because i was in love

Hver gang jeg ser på Lydverket tenker jeg at jeg burde gjøre det oftere, strengt tatt burde jeg følge med hver uke. For hver gang jeg får somlet meg til å se, så hører jeg om band jeg får lyst til å sjekke ut mer.
Nå i forrige uke var det særlig artisten Sharon Van Etten som fenget meg. Hun debuterte i 2009 med albumet Because I was in love. I år ga hun ut oppfølgeren Epic. Van Etten er nok en singer/songwriter med gitarkasse og destruktive forhold i bagasjen, men jeg har ikke blitt så tent av den kombinasjonen siden Martha Wainwrights debutalbum fra 2005.

Jeg liker særlig det første albumet. Det er vakkert, sårt og trist. Enkel lyd, mye følelser. Deilig, deilig forførende melankoli og hjerte/smerte.

Et fint lite intervju med Sharon Van Etten. Beste sitat: «I want it to be cool to be sad»

Den siste dagen i november

I dag fullfører jeg nanowrimo-manuset mitt. Disse 29 dagene med skriving har stort sett gått overraskende greit. Og jeg er fortsatt veldig gira på ideen min og har trua på at dette kan bli en skikkelig god historie. Målet er å skrive ut historien i løpet av desember og få unna første runde med redigering i januar og slik ha en ferdig førsteutkast 1. februar. Hvis jeg er streng med meg selv kan det gå. Men i dag skal jeg bare skrive de siste 1600 ordene og være stolt over egen innsats.

I kveld har jeg den siste kvelden på Blå som jeg er ansvarlig for dette semesteret. Det blir snakk om bildebøker. Forfatter Bjørn F. Rørvik og illustratør Gry Moursund kommer for å snakke om sin siste boksuksess, Bukkene Bruse på badeland, og om samarbeidet mellom illustratør og forfatter, dynamikken mellom tekst og bilde.

Men Litteratur på Blå er ikke over med dette. Den syvende desember får vi mikroforlaget Gasspedal på besøk og den fjortende har vi julefest med masse herlige litterære overraskelser og Guro Von Germet på trekkspill som avslutning på et flott semester.

I morgen begynner jeg på et prosjekt som skal gå ut desember. Jeg ble tipset om det av Kaja Marie på bloggen Tekst og tanke. Reverb10 går ut på at man skal få en oppgave hver dag som handler om året som har gått og hva man skal gjøre i det neste. «Svaret» på oppgaven skal være et eller annet kreativt uttrykk, hva det er velger man selv. Mitt mål er å lage en bloggpost hver dag, så dette blir i stedenfor julekalender i år.
Veldig gøy om noen andre også hiver seg på!
Fred ut.

Poesi mens vi puster 90

Den barndommen som kom til deg om natten

da du ikke fikk sove. Det var trær bygget

om til slott, og du klatret opp i det høyeste

treet og sovnet. Mens du sov ble du hentet ned

av hender du ikke kjente, og skyggen visket ut

trekkene dine og du var ikke lenger et barn,

men en hund som løp logrende og smattende bort

– Tone Hødnebø

fra samlingen Mørkt kvadrat (1994)

Vintermorgen

I dag våknet jeg klokka kvart på sju av at katten romsterte rundt. Siden jeg kjente meg merkelig våken fant jeg ut at det var like greit å stå opp og komme tidlig i gang med skrivinga.

Det er en fin ting å sitte slik. Skrivende ved kjøkkenbordet og innimellom titte ut og se at det gradvis blir lysere.Ta pauser innimellom og leke med katten.

I dag har jeg Cruxshadows som bakgrunnsmusikk.

Navn, forveksling og jubel

Da jeg skrev «Borgeeees!!! <3» i statusfeltet mitt på facebook i går var det to grupper med folk som trykket på «like»; fotballmenneskene og litteraturmenneskene. Det tok meg litt tid før jeg skjønte greia, men så forstod jeg at litteraturmenneskene trodde jeg mente Jorge Luis Borges, argentisk forfatter.

Men jeg snakket selvsagt om Celso Borges fra Costa Rica, toppscorer og årets spiller i Fredrikstad Fotballklubb. I går kveld scoret han tre mål i den siste kvalik-kampen mot Hønefoss, og sørget for at FFK rykket opp med stil.

Jorge Luis Borges er på den lange lista over forfattere jeg har dårlig samvittighet for å ikke ha lest. Men foreløpig pakker jeg lesesamvittigheten min bort, og konsentrerer meg om å juble over at til neste år er mitt kjære FFK tilbake i eliteserien. Det er også nabo og erkerival  Sarpsborg, så alt tyder på en meget spennende sesong. Plutselig gleder jeg meg veldig til våren, og det er ikke bare på grunn av kulda som har satt inn.

Til våren får jeg kanskje lest noe Borges også. :)

Borges 1:

Borges 2:

Flere første ganger

Så på tirsdag leste jeg opp litteraturen min for et lokale fullt av mennesker for første gang. Jeg leste ikke fra scenen på Blå, for det var low key kveld og da stod man på gulvet, men jeg leste inn i en mikrofon, hørte min egen stemme komme ut av høytallerne. De første setningene var vanskelige fordi pulsen dunket så hardt i halsgropa. Men jeg er trygg på tekstene mine og det går greit. Jeg føler at jeg vet at det er bra. Og etterhvert husker jeg på å se opp innimellom, se ut på publikum. Og så plutselig er det over og jeg er tilbake på stolen min og de jeg kjenner rundt meg forteller meg hvor flink jeg er og hvor bra det var. Jeg drikker av ølen, kjenner at jeg gliser over hele kroppen mens jeg hører på resten av de som skal lese.

