Super Mario rulez

Da min kjære fikk en Wii til jul gjorde Super Mario et comeback i livet mitt. Jeg hadde ikke sett noe særlig til den trivelige og utrettelige rørleggeren siden jeg spilte Super Mario 1 som 11-åring. Men nå var han altså tilbake og før jeg visste ordet av det var jeg sjarmert i senk og spilte Super Mario Galaxy til hanen galte og tomlene var røde og såre. Jeg er langt fra alene om å være entusiastisk angående denne godslige karen i rød kjeledress og noen tar sin hengivenhet litt lenger enn andre. Jeg er som noen kanskje har skjønt begeistret for interiørtipsene som dukker opp på BoingBoing. Og glad ble jeg da jeg så dette fantastiske bordet:

«I decided to take an old table my grandfather made that had a stain on the top of it and tile it myself. Luckily my parents were tiling their bathroom so I got to use a nice industrial cutter :) » sier Aron, som sendte dette bildet inn til Kotaku.com.

FreakAngels

Warren Ellis, mannen mest kjent for å stå bak fenomenet Transmetropolitan har lansert en ny tegneserie kalt FreakAngels. Den finnes gratis på nettet og blir oppdatert hver fredag. Hittil har det kommet to kapitler på seks sider hver. Utgangspunktet for serien er som følger: For 23 år siden ble det født 12 merkelige barn på nøyaktig samme tidspunkt. For 6 år siden gikk verden under. De nå voksne barna lever i området Whitechapel i et oversvømt London og kaller seg FreakAngels. Stikkord her er post-apokalypse og steampunk. Alt er i tillegg nydelig illustrert av Paul Duffield. Jeg gåsehudgleder meg til fortsettelsen.

La Perdida

En tegneserie jeg leste nylig rører litt ved temaet i posten «White Guilt». La Perdida er skrevet og og tegnet av Jessica Abel. Den ble gitt ut som en serie av Fantagraphics og kom ut som en innbundet utgave hos Pantheon Books i 2006.

I La Perdida møter vi Carla som har meksikansk far, men som har vokst opp i USA hos sin hvite amerikanske mor. Hun drar til Mexico City for å bli bedre kjent med sine meksikanske røtter. Ettersom både språkkunnskaper og økonomiske midler er sterkt begrenset flytter hun inn hos ekskjæresten Harry. Harry er kommer fra et velstående hjem og er i Mexico for å bli forfatter i William Burroughs ånd. Mens Carla er opptatt av å gå på Frida Kahlo-museet, besøke pyramidene og bli kjent med «det ekte Mexico» holder Harry seg for det meste hjemme sammen med spriten. Han anklager Carla for å være en patetisk turist mens hun anklager ham for å være en amerikansk snylter som ikke bryr seg om å bli kjent med innfødte meksikanere. Forholdet deres blir desto mer anstrengt da Harry forstår at Carla ikke har tenkt til å dra hjem igjen, men har bosatt seg hos ham. Utløpsdatoen på flybilletten og visumet hennes går ut. Hun får seg jobb på som engelsklærer og flytter sammen med en jente på jobben.

I mellomtiden har Carla også fått flere meksikanske venner, blant annet Memo, en hissig og manipulerende kvasirevolusjonær og kjekke Oscar, som hun etterhvert blir sammen med. Memo kritiserer hele tiden Carla for å være en turist som prøve å posere som ekte meksikaner uten å egentlig kjenne til kulturen. I sitt forsøk på bli akseptert av Memo og å bli så «autentisk» som mulig mister Carla sin kritiske sans. For å bli kvitt stempelet som en «conquistadora» går hun med på alt Memo og Oscar sier og tar avstand fra alle sine amerianske bekjente i Mexico. Dette får etterhvert alvorlige konsekvenser for både Carla og omgangskretsen hennes. Handlingen tar en dramatisk vending og plutselig har Carla mer av det «ekte Mexico» enn hun er i stand til å håndtere. Hun innser at hun har vært for passiv og svak ovenfor sine omgivelser: «I didn’t judge because I thought I wasn’t qualified to judge, but as it turned out, that was just an excuse to not be engaged, and not to act right.»

Jessica Abel har tegnet La Perdida i svart/hvitt med en stil som først virket litt rotete på meg. Den hyppige bruken av svarte felter gjør at bildene får et ganske tett utrykk. Etterhvert som jeg vendte meg til det oppdaget jeg at bruken av kraftige kontraster gjorde tegningene veldig livlige og uttrykksfulle.

