Category Archives: litteratur

Fortryllende troll

Her i Norge er vi godt kjente med troll. De kan være store og skumle eller små og søte. Uansett er de en del av nasjonalarven. I Amanda Hockings Trylle-trilogi møter vi også troll, men av en litt annen type enn vi er vant til.

Trylle-bøkene består av titlene Switched, Torn og Ascend. De bygger på forestillingen om changelings, eller byttinger som vi kaller dem på norsk. Hovedpersonen er 18 år gamle Wendy Everly. Hun har aldri helt funnet seg til rette noe sted og da hun var 6 år prøvde moren hennes å drepe henne og anklaget henne for å ikke være hennes barn. Siden da har hun bodd sammen med den overbeskyttende storebroren Matt og tanten Maggie. Når fortellingen starter har de akkurat flyttet til et nytt sted og Wendy har begynt på en ny skole etter å ha blitt kastet ut av den gamle. Dette er hennes siste sjanse til å starte et nytt liv og fullføre high school. På skolen blir hun kjent med den mørke og mystiske Finn som virker som han følger etter henne. Det viser seg snart at Finn er der for å føre Wendy til den verdenen hun egentlig hører hjemme i.

Wendy tilhører Trylle, en stamme av troll. I motsetning til i eventyrene så ligner troll her veldig på mennesker bortsett fra at de ha ustyrlig hår, i noen tilfeller grønnlig hud og liker å gå barbeint. Også har de selvsagt magiske krefter. Wendy blir med Finn til det lille lukkede samfunnet Förening, der Trylle-trollene holder til. Der møter hun et samfunn som er styrt som et gammeldags monarki med klare klasseskiller. Hun møter også sin mor som viser seg å være dronningen av Trylle og Wendy er hennes arvtaker. Selv om Wendy ikke følte seg hjemme i menneskenes verden sliter hun også med å forstå og passe inne i trollenes samfunn som er veldig fjernt fra hva hun er vant til. Men hun har liten tid på seg til å sette seg inn i ting. Trylle er nemlig truet av Vitra, en annen trollstamme som vil gjøre hva som helst for å røve til seg Trylle og som også er spesielt interessert i Wendy.

Jeg skal ikke begi meg inn på mer handlingsreferat for da blir det bare spoilere. Det er litt vanskelig å anmelde tre bøker under ett, men kort sagt kan jeg si at disse bøkene er passe spennende og morsomme, men klarer ikke helt å bli noe mer enn helt grei underholdning. Jeg liker karakteren Wendy. Jeg synes at hun er troverdig og jeg liker at hun gjør en del uforutsette ting. Dette er bøkenes største styrke. Man tror på Wendy og blir engasjert i hvordan det skal gå med henne. Jeg liker også at Hocking gir oss opptil flere uventede vendinger i kjærlighetsdelen av plotet. Det viser at hun tør å gå sine egne veier og ikke bare ta den mest opplagte ruta.

Bøkenes svakheter er at en del av karakterene og konfliktene blir litt for karikerte. (De onde er så innmari onde). I tillegg synes jeg at forfatteren rydder litt for godt opp på slutten. Det skal liksom være happy ending for alle penga, alle skal ende opp med noen. Når hun i tillegg i den nye trykte utgaven har lagt til en «Et år senere»-del, slik at vi virkelig ikke skal være i noen tvil om hvordan det gikk, så det blir det litt vel sukkersøtt for meg.

Forfatteren Amanda Hocking ble en sensasjon da hun publiserte bøkene sine selv på nettet etter å ha blitt refusert. E-bøkene hennes solgte i bøtter og spann, og til slutt ble hun plukket opp av et tradisjonelt forlag. Trylle-bøkene ble trukket tilbake fra nettet, redigert og gitt ut på nytt i trykt format og gitt ut fortløpende nå i 2012. Det er disse utgavene jeg har lest. Alt i alt må jeg si at jeg likte dem og at når «Wake», den første boka i den nye serien hennes, kommer ut i august så kommer jeg til å kjøpe den.

Advertisements

Store forventinger

Hurra, hurra! I dag er det 200 år siden Charles Dickens ble født. Som forfatter var han den første som skrev om barn og barndom, og han skildret 1800-tallets London som ikke andre kan. Jeg ble først kjent med Dickens gjennom BBCs utmerkede filmatiseringer av bøkene hans. Men i fjor fikk jeg endelig lest Store forventninger. I år har jeg tenkt til å markere Dickens-året med å lese Tale of two cities og Bleak House. Sistnevnte anbefales forresten på det sterkeste i tv-versjonen.

