Går man förbi
För djupt går man förbi. För djupt för att vara färdig.
Man får inte komma för nära. För langt in. Man ser
ingenting då. Tror man av varandra. Man får inte
hänga vid ögonen. Inte en kort stund ens om det är
för djupt. Inte glo om det är för länge. Och inte sända
ut lukter. Man kan bränna sig på sig själv.
– Ann Jäderlund
fra samlingen Vad hjälper det en människa om hon häller rent vatten över seg i alla sina dagar (2009)
En meget spennende helg står for døren. For det første åpner Oslo Comics Expo i ettermiddag. I dag og på lørdag vil en haug med tegneserieskapere og tegneserieentusiaster slå seg seg løs på Schous Plass. Det blir utstilling, foredrag og boder hvor man kan kjøpe og få signert serier. Jeg gleder meg særlig til å se og høre Becky Cloonan, Bendik Kaltenborn og Lene Ask. Fullstendig program finner du på OCXs hjemmesider.
På lørdagskvelden deles Sproingprisen ut. Dette skjer i forbindelse med den store OCX-festen på Ingensteds som jeg spår kommer til å bli kjempebra. Fjorårets fest var utrolig vellykket for min del, hovedsaklig fordi jeg fikk stå og drikke øl og skravle med min helt Brian Wood.
På lørdag arrangeres også Splittet Kjerne på Hovseter. Dit er blant andre yours truly invitert for å lese av egenprodusert litteratur. Jeg deltar med sju av mine helt nyskrevne korttekster. Antakelig blir jeg å løpe fra festivalområdet til Hovseter for så å dra videre til Sproingfesten, hektisk men gøy. Dette blir første gangen jeg leser skriveriene mine høyt for noen, og første gangen jeg deler noe jeg har skrevet med andre enn nære venner og min lille intime lesekrets her på bloggen. Jeg gleder meg og er veldig spent. Alle tekstene som leses på Splittet Kjerne blir også trykket i et lite hefte som blir å finne rundt omkring i byen etterhvert.
Som en liten teaser gir jeg dere en av korttekstene jeg skal lese her:
«Jeg sitter på en gressplen sammen med Maria. Begge er på Rød Ungdoms sommerleir for første gang. Hun er bare et år eldre enn meg, men jeg synes hun er veldig voksen. Hun har kort bustete hår, ring i nesa og en tskjorte det står Rage Against the Machine på. Vi sitter på gresset og prater. Jeg tvinner det lange håret mitt og drar i singleten jeg har arva av tanta mi. Maria viser meg hånda si. Hakekorset lyser rødt, skorpa er tørr i kantene. Maria er fra Kristiansand. Det er mange nynazister der, forteller hun. De tok henne en kveld. Hun var alene. To holdt henne fast, en skar hakekorset inn i hånda hennes. Så slapp de henne. Da hun kom hjem til kjæresten sin ville han dra ut og banke opp de som hadde gjort det. Maria sa nei. Jeg tror ikke på vold, sier hun. Jeg nikker. Ser på hånda hennes og lurer på om det vil være et arr der neste sommer eller om det ville gå helt bort.»
Tre nyutgitte skiver som jeg er nyfrelst på for tida:
1. Wild Nothing
Shoegaze/glam-pop fra Virginia. Slapp nylig sitt første album, Gemini, som er noe av det nydeligste jeg har hørt på lenge.
2. Small Black
Som så mange andre tøffe band er disse folka er fra Brooklyn, NY. Den følgende låta er fra EP-en deres. De kommer med album til høsten.
Kjempetøff og kul punk/hardcore fra Bergen. Jeg skrev om dem her for ikke så lenge siden, men nå har altså det første full lengders albumet, Ghostclocks, kommet og det har fått veldig bra kritikker. Jeg synes det überbarskt og kætsjy. Her en video fra da de spilte på Garage sist fredag (jeg var der desverre ikke).
» Free love? As if love is anything but free! Man has bought brains, but all the millions in the world have failed to buy love. Man has subdued bodies, but all the power on earth has been unable to subdue love. Man has conquered whole nations, but all his armies could not conquer love. Man has chained and fettered the spirit, but he has been utterly helpless before love. High on a throne, with all the splendor and pomp his gold can command, man is yet poor and desolate, if love passes him by. And if it stays, the poorest hovel is radiant with warmth, with life and color. Thus love has the magic power to make of a beggar a king. Yes, love is free; it can dwell in no other atmosphere. In freedom it gives itself unreservedly, abundantly, completely. All the laws on the statutes, all the courts in the universe, cannot tear it from the soil, once love has taken root.»
