Jeg tror kjæreste xkcd her er inne på grunnen til at jeg aldri helt klarte å ta litteraturvitenskap seriøst, selv da jeg studerte det selv. Jeg satt altfor mye og fniste for meg selv da jeg skrev hjemmeeksamner, og hadde det veldig moro med alle de rare konklusjonene jeg kunne trekke ut av tekster. Så det ble aldri noen seriøs litteraturviter ut av meg. Men moro var det. Hm, må kanskje lese litt Barthes i helga for mimringens skyld…
Det er deprimerende stille på jobben for tida. Nå er det praktisk talt ingen studenter her, unntatt noen stakkarer som sikkert leser til konteeksamen. Noen få lærere og ansatte slenger innom, men stort sett er biblioteket og i grunn hele bygget urovekkende stille. Det blir nesten en spøkelsesaktig stemning når et hus man er vant til å se fullt av folk plutselig er tømt for liv. Skummelt. I dag kom jeg over videon til Tears for Fears’ låt «Head over heels». Gjett hvor glad jeg ble da jeg oppdaget at videoen til denne utrolig kule låta foregår i et bibliotek! Så nå har jeg sittet og sett på den mens jeg drømte om lignende livlige tilstander her jeg er…
Hovedstaden fortsetter å være preget av vær som gjør at de fleste er trygge for solstikk og brennmaneter i badevannet. Verden er våt og tung i dag, jeg føler meg litt nedtrykt. Jeg spiller»Rain» av The Cult om og om igjen. Den fantastiske videoen hjelper meg med å ignorerer hodepinen som følger med lufttrykket ute, og til å tenke at regn egentlig er en fin ting.
Da noen amatøfotografer var ute på hvalsafari kom de over et unikt syn, en stim av Golden Rays (tror det er en type rokke). De tok noen bilder som er helt fantastiske. Her er et av dem. Flere flotte bilder her.
Jeg er også en av mange som har falt for Discovery Channels egenreklame «I love the whole world». Discovery lager de kuleste videoene for å vise hvor interessante de er. Og det virker, jeg digger dem!
The Wooster Collective fortsetter å være en underholdende kilde til morsom og interessant gatekunst. For et par dager siden la de ut dette bilde som er tatt på gata i Toronto. Brannhydranten ser ut som om den står der så du kan binde fast hesten mens du går for å ta en telefon og en kald øl.
Jeg slutter desverre aldri å bli overrasket av kjærlighetens uransakelige veier. Nå snakker jeg ikke nødvendigvis om Sann Kjærlighet, men om alt som kan passere under en løs definisjon av ordet; forelskelse, betatthet, fasinasjon osv. Like sikkert som Murphys lov dukker kjærligheten alltid opp når du minst venter det, der du minst venter det og egentlig når det passer ganske dårlig. Det var ikke nå du skulle bli forelska lissom, du skulle jo nyte sommeren alene, også satse på jobben, også skulle du og bestevenninna di på den reisen, også skulle han jo ikke være sånn. Og så videre og så videre.
Jeg satt bare der og passet mine egne saker. Menn og hjerte/smerte var det siste som var i mine tanker. Men så plutselig var han bare der, dratt inn døra av en felles venn. Vi var alle tre relativt nylig single, så forhold og eks-kjærester ble et naturlig tema. Med sterk overbevisning utbasunerer jeg at jeg inderlig håper at jeg ikke treffer Den Rette i løpet av det kommende året for jeg skal nemlig være Alene og være tilfreds som Uavhengig Kvinne. Så det så. Drittlei mannfolk er jeg. «Men han her virker jo ganske så lovende da», hvisket det baki hodet mitt.
Timene går med videre samtale og snart begynner vi å utveksle disse blikkene som gjør at man forstår at man liker hverandre over gjennomsnittet godt. Det har visst noe å gjøre med at pupillene utvider seg. Jeg er ganske imponert over at noe så subtilt kan være så effektivt som kommunikasjon. Innen vi sa hadet hadde jeg over gjennomsnittlig antall sommerfugler i magen.
Noe fortumlet kom jeg meg hjem. Og kjærlighetens irrasjonalitet fortsetter. Som når jeg pynter meg for ham. Hver dag siden dette møtet har jeg vært ekstra nøye med påkledning og morgenstell. Mens jeg velger antrekk om morgenen lurer jeg på hva han hadde syntes. Dette er komplett idioti da han bor i en helt annen by og det er absolutt null, 0, sjanse for at jeg skal møte på ham på gata eller noe sted som helst. Og hvordan har det seg at når det man ønsker mest i verden er å se strålende og uthvilt ut for sin utkårede så får man ikke sove, men ligger rastløst våken fordi man ikke klarer å slutte å tenke på vedkommende?
Den største irrasjonaliteten her er at jeg virkelig ikke har lyst til å bli forelska nå. Jeg har lyst til å være i fred. Så hvorfor går jeg likevel rundt og smiler og fniser som en annen tulling? Jeg lurer på om det er noen som klarer å snu seg vekk fra en potensiell forelskelse fordi timingen er dårlig? Er kjærlighet og potensielt strålende kjærester noe man gjerne kan avslå fordi det alltid kommer til å ramle inn en ny sjanse? Eller bør man alltid slå til når man kan selv om man kanskje kunne tenke seg å være singel en stund til? Kanskje jeg bare skal lukke øynene og vente på at det går over. Jeg er jo ikke forelska. Ennå.
Som alltid har The Cure en passende låt for anledningen; «Strange attraction»
Rullerusks rablerier 