La Perdida er en dannelsesfortelling med kulturkonflikt og krimelementer. Spennende lesing akkompagnert av flott artistisk arbeid.

Leselomme

Er nattbordet ditt bestandig overfylt? Eller er du kanskje i komplett mangel på et nattbord? Fortvil ikke. Her er løsningen for deg som vil ha boksamlingen i senga heller enn i bokhylla; leselomma.

Fant denne på bloggen Knitty, Vintage and Rosy. Hun skriver : This is an idea I have had in my head for oh, say, 10 or 15 years. Maybe I read about it in a magazine but now that I have a sewing machine, voila! I am constantly tidying up my night table that has piled books, phone, clock, tissue box, converter, pictures, some carnations in a vase, where are you suppose to put all this stuff? Well, in this little bedside pocket of course! Oh so basic. Long embroidered cloth, folded over and sewn. Tuck in between the mattresses and there’s your pocket. Stick your water bottle, converter, book, whatever.

Jeg skulle inderlig ønske jeg var litt praktisk anlagt så skulle jeg lagd en slik med en gang (selv om jeg har et ganske fint nattbord). Med litt flaks kan jeg få et annet velvillig menneske med symaskin til å sy en slik til bursdagen min.

White Guilt Del 1

Bloggen jeg nevnte i forrige post, Stuff white people like, samt en del andre ting jeg leser for tida har fått meg til å tenke mye på fenomenet «white guilt». Som hvite rike mennesker er vi konstant ridd av skamfølelse. Jeg tror jeg først oppdaget denne skamfølelsen da jeg var liten og syntes at indianere var det kuleste i hele verden. Mange av mine framtidsplaner innebar å bo i et telt, ha fjær i håret og ri på min egen mustang som jeg kunne snakke med på dyrespråket (muligens litt villedet av tegneserien Yakari her). Så lærte jeg om hvordan den hvite mann hadde flommet innover prærien, slaktet alle bisonene og meiet ned vår røde bror og søster. Siden det har jeg vel egentlig hatt dårlig samvittighet for å være hvit. Jeg tror jeg trygt kan si at mange av mine senere valg (som å bli med i Natur og Ungdom, bli vegetarianer og sosialist/kommunist) har rot i skyldfølelsen jeg har over å være født i rike Norge, aldri vært sulten en dag i mitt liv og å tilhøre en rase som har drept og undertrykket folk over mesteparten av kloden og som fortsatt gjør det.

Denne dårlige samvittigheten er et temmelig vanlig fenomen i de rike delene av den vestlige verden. Spørsmålet er hva det har å si for holdningene våre og hvordan vi håndterer spørsmål knyttet til andre folkeslag. I verste fall kan vår dårlige samvittighet gjøre vondt verre. Fordi vi har dårlig samvittighet unnskylder vi handlinger begått av andre folkeslag som vi ellers ville fordømt. Vi er så opptatt av vår egen skyld at man lett overser andre folkeslag også har begått (og fortsatt begår) grusomme overgrep. Ofte kan man få inntrykk av at resten av verden var fredfylte og levde i harmoni med hverandre og naturen helt til den hvite mann kom og ødela alt. Og det er jo temmelig langt fra sannheten.

Egentlig sitter den hvite vestlige verden fast i en catch 22-situasjon. Hvis vi irettesetter andre land og prøver å påvirke dem kan det bli sett på respektløst ovenfor andres kultur og kulturimperialsme, og ikke minst nedlatende ved at vi skal fortelle hvordan andre bør leve/styre landet sitt. På den andre siden kan det også tolkes negativt hvis vi unnlater å kritisere det vi ser på kritikkverdige forhold. Ved å sette en annen standard for andre folkeslag sier vi at vi ikke forventer mer av dem. Det blir lett å tolke dette som at «de vet jo ikke bedre stakkars». De andre er mer usiviliserte og som små barn må man ikke stille for store krav til dem før de er ferdig oppdratt. Målet må være å finne en balanse mellom kritikk av steder der menneskerettigheter blir krenket og respekt for andre kultur og tradisjoner. poenget mitt er at når det kommer til skyldfølelse så må vi get over it. Kunnskap om historien er viktig for å forstå hvorfor forholdene mellom verdensdelene er og man må være bevisst på at et vanvittig stort antall mennesker føler at de og deres nasjon er blitt ydmyket av vesten. Men det er heller ikke feil å synes at vesten har mange gode ideer og idealer som man brukt mange hundre år på å diskutere og kjempe seg fram til. Å synes at man har gode ideer er ikke det samme som å synes at alt tankegodset fra andre kulturer er forkastelig.

