De blødende hjerter

Hverdagen er tilbake nå. I går var første dagen på jobb i et nye semester på Blinderen. Den startet med en minneseremoni på Frederikkeplassen. Det var fine taler og jeg måtte anstrenge meg for ikke å gråte da vi sang Til ungdommen, en sang som alltid rører meg uansett, og for første gang på så lenge jeg kan huske ble jeg rørt av å høre nasjonalsangen.

De første dagene etter terroren gikk jeg rundt med en konstant følelse av å måtte gråte. Fortsatt kjenner jeg at klumpen i halsen kommer lett. Samtidig blir jeg fortsatt overrasket hver gang jeg ser en avisoverskrift som handler om det som har skjedd. En del av meg tror fortsatt at det var en vond drøm, noe jeg kommer til å våkne opp fra.

Jeg er rørt og stolt av hvordan landet har taklet det som har skjedd. Likevel plages jeg av tanken på hvordan ting hadde vært hvis det ikke hadde vært en hvit nordmann som stod bak. Og like mye vrenger det seg i meg når jeg leser tekster av de som tar denne massakren som et bevis på at vi trenger mer islamfiendtlighet, mer grov debatt og enda verre, at Arbeiderpartiet har brakt dette på seg selv. Personlig klarer jeg ikke å lese et kommentarfelt på nettet uten å bli kvalm og opprørt over alt hatet og trangsyntheten og generaliseringene av personer og grupper som spys ut. Er det virkelig sånt vi trenger mer av for å jobbe mot et bedre samfunn?

På nyhetene i morges ble det snakket om nedgang på børsen i Asia, mulig finanskrise i USA og Europa. Opptøyer i England. På facebook fortalte en god venninne at det ble brent og herjet rett utenfor huset hennes i London. Man kan bli skremt av mindre. I siste nummer av Morgenbladet leste jeg et innlegg av Siri Hustvedt, en norsk-amerikansk forfatter som jeg beundrer og respekterer. Hun snakket om hvordan alle mennesker er født sårbare og at vi trenger hverandre. At det å ha et blødende hjerte, en som føler med andre, ikke er tegn på svakhet, men en god ting. Livet er skummelt og verden er skummel og mye ser ikke lyst ut nå. Og alt jeg klarer å tenke på er den naive tanken om at vi må ta vare på hverandre. Vi er alle redde og sårbare. Hat, konspirasjonsteorier og kamp for egen posisjon kommer ikke til å redde oss.

Jeg føler meg så innmari liten. Men jeg kan i det minste gjøre de små tingene. Gi penger til sultofre på Afrikas horn. Ikke snakke eller skrive nedsettende om grupper i samfunnet. Resirkulere søppelet mitt. Smile til folk på gata. Det er da noe er det ikke?

Å glede seg

Noe av det beste som finnes er å ha ting å glede seg til. Noe som får sommerfugler til å flakse i magen og et mer eller mindre permanent glis til å klistre seg til ansiktet. Nå har jeg så mye å glede meg til og glede meg over at jeg har litt problemer med å sitte stille og konsentrere meg. Helst vil jeg bare sose rundt og dagdrømme om alt som er fint og gjøre koslige forberedelser.

De neste månedene byr på så mange fine ting.

Juli: Om noen dager har jeg ferie hvor jeg skal være på den flotte hytta vår og så i Fredrikstad på Månefestivalen.

August: Mer ferie og så skal vi på ultralyd og se på den lille alienen vår. Jeg gleder meg så utrolig mye. Selvsagt er jeg litt engstelig for at de skal oppdage noe galt, men mest tenker jeg på hvor fint det blir å skulle komme litt nærmere å bli kjent med babyen min.

September: Min kjære og jeg drar til New York City for en uke. En av mine største reisedrømmer går i oppfyllelse.

Oktober: Min kjære og jeg gifter oss i Fredrikstad. Jepp, siden forrige uke har jeg vært forlovet og vi er allerede i full gang med planlegging. Det blir et lite bryllup, men jeg tror det kommer til å bli utrolig koslig. Når jeg tenker på at om bare drøyt tre måneder kommer jeg til å være gift med en person som gjør meg mer lykkelig enn jeg trodde var mulig, da klarer jeg ikke å slutte å smile.

