Sommerferie

Jeg hadde besøk av hundevalp i helga og det var kjempekoslig. Etter mye tenking kom jeg desverre fram til at dette ikke helt er tiden for å bli hundeeier. For det første ble det litt for kort varsel. Jeg liker å ha god tid på meg til å planlegge store endringer i hverdagen min. For det andre er det litt for mange andre endringer på gang i livet mitt nå. Omsorgen for et lite dyr ville nok fått stressfaktoren til å bli litt for høy. Likevel var det hardt å gi verdens søteste valp fra seg etter å ha tilbragt en kjempekoslig helg sammen med ham…

I dag starter min første ferieuke. Den vil bli tilbragt på idyllisk hytte ved Oslofjorden. jeg håper derfor intenst på forbedring av værforholdene, slik at jeg kan få litt sol og badeliv når jeg har en hel uke sommerfri for første gang på lenge. Det eneste negative(?) er at internett ikke finnes på hytta. Akkurat nå merker jeg at jeg får litt panikk ved tanken på en uke uten e-post, blogging og sjekking av rss-leseren, men det tyder vel strengt tatt mest på at en uke internett-fri er en sunn ting.

Mitt ultimate sommeralbum er Getz/Gilberto fra 1963. Plata er kanskje mest kjent for inneholde sporet der Astrid Gilberto synger «Girl from Ipanema», men hele albumet er altså fantastisk. Sommerlykke er å sitte på en veranda og bli varmet opp av morgensolen mens man drikker kaffe, blar i en avis og hører Joao Gilberto synge mykt på portogisisk mens Stan Getz lokker varme toner ut av saksofonen sin.

This is love

Jeg har ikke bare sommerfugler i magen. Jeg har sommerfugler i hele meg. Det kribler og kiler absolutt overalt. I kveld spiller min heltinne og gudinne PJ Harvey i Den Norske Operaen. Og jeg skal være der og se henne for første gang, mer enn ti å etter at jeg oppdaget den fantastiske musikken hennes. Mitt første musikalske møte med Polly Jean har jeg allerede skrevet om her.

Jeg er desverre altfor ør av forventning til å kunne skrive noe velformulert om hvor fantastisk jeg synes PJ Harvey er og hva musikken hennes betyr for meg. Jeg vil bare si at jeg gleder meg, gleder meg, gleder meg, gleder meg, gleder meg, gleder meg!!!

Fra söta bror til big brother

Når vi hører om Sverige nå om dagen dreier det seg som regel om landslagets sjanser i EM. Når jeg skrur på tv’en ser jeg reklame for Oddsen med riktig trevliga svensker som spør meg om hva jeg tror Sveriges resultat vil bli. En ting er i hvertfall sikkert; den svenske regjeringen bør få rødt kort!

I dag skal de svenske folkevalgte stemme over ny lov om offentlig overvåkning i Sverige. Hvis loven blir vedtatt vil all kommunikasjon som krysser Sveriges grenser bli avlyttet av den militære etterretningstjenesten Försvarets Radioanstalt (FRA). Dette ville gjelde telefon, sms, e-post, samt alle bevegelser på internett ut og inn av Sverige. På Sigruns blogg finner du en velskrevet post om denne loven. Jeg vil også komme med noen av hovedargumentene mot loven her.

Som en følge av denne loven vil myndighetne sitte på ufattelige mengder informasjon og mye av det vil være av svært privat og sensitiv karakter. Gang på gang har offentlige institusjoner vist at de ikke har gode nok rutiner for datasikkerhet ved at følsomme opplysninger blir lekket ut på nettet, som fx personnummere og legejournaler på avveie. Jeg tviler sterkt på at FRA vil kunne holde holde all denne informasjonen unna uvedkommende.

Denne loven vil påvirke alle de som forsker på temaer som terrorisme og ekstremisme. Deres korrespondanse vil uunngåelig inneholde mange av nøkkelordene som vil fange FRA’s oppmerksomhet. På denne måten kan alle de som jobber innen disse forskningsfeltene risikere å bli mistenkeliggjort og forfulgt. Et eksempel på dette så vi nylig i England der en student risikerer å bli deportert fordi han lastet ned Al-Qaidas håndbok fra nettet.

Mitt tredje argument er rett og slett at loven er krenkende ovenfor individet og retten til privatliv. Er virkelig total informasjonsovervåkning en pris vi er villige til å betale for en illusjon av sikkerhet? Skal alle mistenkeliggjøres og gjøres til potensielle terrorister i den såkalte kampen mot terror?

