Kategoriarkiv: Skriving

Å skrive og ikke skrive

Jeg vet at jeg er en utrolig dårlig blogger for tida, men det har å gjøre med at jeg er en ganske bra romanskriver for tida. Det vil si at jeg skriver ganske så jevnt og trutt på manuset mitt. Jeg har satt meg som mål å bli ferdig med tredje utkast i løpet av april. Det betyr at hvert ledige øyeblikk som kan brukes på skriving må gå til romanen. Da blir det lite blogging, selv om jeg stadig begynner å komponere innlegg i hodet. Det som er positivt er at jeg stadig kommer nærmere mål med romanen. Det er altså en ungdomsroman av typen samtidsfantasy, dvs den foregår i vår verden (nærmere bestemt i Oslo), men den har overnaturlige elementer. Manuset er nå på 160 sider og jeg har nå kommet fram til side 114 i denne redigeringsrunden. Det jeg gjør nå er å rette opp feil og fylle ut hull. Plotet er på plass, men det mangler en del scener her og der. Andre scener må bygges mer ut. Men jeg føler at jeg nærmer meg mål og ikke minst føler jeg at det blir ganske bra. Når jeg blir ferdig med denne runden skal jeg få to-tre bekjente til å lese det og gi meg tilbakemelding, så får vi se om de er enige.
Her er et utdrag fra de første sidene:

«Sofie gjorde sitt beste for å ikke se ned på veien opp. Da hun kom til den øverste plattformen kunne hun kjenne en vind som ikke hadde vært merkbar nede på bakken. Sofie følte at hun ble svimmel og tok et enda fastere grep rundt rekkverket. Sakte nærmet hun seg kanten av stupebrettet. Der stod det tre gutter som så ut til å være tolv-tretten år. De kikket såvidt på Sofie, så vendte de seg mot kanten igjen. Sofie så ned. Det skulle hun ikke ha gjort. Alt var så langt unna. Bassenget virket plutselig veldig lite. Det kunne umulig være meningen at hun skulle hoppe ned der. Nei, hun måtte gå ned igjen. Hun fikk heller tåle å bli mobbet av Aiza resten av dagen. Hun tok to skritt bakover mot trappa. Da hørte hun en tynn guttestemme.
“Ha, hun tør ikke! Snakker om pysete a!”
Sofie så opp og oppdaget at de tre guttene stod og gliste ufordragelig mot henne. Så løp de en og en mot kanten og hoppet, uten å nøle. Nå kokte det inni henne. Hun skulle vise dem og Aiza hvem som ikke var pysete. Med faste skritt gikk hun ut til kanten av stupebrettet. Hun pustet dypt inn mens hun så ned. Og da så hun akkurat det hun ville se. Den utrolig kjekke badevakten stod og så opp på henne. Selv på denne avstanden kunne hun tydelig se de grønne øynene hans. De var intense og klare. Nok en gang ble hun svimmel, men denne gangen var det ikke høyden. Det var som om hun kunne kjenne blikket hans helt fysisk på kroppen. Det tok tak i henne og trakk henne til seg. Hun kjente et sug i magen.
Uten å nøle tok Sofie skrittet ut over kanten. Det ilte gjennom kroppen da hun svevde gjennom lufta, men hun var ikke redd. Så traff føttene vannskorpen med et klask og det grønne vannet omsluttet henne. Sofie kjente en intens glede over å kommet ned dit. Hun åpnet øynene og betraktet bunnen av bassenget mens hun nøt følelsen av å flyte. En del av henne visste at hun burde svømme opp til overflaten, opp i lufta. Men noe holdt henne igjen. Noe sa at det var her hun skulle være, i det grønne og flytende. Lungene begynte å rope etter luft, hjertet dunket stadig hardere i brystet. Likevel nølte Sofie, usikker på hva hun skulle gjøre.»


Tekstmagi

På tirsdag var jeg på Litteratur på Blå og hørte forfatteren Thure Erik Lund bli intervjuet.

