hurrafredag 5

Oppsummering for denne uka: Magen er i en voksespurtperiode. Jeg er ganske sikker på at jeg kan se forskjell fra dag til dag. Det er en livlig person inni der som sparker og turner rundt. Nå har sparkene blitt såpass krafige at jeg kan kjenne dem utenpå magen. Det er utrolig moro, på en måte gjør det at jeg kjenner at jeg kommer enda nærmere babyen min. (Noe som kanskje høres litt merkelig ut ettersom hele babyens tilværelse foreløpig er inni kroppen min).

På jobb er det tydelig at semesteret er i gang. Studenter strømmer til og skal ha bøker og svar på andre ting og jeg har blitt minnet på hvor godt jeg liker jobben min. Jeg synes at alle de ferske studentene er så små og søte (hallo, de er født på 90-tallet!) og alle på hf-fakultetet er generelt vakre mennesker.

Jobbing og kraftig babygroing tar på. Denne uka har jeg ikke hatt overskudd til å gjøre så mye på ettermiddagene. De har stort sett blitt tilbrakt på sofaen med strikketøyet, «Snakk til meg» av Vigdis Hjorth og siste sesong av Bones. I korte stunder har jeg også klart å skrive litt på en roman som jeg håper å ha et ferdig utkast av i løpet av høsten. Men apropos Bones, så leste at jeg den eneste rettsantropologen i Norge snart går av med pensjon. En såpass bra og kul tv-serie som Bones har altså ikke klart å verve noen til studiet (kanskje fordi mange i likhet med meg lenge trodde at jobben til dr. Temperance Brennan bare var noe tv-produsentene hadde funnet på).

Etter flere dager med hjemmesitting  har jeg tenkt til å komme meg ut blant folk i morgen! Nærmere bestemt til Hovseter og Splittet Kjerne 19. Splittet Kjerne er et fantastisk konsept. Mikkel Øyen inviterer folk hjem til seg for å lese tekster eller bidra med andre kreative innslag og andre kan komme for å lytte. Det blir alltid en fin begivenhet, både intellektuelt og sosialt.

På søndag blir det litt mer folkelig med hjemmekamp på Fredrikstad Stadion. Forhåpentligvis blir det seier og full jubel.

God helg!

Dagens låt for å komme i fredagsstemning:

 

Buddhapus

En ting er sikkert: man kjeder seg aldri med en katt i huset. Det er alltid noe på gang enten det er leking, kosing, soving (mye soving) eller bare en eller annen helt merkelig oppførsel. Min katts spesialitet er å ligge eller sitte i ytterst merkelige positurer. Det finnes liksom ikke den stilling den katta ikke kan sove i. I dag fikk jeg meg en god latter som varte i flere minutter da jeg kom hjem og fant pus sittende på senga. Han hadde tydeligvis funnet en dyp indre ro akkurat da, for på tross av min latter og ivrige kameraknipsing ble han sittende helt stille.

 

Storbynatt

Jeg går ikke så mye gjennom byen om natta lenger. Jeg er gravid, blir fort trøtt og selv om jeg gjerne går ut med folk som drikker så går jeg hjem før folk begynner å bli skikkelig fulle, da er det ikke så gøy lenger.

Men natt eller dag så elsker jeg å gå gjennom Oslo. Jeg går i regnet og kjæresten min sier høst og jeg rister på hodet og sier at det ikke lukter høst ennå. Følelsen av sol og sand på Hukodden sitter fortsatt for godt i, fortsatt kan jeg gå i kortermet på vei til jobb hvis sola står på. Men flere av trærne har fått flekker av gult inne i alt det grønne og fuglene har fruktsalatfest når jeg går forbi kolonihagen og Ullevål Hageby.

Hjemme hører jeg på Rudolf Nilsen, på plata «På stengrunn», spilt inn en gang på 70-tallet hvor man hadde satt melodi på Nilsens dikt. Det mange fine sanger der, men akkurat nå lytter jeg spesielt til «Storbynatt» . Liker hvordan diktet skildrer kjærligheten til byen, men ikke uten en viss ambivalens.