Det har vært sjokkerende stille om denne loven i norsk offentlighet. Klassekampen og en rekke blogger er de eneste stedene jeg har sett noe særlig om dette ihvertfall. De store norske avisene er tydeligvis altfor opptatt av å skrive om stabburet til Åslaug Haga til å kunne ta opp en av de viktigste sakene som komme til å dukke opp i Skandinavia i år.

I dag kan en ufattelig omfattende overvåkningslov bli vedtatt i et naboland som vi ofte samarbeider og sammenligner oss med. Er det bare jeg som blir fylt av kald angst ved den tanken?

Det er kameraer gjemt i skyene / Mikrofoner på hvert fjell / Gutta på labben jobber overtid / Hver eneste kveld / Og jeg har ingen problemer / Jeg sier alt går greit / Det er best å være streit

-Raga Rockers: Best å være Streit

Mer valpemoro

Ettersom alle ble så sjarmerte av YouTube-valpen i forrige hundepost legger jeg ut en video til med den samme bedårende stjernen. Valpen heter altså Frøya og var 8 uker gammel da dette ble filmet. Gleder meg utrolig til å få leke med min valp når jeg ser dette.

Mitt favorittmenneske

Jeg kjenner mange flotte mennesker og mange av disse befinner seg i min nærmeste familie. Selvfølgelig er det latterlig å skulle rangere kjærlighet og hengivenhet, men hvis jeg skal si at jeg har en favorittperson så er det morfaren min. Han er uten tvil det mest generøse, varme, morsomme og spennende mennesket jeg vet om.

Når jeg tenker på barndommen min er det ofte minnene fra somrene på hytta vår ved Oslofjorden som kommer tydeligst fram. Mine lykkeligste stunder ble tilbrakt her, og svært mange av disse fine minnene er knyttet til morfar. Det mest unike med morfar er at han har evnen til å leke. Om somrene ville han gjøre hytta og området rundt til et magisk sted hvor merkelige og unike ting kunne skje. Om morgenen ville jeg, brødrene mine og kanskje noen av kusinene mine samles i og rundt den store senga til morfar. Så ville han fortelle eventyr for oss mens vi satt innpakket i tykke frottémorgenkåper og dyppet Gjende-kjeks i kakaoen vår. Noen ganger ville vi få en halv teskje pulverkaffe i kakaoen og føle oss veldig store. Vi drakk kaffe, akkurat som de voksne!

Hvis vi gikk tur i skogen og ville klatre i et av de store trærne stod morfar ved foten og passet på. Han må ha vært på god talefot med skogsalvene for jammen dukket det ikke opp saltpastiller i krikene og krokene som befant seg på trestammen. Av og til om natten ville mormor og morfar ta meg med ut for å se alvene danse. Godt påkledd for ikke å fryse i den rå nattelufta ved sjøen ville vi gå gjennom skogen til vi stod ved utkanten av en eng. Enkelte hardbarkete realister vil påstå at det var tåke og dis som flimret over enga. Men jeg vet at det var skogsalver som danset langsomt i månelyset.

Sommeren før jeg skulle begynne på skolen hadde vi førskole på hytta og morfar skulle lære meg alfabetet. Jeg var ivrig etter å forstå dette med bokstaver ettersom jeg helst ville være litt forberedt når jeg fikk min første lesebok. Men det var ikke lett, særlig bokstaven E bød på problemer. Jeg kunne ikke for mitt bare liv huske hvilken lyd som var forbundet med denne merkelige figuren. Til slutt så morfar, som alltid har en vits eller ordspill lur, på meg med sitt sedvanlige skøyeraktige blikk og sa; «Hvis du ikke kan huske bokstaven E så er du så dum som et esel!». Jeg begynte å le og har alltid husket bokstaven E siden.

I dag fikk jeg vite at morfar har kreft. Vi har en stund visst at han har en svulst i tarmen, men først i går ble det bekreftet at den er ondartet. Legene vet ennå ikke hvor omfattende det er, om det bare er den ene svulsten eller om det er mer. Han skal ha noen flere undersøkelser og så en operasjon, og da vil man vite mer.