Han sa mange interessante og også en god del mindre forståelige ting. Jeg hang meg mest opp i det han sa om å skrive. Han snakket blant annet om forfatterens manglende kontroll. Det uforutsette som skjer når du skriver. Og det er det som er spennende. For det er ikke slik at man formulerer noe klart i hodet, og så skriver det ned. Selvsagt har man noen vage ideer, noen retningslinjer. Men skrivingen skjer i selve øyeblikket der fingertuppene treffer tastene.

Og det er derfor jeg må skrive, er avhengig av å skrive. Fordi når jeg skriver så kommer det stadig ut ting jeg ikke visste jeg hadde i hodet mitt. På veien fra hjernen og til fingertuppene mine skjer det noe. Det er der det uforutsette oppstår. Ukjente rom i hjernen, i fantasien min åpenbarer seg. På skjermen min står det:

«Himmelen var spiddet av spiret på Sagene kirke.»

Jeg synes det er en vakker setning og et sekund før jeg skrev den ante jeg ikke at den fantes. Og da får jeg et av de øyeblikkene som jeg tror er essensielle for å holde forfattere gående. De øyeblikkene da det å skrive er noe magisk.

 


Om inspirasjon

Alle som skriver eller holder på med andre kreative sysler har noe som inspirerer oss. Det kan være naturen, musikk, folk rundt en, en bruskork du så på gata. Mange nevner gjerne andre aktører på feltet sitt når de blir spurt om hva som inspirerer dem. Det er noen de beundrer og som de bruker som målestokk.

Jeg synes ofte det mest inspirerende er når jeg kommer over noen som skriver ting jeg liker, men som jeg ikke synes lykkes helt.  Hvis en forfatter har en skrevet en perfekt bok så tenker jeg at her er jobben gjort. Det går selvsagt an å forsøke seg på noe lignende, men det frister liksom ikke like mye. Hvis jeg derimot leser en bok som jeg synes er inne på noe bra, men som hadde vært mye bedre om forfatteren bare hadde gjort sånn, sånn, slik og kanskje litt slik. Da blir jeg inspirert. Da tenker jeg at her er det ting å hente.

Slik var bøkene til Holly Black om The Modern Faerie Tales for meg. I disse bøkene har Black dratt fairies og pixies fra gamle eventyr og folketro inn i vår moderne verden og tenåringsjenter må hanskes med problemene som oppstår i møtet mellom de to verdnene. Jeg synes at konseptet bak bøkene er kjempekult, men jeg synes gjennomføringen er så som så. Det er både noe med språket hennes og oppbygningen av fortellingene som ikke helt fungerer. Det er bra, men det kunne vært mye bedre.

Det som skjedde da jeg leste disse bøkene var at jeg fikk vanvittig lyst til å forsøke meg på noen lignende historier. Det jeg prøver på i de to manusene jeg har begynt på i høst er å overføre Blacks konsept til norske forhold og så skrive mer slik jeg skulle ønske at Blacks bøker hadde vært. Det beste med å skrive er jo å kunne lage akkurat en slik bok som man selv vil lese, men som ennå ikke finnes der ute.

Kanskje (antakelig) blir heller ikke min bok perfekt, men av og til  er det ufullkomne det mest inspirerende.


Den siste dagen i november

I dag fullfører jeg nanowrimo-manuset mitt. Disse 29 dagene med skriving har stort sett gått overraskende greit. Og jeg er fortsatt veldig gira på ideen min og har trua på at dette kan bli en skikkelig god historie. Målet er å skrive ut historien i løpet av desember og få unna første runde med redigering i januar og slik ha en ferdig førsteutkast 1. februar. Hvis jeg er streng med meg selv kan det gå. Men i dag skal jeg bare skrive de siste 1600 ordene og være stolt over egen innsats.

I kveld har jeg den siste kvelden på Blå som jeg er ansvarlig for dette semesteret. Det blir snakk om bildebøker. Forfatter Bjørn F. Rørvik og illustratør Gry Moursund kommer for å snakke om sin siste boksuksess, Bukkene Bruse på badeland, og om samarbeidet mellom illustratør og forfatter, dynamikken mellom tekst og bilde.