Jeg hadde trodd at det ville være gøy, men jeg hadde ikke trodd at det skulle bli et sånt vanvittig kick lese høyt. Kanskje jeg er en større eksibisjonist enn jeg trodde?

Før jeg dro til Blå hadde jeg for første  gang middag med en forlagsredaktør. Hun hadde lest korttekstene mine og ville snakke om dem. Hun sa at de var bra, veldig bra. At jeg hadde tydelig stemme, et tydelig og spennende prosjekt. Men at korttekster desverre ikke var noe de ville satse på nå. Likevel følte jeg at jeg hadde vunnet noe, at jeg hadde kommet et skritt videre. Og så dro vi på Blå, og jeg leste og venner og folk jeg ikke kjenner sa at det var bra, at det var veldig bra.

Og nå kjenner jeg meg annerledes. Jeg har hele tida trodd på at jeg kan skrive, at jeg kan lage noe som er bra nok til at andre vil lese det, til å få det utgitt. Jeg har hatt trua. Men på tirsdag var det akkurat som om det ble mer virkelig. Ikke lenger en sterk, men fjern drøm, men noe som finnes innen rekkevidde.

Så jeg skriver alt jeg kan. På romaner og korttekster. Det blir noe. Det kommer til å bli noe.

Jeg skriver og leser, noen ganger høyt

Jeg skriver og skriver på nanowrimomanuset mitt. Stort sett er det kjempegøy. Plotet og karakterene tar mer og mer form, og antallet ord stiger jevnt og trutt. Nå er det bare en uke igjen og jeg kjenner meg ikke sliten ennå. I fjor kræsja jeg på 44 500 ord. I år håper jeg på å komme helt i land med 50 000 ord. Jeg skriver urban fantasy lagt til Oslo og har det veldig moro med å la mystiske vesener poppe opp på kjente og kjære steder i byen.

Men jeg har andre prosjekter på gang og. I dag skal jeg møte en forlagsredaktør og snakke om korttekstene mine. Jeg aner ikke hva som vil komme ut av det møtet, men uansett er det moro at en redaktør har bedt om å få lese det jeg skriver og vil gi meg tilbakemelding på det.

Etter møtet skal jeg på Litteratur på Blå. Der blir det diskusjon om konseptet Splittet Kjerne, og så skal jeg og flere andre veldig flinke og bra folk lese noen av tekstene våre høyt. Jeg er ganske spent og har sommerfugler i magen. Jeg tror det blir en vakker aften. Det starter kl 19. Kom da.

 

tra-la-la høst

Så denne høsten har vært en litt brå affære. Veldig travel, en god del stress, men også mye gøy som har skjedd. De to siste ukene nå føler jeg at jeg har begynt å komme inn i en roligere rytme, en hvor jeg kan yte det som er igjen av høsten. Og det enda nanowrimo har startet noe som betyr at jeg har konstant skrivepress på meg. Men foreløpig kjennes det ikke slitsom ut. Nå inne i den andre skriveuka koser jeg meg bare med manuset mitt som jeg føler holde på å bli til en skikkelig spennende fortelling. Få ting er bedre enn å kjenne kribling og gåsehud av det man selv sitter og skriver.

Nå blåser det innmari surt og kaldt ute. Men det får meg bare til å tenke enda mer på alle de koslige inne-tingene man kan gjøre om høsten: drikke mye te, spise plommer, teste nye oppskrifter på deilige varmende supper, se en episode eller tre av en spennende tv-serie (jeg har nylig blitt hekta på Pretty Little Liars), skrive dikt om høsten, skrive en roman som foregår under en hetebølge i sommer-Oslo, lese en bok som foregår et helt annet sted i verden, leke med katten, krype under et pledd med kjæresten og drikke rødvin, surfe på nettet og oppdage nye melankolske band.

For tida går det mye i Warpaint hos meg. De slapp ganske nylig albumet The Fool, som er gjennomført bra. De minner meg litt om Cocteau Twins, enda et band som passer bra til høst og skriving.

Høstdikt på fem minutter

I går satt jeg og skrev som en gal på nanowrimo-manuset mitt. Men jeg rakk å ta en liten pause for å skrive et dikt inspirert av utsikten fra stuevinduet mitt. Og inspirert av nanowrimo-konseptet skrev jeg diktet på ca. fem minutter og knapt uten redigering. Jeg skriver egentlig aldri dikt, så dette var et morsomt eksperiment. Særlig siden jeg ble ganske fornøyd med resultatet. Mulig jeg vil jobbe litt mer med det senere.

Gullregn

To rette stammer svever i lufta utenfor vinduet mitt,

beskytter meg mot de som er på den andre siden

Den ene er sotete, greinene svarte og allerede vinternakne i høstlyset

Den andre er snøhvit med fortsatt påkledde armer

Vinden kler varsomt av dem

lager gullregn fra klar himmel

som lander på bakken utenfor døra mi

og males langsomt til gullstøv av føttene til de som går forbi