Julekalender: Luke 21

Bjarte D. Klakegg debuterer med en liten tekstsamling med den fine tittelen Heliumhjarte. De utdragene jeg har lest hittil har definitivt gitt mersmak.

Omtalen fra Samlaget:

«Små historier med stort hjarte. Klakegg debuterer med korte historier som spenner frå det realistiske til det fabulerande.

Ein prest svevar over havet, ein bror blir borte, ein brann endrar alt, ein bandopptakar gir evig liv. Vi blir dradd inn i avgjerande episodar i vanlege folks liv. Det handlar om hjarte som bankar, og hjarte som veks og veks.»

Et utdrag fra boka:

Kista ligg ute i gravferdsbilen. Blomar og kransar er lagd ut i ei rekke frå midtgangen, spreier seg utover og oppover trappene, heilt opp til alteret, omsluttar det kvite, stoffkledde podiet som kista skal stå på. Bortsett fra oss er kyrkja tom. Vi har stått i våpenhuset og sett alle andre stader enn på kvarandre, så går vi ut kyrkjedøra, ned steintrappa, ned den smale grusstien og bort til gravferdsbilen. Ei tralle, som liknar tralla bestefar hadde på garden til å køyre høy og mjølkespann i, står framfor den oppslåtte bakdøra på bilen. To gravferdskonsulentar står der i svart dressFor dei er dette en helt vanlig dag. De kjente ikke bestefar, dei kjenner ikkje oss. Dei er dødens flyvertar, som med hvite hanskar ønskjer oss velkomne til denne korte reisa inn i døden.

Julekalender: Luke 20

Julaften nærmer seg med stormskritt og fortsatt venter flere debutanter på å bli presentert. Lena Niemi har gitt ut «Den du ringer kan ikke nås for øyeblikket», som fikk mye rosende omtale da den kom ut i høst. Lena Niemi er fra Haugesund og ble født i 1974, og bor nå i Oslo. Hun har studert kommunikasjon og har jobbet som både designer og tekstforfatter.

Omtalen fra forlaget:

«Magnar er redd for å dø alene og legger seg i en sovepose midt på Karl Johan. Frode har brukket begge armene og klarer ikke å fortelle sin døve kone hva som har skjedd. Eline sitter i soveromsvinduet på sin egen fest, fast bestemt på å hoppe om ingen snart oppdager at hun er borte. Flymekanikeren Roar har en knugende følelse av at noe er veldig galt.

Vi følger femten personer gjennom en kald vinternatt. Historiene deres veves tett sammen til en fortelling om ensomhet og hverdagens lengsler. Her er det bokstavlig talt kommunikasjonssvikt: Mobilnettet er nede og til tross for at de hele tiden søker sammen, oppnås det ikke kontakt.»

Et utdrag fra boka:

Thea er ikke trøtt, hun synes det er rart at hun ikke er trøtt, vanligvis ville hun ha sovet i mange timer allerede. Hun er ikke redd heller, selv om hun er helt alene. Hvorfor skulle hun være redd, faren kommer jo, han kommer snart og henter henne. Dessuten er det ikke så mange mennesker på stasjonen lenger, og de få som går forbi, ser ikke på henne der hun sitter på benken. Hun snur seg igjen, ser på klokken én gang til, men viserne har nesten ikke beveget seg i det hele tatt. Hun ser seg rundt, alle butikkene er stengt, det er bare kiosken som fremdeles holder åpent.

Julekalender: Luke 19

Kjersti Vik debuterer med romanen Mandø. Hun er født i 1974 og har hovedfag i litteraturvitenskap. Hun har vært litteraturanmelder i Bergens Tidende og er nå bosatt i Stavanger.

Omtale hos forlaget:

«En vennegjeng tilbringer høstferien sin på den lille tidevannsøya Mandø. De fordriver tiden med tant og fjas, små intriger og innbitte maktkamper. I en tilværelse som føles meningsfattig, kan det kjennes viktig nok å teste grensene, utfordre naturkreftene, leke sisten med døden, se hvor langt man kan gå.
Maja finner sitt eget lille prosjekt i den fastboende unggutten Claus. Hittil i livet har fuglene og tidevannet vært det som opptar ham, men med Maja kommer forandringen.
«Mandø» er en gripende roman som med enkle og sikre virkemidler skaper et intenst psykologisk spill mellom unge mennesker, innrammet av stor natur, hav og himmel. En moderne fortelling om uskyldstap.»