PS. Jeg er selvsagt klar over at i opposisjon til de som er drevet av skyldfølelse har man de paranoide som frykter en islamsk verdensrevolusjon, er for full assimilering av muslimer som trår på vestlig jord, synes man burde bomba hele Midtøsten for å bli ferdig med hele greia og helst vil ha Muhammed-karikaturer i avisa hver dag. Dette er også en fryktelig dårlig holdning, men det får bli en annen post.

Jeg, en klisjé

I går fant jeg den morsomste bloggen jeg noensinne har lest. Jeg ble sittende mesteparten av kvelden og lese gjennom alle postene og vekslet mellom å le så jeg fikk vondt i magen og å rødme litt beskjemmet. Bloggen heter Stuff White People Like og er en liste over ting hvite folk (forstått som hvit middel/overklasse) liker. Den er tatt helt på kornet og jeg må si at jeg kjenner meg igjen i fryktelig mye. Jeg er klar over at jeg på mange måter har satt meg selv grundig i ung, urban og kulturell-båsen (har studert litteratur og filosofi, jobber med kultur og utdanning i staten, hip og sentral leilighet i Oslo, ser forestillinger på Black Box og går på litteraturaftener på Blå, kjøper økologisk og rettferdig kaffe). Men å lese en svart på hvitt oppramsing av alle de rare tingene hvite folk har et oppheng i var enda mer opplysende. I Stuff White People Like dekkes alt fra «white guilt» til hvorfor hvite folk elsker utesteder med 8o-tallskvelder og hvorfor alle hvite står stille på konserter. Det går ikke an å ikke føle seg truffet av dette. Det er bare å begynne å le av seg selv.

Byen i forfall

Lori Nix er en fotograf som lager miniatyrer av forskjellige landskap og scener, og tar bilder av dem. Resultatet er fascinerende og mye kulere enn om hun hadde tatt et fotografi og photoshoppet det. Nix har laget en serie med bilder som hun har kalt The City. Her er det urbant forfall som skildres. Vi ser en by som er forlatt av mennesker og hvor naturen har tatt over (litt som i filmen I Am Legend). Jeg falt selvsagt for bildet av det post-apokalyptiske biblioteket.

Library

Positiv

I alle mulige «Få et nytt og bedre liv»-spalter og artikler står det alltid at hvis man er positiv og tenker at man har det bra så vil man nesten automatisk ha det bra (i alle fall bedre). Jeg bestemte meg i forrige uke for å teste om dette faktisk stemmer. Wake up callen som sa at jeg måtte endre på holdningen min kom en sen kveld da jeg hadde vært litt brysk og bjeffete mot min kjære. Da vi la oss for kvelden beklaget jeg og sa at jeg bare var litt vrang fordi jeg hadde hatt en dårlig dag. Hvorpå han svarte «Jammen, du har jo en dårlig dag hver dag.» Der fikk jeg den. Jeg innså at jeg måtte gå litt i meg selv. Når jeg tenkte etter så hadde jeg vært fryktelig negativ og sytete i ukevis (kanskje månedvis). Det var liksom alltid noe som var i veien: jobben var lite stimulerende, jeg følte at jeg ikke fikk brukt evnene mine, jeg ville engasjere meg mer på fritida men visste ikke i hva, jeg var alltid trøtt og uopplagt, min kjæres sokkesamling under salongbordet og hans manglende evne til å bli venn med oppvaskbørsten gikk meg på nervene, osv.

