Tegneserietorsdag presenterer: Gloom Cookie

Ettersom det straks er allehelgensaften (eller halloween om du vil), tenkte jeg å anbefale en tegneserie som passer til den mystiske stemningen vi liker å påkalle da.

Gloom Cookie er en liten gotisk godsak som tilsammen består av fem bind. Den handler om en vennegjeng fra det mørke og mystiske miljøet som går ut på gothklubber hver helg og på caféer hvor det leser dramatisk poesi.

Hovedpersonen er Lex. I starten er hun forelsket i vennen Max, som hun har et av og på-forhold til. Da dronningen av goth-miljøet, den vakre og grusomme Isabella, forfører Max, bare for å vise at hun kan blir Lex grusomt såret. Overraskende nok er det Damion, Isabellas høyre hånd, som trøster og forsvarer henne. Snart er Lex og Damion dypt forelsket. Men deres lykke blir kortvarig, det hviler nemlig en eldgammel forbannelse over dem. En forbannelse som har med Isabella og Damions sanne natur å gjøre.

Samtidig har Lex’ venner Sebastian og Chrys en annen type problemer. Sebastian oppdager at monsteret han hadde under senga da han var liten er virkelig og spiser jentene som han har med seg hjem. Når han blir sammen med Chrys forsvinner monsteret. Monsteret og Chrys viser seg å være gamle kjente og mye tyder på at Chrys har en underlig fortid å skjule. Sebastian har også sin egen fortid å finne ut av når han plutselig kommer på spor av faren som han ikke har sett siden han var spedbarn og som han nesten hadde glemt.

Gloom Cookie ble til i et samarbeid mellom Serena Valentino og den fantastiske tegneren Ted Naifeh (som også lager de nydelige historiene om Courtney Crumrin). Etterhvert tok andre tegnere enn Naifeh over, noe som er utrolig synd synes jeg. Jeg synes tegnestilen til noen av de senere tegnerne ikke har en like fin og stemningsriktig stil. Men dette er hele veien en god og sjarmerende serie.

De fem albumene består av både romantiske, spennende og morsomme historier. Serena Valentin krydrer nemlig generøst med komiske innslag midt oppi alt det gotiske dramaet. Hun nøler ikke med å bedrive vennlig harselas med de mest hardnakkede gotherne, fx Lex’ håpløse beiler Vermillion.

Gloom Cookie er et herlig gotisk og romantisk eventyr. For å få full halloween-effekt bør den leses mens du drikker et glass rødvin og hører på passende musikk, fx «Transylvanian concubine» av Rasputina.

Altfor mye på en gang kan være ganske fint

Flamme Forlag forsyner meg med mange godsaker for tida. I helga fikk jeg intet mindre enn tre boksingler fra dem i posten. Hans Petter Blads De bibliotafe, Frode Gryttens dikt i Det norske huset og ikke minst Linn Strømsborgs Øya. Øya, hvor Linn oppsummerer Øyafestivalen, ble naturlig nok den første jeg leste (og jeg ble minnet på at jeg fortsatt angrer bittelitt på at jeg ikke dro dit, neste sommer blir det defintivt Øya på meg). Dette er anbefalt lesing for alle festivalelskere, i tillegg til Linns roman Roskilde, som kom ut tidligere i år.

Bøkene hoper seg opp fortere enn jeg kan lese dem. Jeg lover stadig meg selv at jeg ikke skal låne/kjøpe flere bøker før jeg har lest ut de jeg har stående, men plutselig får jeg hentebeskjeder fra biblioteket angående bøker jeg satte meg på venteliste på for lenge siden, og plutselig ser jeg en episode av Sex & the City hvor det refereres til J.D. Salinger, og så må jeg bare stikke innom biblioteket og låne Franny & Zooey.

En av tingene jeg liker best med Flamme Forlag er spalten der forfattere forteller hva de hører på når de skriver. Sist ut var Stig Sæterbakken, aktuell med romanen Ikke forlat meg. Et av bandene han sverger til som skrivemusikk er Backworld, som jeg hører på nærmest konstant for tiden etter at jeg leste Sæterbakkens omtale. Helt nydelig er det.