Morfar fylte nylig 84 år. Han har levd et langt og rikt liv med talløse mennesker som setter stor pris på ham. Men jeg føler likevel at det er altfor tidlig å miste ham. Det er akkurat som om alle mine framtidige opplevelser blir mindre ved tanken på at jeg kanskje ikke får dele dem med ham. Ikke bare har jeg lyst til å skape nye minner sammen med morfar, jeg vil lære flere av hans minner å kjenne. Morfar forteller alltid masse om alle reisene han har vært på og alt han har opplevd, likevel føler jeg at det er så mye om livet hans som jeg ennå ikke kjenner til og hadde likt å vite. Men det vil aldri finnes tid nok til å lære alt om de du elsker. Man må innse at det alltid være deler av dem du ikke vil rekke fram til. Så er de borte og man må lære seg å leve med at det var all tiden man fikk.

Foreløpig har jeg min morfar i god behold. I hele neste uke skal jeg være sammen med ham og mormor på hytta igjen. Nå ser jeg fram til det mer enn noen gang før.

Jobbintervju

I dag skal jeg møte hun som eier hundevalpen som kanskje skal bli min. Hun ringte meg i går og mente at det var best at vi møttes personlig for å snakke om valpen og eventuelt eierskap. Jeg er overraskende nervøs. Det føles litt som om jeg skal på jobbintervju, og på en måte er det jo det. Oppdretteren skal finne ut om jeg er en som duger til å ta vare på et lite hjelpesløst vesen og oppdra det til å bli en flink og voksen hund. Selvsagt var jeg i villrede da jeg stod foran klesskapet i morges. Hva slags antrekk er det egentlig som signaliserer «ansvarlig hundeeier»? Jeg endte med en rosa blomstrete retro-kjole som jeg ihvertfall føler meg fryktelig fin i. Hvis kriteriet for å få en hund er å sprade rundt i gortex og allværs-jakke for å vise hvor sporty jeg er så får det heller være.

Siden forrige innlegg har jeg styrtlest valpebøker, samt trålet gjennom hver eneste nettside om Chinese Crested jeg kunne komme over. Det har også blitt en del telefoner til venner som har hund for å be om meninger og råd. Jeg har fått mye hjelpsom tilbakemelding, samt tilbud om hjelp til hundepass fra venner og familiemedlemmer. Så det begynner å vippe i retning av hundeeierstatus. Hvis jeg da bare består denne ettermiddagens prøve.

Legger ved denne videoen hvor en eier viser hvor lydig powder puffen hennes er (for ikke å snakke om utrooolig søt). Kanskje min blir like flink?

Oppdatering: Selvsagt var hundeoppdretterne kjempekoslige mennesker som bare ville treffe meg slik at vi kunne få snakket litt ordentlig om løst og fast angående valpen og hundehold generelt. Ingenting å engste seg for med andre ord. Så nå får jeg valpebesøk til helga. Mellom fredag og søndag skal jeg og lille vovsen finne ut om vi har en framtid sammen. Og hvis vi liker hverandre drar han kanskje ikke hjem på søndag, men blir for godt.
Jeg tror navnet hans kommer til å bli Attila. Han får jo en litt brutal navnebror, men det har en fin klang.

Bryllup og ballonger til alle!

I går ble loven om kjønnsnøytralt ekteskap vedtatt i Stortinget. Dette er virkelig noe å feire. Når skillet mellom homofile og heterofile stadig blir mer utvisket i lovene våre kan man håpe at dette skillet vil bli mer og mer utydelig og irrelevant i det daglige liv også. Jeg gleder meg stort på alles vegne og særlig for de som nå kan få feire bryllup med sin utkårede slik de vil.

Virrvarr har allerede postet en liten Gay Marriage-kavalkade og jeg hiver meg på bølgen:

Sommerfølelse

Jeg føler at det er med blogging som med dagbokskriving. Når man er glad og det skjer masse gøye ting har man ikke tid til å skrive dagbok. Når jeg en sjelden gang titter i gamle dagbøker (sjelden fordi det som regel er utrolig pinlig lesning, jeg må aldrialdri bli berømt slik at noen får lyst til å publisere fjortisnotatene mine) handler det oftest om hvor miserabel jeg er (gjerne noe med en gutt å gjøre selvsagt). Jeg er skeptisk til de som blogger veldig privat om sine personlige problemer, det skal i hvertfall godt gjøres å slippe unna med det, og jeg har sverget på at jeg aldri skulle bli en av dem. Likevel, da jeg hadde en kjip periode i vår pga kjærstebrudd ble jeg overveldet og overrasket av behovet for å øse ut mine følelser her på bloggen. Heldigvis klarte jeg å la være. I stedet ble det altså til at jeg ikke skrev noenting. For hver gang jeg satte meg ned for å skrive var det bare bitterhet som kom ut. Og da valgte jeg heller å tie.