Utdrag fra boka:

Vi drar av sted tidlig om morgenen, klokka er så vidt passert tolv. Vi kjører to biler, en guttebil og en jentebil, antakelig for å unngå alle diskusjonene om hvem som egentlig hører sammen med hvem. Vi er fire jenter, tre gutter, og blant disse er det to par og en liten trekant. Jeg er med i trekanten. Det er egentlig bare noe vi kødder med. Vi er ikke en trekant på ordentlig, men det er noe vi kødde med for å dekke over det faktum at også Rasmus og freja har noe på gang, og jeg strengt tatt bare er femte hjul på vogna. I hvert fall ble vi enige om å kjøre en guttebil og en jentebil.

Julekalender: Luke 18

Lajla Rolstad debuterer med den gotiske skrekkromanen Nekronauten. Lajla Rolstad er født i 1978 og har skrevet masteroppgave i litteraturvitenskap om Bram Stokers Dracula, noe som tydeligvis inspirerte henne.

Omtalen fra forlaget:

«Nekronauten er en stilbevisst grøsser, en beksvart historie fra et gotisk og gåtefullt univers preget av brå død og ukjent liv.

En dunkel høstkveld blir den unge legen Janss oppsøkt av grosserer Grocks datter, Celeste. Hun forteller at grossereren har oppført seg så besynderlig de siste dagene. Øynene hans har mistet alt liv, og han oppfører seg ondt. Dagen etter blir han funnet myrdet. Liket er i en tilstand av langt fremskreden forråtnelse, til tross for at han bare har vært død et døgn.
Grossererens død er det første av flere overnaturlige og groteske dødsfall.»

Et utrdrag fra boka:

Jeg presset den skarpe meiselen inn mellom plankene og bendte varsom oppover. Til min overraskelse oppdaget jeg at det brede gulvbordet lå løst. Det vippet lett til side og avslørte et langt, smalt hull. I den dunkle belysningen kunne jeg såvidt skimte noen underlige, avlange gjenstander på bunnen av hullet. jeg tok opp den ene for å studere den nærmere. Det virket som om den var viklet inn i et stykke tøy, og den kjentes klebrig. Plutselig skrek jegtil. I det svake lysskjæret kunne jeg se at jeg stod med en avrevet menneskearm i hendene, som allerede var tilsølt av klumper av størknet blod.

Julekalender: Luke 17

En debutant som har fått særdeles mye skryt og blant annet blitt sammenlignet med en annen mye omtalt forfatter, nemlig Karl Ove Knausgård, er Ellen Mari Thelle. Hun debuterer med romanen En del av historien, som har begeistret mange. Jeg lånte boka i dag og tenker sette i gang med lesingen så fort det blir ferie.

Omtalen fra forlaget:

«Det nærmer seg jul, 2006. Elise Falck er i Andenes for å fullføre masteroppgaven sin i historie. Men til fiskeren Erik-Aslak forteller hun at hun er marinbiolog. Snart tror lokalbefolkningen at hun er kommet til Andenes for å studere vågehval. At det er derfor hun er der. Men det er bare en del av historien.

Debutant Ellen Mari Thelle har skrevet en billedsterk, kunnskapsrik og fengslende roman om å forstå avgjørende hendelser i fortiden og sin egen plass i historien.

Hva er det som beveger et menneske til store og alvorlige handlinger?
Og hvordan kan man ende med å såre den man elsker?»

Et utdrag fra boka:

Denne historiens begynnelse, desember 2006, Andenes. Her er jeg altså, i dette vanvittige mørket der morgentimene var svarte vegger som lente seg mot ruten. Men det var fint, jeg likte det. Å sitte ved vinduet og se ut, ikke skjelne noe som helst, bare vite at alt var der, å drikke kaffe og vente på at dagen skulle begynne, det var en vane jeg hadde lært meg å like. Jeg hadde vent meg til langsomheten i alle skiftningene i landskapet utenfor. Jeg likte det, at den svære steinen to meter fra husveggen ikke var til å få øye på før dens tid var inne. Først nå, Elise. Først nå, hvisket den og lot seg endelig hente fram. Det velkjente omrisset. Deretter sitte litt til, stirre ut i mørket, hvor lenge vet jeg ikke, det ble jo ikke så veldig mye lysere, men en stund må det ha vært, hver morgen, for det var som regel god lunk i rommet når jeg endelig satte meg til ved bordet for å lese.