Stig Sæterbakkens Usynlige hender, er en av bøkene som har oppholdt seg på nattbordet mitt en god stund nå uten at det har blitt dens tur. Men jeg håper å komme til den snart, og kanskje neste år kan jeg få tid til Ikke forlat meg.

Nå for tiden prøver jeg å nedprioritere lesing, til fordel for å skrive selv. Jeg kjenner meg superskrivegira fordi NaNoWriMo starter til helga. For å hindre meg selv i tjuvstarte på manuset som skal bli til i november har jeg vendt tilbake til romanforsøket som jeg la litt på hylla i våres. Det var veldig fint å skrive på dette utkastet igjen og etter å produsert flere nye sider den sista uka begynner jeg å føle meg ganske full av optimistisk tro på at jeg kan fullføre det.

Litt skrivemusikk, anbefalt av Stig Sæterbakken og meg:

Poesi mens vi puster 53

Two headed boy Part 2

Daddy, please hear this song that I sing,
In your heart there’s a spark that just screams
for a lover to bring
a child to your chest,
That couyld lay as you sleep,
And love all you have left
Like your boy used to be, long ago,
Wrapped in sheets warm and wet.

Blister, please, with those wings in your spine,
Love to be with a brother of mine,
How you love to find your tongue in his teeth,
in a struggle to find sacred songs that you keep
Wrapped in boxes so tight,
Sounding only at night as you sleep.

And in my dreams you’re alive and you’re crying,
as your mouth moves in mine, soft and sweet,
Rings of flowers round your eyes and
I’ll love you for the rest of your life (when you’re ready)

Brother see we are one and the same,
And you left with your head filled with flames and you watched as your brains
fell out through your teeth, push the pieces in place
Make your smile
Sweet to see,
Don’t you take this away
I’m still wanting my face on your cheek.

And when we break
We’ll wait for our miracle,
God is a place where some holy spectacle lies.
And when we break
We’ll wait for our miracle,
God is a place you will wait for the rest of your life.

Two-headed boy,
She is all you could need,
She will feed you tomatoes
and radio wire,
And retire to sheets safe and clean,
But don’t hate her when she gets up to leave.

– Jeff Mangum / Neutral Milk Hotel

Tre ting til helga

Om noen få timer tar helga over for hverdagen, heldigvis. Mine planer innebærer vernissage på Kunstakadamiet, vindrikking, soving, og en tur til Fredrikstad for å hjelpe min mor med å male den nye gangen hennes, drikke kaffe med venner og se fotballsesongens siste hjemmekamp. Hvis du ennå ikke helt vet hva du skal bruke helga til så har jeg tre feiende fine saker du kan fylle tiden med.

Du kan se filmen The Bloom Brothers, om to svindlerbrødre som skal utføre sitt siste stunt. Det planagte offeret er den unge, vakre og eksentriske millionæren Penelope. Men som alltid når noen skal gjøre det siste geniale kuppet, så går ikke alt helt som plnalagt. Eller gjør det det?

The Bloom Brothers er morsom, søt og herlig film, og fullstendig umulig å motstå. Jeg elsker særlig estetikken i filmen, som blander moderne tid med klassisk 30-tallslook. Min favorittkarakter er selvsagt Bang Bang, japansk eksplosivekspert og gunslinger, som kun har to replikker i filmen; «Campari» og «Fuck me», og en vanvittig høy kulhetsfaktor.

Hvis du vil ha noe mer litterært kan du ta en titt på Kristian Bergquists nye diktsamling, Dette er det vi gjør med hverandre. Diktene veklser mellom det sarte og vakre, det grove og brutale. Flere av diktene opplevde jeg som ekle og skumle, men jeg måtte bare fortsette å lese. Jeg måtte tenke over hvorfor jeg reagerer som jeg gjør. Her er et av de mindre skumle diktene:

vi fødes i panikk

vi sier: la oss vokse opp

vi tør ikke være barn

et hjerte er ikke hjerteformet

Mens du leser diktene kan du jo høre på den siste plata til Dresden Dolls, No, Virginia. Dresden Dolls har holdt på siden 2000 og kaller seg «brechtiansk punk cabaret». Jeg oppdaget dem nylig og ble forført av både lydbildet og imaget deres.