Men Litteratur på Blå er ikke over med dette. Den syvende desember får vi mikroforlaget Gasspedal på besøk og den fjortende har vi julefest med masse herlige litterære overraskelser og Guro Von Germet på trekkspill som avslutning på et flott semester.

I morgen begynner jeg på et prosjekt som skal gå ut desember. Jeg ble tipset om det av Kaja Marie på bloggen Tekst og tanke. Reverb10 går ut på at man skal få en oppgave hver dag som handler om året som har gått og hva man skal gjøre i det neste. «Svaret» på oppgaven skal være et eller annet kreativt uttrykk, hva det er velger man selv. Mitt mål er å lage en bloggpost hver dag, så dette blir i stedenfor julekalender i år.
Veldig gøy om noen andre også hiver seg på!
Fred ut.


Vintermorgen

I dag våknet jeg klokka kvart på sju av at katten romsterte rundt. Siden jeg kjente meg merkelig våken fant jeg ut at det var like greit å stå opp og komme tidlig i gang med skrivinga.

Det er en fin ting å sitte slik. Skrivende ved kjøkkenbordet og innimellom titte ut og se at det gradvis blir lysere.Ta pauser innimellom og leke med katten.

I dag har jeg Cruxshadows som bakgrunnsmusikk.


Flere første ganger

Så på tirsdag leste jeg opp litteraturen min for et lokale fullt av mennesker for første gang. Jeg leste ikke fra scenen på Blå, for det var low key kveld og da stod man på gulvet, men jeg leste inn i en mikrofon, hørte min egen stemme komme ut av høytallerne. De første setningene var vanskelige fordi pulsen dunket så hardt i halsgropa. Men jeg er trygg på tekstene mine og det går greit. Jeg føler at jeg vet at det er bra. Og etterhvert husker jeg på å se opp innimellom, se ut på publikum. Og så plutselig er det over og jeg er tilbake på stolen min og de jeg kjenner rundt meg forteller meg hvor flink jeg er og hvor bra det var. Jeg drikker av ølen, kjenner at jeg gliser over hele kroppen mens jeg hører på resten av de som skal lese.

Jeg hadde trodd at det ville være gøy, men jeg hadde ikke trodd at det skulle bli et sånt vanvittig kick lese høyt. Kanskje jeg er en større eksibisjonist enn jeg trodde?

Før jeg dro til Blå hadde jeg for første  gang middag med en forlagsredaktør. Hun hadde lest korttekstene mine og ville snakke om dem. Hun sa at de var bra, veldig bra. At jeg hadde tydelig stemme, et tydelig og spennende prosjekt. Men at korttekster desverre ikke var noe de ville satse på nå. Likevel følte jeg at jeg hadde vunnet noe, at jeg hadde kommet et skritt videre. Og så dro vi på Blå, og jeg leste og venner og folk jeg ikke kjenner sa at det var bra, at det var veldig bra.

Og nå kjenner jeg meg annerledes. Jeg har hele tida trodd på at jeg kan skrive, at jeg kan lage noe som er bra nok til at andre vil lese det, til å få det utgitt. Jeg har hatt trua. Men på tirsdag var det akkurat som om det ble mer virkelig. Ikke lenger en sterk, men fjern drøm, men noe som finnes innen rekkevidde.

Så jeg skriver alt jeg kan. På romaner og korttekster. Det blir noe. Det kommer til å bli noe.


Jeg skriver og leser, noen ganger høyt

Jeg skriver og skriver på nanowrimomanuset mitt. Stort sett er det kjempegøy. Plotet og karakterene tar mer og mer form, og antallet ord stiger jevnt og trutt. Nå er det bare en uke igjen og jeg kjenner meg ikke sliten ennå. I fjor kræsja jeg på 44 500 ord. I år håper jeg på å komme helt i land med 50 000 ord. Jeg skriver urban fantasy lagt til Oslo og har det veldig moro med å la mystiske vesener poppe opp på kjente og kjære steder i byen.