En annen stor kilde til glede er en ting som allerede har skjedd: katten kom hjem! På torsdag kveld skulle vi ut og lete etter ham og jammen stod han ikke rett utenfor døra! Tynn og skitten i pelsen, men ellers i god behold. Nå som han har vært hjemme noen dager og fått masse kos og stell og tunfisk begynner han å bli sitt gamle jeg, bare enda mer kosete. Virker som han har skjønt hvor godt han har det hjemme. Det er herlig å ha en pus i hus igjen, særlig nå som min kjære er borte i noen dager med jobben.

Dette ble en litt lang skryteliste over alt som er bra for tida. Strengt tatt er det slikt de gamle grekerne advarte mot fordi gudene kunne bli misunnelige og sende ulykke etter deg slik at du ikke skulle tro at du var noe. Men vi får håpe at Zevs og gjengen har bedre ting å drive med og jeg kan få sitte på min rosa sky i fred en stund til og glede meg så det kribler i tærne.

 

Alien ombord

Selv om dagene er litt triste nå på grunn av katten som er forsvunnet er det én ting som særlig lyser opp livet mitt og som egentlig overgår det meste annet som foregår rundt meg: om ca 6 måneder er det et annet lite vesen som kommer til å flytte inn hos oss. Jepp, jeg har en alien ombord. Et lite vesen som snart kommer til å forandre livet mitt totalt vokser inne i meg. Selv etter flere uker med å prøve og venne meg til tanken kommer jeg fortsatt ikke over hvor fantastisk og egentlig ufattelig det er.

De to siste ukene har magen begynt å poppe en del ut og det er veldig stas å endelig bli synlig gravid, selv om det nok ennå ikke er alle som legger merke til det (selv synes jeg jo at det burde være åpenbart). For litt siden måtte jeg gå til innkjøp av mer gravidvennlig tøy da særlig de vanlige buksene allerede begynte å bli ubehagelig stramme over magen. Det er utrolig koslig å ha en liten mage å kose på. Jeg leste et sted at allerede fra uke 7 kan fosteret kjenne at man stryker utenpå magen. Om ca en uke kan det begynne å oppfatte lyd. Den musikalske oppdragelsen kan med andre ord starte tidlig ;)

Å være gravid må være det fineste og merkeligste jeg har vært med på. Selv om jeg rasjonelt sett vet at det er et foster i magen min er det likevel vanskelig å forestille seg. Derfor var det ganske spennende da jeg var hos legen på kontroll i dag. Ved hjelp av et doppler-apparat kunne vi høre hjerteslagene til barnet mitt. Det slo fort, fort, mye fortere enn mitt. Det var fantastisk å høre lyden som bekrefter at det er et annet lite menneske der. Allerede nå kjenner jeg at jeg er litt utålmodig etter å møte denne lille personen. På en annen side er det fint å vente, fint å glede seg og forberede seg på alt som skal komme.

Listetid

Nå er det sånn vær som jeg tåler aller dårligst; varmt og klamt. Jeg blir slapp og tung og potetmos i hodet. Men så hadde jeg liksom planlagt å få opp bloggfrekvensen min. Men hjernen har trøbbel med å følge opp. Løsningen min er derfor å kaste meg over en av listene som figurerer på ulike blogger rundt omkring nå. Kjempespennende for dere som synes dere ikke vet nok om meg. Here we go:

Navn: Rullerusk
Piercinger: Åtte. To i leppa, en i tunga, to i navlen, tre i ørene
Tatoveringer: Fire. En på hvert bein og hver arm
Lengde: 167
Skostørrelse: 40
Hårfarge: Mørk blond
Fregner: Nei
Motto: Det ordner seg
Forelska? Ja. Veldig.
Ønsker du at du bodde et annet sted? Skulle gjerne hatt litt større leilighet med balkong og separat kjøkken, men er ellers veldig fornøyd med å bo der jeg bor.
Synes du at du er attraktiv? Ja, som regel
Hvilken shampo bruker du? En sånn fra apoteket som er snill med hodebunnen min som er blitt veldig sart etter årevis med farging og bleking.
Hvilken parfyme bruker du? Favoritten er Gaultier, bruker også Red Door Revealed fra Elizabeth Arden og J’aime La Perla
Hva du redd for? Å føle at jeg ikke får til noe her i livet. Å miste de jeg er glad i.
Liker du å vaske? Ikke egentlig, men har ikke kjempemye imot det heller. Jeg liker veldig godt å ha det rent og ryddig, så da må det bare gjøres.
Liker du berg- og dalbaner? Ja! Var på Tusenfryd senest i går og det var herlig!

