Jeg er fortsatt en dårlig blogger tross gode intensjoner, men håper det vil glede mine (u)tålmodige lesere at det går stadig framover med romanen! Den har foreløpig tittelen «Jenta som gikk seg vill i skogen.» Vet fortsatt ikke helt om det er den rette tittelen. Å komme på en bra og passende tittel er innmari vanskelig synes jeg. Nuvel. Tusen takk for de hyggelige tilbakemeldingene jeg fikk på utdraget jeg la ut for en stund siden. Og fordi dere ba om mer så skal dere få det! Og som sagt så skriver jeg så fort og godt jeg kan med det mål å sende det inn til et forlag etterhvert. Hvem vet, kanskje blir hele manuset å lese mellom to permer en dag. Hvis ingen forlag vil ha det så vurderer jeg å bare legge det ut på nettet så folk uansett kan lese boka om de vil. Det vil tiden vise. Men først, enda en liten smakebit:
«Hun hørte musikk. Noen spilte fele. Sofie gikk etter lyden og kom til en dør som stod på gløtt. Forsiktig dyttet hun til den. Niko stod midt i rommet. Kveldsola kom inn gjennom det åpne vinduet og fikk siluetten hans til å gløde. Han hadde bar overkropp og bare føtter. Han spilte på en fele som så veldig gammel ut. Øynene hans var lukket. Det virket ikke som han merket at Sofie var der. Sofie stod helt stille, livredd for å avbryte musikken. Hun kunne ikke huske å ha hørt melodien han spilte før. Likevel virket den merkelig kjent. Det var noe med den som gjorde henne både glad og trist på en gang. Hun kjente en veldig lengsel uten at hun helt visste etter hva. Tonene fra fela strøk mot henne gjennom døråpningen og lokket henne til seg. Samtidig var hun så trollbundet av lyden at hun ikke kunne røre seg.
Sofie ante ikke hvor lenge hun hadde stått der da Niko løftet buen fra strengen. Han ble stående slik en stund, fortsatt med haken lent mot instrumentet. Så lot han armene synke og åpnet øynene. Han virket ikke overrasket over å se henne selv om han ikke hadde gitt noe tegn til at han hadde visst om publikumet sitt.
“Hei,” sa Sofie.
Før hun visste ordet av det var Niko borte og kysset henne. Hjernen hennes hoppet over overraskelsen og gitt rett til å nyte følelsen av å bli kysset. Hun kjente instrumentet han fortsatt holdt i hånda hvile mot ryggen hennes. Men mest opptatt var hun var munnen og pusten hans. Da han til slutt slapp henne var kroppen myk og leppene såre.
Niko så ned på henne og lot hånda gli gjennom håret hennes som om det var rennende vann.
“Så fint at du kom.” Sofie smilte, turte å lene seg inntil ham, trakk inn duften av huden hans. Den var lett kjølig mot kinnet hennes. «Er det greit om vi går ut en tur? Jeg har vært her inne i hele dag.»
Sofie løsrev seg fra grepet hun hadde rundt livet hans. Dette var bedre hun hadde våget å håpe på. Han ville at de skulle gå ut. Som på en date.
“Okay.”
Niko smilte og kysset henne lett på pannen.
“Flott. Jeg må bare ordne noe, så kan vi gå. Vent her.”
Han forsvant ut av rommet og Sofie ble stående igjen.
Hun så seg rundt i rommet. Et arbeidsbord fullt av papir og malingstuber. Pensler i møkkete glass. I det ene hjørnet stod et staffeli med et lerret vendt inn mot veggen. Sofie gikk litt rundt i rommet. Så for seg hvordan Niko arbeidet der hele dagen. Skapte kunst med skjorteermene brettet opp, de grønne øynene lysende, oppslukt av hva hendene hans prøvde å få fram på arket. Hun gikk bort til bordet og så på tegningene der. Det var mye trær, ugjennomtrengelig skog og mørke. Under arkene fant hun en skissebok. Hun tok den opp og bladde i den. Uforstående stirret hun på den første siden. Det var henne. Hun bladde videre. Alle tegningene var av henne. Noen i helfigur, men for det meste portretter. Raskt gikk hun gjennom sidene. Det var nesten halve blokka. Hun ble stående og stirre på et av portrettene. Likheten var slående. Det var nesten som å se på et fotografi. Niko hadde tegnet henne med håret løst. Det fløt rundt hodet hennes som om hun lå i vann. Øynene var lukket og leppene lett adskilt, man kunne skimte fortennene. Hun så ut som hun sov. Sofie tenkte at det var rart å se seg selv slik. Det fikk henne til å tenke på sovende prinsesser i eventyrene. Var det slik Niko så henne? Som en vakker sovende prinsesse? Forsiktig la hun blokka fra seg slik hun hadde funnet den.
Hun lyttet etter Nikos skritt, men hørte ingenting. Rastløst gned hun seg på armene. Ville at han skulle skynde seg tilbake, kysse henne en gang til. Hun gikk bort til lerretet som stod vendt inn mot veggen. Kanskje det var enda et portrett av henne? Kanskje han holdt på å male det til henne som en overraskelse. Sofie lente seg inn til veggen og så på maleriet. Det hun så fikk henne til å rynke øyenbrynene. Det var henne. Det lignet på tegningen av henne med lukkede øyne. På maleriet var hun virkelig omgitt av vann. Håret fløt rundt henne som solstråler og hun var omgitt av vannliljer. Men huden var blek, nesten hvit og de adskilte leppene helt uten farge. Sofie grøsset. Det så ikke ut som hun sov. Det så ut som hun var død.»
Rullerusks rablerier 