Ønsker alle en strålende helg!

OPPDATERING: Etter press fra medkulturblogger Bharfot vil jeg også påpeke at Oslo Poesifestival finner sted på Litteraturhuset nå i helga. Blant andre vil Kristin Berget, Torgeir Rebolledo Pedersen og Steinar Opstad og Inger Bråtveit opptre. Programmet finnes her: http://litteraturhuset.no/program/2009/10/oslopoesi.html

Tegneserietorsdag presenterer: Water Baby

På min forrige tur på Outland plukket jeg med meg et nytt verk fra Ross Campells hånd. Campbell er mannen bak den høyt elskede Wet Moon, som jeg har anbefalt tidligere. Denne enkelthistorien heter Water Baby, og i kjent stil inneholder den tøffe og hardtslående jenter med mye kroppskunst og forkjærlighet for metal, kjærlighet, sex, drama, action og småbisarre hendelser.

Brody er en superkul surfejente som tilbringer tiden på stranda sammen med bestevenninnen Lousia. Helt til en dag da en hai svømmer innpå henne, tar en jafs og spiser halve venstrebenet hennes. Nesten et år etter har Brody begynt å komme til hektene, selv om beinprotesen fortsatt gnager og gjør henne grinete. I tillegg har hun mareritt om den store haien. Hun orker ikke være i vann, hun kan kan knapt nærme seg et badekar, langt mindre havet. Det er sommerferie og Louisa bor hjemme hos Brody for å hjelpe henne. Så dukker Brodys ekskjæreste Jake opp. Han sier han trenger et sted bo en liten stund og flytter inn på sofaen til venninnene. Etter å sett ham spise opp all maten deres, flørte med Louisa og gå på fylla for så å kaste opp over hele stua deres, får Brody nok. Hun bestemmer sg for å kjøre Jake hjem til foreldrene i New York, og dermed drar de tre ut på en begivenhetsrik road trip.

Water baby er en kul og røff fortelling som vanlig illustrert med flotte tegninger fra Campells hånd. Og som alltid handler det om å få fotfeste som den personen man er, vennskap og kjærlighet. Brody må finne ut av sin nye livssituasjon og nye usikkerhet, og vennskapet mellom henne og Lousia blir satt på diverse prøver. Jeg synes ikke den helt når opp til samme nivå som Wet Moon, men Water Baby er en gankse sjarmerende historie.

Water Baby er utgitt på tegneserieforlaget Minx, en underavdeling av DC Comics, som har tenåringsjenter som målgruppe. Andre gode serieskapere, som Brian Wood og Andi Watson har også gitt ut serier på forlaget. Jeg synes dette forlaget er et utrolig bra tiltak, en fin motvekt til all rosakulturen som omringer unge jenter. I tillegg er flere av disse seriene fin lesing for oss store jenter. Og Water Baby er blant de mest strålende av dem.

Skrivemåned

Å begynne på en roman er litt som å slutte og røyke. Som Mark Twain sa «Det er lett. Det har jeg gjort mange ganger.» Om å kutte ut røyking altså. Og romaner fikk han også skrevet. Det jeg mener er at mange planlegger å slutte og røyke. Gjerne erklærer man høyt og tydelig at nå skal man pokker meg slutte. Og så går det fint i noen dager, uker, måneder. Og så sprekker man.

Slik er det ofte når man prøver å skrive også. Man har gått lenge og tenkt at det hadde vært kjekt å skrive bok. Så får man en god ide. Man erklærer høyt og stolt at nå skal det jammen meg skrives bok, du har en strålende roman i hodet, det er bare å få den ut. Så begynner man å skrive. I begynnelsen går det lett, men så står du litt fast angående de mange valg en forfatter må ta, plotet mister drivet, du vet ikke helt hvor du skal ta dette, er det egentlig spennende nok, du har jo egentlig så mye annet å gjøre, du får aldri tid til å sette deg ordentlig ned med manus, og så stopper du opp.