Siste…
Filmen du leide? «Soul kitchen»

Filmen du kjøpte? «A single man»
Låten du hørte: «She sells sanctuary» med The Cult
Låten du lastet ned? Soundtracket til «Nick and Noras infinite playlist»
Personen du ringte? Moren min
Personen som ringte meg? En kollega
TV-program du så? Supernatural
Person du tenkte på? Samboeren min

Favoritt…
Låt: Mange! Hvis jeg må velge en pleier det å være «There’s a light that never goes out» med The Smiths
Ting å gjøre: Være sammen med kjæresten, venner og familie. Lese. Skrive. Strikke. Gå tur. Se på tv-serier
Sport: Ikke veldig god på utøving av sport. Liker å spille basket, men er litt for kort.
Drikk: Med alkohol: Gyldent øl med mye smak, Chablis, spanske grand reserva rødviner. Uten alkohol: bris og te. Også vann selvsagt. Drikker mye vann.
Klær: Veldig glad i NoaNoa og VeroModa. Elsker klær, men prøver å bare kjøpe hvis jeg trenger eller finner noe helt spesielt
Film: Stranger than fiction, When Harry Met Sally, Clerks, Reservoir Dogs, Fight Club. Prinsessebruden, The Crow. Og mange, mange andre.
Bil: Har ikke bil og jeg håper det blir lenge til jeg trenger en
Serie: Six feet under er beste serien noensinne. Elsker også Buffy, Battlestar Galactica, Castle og Glee. Er nylig hekta på Supernatural og Game of Thrones.

Har du noengang…
Grått på grunn av en gutt? Ja
Grått på grunn av en jente? Ja
Løyet for noen? Ja
Vært i slagsmål? Ja, men ikke siden barneskolen
Blitt arrestert? Nei.
Truffet noen fra Internett IRL? Ja, flere flotte mennesker fra bloggmiljøet har etterhvert blitt venner og bekjente IRL

Antall…
Ganger du har vært forelska? Mange. Jeg blir lett betatt.
Ganger du har fått hjertet ditt knust? Bare en gang, men det var ganske grundig
Hjerter du har knust? Usikkert. Kanskje to.
Jenter du har kysset? Har hatt en del venninner for hvis vennskapelig nussing er ganske vanlig, så da blir det vel noen.
Personer fra grunnskolen du fortsatt har kontakt med? Ingen.
Ganger navnet ditt har vært i avisen? Ganske mange. Det er sånt som skjer når man politisk aktiv i ungdommen, navnet ditt dukker stadig opp i lokalavisa. Også har jeg skrevet i en studentavis og da var navnet mitt å se i bylinen stadig vekk, men det teller kanskje ikke.

Siste…
Boken du leste? «Stolthet og fordom» av Jane Austen. Nå følger jeg opp med «Fornuft og følelse».
Personen du fikk e-post av? Redaksjonen i Litteratur på Blå
Personen du fikk brev av? Fikk brev fra Postbanken om mitt nye huslån
Personen du fikk sms av? En venninne som avtalte lunsj i morgen
Gangen hele familien din spiste middag sammen? På bursdagen min for en måned siden
Tingen du kjøpte? Jeg kjøpte en kurv, en potetskreller og et nebbkosedyr på Søstrene Grene

Det glade voksenliv

En del ting har skjedd siden sist jeg postet noe her. For det første har jeg blitt Voksen På Ordentlig. Det vil si at jeg i forrige uke fylte 30 år.

For de som lurer så kan jeg fortelle at det å fylle 30 ikke er veldig skummelt eller rart i det hele tatt. Tvert i mot føler jeg at det er ganske ålreit. Jeg har vært boligeier i snart 5 år og vært fast ansatt i staten i snart 3 år og det er enda lenger siden jeg syntes at å drikke seg full og være på byen til kl 4 var et must i helgene. Det er i det hele tatt en god stund siden flere av mine noe yngre bekjente begynte å bruke skjellsordet «etablert» om min person. Og nå har jeg endelig en skikkelig unnskyldning; jeg er 30. Da er det helt greit at en god middag, film, strikketøy og kjæreste er den ultimate fredagskvelden, og at jeg på hverdager går hjem før klokka 10. Jeg er jo gammel!

