Monthly Archives: juni 2011

Hypet lesing

Nylig leste jeg ut Før jeg brenner ned av Gaute Heivoll. Det er en bok som har vært mye omtalt. Jeg har sett forfatteren bli intervjuet på Blå, han virket forøvrig som en veldig sympatisk fyr, jeg har hørt boka rost av andre og jeg har lest mang en rosende omtale. Etter måneder på bibliotekets venteliste kunne jeg endelig låne den. Ettersom boka jeg fikk i hånda er det fra det tredje opplaget har forlaget nå fått trykket skryt fra anmeldelser på omslaget.

Jeg leste boka og jeg likte den. Det er en spennende roman om pyromanen som herjet Heivolls hjembygd Finsland i 1978, året forfatteren ble født. Det setter naturlignok en ekstra spiss på saken når man vet at dette virkelig har skjedd. Jeg likte også måten Heivoll kobler fortellingen om pyromanen til sin egen livshistorie. Det er sterkt og rørende og lese om farens død, om Heivolls vei til anerkjennelsen av at det er forfatter han skal bli. Jeg liker språket til Heivoll. Særlig hvordan han kan skrive om dype og sterke følelser uten at det føles kleint. Og han kan beskrive naturen på en lyrisk måte som ikke føles overdrevent romantisk.

Samtidig klarte jeg ikke helt å slippe begeistringen løs. Det gjør noe med lesingen min når jeg leser bøker som jeg har fått prentet inn at «skal være noe helt spesielt og fantastisk». Jeg blir selvbevisst angående min egen reaksjon. Liker jeg virkelig boka eller bare liker jeg fordi jeg forventer å like den? Er jeg redd for å være en av de som ikke skjønner hvor bra den er? Hvis jeg ikke blir kjempebegeistret, er det da bare på trass? Slike tanker forstyrrer lesingen.

Det er en egen sjarm ved å føle at man oppdager noe selv. Jeg er blitt mer og mer glad i se filmer jeg ikke vet noe særlig om på forhånd. Slik blir opplevelsen på mange måter «renere», ikke så farget av forventninger skapt av andres ord. Samtidig har jeg ofte stor glede av å lese gode anmeldelser. Men kanskje jeg burde vente med å lese til jeg har sett/lest noe selv.

Men for all del, les Før jeg brenner ned. Det er innmari bra bok. Så har jeg sagt det jeg og.


New York, New York

Endelig har min største reisedrøm gått i oppfyllelse: jeg skal til New York! En hel uke i september skal jeg vandre rundt i den legendariske og magiske byen. Jeg begynner å glise og kan nesten ikke stå stille når jeg tenker på det. At jeg skal gå rundt i byen der så mange av mine helter har gått før meg. Se alle stedene jeg har lest om, sett på tv og på film utallige ganger.

New York er en by jeg forbinder mye med film. Flere av mine yndlingsfilmer foregår der og har alle bidratt til min idé om at New York er byen over alle byer. Og først og fremst er det nok den største New York-romantikeren av dem alle, Woody Allen, som har fått meg til å bli så betatt, særlig gjennom Annie Hall, Hannah and her sisters og ikke minst Manhattan.

For noen år siden tilbragte en venninne noen måneder i New York og da hun kom hjem hadde hun kjøpt filmmusikken fra Manhattan til meg på vinyl. I sommer skal jeg spille den plata og lese reisebøker. Drømme og planlegge. Jeg gleder meg noe så helt sinnsykt. Frank Sinatra synger i hodet mitt. New York, New York.


Dagen som gikk

Fine ting å gjøre en onsdag (eller hvilken som helst annen dag):

– ha felleslunsj med kollegaer og spise seg stappings på ost, cherrytomater, druer, røkelaks og foccacia og olivenbrød på United bakeries

– ta banen ned til byen etter jobb og følge såpelukta inn til Lush. Gå ut med nye velduftende ting du kan kose deg med

– ha hjemme-spa og føle at du får ny hud som er glatt og gløder

– lage meksikansk veggis-wrap til middag med svarte bønner, mais, ruccola, tomat, agurk, paprika, jalapenos og tacosaus, kesam og ost på toppen. Nam nam.

– skrive noen sider på en novelle. Innimellom ta pause og høre på Joan Jett.