Storbynatt

Jeg går og drømmer i den lange gate
på bunden av den milevide by.
Så langt jeg øyner løper denne flate,
som skinner med en glans lik valset bly
i skjæret fra de høye buelamper.
For det er natt. Og det er lyst og godt
her nede på de asfalterte dybder.
For lengst er dagen og dens mørke gått.

Nu er tiden da de gode sover.
En klokke slår den annen time inn.
Det runger langsomt fra et sted høyt over
de mange buelampers hvite skinn.
Som i en veldig tunnel klinger lyden
av mine skritt imellem vegg og vegg.
En kvinne smyger hånden i min lomme,
og henger ved meg som en sulten klegg.

En prikk av lys blir synlig langt derhenne
hvor gaten ender i en loddrett sprekk.
Det dirrer av en lyd jeg skulde kjenne …
Og prikken ble en bil. Men den er vekk.
Jeg hører motorsurret langsom svinne
langt inne mellem disse tause hus.
Men fjernt, som fra en kjempestor konkylje
slår byen ut sitt monotone sus.

Og varm av lykke går jeg her og kjenner
i dette dyp har jeg mitt hjem, min rot.
For her er allting skapt av mennskehender –
fra lyset ned til stenen ved min fot.
Her blinker ingen stjerner gjennem natten
som stumme trusler om en evighet,
her hvisker ikke mulmet mot mitt øre
sin uforståelige hemlighet.

hurrafredag 4

Plutselig var det fredag og den andre arbeidsuka etter sommeren er over. I forrige uke kjente jeg meg mest som en zombie på jobb, trøtt og ikke helt i stand til å fokusere. Denne uka har jeg våknet litt mer opp. Semesteret har startet og mange nye studenter har funnet veien til Blinderen og til biblioteket vårt. Jeg har kurset flere grupper av dem i hvordan bruke biblioteket og vist dem hva vi har å by på. I begynnelsen var det litt rart å skulle stå og prate non-stop i 45 minutter foran en gruppe, men etterhvert var det bare gøy. Det er moro å se hvor søte og spente alle disse nykommerne i akademia er.

I dag er jeg 20 uker på vei i svangerskapet. Det vil si at vi er halvveis. Det er helt sprøtt hvor fort det går. På onsdag dro vi og kjøpte en kjempefin vugge vi fant på Finn, moren min har kjøpt babysengetøy og bunken med babytøy jeg har strikket blir stadig større, så jeg har all mulig tro på at vi skal ha alt klart til den lille kommer i januar. Forrige helg var vi på besøk hos noen som har en tre måneder gammel baby som jeg fikk lov til å ha på fange og kose med, og ikke minst lukte på. Lukten av baby må være det beste som finnes.

Denne helga blir det først og fremst avslapning. Jeg skal begynne på en ny bok, «Snakk til meg» av Vigdis Hjorth. Jeg skal strikke på babybukse, skrive litt og se etter gode gåsko til New York-turen vår. Også har jeg tenkt til å høre en hel del på albumet «La La La» av Kaia, dvs Kaia Bremnes, datter av Ola, niese av Kari og Lars. Kulturnytt på P2 gjorde meg akkurat oppmerksom på dette ferske albumet og låta «Peanuts and jellybeans» overbeviste meg om at denne skiva må gjennomlyttes grundig.

Og hvis jeg føler meg veldig flink og inspirert skal jeg blogge om noen av bøkene jeg har lest i sommer, noe jeg har litt dårlig samvittighet for å ikke ha gjort.

God helg!

Livet i magen

Forrige bloggpost var et lite hjertesukk over alt som er vondt og vanskelig i verden. Men jeg må altså innrømme at jeg som regel går rundt og er glad og fornøyd for tida. Ikke bare har jeg akkurat hatt to uker ferie med sol, bading og masse kvalitetstid med min kjære og øvrig familie. I forrige uke kunne jeg kjenne de første bevegelsene fra barnet i magen min. Å kjenne at noe rører seg er helt fantastisk. For hver lille salto og dytt går det enda mer opp for meg at jeg er på vei til å bli mamma til et helt ordentlig menneske.