Men jeg har andre prosjekter på gang og. I dag skal jeg møte en forlagsredaktør og snakke om korttekstene mine. Jeg aner ikke hva som vil komme ut av det møtet, men uansett er det moro at en redaktør har bedt om å få lese det jeg skriver og vil gi meg tilbakemelding på det.

Etter møtet skal jeg på Litteratur på Blå. Der blir det diskusjon om konseptet Splittet Kjerne, og så skal jeg og flere andre veldig flinke og bra folk lese noen av tekstene våre høyt. Jeg er ganske spent og har sommerfugler i magen. Jeg tror det blir en vakker aften. Det starter kl 19. Kom da.

 


Skrivemusikk

I bloggen til Flamme Forlag er det særlig en spalte jeg har satt stor pris på, og det er Litterært soundtrack. Der forteller utvalgte forfattere om hva hun/han hørte på da de skrev den siste boka si.

Noen av forfatterne sier at de helst skriver til stillhet, og musikken de nevner er den de har hørt på innimellom skriveøktene, men som har bidratt til å sette dem i riktig stemning.

For meg varierer det litt om jeg kan høre på musikk eller ikke når jeg skriver. Ofte synes jeg det er fint. Jeg hører som regel på musikk nærmest konstant når jeg er hjemme (unntatt hvis jeg se på tv, men noen ganger da og), og stillhet  i leiligheten kan nesten virke litt unaturlig. Men hvis jeg sliter veldig med konstentrasjonen må alle lyder bort. Noen ganger er bakgrunnsmusikk fint for å hindre at jeg blir rastløs. Andre ganger kan musikken være direkte inspirerende. (Da jeg skrev nanowrimo-romanen min fjor hadde jeg ofte en av Harry Potter-filmene stående på i bakgrunnen mens jeg skrev for å komme i riktig fantasy/eventyr-stemning. Det fungerte overraskende nok veldig bra).

Her er noen av mine bakgrunnsfavoritter. Nå for tiden går det særlig i Loreena McKennitt. Musikken hennes er fantastisk nydelig og har akkurat den rette stemningen for boka jeg skriver på nå.

Har dere noe musikk som er bakgrunnsfavoritter for skriving (og lesing)?

1. Loreena McKennitt

2. Glenn Gould – Goldberg variations

3. Cocteau twins

4. Kate Bush

5. Backworld


In the distance your favorite song plays

Utenfor er det litt grått og vinden får det til å rasle i bladene på bjørketreet utenfor vinduet mitt. Jeg liker den lyden veldig godt. Det minner meg om en annen favorittlyd; bølger som slår mot stranda. Jeg begynner å få litt høstfølelse, selv om jeg strengt tatt regner august som en sommermåned. Jeg sitter og tenker at jeg burde skrive, men jeg er litt trøtt og jeg har litt vondt i hodet, og jeg føler at det jeg ville skrevet i kveld ikke ville blitt noe bra uansett. Men det er jo nettopp slike tanker man må ignorere, man må bare gjøre det. Noe blir det, og det er alltid bedre å gjøre noe enn ikkenoe.

Musikk er ofte en fin inspirasjon. Jeg føler meg litt fram på nye band for tida. Prøver å finne ut hva soundtracket til denne høsten skal være. Foreløpig har jeg oppdaget tre ny artister. Her er en låt fra hver av dem. Hver sang og video er vakre og kreative. Håper du blir inspirert til hva det enn er du trenger inspirasjon til. Jeg tror jeg ble litt inspirert. Skal prøve å skrive litt nå.

Karen Elson . The Ghost Who Walks

Laura Veirs – July Flame

She Wants Revenge – Written in Blood


Jeg, en forteller

Nå er jeg tilbake i Oslo og tilbake på jobb etter en svært begivenhetsrik ferieuke, som etterlot meg mer utmattet enn uthvilt. Først var det fire dager på venninnetur i København, så en dag hjemme, så bare det videre til Bergen og skrivekurs på Skrivekunstakademiet. De fire dagene på SKA var intense og jeg har brukt de siste dagene på å fordøye tankene og intrykkene jeg satt igjen med.