På fredag traff jeg en venninne som var så lei seg for at hun ikke kunne gå på Wilco-konserten på Sentrum Scene. Hun hadde lovt seg bort til en helt annen del av landet den dagen. Hun ba meg ta billetten hennes, slik at den i det minste ikke ville gå til spille. Jeg takket og lovte å bruke den. Jeg har hørt en del på Wilco og synes det er fint, men har ikke tatt helt av på dem for å si det slik. Så jeg var spent da jeg helt alene nærmet meg Sentrum Scene i går kveld mens jeg kjempet med vinden om paraplyen min.
Jeg skjønte fort at jeg hadde tabbet meg ut. Det var nærmest folketomt utenfor og dørvakta så litt dumt på meg da jeg kom tuslende. Jeg er blitt så vant til at alle konserter i Oslo starter sent på kveld, selv om det er arbeidsdag dagen der på, dessuten ville jeg ikke henge rundt alene og kjede meg og se stakkarslig ut mens jeg ventet på bandet. Derfor safet jeg og var ikke på plass før kvart på ti. Litt nervøst spurte jeg jenta i garderoben om når Wilco hadde gått på. Hjertet sank litt da hun sa de hadde spilt siden ni, men hun trøstet meg med at de skulle spille i to og en halv time. Litt slukøret kjøpte jeg en øl og lusket mot hovedsalen.
Salen var tilsynelatende smekkfull, og jeg lurte på om jeg ville tørre å trenge meg lenger fram. Heldigvis kom det en mindre beskjeden fyr gående og jeg kunne bare henge meg på mens han brøytet vei. Jeg kom til øverst i trappa hvor jeg kunne se sånn noenlunde hva som skjedde på scenen. Wilco spilte en rolig låt og stemning virket hyggelig, men noe rastløs, mange vimset hit og dit med plastglass fulle av øl. Rundt meg var Wilco-fansen. De nikket i takt, jublet gjenkjennende og anerkjennende når en ny låt startet og sang med på enkelte partier. Jeg følte meg som en inntrenger, en utenforstående. Jeg prøvde å late som om jeg hørte til der. Musikken var fin, det var lett å gynge med, men alt virket litt for rolig til at jeg ville ha energi til å stå der i nesten to timer. Men jeg drakk av ølen min og gjorde mitt beste for å leve meg inn i det som kom fra scenen.
Så, gradvis, skjedde det en forandring. Det virket som Wilco, hyggelig og sjarmerende fram til da på en bluesete country måte, plutselig kom på at de er et rockeband. Både rockelyden og rockemovesene kom fram. Stemningen ble mer intens og hypnotisk. Folk sluttet å vandre rundt. I stedet ble vi dratt mot scenen og den voksende virvelen av musikk som kom derfra. Jeg ble mer og mer revet med. Du vet du liker en konsert når du ler fordi alt bare er så bra.
To høydepunkter; da de spontant slapp en jente opp på scenen for å synge «You and I» i duett med vokalisten. Og nest siste låt, jeg husker ikke tittelen, hvor alt tok helt av. Da konserten var over gikk jeg ut på plassen som var våt av det lette regnet, og jeg la merke til det jeg ikke så da jeg gikk inn; fine trær fulle av rosa blomster som glitret av vanndråper og bakken under dekket av rosa kronblader. Jeg ønsket så veldig at jeg hadde med kameraet mitt. Istedet stod jeg der en god stund og lagret bildet i hukommelsen min.
Jeg entret Sentrum Scene som en novise, og kom ut som en blodfersk, men ekte, Wilco-fan. I dag har jeg hatt på meg band-tskjorta jeg kjøpte etter konserten og strålt hver gang noen har spurt om jeg så Wilco i går.
Jesus, etc.
