Storbynatt

Jeg går ikke så mye gjennom byen om natta lenger. Jeg er gravid, blir fort trøtt og selv om jeg gjerne går ut med folk som drikker så går jeg hjem før folk begynner å bli skikkelig fulle, da er det ikke så gøy lenger.

Men natt eller dag så elsker jeg å gå gjennom Oslo. Jeg går i regnet og kjæresten min sier høst og jeg rister på hodet og sier at det ikke lukter høst ennå. Følelsen av sol og sand på Hukodden sitter fortsatt for godt i, fortsatt kan jeg gå i kortermet på vei til jobb hvis sola står på. Men flere av trærne har fått flekker av gult inne i alt det grønne og fuglene har fruktsalatfest når jeg går forbi kolonihagen og Ullevål Hageby.

Hjemme hører jeg på Rudolf Nilsen, på plata «På stengrunn», spilt inn en gang på 70-tallet hvor man hadde satt melodi på Nilsens dikt. Det mange fine sanger der, men akkurat nå lytter jeg spesielt til «Storbynatt» . Liker hvordan diktet skildrer kjærligheten til byen, men ikke uten en viss ambivalens.

Storbynatt

Jeg går og drømmer i den lange gate
på bunden av den milevide by.
Så langt jeg øyner løper denne flate,
som skinner med en glans lik valset bly
i skjæret fra de høye buelamper.
For det er natt. Og det er lyst og godt
her nede på de asfalterte dybder.
For lengst er dagen og dens mørke gått.

Nu er tiden da de gode sover.
En klokke slår den annen time inn.
Det runger langsomt fra et sted høyt over
de mange buelampers hvite skinn.
Som i en veldig tunnel klinger lyden
av mine skritt imellem vegg og vegg.
En kvinne smyger hånden i min lomme,
og henger ved meg som en sulten klegg.

En prikk av lys blir synlig langt derhenne
hvor gaten ender i en loddrett sprekk.
Det dirrer av en lyd jeg skulde kjenne …
Og prikken ble en bil. Men den er vekk.
Jeg hører motorsurret langsom svinne
langt inne mellem disse tause hus.
Men fjernt, som fra en kjempestor konkylje
slår byen ut sitt monotone sus.

Og varm av lykke går jeg her og kjenner
i dette dyp har jeg mitt hjem, min rot.
For her er allting skapt av mennskehender –
fra lyset ned til stenen ved min fot.
Her blinker ingen stjerner gjennem natten
som stumme trusler om en evighet,
her hvisker ikke mulmet mot mitt øre
sin uforståelige hemlighet.

Et vårdikt

in just –

in Just-

spring       when the world is mud-

luscious the little

lame balloonman 

whistles       far       and wee 

and eddieandbill come

running from marbles and

piracies and it’s

spring 

when the world is puddle-wonderful 

the queer

old balloonman whistles

far       and       wee

and bettyandisbel come dancing 

from hop-scotch and jump-rope and 

it’s

spring

and

the 

goat-footed 

balloonMan       whistles

far

and

wee

– E. E. Cummings

jeg leker med tekst

Siste lørdag var jeg på Hovseter på arrangementet Splittet Kjerne 14 og leste tre av diktene mine for gjengen som var samlet der. Det var veldig bra stemning og ganske stas å lese dikt i selskap av utgitte poeter.

Jeg synes det er mer og mer gøy å prøve meg på poesi, jobbe med å rive meg løs fra prosaen. Ofte hjelper det å tenke på musikk når jeg skriver. Jeg fokuserer på assosiasjon, rytme og lydrim. Noen ganger tar jeg utgangspunkt i ulike sanger som betyr noe for meg og ser hva som skjer når jeg rører dem sammen i hodet mitt. Da kan resultatet bli noe sånt som dette:

hester

rødt gjennom det
hvite hester løper
hester hester hester hester
hvite, skinnende, flerrende
under henne blir isen
tynnere og hun
løper løper løper løper
ville hester
kunne ikke jage meg
vekk
tar på votter
myke hover
skarp snø
flerrer
det røde i det hvite
snerrer
og hun så
hester hester hester hester
dansa til den låta
og du sa
baby baby baby baby
og jeg sa
Johnny Johnny Johnny Johnny