Okay da, så liker jeg fortsatt å feste i festlig lag. Og denne helga blir det heidundranes bursdagfest med kake, sprudlevin og sprit kjøpt i tax freen på en godt timet tur til London i påska. (Forrige helg da min faktiske fødselsdag fant sted ble den passende og voksent markert med en familiemiddag selvsagt).

Andre viktige milepæler er at jeg endelig har begynt i min nye jobb på UB (som jeg fikk vite at jeg var innstilt til i desember, det har vært en lang ventetid). Nå sprader jeg lykkelig rundt mellom bøker om litteraturvitenskap, kunst, teater og filosofi. I lunsjen leser jeg Stolthet og fordom.

Jeg har blitt offisielt samboer. Min kjære har nå meldt fra til folkeregisteret om at min adresse også er hans. Hurra! Vi har gjort fine voksne samboerting sammen i det siste, som å kjøpe grill og delta på dugnaden i borettslaget. Idyll, idyll.

I det hele tatt nyter jeg det glade voksenliv. Selv om flere av mine kollegaer lo mildt, men overbærende da det kom fram at jeg ble født på 80-tallet. I biblioteksverden blir du ikke regnet som helt voksen før du har bikket 50. Jeg har altså 20 år igjen som ungdom. :)

Bare sånt jeg gjør akkurat nå 7

Jeg har fått strikkedilla. Det er hovedårsaken til at det er dårlig med blogging og annen skriving for tida. Denne delen av vinteren er en tøff tid, jeg begynner å bli sliten og lei av kulde og snø. Jeg har ikke en gang lyst til å ta med meg de nye skiene mine som jeg var så begeistret for bare for noen uker siden ut i marka. Trangen til å være inne og ta det rolig er sterk. Strikking og tv-serier er min overlevelsesstrategi. Eller så er det bare husmor/redebyggerinstinktene mine som går amok igjen. Sist det skjedde ble jeg rå på brødbaking og støvtørking. Så gikk ovnen min i stykker og det gikk over. Nå er det strikking som gjelder. Det er alltid noen som skal ha barn, så det går i babyteppe, babyleker, smekker, babytøy. Og i bakgrunnen tikker den biologiske klokka som sier at jeg snart er tredve. Tro om ikke også det har noe med saken å gjøre.

Samtidig har det vært mye fester og konserter de siste helgene med det resultatet at jeg har vært oppe mye seinere enn jeg pleier og drukket mye mer enn jeg pleier. Et slags flashback til mine tidlige tyve-år da man festet tre kvelder i uka. Minst. Er dette også et slags tegn på at jeg har en snart tredve-krise? Jeg velger i så fall å nyte det. Bra buzz for forfengeligheten å dra på fest med en haug med 22-åringer som sier at de aaaaldri hadde trodd at du var noe eldre enn dem.

Nå på søndag var jeg på konsert med White Lies (med noen venner som er litt eldre enn 22). Deilig pompøs engelsk post-punk revival og topp stemning på Rockefeller.

Etter å ha fått en ganske fin start på leseåret 2011, med syv bøker lest i januar har det bare gått nedover. Det er strikking og tv som gjelder. Jeg lånte en lydbok på biblioteket, men det var vanskelig å sette den på når jeg fortsatt har usette episoder av One Tree Hill. Men jeg prøver å skjerpe meg. Et mål for denne uka er å lese ut Gå under jorda av Mikkel Bugge som jeg lånte for noen uker siden, og liker veldig godt selv om jeg ikke har kommet så langt.

Ellers ser jeg på VM med et halvt øye. Jeg har ikke sett så mye på selve skiløpene, men finner faktisk mye underholdning i alt styret og dramaet rundt. Om bare noen uker starter fotball-sesongen. Det blir enda bedre.

Også skriver jeg litt da. Etter å ha jobba, laget mat, strikka, gredd katten, sett på tv og surret rundt så skriver jeg. Det går framover selv om det burde ha gått fortere. Enda godt jeg har en kjæreste som jobber mye kveld, ellers hadde jeg aldri fått gjort noen ting.