Jeg kommer fra skrivekurset med litt delte følelser. Det var fantastisk å møte så mange andre mennesker som skriver, som skriver bra og som var så hyggelige og interessante å prate med. Det mest lærerike ved hele kurset var alle diskusjonene vi hadde og det å lese andres tekster og høre deres og de andres tanker rundt dem. Flere av de jeg møtte på kurset håper jeg på å fortsette kontakten med.

Likevel var jeg litt nedenfor, kanskje til og med litt såret og lei meg, etter kurset. Jeg hadde en sterk følelse av å bli veid og funnet for lett. Ikke fordi jeg skrev dårlig, men fordi jeg skrev feil type tekst. Jeg fikk et tydelig inntrykk av at kurslederne favoriserte de som var poetiske og svevende og eksperimentelle med språk og form. Min litt mer klassiske fortellende prosa ble ganske raskt forbigått. Jeg fikk riktignok høre at det var godt skrevet, med flyt og driv og at flere fikk lyst til å lese mer av historien, samtidig var det som sagt veldig klart hva som ble regnet som «høyverdig». Da kurslederen kalte teksten min » et skoleeksempel på hvordan en roman skal åpnes», oppfattet jeg det ikke som et kompliment, men mer som en kritikk. (Man er selvsagt ganske sårbar i en sånn situasjon, så kan hende jeg overreagerte, men det var slik det opplevdes da).

Jeg kom hjem litt med halen mellom beina. Min stemme og mine historier var åpenbart ikke egnet til å nå opp til de standardene enkelte måler litteraturen etter. Jeg slikket litt på sårene mine, så begynte jeg å tenke på hvorfor jeg skriver, hva jeg vil skrive og hva slags forfatter jeg vil være.

Jeg beundrer disse forfatterne som først og fremst er opptatt av Litteraturen. Jeg skulle så gjerne vært en av dem, det virker så høyverdig og nærmest edelt å vie livet sitt til Litteraturen. Tenk å ikke bare elske bøker og skriving, men å mene at det er snakk om liv eller død, at litteratur er det viktigste som finnes. Disse forfatterne går løs på språket og de litterære formene med dødsforakt, de søker å tøye, bende, vri og vende fram den perfekte setningen, eller den groteskt uperfekte, det er det samme, så lenge den sier noe nytt, noe sant. Jeg skulle ønske jeg var der, men jeg er bare ikke det. På en måte er det kanskje greit, kanskje livet mitt kommer til å være enklere og greiere fordi jeg har et litt mer avslapphet forhold til det litterære, det er noe jeg kan gå inn og ut av, ikke noe jeg må leve i hele tida.

Så da er det vel bare komme ut av skapet; jeg er en forteller. Jeg er opptatt av språk og form, men når jeg skriver har jeg først og fremst lyst til å fortelle historier. Jeg vil jobbe med språket, språk er tross alt det alle fortellinger består av, og jeg vil gjerne overraske leseren med noen språklige hopp og underfundigheter, og jeg vil gjerne teste ut noen sjangerblandinger. Men det er fortellingen som først og fremst skal fram. Og jeg skriver prosa, prosa som nok innimellom kan berøre det lyriske, men først og fremst er det prosa.

Kanskje er dette grunnen til at jeg søkt meg mot ungdoms- og barnelitteraturen. Der er det liksom greit å ville fortelle spennende og gripende historier. Selv om barne- og ungdomslitteraturen er stappfull av tunge og alvorlige temaer, føler jeg likevel at dette er et felt hvor det går an å slippe seg litt mer løs og ha det gøy. Det er sånn for meg i hvertfall.

I går kveld fikk jeg forresten et fint plaster på såret, en god dose selvbekreftelse. Det var en tekstmelding fra en som akkurat har lest ut ungdomsromanen min, og han brukte ord som «vakker», «rørende» og «veldig bra». Jeg må ha gjort noe riktig og det finnes noen der ute som setter pris på det. Uansett fortsetter jeg å skrive. Skrive slik jeg vil.


Følg med

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 283 andre følgere