Julekalender: Luke 16

Monica Isakstuen Stavlund er både et hyggelig bekjentskap fra bloggmiljøet og en imponerende debutant. Hun har fått strålende kritikker for romanen Avstand². Den er både velskrevet, spennende og interessant.

Jeg har skrevet en bloggpost om boka, med bilder fra releasefesten.

Omtalen på nettsiden til Tiden Forlag:

«Aleksander blir oppringt av en kvinne som påstår at hun var gift med hans far og at denne mannen nettopp er død. Dette er et pussig budskap, ettersom Aleksander har vokst opp i visshet om at faren døde før han ble født. Aleksander oppsøker kvinnen, og i huset hun bor i finner han en hel etasje som er dekket av hundrevis med bilder av ham selv, fra sjuårsalderen og fram til i dag.

Hvorfor har faren fulgt etter ham og tatt bilder men aldri kommet fram – og hvem kan nå fortelle sannheten om det som skjedde?»

Utdrag fra boka:

Hva er det med Inés?

hvorfor ligger hun i sengen og rister? hvorfor gråter hun? hvorfor sparker hun i madrassen, hvorfor klorer hun seg i ansiktet, hvorfor dunker hun hodet inn mot veggen som en gal?

Er hun gal?

Eller går  det an å se for seg et punkt, en grense, som hver og en av oss kan nå? En tilstand som gjør at veggen ikke føles hard nok, ikke gjør vondt nok, når man forsøker å overdøve en annen smerte – den som bor i tankene. Den som sitter i hjertet.

Julekalender: Luke 15

Mathias R. Samuelsen debuterer med diktsamlingen Utredning om trengsel. Samuelsen er fra Trondheim og født i 1985. Han har gått på forfatterstudiet i Bø og jobber nå med en mastergrad i litteraturvitenskap ved NTNU.

Omtalen fra forlaget:

«Mathias R. Samuelsen skriver fortellende og fabulerende dikt som beveger seg fra distanserte observasjoner av fellesskapet til beskrivelser av tette relasjoner mellom mennesker. Poeten ser med et skrått blikk på seg selv og verden og gjør sine observasjoner fra et landskap av skiftende stemninger og humør.»

Utdrag fra boka:

JEG ER LEI AV NAKENHETEN

aldri mer jenter

med bibelske navn

jeg har fått nok

av begge testamentene

nok av fortapelse

og tapperhet

for alt jeg vet må det finnes

andre tradisjoner

andre systemer

som ikke er trange av allegorier

som ikke knebler men løser opp

tolkningenes muskelknuter

og fyller usakelighetens drittprat og kjeftsmell

med sødme og sjarm og fortrolig stillhet

TROVERDIG

slik vil jeg huske deg:

du sitter i halv lotus mellom to dialekter

med for mange forslag til forbedring

som vanlig, åpen og tørst

og det eneste som er igjen

er de mørke møblene i stuen

og røkelseslukten sitter i

senere i en annen sommerby

mente en annen stupedame

at jeg kun hadde vakre venner

jeg tenkte på deg og kranglet ikke

Julekalender: Luke 14

I dag kjører vi julekalender og «Poesi mens vi puster» i ett. Rune Berglund Steen er dagens debutant. Han er født i 1974, kommer fra Porsgrunn, bor i Oslo og debuterer altså med diktsamlingen Pre-Schengensekvens. Ikke-kone-brevene. Boka fikk svært gode kritikker i blant annet Aftenposten, Dagbladet og Klassekampen.

Dette sier Forlaget Oktober om boka:

«Han er norsk og kan reise fritt, hun er ghanesisk med visumplikt. Hun gir ham et nytt blikk på landet han kommer fra, han forsøker å nærme seg det som er hennes. Skal hun få permanent oppholdstillatelse bør de gifte seg, men ordet «kone» er det ingen av dem som uttaler.