– drikke rooibos-te og kose på katten

-se en episode av Game of  Thrones. Ha et strikketøy for hånden som man kan gjemme seg litt bak når det blir for spennende

-kose masse på kjæresten som kommer hjem fra kveldsskift

– prøve å lese ut en bok på sengekanten, men gi deg når øyelokkene blir altfor tunge


Sakte liv

I pinsehelga besøkte jeg barndommen min. Det vil si at jeg var på hytta sammen med besteforeldrene mine. I en verden hvor stort sett alt annet stadig forandrer seg er det fantastisk å ha et sted hvor du føler at alt fortsatt er det samme. Et sted du kan gå og fortsatt finne en ro og enkel glede som minner om de somrene da du løp naken rundt på plenen og ikke hadde en bekymring i verden.

På hytta går tida sakte. Ingenting å stresse med. Ingenting å rekke. Man står opp når man føler for det. Spiser havregrøt og leser avisa. Registerer hva slags vær det er. Ser ut på Oslofjorden som vugger bare noen meter fra plenen. Når det stormer om høsten hender det at den kommer helt opp til hytteveggen og vi må rake gresset fri for tang og småstein.

Vi setter oss bak i solveggen i le for vinden. Kanskje vi leser, kanskje vi bare lukker øynene og lener oss bakover. Jeg klipper plenen. Spiser litt lunsj. Mat smaker ekstra godt her ute. Det må være sjølufta. Jeg går en tur i skogen. Ser to hoggorm som lå og koste seg i sola helt til jeg kom forbi og forstyrret. Jeg plukker blomster. Smørblomst, hundekjeks og noen rosa blomster som alltid har vokst her ute, men som ingen av oss vet hva heter. Langs en sti finner jeg de første modne markjordbærene. De smaker søtt og sommer. Jeg lar de som fortsatt er litt hvite stå.

Jeg strikker mens besteforeldrene tar en ettermiddagslur. Så lager mormor middag. Stekt flyndre med nypoteter slik det skal være her ute. Jeg blir nødet flere ganger enda jeg sier at jeg er stappmett. Jordbær med sukker og fløte til dessert. Jeg tar oppvasken. Så leser jeg litt mer i boka mi.

Vi spiller kort og yatzy. Sola går ned på andre sida av fjorden.

Sovner til lyden av bølgeskvulp.

 


Listetid

Nå er det sånn vær som jeg tåler aller dårligst; varmt og klamt. Jeg blir slapp og tung og potetmos i hodet. Men så hadde jeg liksom planlagt å få opp bloggfrekvensen min. Men hjernen har trøbbel med å følge opp. Løsningen min er derfor å kaste meg over en av listene som figurerer på ulike blogger rundt omkring nå. Kjempespennende for dere som synes dere ikke vet nok om meg. Here we go:

Navn: Rullerusk
Piercinger: Åtte. To i leppa, en i tunga, to i navlen, tre i ørene
Tatoveringer: Fire. En på hvert bein og hver arm
Lengde: 167
Skostørrelse: 40
Hårfarge: Mørk blond
Fregner: Nei
Motto: Det ordner seg
Forelska? Ja. Veldig.
Ønsker du at du bodde et annet sted? Skulle gjerne hatt litt større leilighet med balkong og separat kjøkken, men er ellers veldig fornøyd med å bo der jeg bor.
Synes du at du er attraktiv? Ja, som regel
Hvilken shampo bruker du? En sånn fra apoteket som er snill med hodebunnen min som er blitt veldig sart etter årevis med farging og bleking.
Hvilken parfyme bruker du? Favoritten er Gaultier, bruker også Red Door Revealed fra Elizabeth Arden og J’aime La Perla
Hva du redd for? Å føle at jeg ikke får til noe her i livet. Å miste de jeg er glad i.
Liker du å vaske? Ikke egentlig, men har ikke kjempemye imot det heller. Jeg liker veldig godt å ha det rent og ryddig, så da må det bare gjøres.
Liker du berg- og dalbaner? Ja! Var på Tusenfryd senest i går og det var herlig!

