Come as you were

Det er 20 år siden albumene «Nevermind» (som definerte grønsjen) og «Loveless» (som definerte shoegazingen) kom ut, R.E.M. annonserer at de legger opp og Nick Cave hadde bursdag i forrige uke (han ble 54). Slikt blir det 90-tallsmimring av. Om tida da omtrent alle som regnet seg som alternative hadde en Kurt Cobain t-skjorte, eller i det minste opprevne jeans og tømmerhoggerskjorte, gjerne arvet av far. Drømmen var å slowdance med kjekkasen på fritidsklubben til «Everybody hurts» og man farget håret rødt for å ligne Angela fra «My so called life». Man satt klistret foran MTV som man akkurat hadde fått tilgang på i håp om å se en video av Nirvana, Green Day eller The Cranberries. Uten at jeg betrakter ungdomsskolen som noen høydare i mitt liv, så hadde midten av 90-tallet sin sjarm. Særlig musikalsk.

put the sweetness in, stir it with a spoon

Jeg har opptil flere halvferdige blogginnlegg liggende, men tida går stort sett med til å skrive på og/eller prokrastinere foran romanmanuset, se siste sesong av Angel, lese Utrensking av Sofi Oksanen og legge planer for sommerferien. Så her kommer et mini-innlegg.

Når man skriver en fortelling med kjærlighet som et av hovedtemaene er det viktig å ha den riktige stemningsmusikken. Jeg fant nylig igjen en låt jeg ikke har hørt på mange år. Jeg tror jeg tok den fram igjen nå fordi jeg skriver om en jente på 17 år som har sin første store forelskelse. Og denne låta hørte jeg første gang på slutten av videregående da han jeg akkurat var blitt sammen med spilte den for meg og sa at den handlet om meg. Det er en god del er år siden det forholdet tok slutt med påfølgende forferdelig kjærlighetssorg, men nå kan jeg høre på «min» sang og bare bli varm inni meg og tenke på de hyggelige minnene om han jeg var så innmari forelska i den gangen for ti år siden.

lost in admiration – happy birthday – I’m forever yours

I dag er det fødselsdagen til min store helt Robert Smith. For ca 14 år siden forførte han meg med sin melankolske vakre stemme, evnen til å skrive fengende nydeligtriste sanger, bustete hår og røde leppestift. Og jeg har vært håpløst forelsket siden. Ikke en gang skuffelsen over de siste årenes utgivelser har klart å svekke forholdet vårt. The Cure er fortsatt det viktigste bandet i livet mitt, noe jeg alltid kommer tilbake til, som aldri slutter å være magisk.

En av de første låtene jeg falt for var «Killing an arab» fra albumet Boys don’t cry. Den er inspirert av boka Den fremmede av Albert Camus, dermed måtte jeg selvsagt lese den, og slik fant jeg en av favorittforfatterne mine.

Farvel, og takk for musikken

Så kom nyheten om at min store musikkhelt fra barndommen er død. Michael Jackson er borte og verden virker unektelig litt tommere. Det er lenge siden han var på høyden, men han var i sin storhetstid virkelig magisk, en unik artist. I tillegg til å hørt på musikken og se videoene hans uttallige ganger var jeg også så heldig å få se ham live på Valle Hovin i 1992, før skandalene og forfallet satte inn. En av de virkelig store konsertopplevelsene i mitt liv.

Jeg poster en video fra da Michael slo igjennom med «Thriller». Det er så mye kosligere å huske ham slik han var da.

Dirty Dancing

Nå som sola dukker opp med stadig mindre mellomrom og sommerferien faktisk begynner å komme innen rekkevidde så har jeg tatt meg selv i lete etter sommermusikk. Å finne bra sommermusikk er mye vanskeligere enn å finne bra høst og vintermusikk. Dette er kanskje fordi jeg ikke er så forskrekkelig glad i lettbent sommermusikk, såkalte sommerhits får meg stort sett bare til å ville løpe og gjemme meg (jeg har fx fortsatt ikke tilgitt DeLillos for «Neste sommer» og «Smak av honning»).

Men så kom Frida Hyvönen ruslende, og i likhet med helt sikkert mange andre har jeg fått låta «Dirty dancing» på hjernen. Muligens kommer denne også til å bli ihjelspilt i løpet av sesongen, men foreløpig nynner jeg lystig med mens jeg trasker ute i sola med ipoden min.

Slikt låtmateriale går rett hjem hos alle oss som ha en varmt og sentimenalt forhold til 80-tallet, Dirty Dancing og «noboy puts Baby in the corner». Vi nynner, smiler og husker et eller annet håpløst crush fra ungdomsskoletida.

Nå skal jeg og Frida gå ut i sola og finne en smoothie. I have the time of my life.

Lyden av barndom

For mange av min generasjon var den franske animasjonsserien Les Mondes Engloutis, populært kalt Shagma, en sentral del av barndommen. Det eksisterte i flere år en kampanje for å få NRK til å vise denne serien igjen, desverre uten at statskanalen hørte på det øret. Nå er heldigvis Shagma tilgjengelig på dvd, for alle som føler for litt tv-nostalgi. Jeg liker å se på de følgende videoene på YouTube når jeg trenger å muntre opp meg selv, som fx når jeg er skikkelig morgengretten på en grå mandag morgen.