Her er et lite intervju med professor Ruth Glancy om Dickens. Verdt å se på tross av den irriterende bakgrunnsmusikken som er lagt på.


Medrivende maktkamp

I høst ble jeg hekta på tv-serien Game of thrones. Før jul begynte jeg på den første boka i serien den er basert på og nylig fullførte jeg bok nummer to, A clash of kings. Serien heter egentlig A song of ice and fire, mens Game of thrones er tittelen på den første boka. Foreløpig består serien av fem bøker, etter planen skal den avsluttes i syvende bok.

Forfatteren George R. R. Martin blir vanligsvis hyllet som en av de største fantasyforfatterne i dag og gjerne kalt «den nye Tolkien». Vi snakker om bøker av et virkelig episk format. Selv ble jeg aldri så begeistret for Tolkien, men Martin imponerer meg stort med universet han har bygd opp.

A song of ice and fire er godt skrevet og utrolig spennende. Plotet og persongalleriet er for stort og komplisert til å gjengi her, men kort sagt foregår handlingen i The seven kingdoms. Tiden er type middelaldersk. Dette er en fantasyverden der magien er svak, de siste dragene er døde, mytiske vesener eksisterer mest i eventyr for barn. Men det skal selvsagt vise seg at magien ikke er så død som alle tror, på godt og vondt. Kong Robert erobret tronen til de syv rikene for femten år siden. Han var en god kriger, men en mindre god konge. Intriger og maktkamp finnes overalt. Nord i riket vokter den ærlige og ærerike Ned Stark og hans familie. På kongens bud reiser han motvillig til hovedstaden for å hjelpe kongen med å styre riket. Dette skal få skjebnesvangre følger for ham og hans familie, etterhvert som kampen om tronen splitter hoffet og kongeriket.

Hvis man kan si at det er et minus med disse bøkene så er det at de er ekstremt brutale. Det betyr vel egentlig bare at de er realistiske, men det blir til tider litt voldsomt å ta innover seg så mye vold, brutalitet og ren og skjær ondskap. Våre helter lever i en hard verden der menneskeverd og menneskeliv ofte ikke er særlig høyt verdsatt. Og våre helter blir også ofte nødt til å begå moralsk tvilsomme handlinger. Det er drep eller bli drept. «In the game of thrones you win or you die», som dronning Cersei sier.

Noen har også kritisert disse bøkene for å mangle sympatiske karakterer. Alle karakterene er så moralsk grå at det ikke er noen man kan heie på. Nå har jeg bare lest de to første bøkene, men foreløpig er jeg dypt uenig. Stark-slekten er helt klart mine helter. Men også flere av de andre fortellerne bringer fram sympatien i meg. Jeg klarer ikke å ikke like Tyrion Lannister for eksempel, selv om han er på «feil» side og har en særdeles usympatisk familie.

Etter å ha fullført bok nummer to har jeg tatt en liten pause (for å lese bok om krigen i Afghanistan. heller ikke veldig oppløftende), men skal snart rase videre. A clash of kings sluttet med cliffhangere på alle fronter og jeg er ekstremt spent på fortsettelsen. Jeg venter også utålmodig på sesong to av tv-serien. Det blir en spennende vår!


Ferielektyre

I dag er det siste arbeidsdag før jeg starter på runde 2 med ferie. Jeg hadde fri første uka i juli. Den ble delvis tilbrakt i Bergen og delvis med å lete etter katt hjemme i Oslo. Nå skal jeg ha to uker fri. Heller ikke denne gangen noen eksotiske reisemål (alle feriepenger blir spart til New York-tur i september). Jeg skal være noen dager på den superidylliske hytta til familien min. Den ligger rett i vannkanten litt utenfor Moss og er verdens beste plass. Så blir det full fart på Månefestivalen i Fredrikstad. I den andre ferieuka blir det nok til veksling mellom Fredrikstad og Oslo. Jeg er en av disse som ikke har problemer med å slappe av og nyte ferielivet selv om jeg er hjemme. Der andre kanskje ville følt en trang til å pusse opp, ommøblere, bone gulvet og lignende, har jeg ingen problemer med å daffe rundt og være turist i egen by.

Hvis jeg har noen slags form for mål for ferien utover å kose meg så er det å skrive og lese mest mulig. Følgende bøker er nylig lånt fra biblioteket for å leses i ferien:

Om å skrive av Stephen King.

