Hva er det med menn som viser sårbarhet som er så absolutt avvæpnende? Menn som gråter eller holder små barn er noe av det vakreste som finnes. I kaffepausen på jobb snakket vi nylig om hvorfor det er flere menn enn kvinner som begår selvmord. En av årsakene er kanskje at menn ofte føler at de ikke har noen å snakke med om det som er vondt og vanskelig. Hva skal man gjøre for å vise at det ok å snakke om følelser og gråte litt ble det spurt om. Vel, man kan jo for eksempel vise til Finland.
I helga så jeg filmdokumentaren Fortellinger fra saunaen eller Steam of life som den heter på engelsk (usikker på finsk tittel).
I saunaen er det ikke bare porene som åpner seg opp. Mellom svette og damp kommer det ut historier hentet fra det dypeste sjeleliv. Mange av fortellingene er vonde. Det er om å bli mishandlet som barn, om å miste et kjært barn, mor eller en kone, om å bli nektet å treffe barnet sitt, om å se andre dø.
Men det er også fine fortellinger om at livet kan snu og bli til det bedre. Og gjentatte ganger blir det bekreftet gjennom snørr og tårer at det er fint å kunne snakke om ting og at det viktigste i verden er vennskap og kjærlighet. Og en god sauna.
For denne filmen er også en hyllest til finnenes kjærlighet til saunaen som noe som binder alle sammen. Det er gøy å se alle de ulike typene som finnes, det er visst bare fantasien som kan sette grenser for hva finnene kan gjøre om til en sauna. Er dampes og svettes det løs i campingvogner, telt, telefonkiosker og landbruksmaskiner.
Jeg ble veldig betatt av Finland da jeg var en uke i Helsinki i høst. Lysten til å bli mer kjent med det finske ble ikke mindre etter denne filmen.
På tirsdag var jeg på Litteratur på Blå og hørte forfatteren Thure Erik Lund bli intervjuet.
Han sa mange interessante og også en god del mindre forståelige ting. Jeg hang meg mest opp i det han sa om å skrive. Han snakket blant annet om forfatterens manglende kontroll. Det uforutsette som skjer når du skriver. Og det er det som er spennende. For det er ikke slik at man formulerer noe klart i hodet, og så skriver det ned. Selvsagt har man noen vage ideer, noen retningslinjer. Men skrivingen skjer i selve øyeblikket der fingertuppene treffer tastene.
Og det er derfor jeg må skrive, er avhengig av å skrive. Fordi når jeg skriver så kommer det stadig ut ting jeg ikke visste jeg hadde i hodet mitt. På veien fra hjernen og til fingertuppene mine skjer det noe. Det er der det uforutsette oppstår. Ukjente rom i hjernen, i fantasien min åpenbarer seg. På skjermen min står det:
«Himmelen var spiddet av spiret på Sagene kirke.»
Jeg synes det er en vakker setning og et sekund før jeg skrev den ante jeg ikke at den fantes. Og da får jeg et av de øyeblikkene som jeg tror er essensielle for å holde forfattere gående. De øyeblikkene da det å skrive er noe magisk.
Her har jeg hele tida gått og trodd at Christian Death var et klassisk goth band, og så kommer wikipedia og forteller meg at det er death rock. Jaja, det viktigste er vel at jeg har gjenoppdaget dem etter noen års fravær.
I can die a thousand times
But I will always be here
with the power skull secrets
of forgotten years
the hangman’s noose is trenched
with bloodstains of tears
my hands are the killer that confirms
my tears
Nå som jeg etter drøyt to års sparing endelig har klart å oppnå noe som kan kalles «langt hår» er jeg egentlig ganske stolt. For første gang på ti år kan jeg slenge håret bak skuldrene, en bevegelse som en gang var så kjent og innøvd, nå uvant. Jeg holdt på å sprekke flere ganger i de pinefulle månedene med sparesveis i ulike former. Men jeg holdt ut. Så finner jeg gamle bilder av meg selv og tenker «Er ikke egentlig barbermaskinen en pikes bestevenn?» Men nå har jeg liksom en gang kommet så langt da. Så da får det vel henge der en stund til. Og heller bare mimre om svunne hårtider.
Glad jeg har slutta å røyke da.Og jeg har fortsatt den kjolen. Den er fin.
Akkurat i det jeg endelig hadde klart å levere tilbake en haug av haugene jeg har med bibliotekbøker, så gikk jeg jammen meg straka vegen og lånte enda flere. Blant disse er Voksenting av Maria Børja, Fange 59. Taterpige av Aina Basso, Store stygge dikt av Ruth Lillegraven og En liten historie om lengsel av Jens M. Johansson. De to siste er fordi min første opptreden på Litteratur på Blå i år blir som intervjuer av Lillegraven og Johansson. Noen har forhåpentligvis fått med seg at Ruth Lillegraven romandebuterer med boka Mellom oss i disse dager. Hun har fått flotte anmeldelser i blant annet Dagbladet, Dagsavisen og Klassekampen. Jeg fikk et leseeksemplar tilsendt i jula og kan fortelle at den er velskrevet, spennende og til tider gripende. Blant annet. Jeg skal altså snakke med Ruth om boka hennes, og med oss har vi som sagt Jens M. Johansson, som ga ut romanen Den andre i fjor. Jeg tror det kommer til å bli en knallkveld, så det er bare å dukke opp på Blå tirsdag 8. februar kl 19. Oh yeah.