Åpningen på serien med sangen som fortsatt gir meg klump i halsen:

Dansen til Bic & Bac:

Og ikke minst La Danse des Pirates:

…solnedganger som drops

Nok en fantastisk helg overstått. Tre strålende dager tilbrakt med min kjære og mine beste venner som desverre ikke holder til her i landet til vanlig. Selv en særdeles skuffende Sisters of Mercy-konsert kunne ikke ødelegge stemningen. I går kveld holdt vi oss unna konsertlokaler. I stedet hadde vi hjemmets fire vegger, generøse mengder vin, og musikk som gikk mer og mer i retning av det nostalgiske ettersom kvelden skred fram. Da ble det Raga Rockers og DumDum Boys som dominerte. Jeg tror jeg aldri før har satt tilstrekkelig pris på DumDum Boys’ poetiske talent. Men i hele dag har jeg hatt «En vill en» surrende i hodet og en kriblende lykkefølelse i magen. Jeg spiser solnedganger som drops.

«En vill en»

Jeg er håpløst romantisk, ingen enkel ting
Småfuglen i hekken synger sangen min
Spjæra buksene, stiv og støl som i en lang, lang B-film, en bra en
Jeg lever i en drøm, en vill en, som spiser solnedganger som drops
Jeg lever i en drøm, en vill en, som spiser solnedganger som drops

Uten deg fins netter til å fylle helvete
Har deg rundt halsen, har deg i lommene
Glansen har gått ut av sølepyttene, helt ny feeling for meg
Jeg lever i en drøm, en vill en, som spiser solnedganger som drops
Lever i en drøm, temmelig vill en

Jeg maner deg fram, vi viser hva vi kan
Jeg raser, tiden brenner
Forer flammene med Ann Peebles
Det er ikke lenge siden, du sitter i klær & vegger ennå.
Lyden av deg henger igjen
I en drøm, en vill en, som spiser solnedganger som drops
Lever i en drøm, temmelig vill en

Oss to som bikkjer på gulvet, evige uskyldige
Jeg maner deg fram, vi viser hva vi kan
I en drøm, en vill en, som spiser solnedganger som drops
Jeg lever i en drøm, en vill en, som spiser solnedganger som drops
Jeg lever i en drøm, temmelig vill en, som spiser solnedganger som drops
Jeg lever i en drøm, en vill en, en vill en, en vill en, vill en..

Lydspor #2

«Enter Sandman» Band: Metallica Album: Black Album/Metallica År: 1991 Fordi: Dette var den første skikkelige metall-låta jeg likte og den åpnet slik en helt ny verden for meg

Lydspor #1

Etter å ha postet lista over mine 25 viktigste album på søndag, ble jeg fristet til å også dele noen høydepunkter fra disse platene med dere. 90-tallsnostalgi er visstnok på vei inn, så da passer det vel bra. Jeg er i ett med zeitgeistet.

«Glory Box» Band: Portishead Album: Dummy År:1994 Fordi: Det er en vanvittig bra låt som tåler å gå på repeat gudene vet hvor lenge. Og fordi jeg hører på den akkurat nå.

25 album

Jeg ble tægget på facebook, men jeg syntes den var såpass morsom at jeg tar den her på bloggen.

«Think of 25 albums that had such a profound effect on you they changed your life or the way you looked at it. They sucked you in and took you over for days, weeks, months, years. These are the albums that you can use to identify time, places, people, emotions.»

En nærmest umulig utfordring med andre ord, lista kunne lett vært dobbelt så lang. Men etter mye tenking, redigering og valgets kvaler har jeg kommet fram til følgende liste (i tilfeldig rekkefølge):

1. The Cure – hele diskografien deres (ok, dette er juks, men hvis jeg skulle skrevet hver tittel på albumene deres som har hatt en enorm innvirkning på meg så hadde jeg brukt opp 1/4 av lista)
2. Michael Jackson – Bad
3. The Cranberries – Everybody else is doing it so why can’t we?
4. PJ Harvey – To bring you my love
5. Nick Cave – The boatmans call
6. Pink Floyd – The Wall
7. Depeche Mode – 101
8. Jimi Hendrix – the experience
9. Metallica – Black album
10. Bjørk – Post
11. Nirvana – MTV Unplugged
12. Rage against the machine – Rage against the machine
13. The Clash – Combat rock
14. Leonard Cohen – I’m you man
15. Cindy Lauper – A night to remember
16. REM – Automatic for the people
17. Joy Divison – Unknown pleasures
18. The Smiths – Hatful of hollow
19. Bob Hund – Jag rear ut min själ! Allt skall bort!
20. Red Hot Chili Peppers – Californication
21. Type 0 Negative – October Rust
22. Morphine – Good
23. Martha Wainwright – Martha Wainwright
24. Portishead – Dummy
25. Seigmen – Total

Denne lista bærer sterkt preg av at jeg var tenåring i siste halvdel av 90-tallet. Faktisk er det bare ett av albumene jeg har oppdaget etter at jeg fylte 20. Det er ikke det at jeg ikke hører på ny musikk, jeg oppdager ny kjempebra musikk støtt og stadig. Men det går veldig langt mellom albumene som virkelig gjør et dypt sjelelig inntrykk. Et av minusene med å bli voksen. Denne lista viser da ikke albumene jeg hører mest på i dag, men de som har vært blant de mest sentrale i å forme den jeg er. Vi kan jo ta «De 25 beste albumene oppdaget etter at du fylte 20» en annen gang.