«Beautifully different. Think about what makes you different and what you do that lights people up. Reflect on all the things that make you different – you’ll find they’re what make you beautiful.»
Når jeg leser tekster som den over er min første innskytelse å le høyt, gjerne litt hånlig. Alt som lukter av amerikansk selvhjelpsbok får meg bare til å fnyse lett foraktelig. Men ok, la oss reflektere litt.
Noe av årsaken til min reaksjon til slike utsagn er muligens fundert i at jeg alltid har vært litt annerledes, alltid følt meg litt på utsiden av normalen, og mye av tiden har jeg vært komfortabel med det.
I ganske ung alder var jeg slik at jeg ikke ville godta en del sosiale spill. For eksempel når vi satt og tegnet i barnehagen. En av jentene der satt stadig og sa at det hun tegnet var så stygt, og det var selvsagt bare så vi andre skulle si at det var fint. Til slutt ble jeg lei og sa at ja, tegningen hennes var stygg. Hvorpå hun selvsagt ble kjempefornærmet og jeg ble kjempefornøyd.
En annen episode utspilte seg på ungdomsskolen da jeg var 14-15 år. Noen av venninnene mine på skolen hadde begynt å vanke sammen med noen gutter som var litt eldre og av typen wannabe gangstas (dvs de skulka mye, stjal på butikken, røyka hasj, alltid hadde hjemmebrent tilgjengelig, og likte å banke opp folk de ikke likte fjeset til). En dag hang vi på bussterminalen ved kjøpesenteret i sentrum. Fordi det er slikt man gjør i det miljøet. Så vi stod utenfor Narvesen-kiosken. Jeg kjedet meg fryktelig og lurte på hva pokker vi gjorde der. Da så tøffing-gutta en fyr som stod litt lenger bort og som de mente «så stygt på dem». Så begynte de å hisse hverandre opp og prate om at de skulle banke ham. Jeg så meg litt rundt og lurte på om noen skulle påpeke hvor utrolig idiotisk dette var. Men de andre jentene bare hvinte og klynket og godsnakket med den gutten de var mest på flørtern med for å få ham fra å slåss. Jeg skjønte at min rolle i dette scenarioet var å være en jente som skulle beundre disse gutta fordi de var så innmari barske, samtidig som jeg skulle vise mine myke og feminine side ved få dem fra å slåss.
Jeg kom aldri tilbake til bussterminalen (bortsett fra når jeg faktisk skulle ta bussen). Og jeg kuttet gradvis ut kontakten med mine såkalte venninner, ettersom de var mest opptatt av hvor stas det var å henge med disse gangsta-gutta og lite annet. Jeg fant ut at jeg heller ville være litt venneløs enn å måtte prøve å tilpasse meg den rollen i det spillet.
Dette er to episoder som ofte dukker opp i hodet mitt når jeg leter etter eksempler på adferd som definerer meg som person. Jeg er en veldig no bullshit, rett fram type person som synes det er greit å skille seg ut. Noen ganger får det meg litt i trøbbel. Men jeg tror at dette er en av de egenskapene folk som kjenner meg setter mest pris på. Jeg sier det jeg mener, går min egen vei og gir veldig ofte faen i hva andre mener om meg. Selvsagt elsker jeg skryt, ros og selvbekreftelse. Men jeg vil ikke hykle eller smiske for å oppnå det.
Jeg har en venninne som jeg noen ganger har tenkt på som litt overdrevent kritisk. Hun går fra teateret hvis hun ikke liker forestillingen og nøler ikke med å sende tilbake en caffe latte både en og to ganger hvis hun ikke er fornøyd. Dette har av og til gjort meg litt oppgitt og litt flau. Men det er også slik at et kompliment fra henne blir mye sterkere enn når det kommer fra andre. For jeg vet at hun mener det helt og fullstendig. Når hun sier «Den kjolen kledde du kjempegodt» eller «Teksten du leste var utrolig bra», så vet jeg at slik er det. Og vi trenger slike mennesker i livene våre, og jeg tror jeg er den personen for en del jeg kjenner. Den som sier sin ærlige meningen og som kan inspirere til å tørre å være litt på siden.
Rullerusks rablerier 