Polly Jean

svart hår flyter i vannet
rød leppestift flyter utover
stemmebåndet
hjerteklaffene stønner
uh huh her, uh huh her
blodårene presser seg ut under
fingerneglene
danner edderkopparmer som kryper
bortover gulvet, slår en streng på
gitaren sier
uh huh her, uh huh her
åpner det hjerteformede skrinet
og er dette kjærlighet, er dette kjærlighet som jeg føler
klatret over fjell, reist over hav, slengt ut av himmelen
for å bringe deg denne kjærligheten
for å bringe deg denne kjærligheten
hun ble født ute på heia
nei, hun ble født ute i ørkenen
bare hvite edderkopparmer, svart hår og røde lepper
kysser gitarstrengen
revner
uh huh her, uh huh her

.

jeg øver meg på dikt

Et av mine nyttårsforsetter er å øve meg på å skrive poesi, en sjanger jeg stort sett ikke har turt å prøve meg på.

Dette er årets første forsøk.

kråketær

jeg elsker mest rynkene rundt øynene dine
måten de gjør deg oppnåelig på
måten de kroker seg på
som den slitte busten på oppvaskbørsten
som kråketærne mine på handlelista
jeg elsker mest det myke punktet bak øret ditt
helt glatt mot leppene mine
som nysnøen utenfor
snart kommer kråkene og setter sine spor
skriver sine krakete budskap
før de visker det ut med sorte vinger

de döda bladen kan du inte döda

Selv om jeg bokstavelig talt har haugevis av bøker som ligger hjemme og venter på å bli lest, klarer jeg ikke å holde meg fra å stadig stikke innom biblioteket og låne flere. I går snoket jeg i hyllene for svensk lyrikk og tok med meg en diktsamling av Ann Jäderlund, som i år er nominert til Nordisk Råds litteraturpris  for Vad hjälper det en människa om hon häller rent vatten över sig i alla sina dagar. Den samlingen var ikke inne, så istedet plukket jeg med Snart går jag i sommaren ut fra 1990. Jeg fikk lest litt i går kveld og likte det, selv om jeg av og til måtte fnise litt fordi jeg stadig tenkte at dette hadde passet veldig bra som sangtekster for et emo-band.

—–

Med ögon kyliga som knoppar

Och öppnade i bladets tunna skåra

Av vattenkronan bär du tunga droppar

Som vattendroppar faller som armens bleka hölje

De döda bladen kan du inte döda

I blommans öppna kalk där sommaren är öde

——

Hjärtbenet delas och ger av sin märg

Till den andra märgen

Glasbröstet delas och ger av sitt bröst

Till det andra bröstet

Vaxmunnen delas och ger av sitt vax

Till den andra munnen

—–

Vänder dig rosen bladen

Vänder sig rosens blad

Vänd då rosens blad

In mot roens hjärta

Du har kanske inget hjärta

Vänd då rosens blad

Ett hjärta kan dölja bladen

Du har kanske inga blad

—–

Jeg kan også opplyse om at den 7. april kommer Ann Jäderlund til Litteraturhuset for å samtale med Tone Hødnebø, min absolutte favoritt blant norske poeter. Dette kan bli episk. Jeg skal definitivt ta turen dit.

Et glimt av signaler

I 23 år har Cappelen, nå Cappelen Damm, gitt ut Signaler. Signaler er en antologi hvor ennå ikke utgitte forfattere kan få komme til ordet på trykk. Noen debuterer siden mellom to permer helt for seg selv. Andre ikke.

Jeg kjøpte nettopp Signaler ’09 og er spent på å se hva jeg finner. Hittil har jeg bare såvidt rukket å titte på en side her og side der. Men jeg vil gjerne allerede presentere et par av diktene til Casper André Lugg. Både jeg fordi jeg syntes diktene er fine og fordi han om seg selv skriver at han skriver for et møte. Akkurat det samme sa Hanne Ørstavik til meg en gang også. At teksten er møte. Et rom der forfatter, leser og tekst møtes, og ingen har kontroll over hva som kan skje. Jeg liker den tanken.

om natten

skjærer hun av meg ørene

så jeg skal høre dem gro

hun sier ordene

er uten fortid og før morgenen

skal hun fortelle
om fargene

én etter én

—

sommeren etter står du

ved treet

om kveldene

og etterligner din egen stemme

Å joike et dikt

En av debutantene denne høsten er Hege Siri. En siddis bosatt på Nesodden av blant annet sjøsamisk ætt.

et øyeblikk noen tusen år er en liten og tynn sak. Tittelen og omslaget fanget blikket mitt i bokhylla. Jeg liker at lyrikkseksjonen i bokhandlene ikke er så fullstappa. Det gjør at bøkene blir mer synlige, i motsetning til romanseksjonen hvor bokbindene lett går i hverandre.

