Noen forfattere er mer forfatterete enn andre. Det var tanken jeg satt igjen med etter at 11 debutanter hadde lest fra boka si på Mono i går.
Ragnar Hovland, i denne anledning i rollen som konferansier, var inne på det i sin velkomsthilsen. Av de 11 håpefulle som var tilstede ville noen, kanskje de fleste, aldri gi ut en bok igjen. Veldig mange gir bare ut en bok. Hvorfor er det slik? Kanskje de bare hadde flaks med å få gjennom det ene manuset. Kanskje blir de opptatt av andre ting. Kanskje var det bare denne ene fortellingen de så gjerne ville ut med. Ikke alle som skriver og får gitt ut en bok vil bli forfattere med stor F. En som skriver på heltid, deltar i debatter på Litteraturhuset og blir skrevet mastergrader om. Andre har helt klart dette som mål.
I går kveld var det et skille som var veldig tydelig. En del av debutantene virket som de hadde skrevet bok fordi de hadde et bestemt budskap eller rett og slett for å se om de klarte å skrive en bok.
Andre var disse som du ser har forfatterstipend og lysende omtaler i Morgenbladet i sikte. De er ekstremt språk- og formbevisste, de skriver om livet, døden, havet og kjærligheten og de har gjerne gått på skriveskole eller ihvertfall studert litteraturvitenskap.
Noen er litt sånn midt i mellom disse to gruppene.
Jeg må helt klart innrømme at det er Forfatterspirene med stor F som interesserer meg mest, litteratursnobbete som jeg er.
Hvem av alle disse debutantene vil klare å gi ut den vanskelige andreboka og kanskje en tredje og en fjerde? Er det nødvendigvis gitt at de som er mest forfatterete vil klare det? Det var ihvertfall en del lovende å høre fra den gjengen.
De fire debutantene jeg ble nysgjerrig på:
Tommy Skoglund med kortprosasamlingen Våkne som en del av naturen
Johan Mjønes med romanen Terminalhastighet
Gaute M. Sortland med romanen Johan
Kristine Tofte med første bind i fantasyserien Song for Eirabu
Rullerusks rablerier 