Det sjette bildet

Selv om influensaen begynner å slippe litt av sitt tunge, klamme grep har jeg desverre ikke orket å skrive noe ordentlig blogginnlegg i dag. Da er det jo fint at min sammensvorne influensakollega Vårløk har tægget meg med et meme, så blir det en liten oppdatering her likevel. Memet gå ut på å finne det sjette bildet i den sjette bildemappa på pc’en sin og legge det ut på bloggen. Jeg har altså bare en bildemappe, men jeg prøver å følge opp likevel. Det sjette bildet er et i en serie av selvportretter som jeg tok med mobilkameraet mitt da jeg akkurat hadde fått telefonen min i mai 2007. Det var første gang på lenge at jeg hadde noen form for kamera, og jeg var en ivrig mobilfotograf den første tida.

Jeg liker å ta bilder av meg selv. Når andre fotograferer meg blir jeg altfor selvbevisst og stivner helt, og derfor blir de bildene som regel ikke spesielt bra. Når jeg fotograferer meg selv klarer jeg å slappe av og ofte kan resultatet bli fint. For eksempel synes jeg at jeg er ganske så søt på dette bildet.

Jeg vet ikke helt hvem jeg skal tægge. De som vil kan følge opp.

Pausedikt

Influensa, og jeg er fullstendig nede for telling. Mine eneste aktiviteter er soving, tv-titting og væskeinntak. Jeg håper å kommer sterkt tilbake snart. I mellomtiden; litt pauselyrikk:

Kven er det som drøymer meg

så tydeleg at skuggar fell gjennom natta

og inn i mi røynd

Kven er det som drøymer meg

ut av den rolege svevnen

Vekkjer meg opp

til ein ukjend lengt

Kvar er du som drøymer meg

bort frå det som var mitt eige

ut av alt det som var meg

– Hilde Myklebust

fra samlingen Berre dagar seinare (2005)

Sleng med leppa

Jeg er kjent for å slenge med leppa. Jeg skravler og kommer med kommentarer i tide og utide. Jeg har en tendens til å utrykke meg direkte. Noen ganger for direkte for enkelte sarte sjeler. Men jeg tror at for de som kjenner meg er dette en kjær egenskap, ihvertfall som regel. Det var uansett tanken på dette som fikk meg til å tenke at en leppetatovering kunne være tingen for meg.

Da jeg først fikk høre om og så leppetatovering syntes jeg det var noe av det teiteste jeg hadde sett. Men etterhvert har jeg i stadig større grad tenkt at det er litt morsomt. Ingen kommer til å se den med mindre du drar ned leppa, så det er jo en utmerket anledning til å ta en tatovering som bare er gøy og fjollete.

Min ide (foreløpig) er altså få tatovert ordet «søt» på innsiden av leppa. Fordi jeg liker ting som er søtt, fordi jeg bruker ordet mye og fordi jeg tror det er et av adjektivene som oftest blir brukt om meg (heldigvis er et annet s-ord, nemlig «smart» også ofte i bruk). Jeg har prøvd både langt svart hår, hanekam, piercing, nagler, scarification og tatoveringer. Fortsatt ville jeg være den som gamle damer stoppet på gata for å spørre om veien. Jeg er rett og slett søt, det er ikke noe å gjøre med.

Jeg er jo en dame som er kjent for å gjøre som jeg vil, men ettersom dette med leppetatovering fortsatt er et relativt nytt fenomen her i gamlelandet, så vil jeg gjerne høre hva dere lesere synes. Med andre ord en særdeles utmerket anledning for å lage denne bloggens første poll (ta-daa!). Så stem i vei. Også blir jeg veldig glad om dere forteller meg hvilket ord dere ville tatovert på innsida av leppa. Ikke vær sjenerte.

Poesi mens vi puster 16

Det er ikke morgen, det er ikke kveld,

det er ikke dag, det er ikke natt,

det er ikke sommer, og det er ikke høst,

det er ikke vinter og det er ikke vår,

men vinden blåser i trærne og trærne

lar seg rive med. Trærne lar seg rive med.

– Tone Hødnebø

fra samlingen Mørkt kvadrat

Let’s go together

Da var det endelig fredag ettermiddag og jeg er så klar for helg som det går an å bli. Ser ekstremt fram til å lene meg tilbake på sofaen med en søt kjæreste ved min side og en bitter gin tonic i hånda.

