Monthly Archives: april 2009

Grader av forfatter

Noen forfattere er mer forfatterete enn andre. Det var tanken jeg satt igjen med etter at 11 debutanter hadde lest fra boka si på Mono i går.

Ragnar Hovland, i denne anledning i rollen som konferansier, var inne på det i sin velkomsthilsen. Av de 11 håpefulle som var tilstede ville noen, kanskje de fleste, aldri gi ut en bok igjen. Veldig mange gir bare ut en bok. Hvorfor er det slik? Kanskje de bare hadde flaks med å få gjennom det ene manuset. Kanskje blir de opptatt av andre ting. Kanskje var det bare denne ene fortellingen de så gjerne ville ut med. Ikke alle som skriver og får gitt ut en bok vil bli forfattere med stor F. En som skriver på heltid, deltar i debatter på Litteraturhuset og blir skrevet mastergrader om. Andre har helt klart dette som mål.

I går kveld var det et skille som var veldig tydelig. En del av debutantene virket som de hadde skrevet bok fordi de hadde et bestemt budskap eller rett og slett for å se om de klarte å skrive en bok.

Andre var disse som du ser har forfatterstipend og lysende omtaler i Morgenbladet i sikte. De er ekstremt språk- og formbevisste, de skriver om livet, døden, havet og kjærligheten og de har gjerne gått på skriveskole eller ihvertfall studert litteraturvitenskap.

Noen er litt sånn midt i mellom disse to gruppene.

Jeg må helt klart innrømme at det er Forfatterspirene med stor F som interesserer meg mest, litteratursnobbete som jeg er.

Hvem av alle disse debutantene vil klare å gi ut den vanskelige andreboka og kanskje en tredje og en fjerde? Er det nødvendigvis gitt at de som er mest forfatterete vil klare det? Det var ihvertfall en del lovende å høre fra den gjengen.

De fire debutantene jeg ble nysgjerrig på:

Tommy Skoglund med kortprosasamlingen Våkne som en del av naturen

Johan Mjønes med romanen Terminalhastighet

Gaute M. Sortland med romanen Johan

Kristine Tofte med første bind i fantasyserien Song for Eirabu


Reading on the edge

Med dette kan David Malik, mannen bak Wondermark, avvise en gang for alle at lesing er kjedelig og udramatisk.

wondermark_reading1


Et dansenummer

I kveld kl 18.30 blir det holdt foredrag på Cinemateket i Filmens Hus, om independentfilmens historie. De som setter pris på filmene til folk som Jim Jarmusch, Spike Lee, Quentin Tarantino, Hal Hartley og John Cassavetes bør kjenne sin besøkelsestid. Og for de som ikke er så velbevandret i amerikansk indie-film kan dette være et inspirerende sted å starte.

Jeg ble kjent med flere av disse regissørene for første gang på den bittelille filmklubben i Fredrikstad. Når jeg sier bittelille mener jeg ikke lokalet, men refererer til det faktum at jeg aldri telte mer enn 15 mennesker på en visning, med den kvelden de satte opp Sansenes rike som et hederlig unntak.

En av filmene som gjorde størst inntrykk på meg i løpet av tiden jeg gikk der var Simple Men av Hal Hartley. Jeg satt alene i en plysjstol på Røde Mølle og falt pladask for Hartleys filmkunst. Litt enkelt sagt handler Simple Men om to brødre som har sklidd fra hverandre blant annet på grunn av ulike livsstiler (en er kriminell, den andre student), men som kommer sammen for å oppspore sin forsvunne far. Også er det damer og drama selvsagt. Når jeg tenker på den nå virker Simple Men kanskje ikke fullt så spesiell, men den kvelden på Røde Mølle var det første gang jeg så noe som virkelig skilte seg ut fra filmene jeg vanligvis så på kino.

Den meste kjente scenen fra Simple Men er når de danser i caféen:

Sangen de danser til er Sonic Youths «Kool thing» fra albumet Goo.

Scenen som har inspirert Hartley er dansenummeret i Jean Luc Godards Bande á part, også en særdeles utmerket film.


Poesi mens vi puster 28

Noen løfter handa ut av dressen og fører henne

ut på dansegolvet. Noen er litt sveitt på overleppa

og trakkar henne ikkje på skjørtekanten. Og mens dei

svingar seg og svingar seg i dansen ser ho skjørtet

sitt i spegelen. Det svingar fram og tilbake i spegelen

akkurat som i dansen.

– Eldrid Lunden
fra samlingen Slik sett (1996)


Et høydepunkt

Min samvittighet er svart fordi jeg ikke klarte å poste noe om litteratur i går, på selveste Verdens Bokdag. Så jeg får prøve å gjøre det godt igjen nå ved å fortelle bittelitt om denne ukas litterære højdare.

På tirsdag var forfatterskolen Litterär Gestaltning i Gøteborg på besøk på Mono. Litterær Gestaltning er en skriveskole som retter seg mye mot forfattere som er publiserte eller i startfasen av skrivekarrieren sin. Blant annet har Ingrid Z. Aanestad og Hege Susanne Bergan, som jeg har nevnt her på bloggen tidligere, fulgt dette studiet.

Bergan var en av de som stod på scenen tirsdag kveld. Hun var like flink som sist jeg så henne der. Noen av de andre som leste var Tina Åmodt og Odin Nordhagen. Begge imponerte stort og jeg håper jeg hører mer fra dem snart.

Den jeg la mest merke til var danske Lise Haurum Christensen. I tillegg til å skrive har hun også gått på Konstfak i Stockholm. Heldigvis for dere som ikke var på Mono så finnes det på YouTube et opptak av Christensen som leser noe av det samme hun leste for oss på tirsdag.


Tegneseriehelt til festival

Ukas største gladnyhet må definitivt være at tegneserieskaper og grafisk designer Brian Wood kommer til Oslo Comics Expo i mai.

Oslo Comics Expo er en tegneseriefestival som vil finne sted 22. til 23. mai. på Serieteket på Grünerløkka, og på Schous plass utenfor. Det blir to dager hvor du kan møte tegneseriefolk, høre intervjuer og foredrag, kjøpe serier og overvære utdelingen av Sproing-prisen.

Det største øyeblikket for min del blir når Brian Wood dukker opp. Mannen har lagd flotte serier som Demo, Channel Zero og DMZ. Et av hans pågående prosjekter er en serie om vikinger som heter Northlanders. Wood er en av de mest spennende, nyskapende og ikke minst politiske serieskaperne i USA i dag.

Derfor har jeg tenkt til å kjøre en liten føljetong her på bloggen hvor jeg presenterer noen av Woods verker. Del 1 bør dukke opp her i løpet av helga så følg med.

Husk også å gå inn på nettsida til Oslo Comics Expo. Der ligger programmet for festivalen, samt masse annet bra stoff om tegneserier.

dmz


Did you give some love today?

Snapshotet nedenfor ble tatt mens jeg satt på do på Mono under gårsdagens arrangement «Litteratur på Mono – extraordinaire med besøk fra Litterär Gestaltning i Göteborg». Det var en fin kveld for litteraturen. Vanligvis er forfatterne som dukker opp på Mono på onsdager av svært varierende kvalitet, men i går var alt ren språklig nytelse. Og ekstra glad ble jeg da jeg skulle på do i pausen og så denne fine lille ordutvekslingen. Svaret mitt er også «Ja, det har jeg».

somelove