I går fikk jeg også vært på biblioteket og hentet Mockingjay, den siste boka i Hunger Games-trilogien. Den er innmari spennende! De andre bøkene må nok bare ta bittelitt pause mens jeg leser den ut i en fei. Egentlig har jeg ikke lyst til å lese den ut så fort for det er jo siste boka og det betyr at det over. Men jeg kan jo alltids lese dem pånytt igjen en annen gang. Også lurer jeg på når filmen kommer. Disse bøkene lukter filmdeal lang vei.
I tillegg har min evige titting på One Tree Hill (er på sesong 6 nå) fått meg hekta på enda et band, denne gangen av den litt tvilsomme sorten. Jeg snakker om Angels and Airwaves, bandet vokalisten i Blink 182 startet etter Blink 182. Det er ganske emo-fjortisete, men jeg synes altså at denne låta er veldig fin.
Etter å ha unngått romanskrivingen en stund og i stedet flørtet med poesien, så er jeg igjen i gang med manuset som ble påbegynt i november. Et av mine nyttårsforsetter (ja, jeg har en del av dem i år) er å skrive et ferdig utkast og sende til et forlag i løpet av våren. Så da er det jo bare å skrive på. Jeg kviet meg litt for å gå i gang med noen vanskelige, men helt nødvendige scener. Heldigvis fikk jeg noen skrivetips av nevnte Ruth Lillegraven og hittil i dag har jeg fått skrevet nesten en hel side. Og jeg skal skrive mer før jeg gir meg for kvelden. Jeg måtte bare ta litt pause for å se på dagsrevyen og skrive denne bloggposten.
svart hår flyter i vannet
rød leppestift flyter utover
stemmebåndet
hjerteklaffene stønner
uh huh her, uh huh her
blodårene presser seg ut under
fingerneglene
danner edderkopparmer som kryper
bortover gulvet, slår en streng på
gitaren sier
uh huh her, uh huh her
åpner det hjerteformede skrinet
og er dette kjærlighet, er dette kjærlighet som jeg føler
klatret over fjell, reist over hav, slengt ut av himmelen
for å bringe deg denne kjærligheten
for å bringe deg denne kjærligheten
hun ble født ute på heia
nei, hun ble født ute i ørkenen
bare hvite edderkopparmer, svart hår og røde lepper
kysser gitarstrengen
revner
uh huh her, uh huh her
Da var det plutselig fredag og den andre jobbuka i året er vel overstått. Har følt meg ganske slapp hele uka (tror kroppen muligens protesterer mot at mitt nye treningsopplegg inkluderer intervalltrening i spinningsalen. Sinnsykt slitsomt). Nå skal det bli godt med helg hvor jeg håper på å få lest ut et par bøker, teste de nye langrennsskiene mine i marka og ikke minst teste litt øl på mikrobryggeriet på Grünerløkka. Hurra!
Ettersom jeg akkurat fikk lønning skal jeg også gå til innkjøp av en del konsertbilletter. Det er mye å glede seg til på musikkfronten i år. Her er bandene jeg har planlagt å se foreløpig:
Iron and Wine
tror det kan bli en veldig koslig februarkveld på Rockefeller.
White Lies (kommer med nytt album nå i januar og jeg gleder meg vanvittig til å høre det). Spiller på Rockefeller i slutten av februar.
Roger Waters
spiller The Wall på Telenor Arena 30. april. Jeg har ikke ord for hvor mye jeg gleder meg. Jeg så ham spille Dark side of the moon på Roskilde i 2006 og gråt gjennom hele konserten, det var så vakkert. Tror dette kommer til å bli minst like sterkt.
Joan Jett. Tøffeste dama ever. Hun spiller i Oslo 6. juni
Warpaint. De kom med det fantastiske debutalbumet The Fool i fjor. I år spiller de på Øyafestivalen og det er god nok grunn for meg til å kjøpe en billett.
I tillegg kommer min store heltinne PJ Harvey med nytt album snart. Den første singelen blir sluppet 17. januar. Jeg begynner å skjelve av glede bare jeg tenker på det. Hittil ingen konserter booket i Norden, men det ryktes at hun skal spille på noen festivaler i år, så jeg krysser fingrene for at jeg skal få sett henne.
Rullerusk er bibliotekar, bokelsker og wannabeforfatter med nerdete og huslige tendenser. Skriver om det som faller henne inn og det som begeistrer henne.
Rullerusks rablerier 