøm, temmelig vill en, som spiser solnedganger som drops
Jeg lever i en drøm, en vill en, en vill en, en vill en, vill en..


Poesi mens vi puster 23

Utstilling

1

Vi går på en utstilling sammen.

Jeg prøver å komme på noe å si om bildene. Jeg sier konsekvent det motsatte av hva jeg mener – rakker ned på det jeg tiltrekkes av, roser det jeg ikke forstår. Idet du begynner å snakke, innser jeg at du kommer til å si det jeg egentlig mente.

2

Dagen etter går jeg for å se utstillingen alene. Jeg leier audioguide og stiller meg med armene i kors foran alle bildene det fortelles om. Jeg flytter blikket rundt etter audioguidens anvisninger helt til jeg tror jeg er på det rene med det banebrytende i hvert enkelt maleri.

3

I flere av salene sitter barn i klynger på gulvet foran utvalgte bilder.

Jeg har alltid likt å bare se på folk lenge, helt til de merker at de blir sett, da ser jeg bort.

Hvordan alle ansikter er forskjellige, men likevel har mange av de samme uttrykkene.

Mange av disse ansiktene har åpne munner.

Jeg blir tung i kroppen av misunnelse og prøver å få øye på det de ser.

Å se på bilder er å se på andres opplevelse av en opplevelse, sier den sortkledde omvisren.

De største barna noterer.

4

Bør jeg fortsette med å se på bilder av hvithai når jeg blir så redd, spør en gutt.

5

Det fins ingenting skumlere enn et hvitt lerret, sier mamma.

6

Mamma sier det er helt tilfeldigat en av personene sitter på akkurat samme måten som hos Manet. Mannen på bildet valgte den mest komfortable måten å sitte på. Kjæresten min sier at ingenting er tilfeldig.

7

Jeg har alltid likt å se på folk som ser konsentrert på noe. Jeg venner meg aldri til følelsen av å være i nærheten av et menneske som glemmer seg selv.

8

Jeg blir alltid fra meg av sorg når jeg ser på folk som ser konsentrert på noe. Jeg venner meg aldri til følelsen av å gå glipp av noe.

– Hege Susanne Bergan

fra samlingen Jeg sier hele tiden ting som: Kjærlighet (2008 )


Got hug?

five

A softer world


Dette er ikke en tegning

Kunstner Christian Faur lager bilder med fargestifter. Ikke ved å tegne med dem, men ved å sette dem sammen til pixelbilder. En fin påminnelse om at materialer og medier kan brukes på helt andre måter enn opprinnelig tenkt. Og resultatet er ganske stilig.

image1

Detalj fra bildet:

image2

image10