Siste…
Filmen du leide? «Soul kitchen»

Filmen du kjøpte? «A single man»
Låten du hørte: «She sells sanctuary» med The Cult
Låten du lastet ned? Soundtracket til «Nick and Noras infinite playlist»
Personen du ringte? Moren min
Personen som ringte meg? En kollega
TV-program du så? Supernatural
Person du tenkte på? Samboeren min

Favoritt…
Låt: Mange! Hvis jeg må velge en pleier det å være «There’s a light that never goes out» med The Smiths
Ting å gjøre: Være sammen med kjæresten, venner og familie. Lese. Skrive. Strikke. Gå tur. Se på tv-serier
Sport: Ikke veldig god på utøving av sport. Liker å spille basket, men er litt for kort.
Drikk: Med alkohol: Gyldent øl med mye smak, Chablis, spanske grand reserva rødviner. Uten alkohol: bris og te. Også vann selvsagt. Drikker mye vann.
Klær: Veldig glad i NoaNoa og VeroModa. Elsker klær, men prøver å bare kjøpe hvis jeg trenger eller finner noe helt spesielt
Film: Stranger than fiction, When Harry Met Sally, Clerks, Reservoir Dogs, Fight Club. Prinsessebruden, The Crow. Og mange, mange andre.
Bil: Har ikke bil og jeg håper det blir lenge til jeg trenger en
Serie: Six feet under er beste serien noensinne. Elsker også Buffy, Battlestar Galactica, Castle og Glee. Er nylig hekta på Supernatural og Game of Thrones.

Har du noengang…
Grått på grunn av en gutt? Ja
Grått på grunn av en jente? Ja
Løyet for noen? Ja
Vært i slagsmål? Ja, men ikke siden barneskolen
Blitt arrestert? Nei.
Truffet noen fra Internett IRL? Ja, flere flotte mennesker fra bloggmiljøet har etterhvert blitt venner og bekjente IRL

Antall…
Ganger du har vært forelska? Mange. Jeg blir lett betatt.
Ganger du har fått hjertet ditt knust? Bare en gang, men det var ganske grundig
Hjerter du har knust? Usikkert. Kanskje to.
Jenter du har kysset? Har hatt en del venninner for hvis vennskapelig nussing er ganske vanlig, så da blir det vel noen.
Personer fra grunnskolen du fortsatt har kontakt med? Ingen.
Ganger navnet ditt har vært i avisen? Ganske mange. Det er sånt som skjer når man politisk aktiv i ungdommen, navnet ditt dukker stadig opp i lokalavisa. Også har jeg skrevet i en studentavis og da var navnet mitt å se i bylinen stadig vekk, men det teller kanskje ikke.

Siste…
Boken du leste? «Stolthet og fordom» av Jane Austen. Nå følger jeg opp med «Fornuft og følelse».
Personen du fikk e-post av? Redaksjonen i Litteratur på Blå
Personen du fikk brev av? Fikk brev fra Postbanken om mitt nye huslån
Personen du fikk sms av? En venninne som avtalte lunsj i morgen
Gangen hele familien din spiste middag sammen? På bursdagen min for en måned siden
Tingen du kjøpte? Jeg kjøpte en kurv, en potetskreller og et nebbkosedyr på Søstrene Grene


De gamle er best

I det siste har jeg hørt mye mindre på musikk enn jeg pleier. Mye av grunnen er at jeg er drittlei praktisk talt alt jeg har pleid å høre på de siste årene. Jeg er lei alt som er ipoden og på Spotify-listene mine. CD-ene mine har jeg pakket bort, men jeg hadde nok vært lei dem og. Og jeg orker ikke sette meg inn ny musikk. Jeg leser litt anmeldelser og får anbefalinger fra folk, men det er sjeldent jeg følger opp. Noe jeg sjekker jeg ut, men lite fester seg. Men så savner jeg musikk. Løsningen min har foreløpig vært å gå tilbake i tid. Først til Leonard Cohen, en gammel favoritt som jeg ikke har hørt så mye på på en stund. Og Leonard kan greiene sine. Musikken og tekstene hans får meg til skjelve, rødme og gråte. Dette er ekte poesi. Så sukker jeg «hvorfor lager ingen sånn musikk, sånne tekster lenger» og føler meg skikkelig gammel som synes at alt virket mer ekte før.

Så tenker jeg at jeg skal slå meg mer løs og inspirert av min nye serie-dille, Supernatural, setter jeg på Blue Oyster Cult. «Don’t fear the reaper» kan godt gå på repeat noen ganger uten at jeg blir lei, men kan hende naboene blir det.

Og når jeg virkelig skulle slå meg løs når jeg skulle i leiligheten fant jeg fram god gamle gutta i Aerosmith. Jeg har en vag følelse av at de er et band man kan bli anklaget for å være litt harry for å like, men hvem bryr seg? Eneste minus er at jeg har hatt låta «Angel» på hjernen i tre dager nå. Uvisst hvorfor ettersom den ikke er en av mine favoritter i diskografien deres. Men den er åpenbart fengende. Jeg poster den her og håper på overføre viruset til noen andre.