Slik er det for mange som vil skrive, også for meg. Min løsning ble å la romanen ligge på ventehylla og heller skrive på kortere ting som føltes mer overkommelig. Men for litt siden kom det jammen meg enda en romanide snikende inn i hodet. Jeg kjente at jeg ble ivrig og fikk forfattersommerfugler i magen. Så kom spørsmålet om hvordan jeg skal komme lenger denne gangen før min indre tvil kveler prosjektet. Svaret viste seg å bli NaNoWriMo.

NaNoWriMo står for National Novel Writing Month, og er en slags konkurranse som går ut på at du skal skrive en roman på minimum 50 000 ord i løpet november. Først oppretter du en konto hos NaNoWriMo. 1. november begynner du å skrive (på din egen pc, skrivemaskin, notatbok, pergamentrull). Hver dag fører du inn hvor mange ord du har skrevet i ordtellingsboksen på kontoen din. I tillegg har NaNoWriMo forumer hvor du kan diskutere og stille spørsmål til andre deltakere. Du får også oppmuntrende e-poster med råd fra NaNoWriMos motivatorer.

Hele poenget er at de fleste at av oss jobber best med en deadline. Og det korte tidsrommet skal også oppmuntre deg til å kaste alle hemninger og skrive som en gærning før din indre kritiker rekker å protestere. Filosofien er «Skriv masse først, rediger etterpå».

Jeg har flere ganger tenkt at jeg så gjerne skulle hatt en skrivetrener. Jeg ser for meg en slik fotballtrener som de har i amerikanske high school-filmer. Han skulle stått over meg med streng mine, litt rød i ansiktet og kommandert meg til å gi ham ti sider fort som svint, hvis ikke blir det hundre push ups. Da skulle dere sett skriving. Foreløpig blir det NaNoWriMo som blir min forfattertrener.

I disse dager tenker og planlegger og plotter jeg i hodet mitt. Jeg gleder meg veldig til å komme i gang med skrivingen. Jeg kommer til å oppdatere her på sida om hvordan det går, og jeg håper dere lesere vil hjelpe til med å være litt streng fotballtrener med meg hvis jeg begynner å sakke bakut. Hvis jeg klarer dette har jeg kanskje et komplett romanutkast 30. november!

Og jeg oppmuntrer selvsagt alle andre forfatterspirer til å melde seg på. November er for skriving!

Poesi mens vi puster 52

vi smelter kroppene våre

og støper oss til noe vakkert

det vil jeg si: det er ikke for sent for pretty things

– Kristian Bergquist
fra samlingen Dette er det vi gjør med hverandre. dikt. (2009)

Løper opp den åsen nok en gang

Hva er best, originalen eller kopien? Mange vil sverge på at originalen i de aller fleste tilfeller er best. Men når det kommer til musikk skjer det stadig vekk at jeg synes coverversjonen er best. «Hjernen er alene» vil fx alltid være Seigmen sin låt for meg, ikke deLillos. «Hurt» er best når Johnny Cash synger den, ikke Trent Reznor. Noen ganger kan man sette like stor pris på både original og kopi. Fx er Jeff Buckleys «Halleluja» like ekte og hjerteskjærende som Leonard Cohens (mens alle andre versjoner er blasfemi).

Jeg kom til å tenke på alt dette da jeg for litt siden kom over Placebos cover av «Running up that hill». Jeg begynte for en stund tilbake å høre på Kate Bush. Og mitt møte med henne førte da gjennom en coverlåt til en gjenforening med Placebo. Placebo var et typisk band som jeg forelsket meg i på videregående men så i likhet med mange andre ting følte at jeg vokste i fra. Jeg har ikke hørt på dem på mange år. Jeg så dem såvidt på Roskilde i 2004(?) og var ikke spesielt imponert. Men da jeg så livefremføringen av «Running up that hill» begynte min gamle flamme å blafre igjen og igjen fikk jeg deilig gåsehud av stemmen til Brian Molko.