Jesus, don’t cry
you can rely on me honey
you can combine anything you want
I’ll be around
you were right about the stars
each one is a setting sun
tall buildings shake
voices escape singing sad sad songs
tuned to chords strung down your cheeks
bitter melodies turning your orbit around
don’t cry
you can rely on me honey
you can come by any time you want
I’ll be around
you were right about the stars
each one is a setting sun
tall buildings shake
voices escape singing sad sad songs
tuned to chords strung down your cheeks
bitter melodies turning your orbit around
voices whine
skyscrapers are scraping together
your voice is smoking
last cigarettes are all you can get
turning your orbit around
our love
our love
our love is all we have
our love
our love is all of God’s money
everyone is a burning sun
tall buildings shake
voices escape singing sad sad songs
tuned to chords strung down your cheeks
bitter melodies turning your orbit around
voices whine
skyscrapers are scraping together
your voice is smoking
last cigarettes are all you can get
turning your orbit around
last cigarettes are all you can get
turning your orbit around
last cigarettes are all you can get
turning your orbit around
-Wilco
fra albumet Yankee Hotel Foxtrot (2002)
Mai ble en hektisk måned med lite tid til bloggen. Mine litterære krefter forsvunnet inn i fiksjonsverden og gjort blogging vanskelig. Jeg jobber stadig mer ivrig på romanen. I tillegg har jeg blitt bedt om å delta på neste Splittet Kjerne, og måtte dermed produsere noen tekster i den anledning. Jeg har vært så heldig å få mye bra tilbakemelding på det jeg skriver, mye fin kritikk med ros for det som er godt og råd om forbedring på det som ikke er så bra. Så motivasjonen er bedre enn på lenge. Jeg liker stadig bedre å skrive og liker stadig bedre det jeg skriver.
Ellers i mai har jeg hatt bursdag, og pusekatten har hatt bursdag. Tilsammen er vi 30 år. Mai er måneden der våren slår til for alvor. Alt blir skikkelig grønt, og alt blomstrer og jeg går i singlet og drikker utepils uten å fryse det minste. Det er måneden for fornyelse. Om våren passer det ekstra bra å bli forelska. Og når har jeg plutselig kjæreste. En å holde i hånda mens vi går langs Akerselva på vei mot Grünerløkka for å spise is. En å gå på spontanturer på kino med midt på dagen. En å sitte ute i sola på Blinderen og kysse på selv om lunsjpausen egentlig er over for lengst.
Det jeg gjør lite av for tida er å lese. Jeg sliter med konsentrasjonen. Det er litt for mye som skjer på en gang. Når jeg er konsentrert nok skriver jeg. Ellers bruker jeg ledig tid på tv-serier, jeg er på god vei inn i tredje sesong av The OC nå. Jeg blar litt bøker innimellom, leser noen sider, leser litt dikt. Men bøker klarer ikke fenge meg for tida. Kanskje fordi hodet er for fullt av min egen bok. Det er dumt, for jeg savner å lese. Jeg vil lese bøkene jeg har liggende på nattbordet; en biografi om Patti Smith, Anaïs Nins dagbøker som jeg jo har begynt på. Tor Ulvens essays og Ellen Mari Thelles debutroman fra i fjor. Blant annet.
Jeg føler at det nesten er for mye som skjer for tiden, men alt som skjer er egentlig bra, så da skal en vel ikke klage. Jeg prøver å bli flinkere til å la stressknuten i brystet løsne opp og heller bare glede meg over alt som kommer. Utenfor huset midt viser syrinbusken tegn på å ville blomstre snart. Det er en fin vår.
Som noen kanskje har fått med seg er jeg med i gjengen som hver tirsdag arrangerer Litteratur på Blå. Nå nærmer det seg slutten av semesteret og det tenker vi markere med en flott sommerfest den 25. mai.
I den anledning arrangerer vi en tekstkonkurranse. Uutgitte forfatterspirer oppfordres til å sende skriveriene sine inn til redaksjonen vår, som vil plukke ut fem vinnere. Premien er å få lese tekstene sine høyt fra scenen på Blå, sammen med noen nye spennende forfattere som debuterer i år. Dette er din mulighet til å leke forfatter for en kveld, varme opp til din første boklansering og vise fram kunsten din til et hyggelig og interessert publikum.
Håper mange vil sende oss tekstene sine og tipse alle de kjenner som skriver også!
Konkurranseregler og adresse for innsending finnes på Litteratur på Blås hjemmeside.
Fristen for å sende inn er 14. mai.
Min yngste bror sier:
La meg bære deg gjennom barndommens farer
og fortelle deg om vindretningene, og om jordas
farger og skyenes.
La meg sette deg opp på greiner
så du får utsyn. Og feste deg som en drage
til min snor.
– Ingvill Solberg
fra samlingen Den yngste (2010)
hjertet slår videre, slår rot på steder du ikke ventet, hamrer inn et nytt navn,
på hjerteveggen
Rullerusks rablerier 