Denne tjuvstartet jeg på i går og jeg liker den veldig godt. I første del av boka forteller King om oppveksten og hvordan han etterhvert ble forfatter. Det er veldig morsomt og underholdende, og han har en utrolig bra måte å beskrive ting på. Du skjønner hvorfor han har både skrevet og solgt bøttevis med bøker. I andre del (som jeg ikke har kommet til ennå) skriver han mer om det håndverket det er å skrive. Jeg har ikke lest noe av Stephen King før (skrekk er ikke helt min sjanger), men blir litt fristet til å gi ham flere sjanser etter dette. Broren min har akkurat lest Dark Tower-serien hans og mente den var knallbra. Kanskje jeg sjekke det ut etterhvert.

Store forventinger av Charles Dickens

At jeg nesten ikke har lest noe av Dickens har lenge naget i min litterære samvittighet. Jeg leste Oliver Twist på ungdomsskolen, men det eneste jeg husker var at jeg syntes den var litt oppskrytt. Nå nærmer jeg meg i hvertfall Dickens igjen. Jeg valgte en norsk utgave selv om jeg vanligvis leser engelske bøker på engelsk. Dette er litt fordi jeg følte meg lat og den norske oversettelsen virket mer språklig tilgjengelig, og litt fordi de engelske utgavene jeg fant var trykket med så liten skrift at jeg ble sliten bare av å se på det.

Historien om fru Berg av Ingvild H. Rishøi

En ny novellesamling fra Rishøi som fikk strålende kritikker for debuten La stå i 2007. Rishøi var gjest på Litteratur på Blå i våres og da snakket hun om og leste fra denne boka. Siden da har jeg stått på venteliste og gledet meg til å lese den. Jeg tror ikke jeg blir skuffet.

Disse bøkene er et lite forsøk på å få med seg noe «seriøs» litteratur etter at det stort sett har gått i urban fantasy de siste ukene. Men det er fort mulig at jeg sprekker og må kjøpe enda en bok i «Women of the Otherworld»-serien til Kelley Armstrong (som jeg har hatt planer om å blogge om, men ikke har fått somlet meg til ennå).

Hvis noen av dere har noe ferielektyre dere vil anbefale så gjør gjerne det!


Hypet lesing

Nylig leste jeg ut Før jeg brenner ned av Gaute Heivoll. Det er en bok som har vært mye omtalt. Jeg har sett forfatteren bli intervjuet på Blå, han virket forøvrig som en veldig sympatisk fyr, jeg har hørt boka rost av andre og jeg har lest mang en rosende omtale. Etter måneder på bibliotekets venteliste kunne jeg endelig låne den. Ettersom boka jeg fikk i hånda er det fra det tredje opplaget har forlaget nå fått trykket skryt fra anmeldelser på omslaget.

Jeg leste boka og jeg likte den. Det er en spennende roman om pyromanen som herjet Heivolls hjembygd Finsland i 1978, året forfatteren ble født. Det setter naturlignok en ekstra spiss på saken når man vet at dette virkelig har skjedd. Jeg likte også måten Heivoll kobler fortellingen om pyromanen til sin egen livshistorie. Det er sterkt og rørende og lese om farens død, om Heivolls vei til anerkjennelsen av at det er forfatter han skal bli. Jeg liker språket til Heivoll. Særlig hvordan han kan skrive om dype og sterke følelser uten at det føles kleint. Og han kan beskrive naturen på en lyrisk måte som ikke føles overdrevent romantisk.

Samtidig klarte jeg ikke helt å slippe begeistringen løs. Det gjør noe med lesingen min når jeg leser bøker som jeg har fått prentet inn at «skal være noe helt spesielt og fantastisk». Jeg blir selvbevisst angående min egen reaksjon. Liker jeg virkelig boka eller bare liker jeg fordi jeg forventer å like den? Er jeg redd for å være en av de som ikke skjønner hvor bra den er? Hvis jeg ikke blir kjempebegeistret, er det da bare på trass? Slike tanker forstyrrer lesingen.

Det er en egen sjarm ved å føle at man oppdager noe selv. Jeg er blitt mer og mer glad i se filmer jeg ikke vet noe særlig om på forhånd. Slik blir opplevelsen på mange måter «renere», ikke så farget av forventninger skapt av andres ord. Samtidig har jeg ofte stor glede av å lese gode anmeldelser. Men kanskje jeg burde vente med å lese til jeg har sett/lest noe selv.

Men for all del, les Før jeg brenner ned. Det er innmari bra bok. Så har jeg sagt det jeg og.