Jeg leste i et øyeblikk noen tusen år på mens jeg stod på bussen på vei til jobb i morges. Jeg har funnet ut at den knappe ti-minutters bussturen er ypperlig til å lese dikt. Hvis man leser en roman rekker man knapt å komme inn i teksten før boka må ned i veska igjen. Men dikt passer utmerket for denne korte stunden hvor jeg står sammenklemt mellom andre reisende og prøver å koble hodet mitt til verden.

Dikt på morgenbuss fungerer nesten som meditasjon. Å starte dagen med noe vakkert, som jeg kan reflektere litt sånn forsiktig over med morgentåkehodet mitt. En fin metode til å finne en slags harmoni etter å ha blitt brutalt vekket av vekkerklokka for så å finne ut av juicekartongen er tom. Da er det fint å lese slike ting som dette. Dikt som gir deg joiken, vidda, himmelen, havet og evigheten. Det hørtes kanskje litt pompøst ut, men det er disse diktene i hvertfall ikke. De er bare fine.

Tiden

vinden bærer fuglene

kaster bjørkeløv i ring

sirkler meg inn

hvisker om tid

der ingen tid finnes

Sagn

etter torden

er himmelen stille

har ingen begynnelse og ingen slutt

og ravnen flyr

glemmer ikke

det den har sett

There is a crack in everything

Kom nettopp over dette diktet av Leonard Cohen på en annen blogg. Cohen har alltid hatt en viktig plass i musikkhjertet mitt. Og i dag traff ordene hans meg veldig. Jeg tenker mye på hva jeg vil og hvor jeg skal for tida. Jeg skal ta budskapet til Cohen til meg. Så får vi se hva som skjer.

That’s how the light gets in

The birds they sang at the break of day
Start again I heard them say
Don’t dwell on what has passed away or what is yet to be
Ring the bells that still can ring
Forget your perfect offering
There is a crack in everything
That’s how the lights gets in

– Leonard Cohen

Mollstemt lyrikk

På jakt etter ferske dikt i lyrikkhylla på Akademika kom jeg over en relativt ny samling fra en dikter som har en solid produksjon bak seg, men som inntil nå har vært ukjent for meg.

Hanne Aga debuterte i 1981 med dikt under tittelen Skjering med lys. I fjor ga hun ut sin ellevte bok, diktsamlingen Som om ein ny dag skal komme. Det var den jeg fant og tok med meg hjem i går.

Etter å ha lest Som om ein ny dag skal komme sitter jeg igjen med følelsen av å ha hatt en åndelig opplevelsene. Mange av disse presise og vakre diktene legger seg tett opp til det religiøse, enten det er kristne bilder, panteisme eller mer generell eksistensiell undring. Det profetiske anslaget finnes allerede i tittelen på boka og trer klart fram på første side:

Eg ville låne deg livet mitt

Slik sov eg til himmelen begynte å snakke

Diktene er korte. De fleste er på bare fire, fem linjer. Flere av diktene er svært dramatiske. Det er ild, sverd og død. Igjen hører vi den profetiske tonen. Som i diktet som samlingen henter tittelen sin fra.

Som om ein ny dag

skal komme

Landskapa flyt forbi

og berre er

Var det mitt bål som flamma så høgt

Elementer som går igjen er natta, mørket, livet, døden. Det åndelige, det mystiske og det eksistensielle gjennomsyrer hver side.

Eg er

Bylgjene er

Pusten

Over alt

Som sagt er døden og mørket sterkt til stede i denne diktsamlingen. Samtidig blir natta og mørket ofte beskrevet som noe skinnende, noe lysende.

Hjarta sine tynne slag
Framover Innover
Mot spørsmålet
og natta sitt
evige lys

Det er en melankolsk stemning som dominerer. Likevel er ikke boka trist. Det er lys og håp og litt kjærlighet. Som om ein ny dag skal komme er nydelig liten bok. Helheten er like underfundig og finstemt som det vi opplever på setningsplan. En perfekt bok å lese og undre seg over når høstmørket sklir innover og løvet faller.

Det som det gjeld om

Pusten i meg
Over alt

Kan det kallast kjærleik