Ukas fredagspartylåt for å komme i stemning: «Suffer for fashion» av Of Montreal

Gratulerer på etterskudd

Det er alltid pinlig å glemme bursdager, særlig når jubilanten er en nær deg, i dette tilfelle min egen blogg. Jeg var såå sikker på at det var 24. januar som var dagen, men der tok jeg feil. Allerede 16. januar i fjor var jeg ute med mitt første blogginnlegg. Et litt nølende et, litt sånn «hvorfor gjør jeg egentlig dette her».

Mitt første år som blogger har vært preget av mye moro og ikke minst en rivende utvikling. Å skrive var jeg i utgangspunktet ikke i tvil om at jeg kunne, men å utforske bloggformatet og prøve meg fram med hva slags blogg jeg vil ha har vært en interessant og morsom prosess. Også lesermessig har det gått framover. De første månedene hadde jeg ca 20-30 treff om dagen og kanskje én kommentar på hvert femte innlegg. Nå har jeg flere faste lesere og får som regel opptil flere kommentarer på de fleste postene. Men tro ikke at jeg blir blasert av den grunn. Jeg blir fortsatt hoppende glad for hver eneste kommentar.

Ok, nå begynner jeg å bli lei av se meg selv skrive om min egen blogg. Men vil bare si et par ting før jeg gir meg:

1. Takk til alle dere kjempefine bloggere der ute som jeg har blitt kjent med i løpet av dette året. Særlig takk til Virrvarr og Bharfot for moralsk støtte og oppmuntring, og ikke minst for markedsføringen dere ga en stakkars fersk blogger.

2. Takk til mine venner som leser denne bloggen og insisterer på at den er et viktig lyspunkt i hverdagen deres. Særlig Fred, som har gitt meg konstruktive innspill og mange fine kommentarer. Dere som liker denne bloggen kan takke henne, for hvis hun ikke gjentatte ganger hadde fortalt meg at hun trengte denne bloggen som oppmuntring for å overleve eksamenstida, så hadde jeg antakelig gitt meg for lenge siden.

Bursdagsstripe fra Dinosaur Comics.

La oss danse

2008 var et fantastisk konsertår for meg. Jeg fikk sett tre av mine absolutt største helter live her i Oslo; The Cure, PJ Harvey og Leonard Cohen. Alle tre konsertene var fantastiske magiske øyeblikk, minner for livet. Derfor holdt jeg på å nesten ikke tro det da jeg fikk høre at PJ Harvey skal spille her igjen allerede i år. 10. mai inntar hun Rockefeller i selskap med John Parish. I 1996 ga de ut albumet Dance Hall at Louse Point sammen, og nå har de funnet hverandre igjen.

Jeg har billetter. Jeg gleder meg endesløst.

Liveopptak fra 1996 med PJ som framfører låta «That was my veil» som finnes på Dance Hall at Louse Point. Litt dårlig lyd- og bildekvalitet, men pytt.

Jeg har tidligere skrevet om mitt forhold til PJ Harvey.

Se på meg

Ettersom jeg i forrige uke snakket om min svakhet for kroppskunst tenkte jeg at jeg kunne poste et lite utvalg av bilder

Her ser dere min første tatovering. Utført av Tor Ola i Fredrikstad (fyren har tatovert halve bekjentskapskretsen min, inkludert moren min, stefaren min og ene broren min).

Min første og eneste scarification(på høyre underarm), utført av Christiane på Pinpoint Piercing. Den ble utført med skalpell (tok ca 1 time og 45 minutter, samt mye blod). Etterpå pakket jeg den inn i gladpack i ca en uke og børstet den forsiktig med en myk tannbørste morgen og kveld, for å skape mest mulig arrdannelse. På disse bildene er den bare noen måneder gammel, i dag ser den blekere og litt mer dempet ut.

Min andre tatovering. En stjerne på høyre albue, utført i samme type prikketeknikk som den på foten. Denne tok jeg hos Kari som driver Memento Tattoo på Sagene. Beklager det dårlige bildet, men å ta bilde av sin egen albue med mobilkamera er langt fra lett.