Rune Berglund Steens første diktsamling er en fortelling om forelskelse, motsetninger, trefninger og avstand – der norsk lov trer inn i kjærlighetspakten.»

Et utdrag fra boka:

Mot dine ghanesiske

anekdoter satte jeg

den nordiske oppveksten

overvåket av atomraketter; de

holdt husets vegger

oppe, pusten deres varm

mot hodeputen og

kinnet; egget

til drømmer om

bombefly og

bomberom. Østblokken var

ikke mer enn et

rykte, hvor menneskene

gikk i et med mørket, la seg i uendelige

rekker omkring

hjørner og kvalte bevegelser

under dynen, kastet

som en kokong inn

i en glitrende, kjernefysisk

natt. Ved plutselig sansning

ville de tegnet under-

verdenens kart på jordens

overflate.

Julekalender: Luke 13

En stor begivenhet i bloggland var da Kristine Tofte, kjent som bloggeren Avil, endelig debuterte med første bind av Song for Eirabu. Vi var mange som hadde fulgt skriveprosessen på bloggen hennes, og det var en gledelig dag da venner og medbloggere kunne samles for å feire at utgivelsen var et faktum. Song for Eirabu er et imponerende stykke arbeid og det er særlig gledelig å lese god fantasy på norsk, endatil på nynorsk. Nå venter vi spent på fortsettelsen i bind 2.

Omtalen fra forlaget:

«For at den gamle spådomen om verdas ende skal bli røyndom, har tre søstre blitt avla fram av den eldste volva og den eldste av gudane, utstyrte med vilje og krefter dei sjølv er uvitande om. Rundt dei sørgjar ulike maktar og skapnader for at dei skal bli skikka til å gå lagnaden i møte.

Dronning mot offerprestinne
Då dei to eldste jentene, Ragna og Berghitte, blir 14 og 15 år, er tida inne for at dei skal innvies i oppgåvene dei er esla til. Ragna vert opplært som offerprestinne i eit kongedøme, mens Berghitte blir dronning i eit anna. Det går mot krig mellom dei to kongedøma, og soleis òg mellom dei to søstrene. Kaoskreftar er i sving, og dette blir ei forteljing om spennet mellom gamle spådomar og eigen vilje, age for gudane og hug og lengt etter makt.

Eigne val mot gamle spådomar
Psykologen og debutanten Kristine Tofte (f. 1970) har med Song for Eirabu skapt eit fiktivt univers med utspring i norrøne mytar, fylt med kvinnelege hovudpersonar, offerprestinner, gudar og andre mytiske skapnader. Menneska si vilje og eigne val blir sett opp mot gamle spådomar og gudane sine krefter. Med psykologisk innsikt og eit sikkert og litterært språk gjer Tofte kampen mot verdas undergang levande og gripande for lesaren.»

Utdrag fra boka:

«Før denne verda me lever i blei til, var det berre ild og kulde og elles ingenting. Slik var det i ei æve, for ilden og kulda haldt seg frå kvarandre. Du forstår, denne verda er ikkje den første og nok heller ikkje den siste. Ild og kulde har mange gonger blanda seg og slik skapt verdener med gras og stein og levande folk og dyr. Kvar gong ei verd blir fødd er den vakker, og blømer i orden og mangfald. Og kvar einaste verd har si tid for venleik, si middelhøgd med venleik og fred, der all verdas folk har sin stad, og all verdas dyr har sin plass. Men til sist blir kvar verd ein stygg og grusom stad, der all orden går i oppløysing, kongar drep kongar og gudar drep gudar, og til sist går verda til grunne. Alle desse verdenane er born av ilden og kulda, og derfor ber ilden og kulda ein stor sorg i seg.»
Ragna smuldra grasstrå og rulla små, grøne pølser mellom fingrane.

Så bøyde ho seg ned og plukka opp ein maur som kraup over dei nakne tærne.
Okar sat stilt og såg henne smuldre mauren langsamt mellom fingrane før ho fortsatte å fortelje.

