Begrensninger

Så jeg kom meg ikke på konserten til The Jezabels da de spilte på søndag. En ting var at det var bursdagen til broren min. En annen ting er at konserter som regel starter først nærmere kl 10 på kvelden og da har jeg allerede begynt å tenke på og legge meg, særlig når det er jobb dagen etter. Før hadde det vært null stress å løpe rett fra familieselskap til konsert og stå opp tidlig for å jobbe dagen etter. Men nå for tida har jeg mindre energi å øse ut og må derfor prioritere.

Jeg føler egentlig ikke at graviditeten begrenser meg i særlig stor grad. Jeg har kuttet ut alkohol og kutte ned på koffein. Jeg har har byttet ut spinning og vektløfting med yoga og pilates tilpasset gravide. Ellers har det ikke skjedd noen store livsstilendringer. Det er bare det at jeg må gi meg litt tidligere på kvelden enn før. Nå har jeg aldri vært noen natteravn og antall nachspiel jeg har vært på kan sikkert telles på to hender, så heller ikke der en overgangen veldig stor.

Hvis det er noe jeg savner ved tilværelsen som ikke-gravid så er det klærne mine. Det er vel strengt tatt ingen big deal, men jeg må innrømme at jeg relativt ofte står foran skapet og ser lengtende på de fine kjolene og blusene mine før jeg trekker ut stretchbukser, en stretchy singlet og en lang cardigan (som er standardantrekket mitt nå for tida). Men det gjør kanskje ikke noe at garderoben er litt begrenset når man har verdens flotteste accessoir, nemlig en nydelig rund mage?

Og det gjør kanskje ikke så mye å gå glipp av en muligens kul konsert når man istedet tilbrakte kvelden sammen med sin hyggelige familie og fikk kjempegod veggismiddag og en enda bedre sjokoladekake. :)

Come as you were

Det er 20 år siden albumene «Nevermind» (som definerte grønsjen) og «Loveless» (som definerte shoegazingen) kom ut, R.E.M. annonserer at de legger opp og Nick Cave hadde bursdag i forrige uke (han ble 54). Slikt blir det 90-tallsmimring av. Om tida da omtrent alle som regnet seg som alternative hadde en Kurt Cobain t-skjorte, eller i det minste opprevne jeans og tømmerhoggerskjorte, gjerne arvet av far. Drømmen var å slowdance med kjekkasen på fritidsklubben til «Everybody hurts» og man farget håret rødt for å ligne Angela fra «My so called life». Man satt klistret foran MTV som man akkurat hadde fått tilgang på i håp om å se en video av Nirvana, Green Day eller The Cranberries. Uten at jeg betrakter ungdomsskolen som noen høydare i mitt liv, så hadde midten av 90-tallet sin sjarm. Særlig musikalsk.

Ting jeg gjorde i New York City

På søndag kom vi hjem etter å ha tilbrakt en uke New York City. Hjernen min er fortsatt omtåket av jetlag og de millionene av inntrykk man får i en gigantisk by. Turen kan kort oppsummeres slik: utrolig gøy og litt slitsom. Jeg synes jeg klarte meg ganske bra tatt i betraktning at gravidkroppen fort blir sliten og trøtt, og at rygg og føtter fort verker etter lange dager på asfalt og ukomfy seter på sightseeing-busser.

Men jeg fikk altså sett og gjort nesten alt jeg drømte om i New York. Som å spise amerikanske blåbærpannekaker til frokost, gå tur i Central Park, besøke New York Public Library, se kunst på MoMA og Guggenheim, se dinosaurerer på Museum of Natural History, stå på toppen av en skyskraper og se utover byen, spise et gigantisk pizzastykke av den typen de selger på små pizzasjapper hvor det jobber rare gamle menn som snakker gebrokkent engelsk, spise lunsj på en typisk amerikansk diner (jepp, jeg innser at mye av mine New York-fantasier handler om mat), ta en gul taxi, finne en kul bokhandel og kjøpe en veldig New Yorkete bok (vi fant Shakespeare & co på Broadway og jeg kjøpte «Franny and Zooey» av J.D. Salinger).

Vi spiste lunsj her:

Og vi så Gus Van Sants nye og nydelige film «Restless» i en av de gigantiske kinoene ved Times Square. (Denne kinoen hadde 25 saler fordelt på 6 etasjer. Tilgjengjeld var vi knapt ti mennesker i salen. En av dem viste seg å være en filmklipper fra Ecuador som forstod hva vi sa fordi han er gift med en dame fra Bergen. Det er en liten verden, selv i New York ).

Og jeg fikk sett englefontenen i Central Park som jeg for alltid vil forbinde med mine yndlingstegneserier «Sandman» og «Death: The high cost of living».

Og over alt møtte vi hyggelige mennesker. Det er lett å bli sjarmert av amerikansk høflighet, avslappede vennlighet og serviceinnstilling. New York er fint sted å være gravid. Man blir alltid tilbudt et sete på subwayen og veldig ofte får man hjertlige gratulasjoner fra personalet på kaféer og restauranter man går på. Føler at nordmenn kan ha et og annet å lære av amerikanerne her. Jeg håper jeg får reist mer i USA, gjerne på den andre kysten neste gang.