Hunger Games, sulten på mer

Et annet av mine nyttårsforsetter er å bli flinkere til å blogge om bøker jeg leser, så her kommer årets første bokmelding.

Mellom slagene i jula slukte jeg  med stor iver The Hunger Games, den første boka i en trilogi av Suzanne Collins. Jeg har stadig hørt om disse bøkene og alt jeg har hørt har vært sterke anbefalinger. Og nå hiver jeg meg på den bølgen. Dette er bra greier!

Hovedpersonen er 16 år gamle Katniss. Handlingen foregår i landet Panem som befinner seg i det som en gang var USA. Panem består av tolv distrikter og hovedstaden Capitol. Mens hovedstaden er rik er de fleste av distriktene fattige. Katniss bor i Distrikt 12 som driver med utvinning av kull og er det fattigste av dem alle. Før han døde i en gruveulykke lærte faren henne å bruke pil og bue, og Katniss holder liv i moren og lillesøsteren med ulovlig jakt i skogen utenfor distriktet.

Hvert år blir to ungdommer, ei jente og en gutt, fra hvert distrikt plukket ut til å slåss til døden på en arena til kun en vinner står igjen. Dette er turneringen som blir kalt The Hunger Games.

Lillesøsteren til Katniss blir plukket ut i lotteriet og Katniss melder seg frivillig til å dra i hennes sted. Hun blir sendt til Capitol, hvor folk har alvorlige problemer som hvilken hudfarge som er in for tida (magenta eller ertegrønn?). Deretter blir hun sendt videre til Arenaen (ikke som Colosseum, men et stort område) hvor hun må bruke alt hun har lært om overlevelse.

Boka framstiller en brutal verden, der landets syke tilstand kommer best til syne i dødslekene. Noen av ungdommene viser ingen nåde og hiver seg ut i brutaliteten, mens andre kjemper for å bevare sin menneskelighet og verdighet under de umulige forholdene. Collins fikk visstnok ideen til boka ta hun satt og zappet på tv og så både scener fra realityserier og krigen i Irak om hverandre.

The Hunger Games er først og fremst utrolig spennende. Da jeg nærmet meg slutten måtte jeg sitte oppe til kl halv tre på natta og lese ut boka før jeg kunne klare å sovne. Den er også godt skrevet og gir oss karakterer som er komplekse og sanne nok at man virkelig bryr seg om dem.

Trilogien går under betegnelsen ungdomsbøker, men det er ingen grunn til at voksne ikke kan få fullt utbytte av å lese dem.

Nå er jeg et stykke over halvveis i bok nummer 2, Catching fire. Foreløpig er den også veldig lesverdig om enn ikke like intens som den første boka. Likevel må jeg hele tida kjempe mot fristelsen til å smuglese siste side.


Den siste dagen i november

I dag fullfører jeg nanowrimo-manuset mitt. Disse 29 dagene med skriving har stort sett gått overraskende greit. Og jeg er fortsatt veldig gira på ideen min og har trua på at dette kan bli en skikkelig god historie. Målet er å skrive ut historien i løpet av desember og få unna første runde med redigering i januar og slik ha en ferdig førsteutkast 1. februar. Hvis jeg er streng med meg selv kan det gå. Men i dag skal jeg bare skrive de siste 1600 ordene og være stolt over egen innsats.

I kveld har jeg den siste kvelden på Blå som jeg er ansvarlig for dette semesteret. Det blir snakk om bildebøker. Forfatter Bjørn F. Rørvik og illustratør Gry Moursund kommer for å snakke om sin siste boksuksess, Bukkene Bruse på badeland, og om samarbeidet mellom illustratør og forfatter, dynamikken mellom tekst og bilde.

Men Litteratur på Blå er ikke over med dette. Den syvende desember får vi mikroforlaget Gasspedal på besøk og den fjortende har vi julefest med masse herlige litterære overraskelser og Guro Von Germet på trekkspill som avslutning på et flott semester.

I morgen begynner jeg på et prosjekt som skal gå ut desember. Jeg ble tipset om det av Kaja Marie på bloggen Tekst og tanke. Reverb10 går ut på at man skal få en oppgave hver dag som handler om året som har gått og hva man skal gjøre i det neste. «Svaret» på oppgaven skal være et eller annet kreativt uttrykk, hva det er velger man selv. Mitt mål er å lage en bloggpost hver dag, så dette blir i stedenfor julekalender i år.
Veldig gøy om noen andre også hiver seg på!
Fred ut.