«Derfor nølte ilden og mørket blande seg, og dei trakk seg frå kvarandre. Men når det ikkje fins anna enn ild eller mørke, er det vanskeleg å ikkje røre ved kvarandre. Ilden samla seg tettare og tettare saman midt i mørket, til den berre var ei kule i mørket. Midt i ildkula sat Svid, ilden sin eigen herre, og dei ni ildryttarane i flammehirden hans reid rundt og rundt langs randen mellom lys og mørke. Nehl, den kvite og blå mor av kulde og mørke, omslutta dei på alle kantar, og mens ildkula blei mindre og mindre, gløda den stadig sterkare.

Til slutt var all ild og rørsle i denne og alle verdener samla i eit einaste punkt midt i Nehls sitt mørke skjød. I ei æve og ein augneblink var alt stilt. Berre den evige Svanen sirkla der ute i mørkret, utan lyd.

Så skreik Svid, han kunne ikkje halde det ut! Dei ni ildryttarane førte i det same ein veldig hird av gnister i ein flaum ut i mørket, til alle kantar. All Svids ild blei slynga ut i mørket til alle kantar, med veldig kraft.»

Ragna sette seg tett inntil Okar.

«Slik blei Horndragen fødd. Ilden og mørkret såg dragen løfte hovudet med hjortehorna og den brøla, ny og naken i verda, fødd av Svid og Nehl som såg med sorg på eit nytt liv mellom dei.»

«Dei var ikkje glade for dragen deira.» sa Ragna mest utan lyd. Ho såg for seg den veldige dragen, nyfødd og naken, og det einaste som møtte den var sorg. Det var ikkje til å halde ut.

«Dei er for gamle til å glede seg over det nye som likevel skal døy.»

«Var den vakker?»

«Den var så vakker at me ikkje kan fatte det.»

«Var den grusom?»

«Den var heilt aleine og den var uendeleg vakker» svarte Okar.

Ragna trakk pusten støtvis og djupt som om ho hadde gløymt det ei tid.

Her er omtalen jeg skrev etter å ha lest boka.

Julekalender: Luke 12

Tolvte debutant ut er Johan Mjønes og romanen Terminalhastighet. Mjønes bor i Oslo og har master i allmenn litteraturvitenskap. Han har gått på Aschehougs forfatterskole og er nå lærer på skolen.

Forlagets omtale av boka:

«På en sofa, i en leilighet i Oslo, ligger en mann og ser at filmen Cinema Paradiso er i ferd med å begynne. På toppen av Empire State Building står en mann, usikker på om han har funnet noe eller mistet noe. På Orkanger jages en liten gutt opp en bakke, forfulgt av ei gaupe. Og dette skjer samtidig. Med samme person.

Og mens Cinema Paradiso spiller i bakgrunnen, begynner mannen på sofaen å gråte. Gråte over kjærligheten han aldri kan oppleve. For i motsetning til filmens hovedperson, kan han ikke elske. Det ser han så altfor tydelig med Cinema Paradiso som kontrast til livet på en sofa i Oslo. Livet etter at en kvinne har gått derfra for siste gang. Og sånn begynner en serie hendelser som leder fram mot det uunngåelige.

Johan Mjønes’ debutroman handler roman om øyeblikkene hvor alt kan snu, de små tingene, hendelsene som tilfeldigheter blåser opp eller punkterer. En roman, for eksempel om hvor farlig det kan være å se en film som Cinema Paradiso, om situasjonen er feil.»

Et utdrag fra starten av boka:

Han har blod på hendene.

Rødt. Glinsende.

Grove flenge i begge håndflatene. Dype kutt. Rifter etter møter med piggtråd og netting. han løfter hendene foran ansiktet. Knytter nevene. Ser hvordan blodet drypper i tunge, seige dråper ned på betongen og asfaltpappen under seg, ser hvordan skjorta er revet opp over ermet og blotter underarmene, også de fulle av rifter, ferske sår hvor blodet piplet fram i en rolig strøm. Rødt, mot hvitt.

Han kjenner ingen smerte i sårene, bare en behagelig varme. Hjertet slår ikke lenger, ikke som før, med sin vanlige rytme, det har roet seg ned til langt under hvilepuls. Han forsøker å telle slagene i den varme pulsen han føler i hendene, ytterst i fingertuppene, men tall er uvesentlig, antall slag er underordnet det faktum at hjerter er rolig, at stresset og hamringen i hodet er borte, at prikkingen, under huden, er borte, at uroa, er borte.