Jeg burde sikkert skrive eller lese noe dypt i kveld og, men da skal jeg ha strikkeklubb og servere vafler. Antar at medlemskortet i Husmorklubben ankommer når som helst nå.

mohawk days

Nå som jeg etter drøyt to års sparing endelig har klart å oppnå noe som kan kalles «langt hår» er jeg egentlig ganske stolt. For første gang på ti år kan jeg slenge håret bak skuldrene, en bevegelse som en gang var så kjent og innøvd, nå uvant. Jeg holdt på å sprekke flere ganger i de pinefulle månedene med sparesveis i ulike former. Men jeg holdt ut. Så finner jeg gamle bilder av meg selv og tenker «Er ikke egentlig barbermaskinen en pikes bestevenn?» Men nå har jeg liksom en gang kommet så langt da. Så da får det vel henge der en stund til. Og heller bare mimre om svunne hårtider.

Glad jeg har slutta å røyke da.Og jeg har fortsatt den kjolen. Den er fin.

Bare sånt jeg gjør akkurat nå 6

Akkurat i det jeg endelig hadde klart å levere tilbake en haug av haugene jeg har med bibliotekbøker, så gikk jeg jammen meg straka vegen og lånte enda flere. Blant disse er Voksenting av Maria Børja, Fange 59. Taterpige av Aina Basso, Store stygge dikt av Ruth Lillegraven og En liten historie om lengsel av Jens M. Johansson. De to siste er fordi min første opptreden på Litteratur på Blå i år blir som intervjuer av Lillegraven og Johansson. Noen har forhåpentligvis fått med seg at Ruth Lillegraven romandebuterer med boka Mellom oss i disse dager. Hun har fått flotte anmeldelser i blant annet Dagbladet, Dagsavisen og Klassekampen. Jeg fikk et leseeksemplar tilsendt i jula og kan fortelle at den er velskrevet, spennende og til tider gripende. Blant annet. Jeg skal altså snakke med Ruth om boka hennes, og med oss har vi som sagt Jens M. Johansson, som ga ut romanen Den andre i fjor. Jeg tror det kommer til å bli en knallkveld, så det er bare å dukke opp på Blå tirsdag 8. februar kl 19. Oh yeah.

I går fikk jeg også vært på biblioteket og hentet Mockingjay, den siste boka i Hunger Games-trilogien. Den er innmari spennende! De andre bøkene må nok bare ta bittelitt pause mens jeg leser den ut i en fei. Egentlig har jeg ikke lyst til å lese den ut så fort for det er jo siste boka og det betyr at det over. Men jeg kan jo alltids lese dem pånytt igjen en annen gang. Også lurer jeg på når filmen kommer. Disse bøkene lukter filmdeal lang vei.

I tillegg har min evige titting på One Tree Hill (er på sesong 6 nå) fått meg hekta på enda et band, denne gangen av den litt tvilsomme sorten. Jeg snakker om Angels and Airwaves, bandet vokalisten i Blink 182 startet etter Blink 182. Det er ganske emo-fjortisete, men jeg synes altså at denne låta er veldig fin.

Etter å ha unngått romanskrivingen en stund og i stedet flørtet med poesien, så er jeg igjen i gang med manuset som ble påbegynt i november. Et av mine nyttårsforsetter (ja, jeg har en del av dem i år) er å skrive et ferdig utkast og sende til et forlag i løpet av våren. Så da er det jo bare å skrive på. Jeg kviet meg litt for å gå i gang med noen vanskelige, men helt nødvendige scener. Heldigvis fikk jeg noen skrivetips av nevnte Ruth Lillegraven og hittil i dag har jeg fått skrevet nesten en hel side. Og jeg skal skrive mer før jeg gir meg for kvelden. Jeg måtte bare ta litt pause for å se på dagsrevyen og skrive denne bloggposten.

forandring eller død

Jeg er merker at jeg har kommet til et «forandring eller død»-øyeblikk angående denne bloggen. Jeg startet å skrive her i januar 2008 fordi jeg trengte en ny måte, et nytt sted å uttrykke meg på. I årevis hadde jeg holdt på med studentavis og studentradio. Så begynte jeg å jobbe og hadde ikke lenger tid til såpass tidkrevende hobbier. Men jeg savnet det, jeg var vant å ha et offentlig sted å få ut tanker og meninger, vant til å tenke formidling. Så noen jeg kjente foreslo at jeg skulle begynne å blogge. Blogg var da et ganske ukjent konsept for meg, jeg hadde knapt lest en blogg før jeg satt i gang. Etterhvert fant jeg ut av det og etterhvert fikk jeg lesere.

