Et av minusene med å blogge (jeg lurer på om jeg har vært inne på dette før?) er at man får så himla dårlig samvittighet når man ikke har klart å skrive noe på en stund. Jeg har masse ideer til bloggposter oppe i hodet, men hver gang jeg prøver å skrive så blir det bare halvferdig. Kanskje er det fordi jeg er litt deppa? Jeg hadde akkurat blitt varm i samboertrøya da min kjære måtte avgårde til en annen landsdel for å bygge hytte. Nå har jeg vært hjemme alene i en uke og det er noe jeg setter særdeles liten pris på. Jeg er redd jeg er en av disse patetiske menneskene som blir på randen av fortvilelse når ens bedre halvdel har vært fraværende i mer enn tre dager. Leiligheten er bare så altfor stor og tom og stille. Og fortsatt er det flere dager til han kommer hjem. Jeg hører på Aimee Mann og føler meg stusselig.
Jeg distraherer meg selv med å konsumere størst mulig mengde populær- og høykultur. I går kveld leste jeg Litterær salong av Brit Bildøen. Bildøen presenterer i korte, velskrevne og personlige essay ti kvinnelige forfattere som er viktige for henne. Ettersom man stadig hører påstander om at kvinner ikke er like flinke til å skrive som menn, eller ihvertfall ikke er like nyskapende og interessante som menn, så var det utrolig deilig å få denne boka mellom hendene. Her er masse ammunisjon å ta bruk når man blir møtt med utsagn av typen «å nei, kvinner skriver bare om kvinner, det er så kjedelig».
Jeg er særlig glad for at Bildøen har et essay som Carol Shields, en kanadisk forfatter viss navn altfor sjeldent dukker opp når store kvinnelige samtidsforfattere skal nevnes. Shields skrev blant annet Kjærlighetens republikk, som er en av mine yndlingsbøker og som jeg har lest mange ganger siden jeg fikk den i 1997.
Ellers har veldig mye tid gått med på å se på Veronica Mars, serien om high schooler og social outcast Veronica som går i farens fotspor som privat etterforsker og ikke lar noen som bråker med henne slippe ustraffet fra det. Serien er rett og slett vanvittig kul og spennende og ikke minst avhengighetsskapende, jeg ser lett fire episoder i strekk. Og jeg har fjortiscrush på Logan, Veronicas største love interest og en notorisk bad boy. Eller kanskje rettere sagt på paret Logan og Veronica (eller LoVe som fansen kaller dem). Tror ikke jeg har vært så engasjert i en tv-romanse siden Buffy og Angel (eller kanskje Buffy og Spike? Jeg klarer aldri bestemme meg for hvem jeg synes er best for Buffy). LoVe har uansett en kjemi som får det til å sprake og gnistre av skjermen. Man kan lett trekke paralleller til Bogart/Bacall og Hepburn/Tracey. I går så jeg ferdig sesong 2 om Veronica. I ettermiddag skal i gang med tredje og tragisk nok siste sesong. Jeg vil forresten anbefale alle interesserte å lese Oda Bhars flotte blogginnlegg «Feministisk Noir» hvor hun analyserer Veronica Mars.
Det beste som har skjedd den siste uka er at jeg har begynt å skrive igjen. Jeg kom jo så godt i gang med et romanmanus i våres, men så begynte jeg å bli syk og til slutt mistet jeg helt kreftene og konsentrasjonsevnen som kreves. Men nå er jeg i gang igjen og har i tillegg fått ide til en ny roman som jeg liker enda bedre og flere ideer til korttekster. Nå trenger jeg bare tid og krefter til å skrive det ned. Da er det godt at fra og med i morgen ettermiddag har jeg sommerferie.
Rullerusks rablerier 