I tillegg til dette kommer mine tilsammen 9 piercinger, et passe moderat tall synes jeg.

Nå har jeg store drømmer og planer om ny(e) tatovering(er). Men det er vanskelig å bestemme seg og ikke minst å oppdrive nok penger til å få gjort en skikkelig jobb. Vi får se. I mellomtiden får jeg bare fortsette å se på LA Ink og drømme…

Vampyrfjortis

Kanskje kan vampyrer inspirere til evig ungdom på andre måter enn ved å bite deg. Jeg føler ihvertfall at jeg rir på en bølge av tenåringsaktig entusiasme etter den siste tidens strøm av popkulturelle vampyrinnflytelser.

Min entusiasme for disse bleke sexy typene startet med Buffy the vampire slayer. Etter at det å se Buffy-dvd’ene mine om og om igjen begynte å bli gammelt dukket det opp noe nytt. I høst kom True Blood, Alan Balls nye HBO-serie om den vakre blonde telepaten Sookie Stackhouse som blir dratt inn i mørke mysterier når hun treffer vampyren Bill. Jeg ble aldri helt revet med av serien, men den fascinerte meg såpass at jeg bestemte meg for å utforske bøkene som serien er inspirert av.

I motsetning til tvserien tok Sookie Stackhouse-bøkene meg med storm. Noe ved dem klarte å rive vekk all min omhyggelig oppsamlede kresne skeptisisme og brakte meg tilbake til ungdomsskoletida da jeg kastet meg ivrig over den ene fantasyboka etter den andre. Sookie Stackhouse-bøkene er fulle av sexy mysterier som involverer både vampyrer, varulver og feer, og de er veldig vanskelige å legge fra seg. Selvsagt er språket langt fra Shakespeare og klisjeene dukker opp både her og der, men plotene er både spennende og overraskende og karakterene interessante og sjarmerende. Jeg har begynt å ta bussen til jobb igjen, slik at jeg kan lese på veien. Jeg leser mens jeg spiser, mens jeg egentlig burde sove og jeg smugleser på jobben.

Dette er ikke stor litteratur, men det er veldig stor moro.

Disse litterære utskeielsene var vel det som inspirerte meg til å gå på kino nå i helga og se vampyrfjortisfilmen Twilight. Det var en positiv, men delt opplevelse. En del av meg lo mye av de intense nærbildene av vampyrhunken Edward og den vakre Bellas bevrende lepper, samtidig som den koste seg med flotte landskapscener og en del kul action. Men hele tiden med sunn voksenironisk distanse.

Den andre delen av meg ble revet med av kjærlighetsdramaet og intensiteten. Etterpå var det er nesten så jeg skulle ønske jeg var 15 igjen så jeg kunne ungpikesverme for Edward på samme måte som jeg var forelsket i Leonardo DiCaprio etter å ha sett Romeo + Juliet. Jeg gikk hjem og lastet øyeblikkelig ned sounstracket som jeg satt og lyttet til med et drømmende nostalgisk blikk.

Jeg har to-tre bøker igjen av Sookie Stackhouse-serien. Deretter må jeg finne andre kilder å slukke min tørst etter overnaturlig drama og action. Kanskje blir det Twilight-bøkene? (eller kanskje ikke, ettersom alle anmeldelsene på Amazon sier de stinker). Beklager Seriøs Litteratur, men du må bare vente til jeg har blitt voksen igjen.

Spor

Jeg blar i diktsamlingen jeg akkurat har lånt på biblioteket og oppdager spor i form av utviskede blyantnotater. Jeg har en annens opplevelse og inntrykk rett foran meg, men viskelæret har gjort dem til uleselige skygger. Likevel blir jeg glad av å se dem.

Noen steder er utviskingen litt skjødesløst utført. Toppen av bokstaver står igjen, et og annet ord er fortsatt mer eller mindre tydelig. Tegn på latskap eller et ønske om å vise at man har vært der?

Da jeg først så blyantstrekene var jeg usikker på om det var en annen lesers betraktninger jeg så, eller om de svake merkene var blitt trykt på sidene som vage illustrasjoner, utydelig hint om mening. Jeg tenkte at hvis jeg skulle gitt ut en diktsamling skulle jeg gjort akkurat det.

I dag ligger snøen tykt over Oslo. Spor overalt.