I går var vi på ultralydundersøkelse på Ullevål. Jeg var kjempespent og sov ganske urolig natta før. Mest fordi jeg gledet meg, men var nok også litt plaget av uro for at det skulle være noe galt. Vi kom oss gjennom pøsregnet og fant kvinneavdelingen. Der ble vi møtt av en veldig hyggelig jordmor og så startet rundturen i livmoren min. Og der svømte den lille alienen vår. Bare at nå hadde den begynt å se ut som et lite menneske. Vi kunne se hjertet som slo, ryggraden, hodet med en liten nese, armer som viftet og bittesmå tær. Alt sammen helt perfekt i følge jordmora.

I begynnelsen av undersøkelsen var det som om den lille luringen skjønte at den fikk oppmerksomhet og derfor showet en del rundt og gjorde masse bevegelser. Etter litt ble den mer stille og hadde da selvsagt lagt seg til slik at å se etter kjønn ble litt vanskelig. Ikke at det så farlig hva det er, men jeg er innmari nysgjerrig (jeg er en sånn som snoker på gavene kvelden før julaften). Dessuten er det koslig å kunne omtale babyen som noe annet enn «den». Jordmora var veldig snill og gjorde en innsats for å avsløre hemmeligheten bak et strategisk plassert lår. Og uten at hun kunne si det helt sikkert er vi nå ganske sikre på at vi venter på en liten jente. Min kjære har hele tiden sagt at han tror vi får en jente, så han var strålende fornøyd. Jeg har av en eller annen grunn alltid følt at hvis jeg får et barn så blir det en gutt. Men tanken på å ha en datter, en liten mini-me, er ganske så fin. «Jenter er best», som min mormor sa sist jeg snakket med henne. :)

De blødende hjerter

Hverdagen er tilbake nå. I går var første dagen på jobb i et nye semester på Blinderen. Den startet med en minneseremoni på Frederikkeplassen. Det var fine taler og jeg måtte anstrenge meg for ikke å gråte da vi sang Til ungdommen, en sang som alltid rører meg uansett, og for første gang på så lenge jeg kan huske ble jeg rørt av å høre nasjonalsangen.

De første dagene etter terroren gikk jeg rundt med en konstant følelse av å måtte gråte. Fortsatt kjenner jeg at klumpen i halsen kommer lett. Samtidig blir jeg fortsatt overrasket hver gang jeg ser en avisoverskrift som handler om det som har skjedd. En del av meg tror fortsatt at det var en vond drøm, noe jeg kommer til å våkne opp fra.

Jeg er rørt og stolt av hvordan landet har taklet det som har skjedd. Likevel plages jeg av tanken på hvordan ting hadde vært hvis det ikke hadde vært en hvit nordmann som stod bak. Og like mye vrenger det seg i meg når jeg leser tekster av de som tar denne massakren som et bevis på at vi trenger mer islamfiendtlighet, mer grov debatt og enda verre, at Arbeiderpartiet har brakt dette på seg selv. Personlig klarer jeg ikke å lese et kommentarfelt på nettet uten å bli kvalm og opprørt over alt hatet og trangsyntheten og generaliseringene av personer og grupper som spys ut. Er det virkelig sånt vi trenger mer av for å jobbe mot et bedre samfunn?

På nyhetene i morges ble det snakket om nedgang på børsen i Asia, mulig finanskrise i USA og Europa. Opptøyer i England. På facebook fortalte en god venninne at det ble brent og herjet rett utenfor huset hennes i London. Man kan bli skremt av mindre. I siste nummer av Morgenbladet leste jeg et innlegg av Siri Hustvedt, en norsk-amerikansk forfatter som jeg beundrer og respekterer. Hun snakket om hvordan alle mennesker er født sårbare og at vi trenger hverandre. At det å ha et blødende hjerte, en som føler med andre, ikke er tegn på svakhet, men en god ting. Livet er skummelt og verden er skummel og mye ser ikke lyst ut nå. Og alt jeg klarer å tenke på er den naive tanken om at vi må ta vare på hverandre. Vi er alle redde og sårbare. Hat, konspirasjonsteorier og kamp for egen posisjon kommer ikke til å redde oss.

Jeg føler meg så innmari liten. Men jeg kan i det minste gjøre de små tingene. Gi penger til sultofre på Afrikas horn. Ikke snakke eller skrive nedsettende om grupper i samfunnet. Resirkulere søppelet mitt. Smile til folk på gata. Det er da noe er det ikke?