Men høsten 2008 begynte jeg å skrive skjønnlitteratur, mine første spede forsøk på en roman. Siden har det gått i rykk og napp og ulike skriveprosjekter har dukket opp. Men nå i år har denne skrivingen blitt en større og større del av livet mitt. Fra å være noe jeg bare gjorde litt på gøy har det å skrive skjønnlitterært blitt en trang, noe jeg må gjøre. Hvis det går et par dager ut at jeg har tid til å skrive blir jeg frustrert og irritert. Det er noe som sprenger og må ut fra hodet mitt, ut gjennom fingrene. Jeg har fått et nytt utløp gjennom bøkene jeg prøver å skrive.

Men hva da med bloggen? Den er blitt vanskeligere å skrive. Den er ikke lenger like viktig for meg for å få ut skrivelysten min. Fordi jeg har begrenset tid til å skrive føler jeg også at alt skriveoverskudd burde gå med til bokmanus. Fordi jeg stort sett er mest opptatt av mine egne prosjekter, bokskriving og Litteratur på Blå, så leser jeg ikke så mye bøker og tegneserier lenger, i hvertfall ikke nå for tida, jeg føler derfor at jeg har mindre kulturting å formidle om slik jeg har pleid å gjøre.

Er det da slutten på denne bloggen? Det føles trist ut å skulle gå fra noe jeg har holdt på med i nesten tre år. Det er lengre enn jeg har klart å holde på noen annen hobby, bare så dere vet det.

Eller må jeg bare tenke annerledes om hva jeg gjør her? Hittil har jeg vært bundet til tanken om at dette er en slags personlig kulturblogg. Nå mistenker jeg at hvis denne bloggen skal overleve så kommer den til å bli noe annet. Mer personlig kanskje? Er det i det hele tatt noen som kommer til å savne denne bloggen om den forsvinner? Jeg tror jeg kommer til å savne den, selv om jeg ikke har vært så flink til å passe på den i det siste. Så jeg tror jeg fortsetter, men muligens i en litt annen stil enn før. Vi får se. Kanskje blir det bare jeg som merker forskjell.

Tilbake

Wow, nå er det så lenge siden jeg har vært innom bloggen at jeg nesten hadde glemt hvordan det ser ut her. Det har vært full ferierulle de siste to ukene og mesteparten av tida har blitt tilbrakt uten en pc tilgjengelig, derav tystnaden her i gården.

Som sagt åpnet jeg ferien med Månefestivalen. Så var det deilige rolige dager på hytta ved fjorden. Så fikk jeg noen få dager hjemme i Oslo før det var tid for å pakke sekken på nytt og stikke til London. Det kommer antakelig litt utfyllende bildereportasjer her etterhvert.

Nå er jeg tilbake på jobb. Og jeg må tilstå at søndag kveld hadde jeg en vond klump i magen med alt som ventet meg.  Det føltes som å skulle ta på seg en altfor tung sekk å skulle gå løs på alt jeg driver med. Fulltidsjobb, Litteratur på Blå, ungdomskaféarbeid, romanskriving, samt prøve å ta vare på venner og kjæreste.

Når det blir slik prøver jeg å huske min Sartre. Det er jeg som bestemmer hvordan jeg skal ha det. Alle tingene jeg driver med er det jeg som har valgt. Og jeg har valgt dem fordi jeg på et eller annet tidspunkt syntes det var gøy, interessant og viktig. Og det er jeg som velger om jeg fortsette å se slik på det, som noe fint eller om jeg vil se på det som en byrde. Og så kom mandag og jeg gikk på jobb og det var greit og egentlig ganske hyggelig, og på kvelden hadde jeg planleggingsmøte for et av arrangementene mine på Blå, og det var kjempekoslig og ideene blomstret. Nervøsiteten for hvordan jeg skal få til alt er der fortsatt, men den er langt roligere og lunere nå. Jeg lurer på om jeg noen gang vil bli flinkere til å huske på at alle de tingene jeg har en tendens til å engste meg fryktelig for, stort sett går ganske fint. Det vil gå godt.

Tusen tanker svirrer i hodet mitt om alt som skal skje dette semesteret. Jeg prøver å puste rolig å ta en ting av gangen. Det kommer til å bli en spennende høst.