Nå har det seg sånn at min nest største frykt da jeg var helt nylig singel (den største var selvsagt at jeg skal bli gammel og grå med bare en katt og en flaske sherry til selskap) var at jeg ville tilbringe de fleste av mine kvelder med å sitte sturende i leiligheten mens jeg glante i veggen og hørte på «To wish impossible things» med The Cure og lignende sippelåter på repeat. Kanskje ville jeg slå på gullrekka på NRK hvis jeg virkelig ville slå meg løs på fredagskvelden. Gjøre desperate forsøk på å drukne sorgene i billig rødvin og potetgull. Men så viser det seg da, at jeg faktisk har skikkelig mange venner. Gode venner. Som ringer og tekster og vil ha meg med på konserter, grilling, is i parken og brettspillkvelder. Det er ikke bare naturen ute som har blomstret i det siste, det er meg og (beklager cheesy metafor). Jeg prøver altså å si at jeg er uforskammet glad om dagen og altfor opptatt av å nyte livet med venner, øl, musikk, natur og flørting til å kunne henge på nettet hele tida. Og selv om jeg har litt dårlig samvittighet for forsømme fine bloggen så er vel strengt tatt denne tilstanden en bra ting.

I går var jeg ute for å kjøpe sommermusikk og kom hjem med debutplata til Ida Maria (ja jeg synes også hun er litt vel hypa, men noen av låtene er tøffe og sommerete) og Rosie Thomas’ album If songs could be held. Jeg hørte Rosie Thomas for første gang da jeg var på en fantastisk hyggelig grillfest forrige lørdag og ble litt forelsket i henne. Rosie er min utvalgte musikalske sommerpike i år. Tenkte jeg skulle spille den fine sangen «Pretty Dress» for dere her. Den har en fin video og.

Jeg har noen artige tegneserieting å skrive om, samt andre ting, så det skal nok bli litt oppdateringer framover. Men så lenge solstrålene kribler i blodet og det skjer andre viktige ting (som EM fx) så vil det desverre gå litt lenger mellom postene enn hva jeg egentlig er komfortabel med. Håper dere forstår og er like sommergira som det jeg er :)

not even the rain has such small hands…

Det er mandag morgen og ikke en spesielt bra en. Jeg sov dårlig i natt fordi det var så varmt. Da jeg stod opp fant jeg ingenting i huset som kunne minne om frokost og når jeg kommer på jobb streiker først utlånsautomaten, så kopimaskin/skriveren og deretter kræsjer hele Bibsys (fagbiliotekarens redskap nummer en) og jeg får vondt i hodet.

Så la oss tenke på noe fint i stedet. Ting som har gjort Rullerusk glad i det siste:

-det er strålende deilig sol i dag, jeg kan ha på meg yndlingsskjørtet mitt og han søte fyren som pleier å småflørte med meg på Deli de Luca var på jobb og ønsket meg en strålende dag da jeg kjøpte frokost av ham

-på radioen i morges hørte jeg en nok en gang en sang jeg digger men hadde glemt, «Something good» av Herman’s Hermits. Egentlig liker jeg best coverversjonen til Marianne Faithfull som dere kan høre i denne videoen.

– i går var jeg hjemme i Fredrikstad og drakk jordbærsmoothie på Café Verdensspeilet, et sommerrituale jeg setter stor pris på

– mens jeg var hjemme plukket jeg nok en gang opp en fin tegneserie blant min mors nyanskaffelser (mer om det senere)

-jeg har begynt å lese Reisen til nattens ende av Celine og er blitt positivt overrasket over at den er skikkelig morsom!

– en sjarmerende mann kalte meg vakker

-dette diktet av E. E. Cummings, bare fordi det er så fint:

somewhere i have never traveled, gladly beyond
any experience, your eyes have their silence:
in your most frail gesture are things which enclose me,
or which i cannot touch because they are too near

your slightest look easily will unclose me
though i have closed myself as fingers,
you open always petal by petal myself as Spring opens
(touching skilfully, mysteriously) her first rose

or if your wish be to close me, i and
my life will shut very beautifully, suddenly,
as when the heart of this flower imagines
the snow carefully everywhere descending;

nothing which we are to perceive in this world equals
the power of your intense fragility: whose texture
compels me with the colour of its countries,
rendering death and forever with each breathing

(i do not know what it is about you that closes
and opens;only something in me understands
the voice of your eyes is deeper than all roses)
nobody, not even the rain, has such small hands