Jeg var altså særdeles misfornøyd med tingenes tilstand, men fordi jeg ikke helt visste hva jeg skulle gjøre med det ble resultatet en masse syting og bjeffing mellom meg og den kjære. Men etter kommentaren han ga meg skjønte jeg at nå var det nok. Så jeg bestemte meg for å bli positiv. Første skritt var rett og slett å slutte å klage. Altså noen ganger må man klage litt for å ting ut. Men stort sett kjører man seg selv bare enda lenger ned av å bitche om alt som er galt. Og jeg merket raskt at når jeg brukte mindre tid på å snakke om hvor kjipt jeg hadde så følte jeg faktisk bedre. Jeg fikk også mer tid til å tenke på hvordan jeg kunne forbedre situasjonen min. Som å være mer diplomatisk angående min kjæres sokkesamling og bli flinkere til å gjøre hyggelige ting sammen med ham. Være mer positiv på jobben og ta initiativ for gjøre den mer interessant. Skrive mer på bloggen for å få kreativt utløp. Sove mer for ikke å være fullt så trøtt og grinete.

Nå er det en uke siden jeg innførte disse forsettene og jeg føler meg betraktelig bedre allerede, og jeg tør påstå at det har blitt bedre stemning i nerderedet. Selvsagt er ikke alt peachy keen, men livet er definitivt søtere.

PS. Jeg søkte på «positiv» i Google Bilder for å finne en illustrasjon til denne posten. Fikk mye rare treff som bilder av deLillos, Einar Gelius og sexpirator(?) Cecilie Kjensli. Men jeg fant også dette bildet som jeg syntes var ganske fint og kunne passe som illustrasjon.

Nede i det svarte hullet

Når en helt skal skape noe nytt ut i fra hva en annen helt har laget blir jeg uendelig spent. Vil dette bli ufattelig bra eller kanskje bare litt pinlig? David Fincher (han som fikk gudestatus i min verden etter Fight Club, men som ikke heelt har klart å følge opp siden) skal lage film av kulttegneserien Black Hole, skapt av Charles Burns. Burns startet på Black Hole i 1995, men på grunn av diverse problemer, som at det første forlaget som ga den ut gikk konkurs, gikk det mange år før den var komplett. I 2005 ga Pantheon Books ut en lekker innbundet utgave som jeg fikk til jul.

Handlingen i Black Hole foregår i Seattle på 70-tallet . Vi møter en gjeng med ungdommer på en gjennomsnittlig middelklasse high school. Snart viser det seg at miljøet er hjemsøkt av en seksuelt overførbar sykdom kalt «the Bug». De som er smittet av sykdommen får underlige mutasjoner, gjerne dyrelignende trekk som hale, skifte hud som en slange eller svømmehud mellom fingrene. De som ikke klarer å skjule symptomenee sine rømmer hjemmefra og danner et lite outsider-samfunnet på et bortgjemt sted litt utenfor byen. I boka følger vi Keith som blir forelska i ei jente som er smittet (med tidenes mest sexy firfirslehale) og Keiths klassevenninne Chris som blir smittet. Denne sykdommen er nemlig så utspekulert at de smittede fremstår som nærmest uimotståelig seksuelt attraktive..

Charles Burns er mest kjent som skaper av skrekkserier. Black Hole har klare skrekkelementer; ungdom med skremmende misdannelser, intriger og drap. Dette er «teen angst» tatt ut til det ekstreme. Det er sex, dop, drikking og ungdomsopprør. Men med «the Bug» får alt dette et mer dramatisk preg. Burns’ illustrasjoner er kjølige og nøkterne med sterke kontraster i svart/hvitt. Dette bidrar til å skape en dramatisk stemning med assosiasjoner til gamle skrekkfilmer.

Black Hole er en underlig historie som gir deg en en krypende ekkel følelse når du leser den. Jeg ble veldig fascinert da jeg leste den, men i motsetning til mange andre tegneserier er ikke denne en jeg har lest om igjen mange ganger. Det er rett og slett fordi Black Hole krever litt av deg for at du skal komme deg gjennom den. Dette er en klassiker som absolutt er verdt en innstats. Helst bør man sette seg ned en kveld man har god tid og kan lese den i et strekk.

Nå skal denne tegneserien altså filmatiseres. Neil Gaiman og Roger Avary skal visstnok stå for manuset. Det er bare å glede seg og krysse fingrene for at de vet hva de gjør.

.

Lille flue på fingeren der…

Loveevol er en mange som selger håndlagede produkter gjennom siden Etsy. Loveevol har laget disse ringene ved å ta plastfluer, bytte ut øynene med glitrende plastikk»edelsteiner» for så å lime fluene fast på ringer. Ringene er ikke overraskende utsolgt for øyeblikket, men Loveevol finner forhåpentligvis snart fram limpistolen igjen.

http://www.etsy.com/view_listing.php?listing_id=9185164