Så her er cover og original. Så kan dere selv bestemme hvilken dere liker best.

Tegneseriefredag presenterer: Death; the high cost of living

Må man møte døden før man kan sette pris på livet?

Hvis jeg måtte plukke ut bare én tegneserie. Den ene jeg fikk ta med meg på en øde øy, den ene som virkelig har betydd noe for hvordan jeg er som person, som jeg vil anbefale til absolutt alle, som jeg er like glad i nå som da jeg først leste den for over ti år siden. Da kunne det ikke blitt noen andre enn «Death; the high cost of living».

I 1994 ble en klassiker til. Skrevet av Neil Gaiman, tegnet av Chris Bachalo, forord av Tori Amos. Denne lille saken på knappe 90 sider inneholder det du trenger å vite om livet, døden og kjærligheten. Hvis du er helt nede, absolutt totalt nede bånn i bøtta, på kanten av stupet, alt er dritt og du driter i alt for alt og alle driter i deg. Så les denne. Og jeg lover at du vil føle deg bedre. Særlig hvis du drikker litt te og spiser smågodt mens du gjør det.

Sexton er 16 år og i likhet med en annen av mine litterære helter, Kirilov i «De besatte» av Dostojevskij, så vil han ta livet av seg på prinsipielt grunnlag.  Han har kommet fram til at livet er meningsløst. Han har det ikke spesielt ille, men han kan heller ikke komme på noe han synes er verdt tid og krefter. Alt er likegyldig. Ergo er det like greit å være død.

Sexton kontemplerer lives mangel på mening mens han står på en haug med søppel på en av dyngene i New York der han bor. Plutselig faller søppelhaugen sammen og han blir fanget under et utgått kjøleskap. Fram kommer hans redningskvinne, Didi. Hun er like gammel som ham, og han får snart vite av Didis nabokone at hun nylig mistet hele familien sin i en bilulykke. Selv forteller hun Sexton at hun er en personifisering av Døden, som kun er på jorden én dag hvert hundrede år for å kjenne hvordan det er å være i live som en vanlig dødelig, slik at hun kan forstå verdien av livene hun tar.

Sexton mener selvsagt at hun er fullstendig sprø, men går likevel med på å tilbringe dagen og kvelden sammen med henne. Vi følger Sexton og Didi i de få timene de får sammen. Vi går på konsert sammen med dem, leter etter hjertet til en udødelig kvinne og flykter fra en ond mann jakt etter evig liv. Vi hører en fin sang, spiser en god frokost og henger i Central Park.

Budskapet i The high cost of living er veldig enkelt og banalt når man oppsummerer det; Livet er verdt så mye nettopp fordi det er begrenset. Vi har bare en kort tid. Så er vi borte. Det gjelder å nyte det mens man kan. Noen ganger har vi det vondt. Men det er nødvendig å kjenne det onde for å vite når vi har det godt. Husk å legge merke til alle de små fine tingene. Som vakker musikk, et smil, en rykende fersk pølse i brød. Vær vennlig og si takk når noen gjør noe hyggelig for deg. Det finnes alltid kjærlighet. Livet er ikke meningsløst. Alt har en ende, både det onde og det gode.

The high cost of living er mitt safety blanket her i livet. Mange andre tegneserier og bøker har i perioder vært pakket ned og stæsjet bort. Men den er alltid med meg. Når jeg har vært deppa har jeg lest den. Når venner har slitt så har jeg lånt den bort til dem sammen med en pose smågodt. Absolutt alle sier at det hjalp. Både tegneserien, godteriet og det at jeg viste at jeg brydde meg.

Hovedpersonen Didi/Death er fortsatt til stor inspirasjon for meg. Med sin ukuelig optimisme, vennlighet og kjærlighet til alt levende. Hun ser det gode i alle, men nøler heller ikke med å si ifra når hun synes folk er urimelige, både mot seg selv og andre. Og som Tori Amos sier om henne i det strålende forordet sitt; «She was the kind of girl all the girls wanted to be, I belive, because of her acceptance of «what is». She keeps reminding me there is change in the «what is» but change cannot be made till you accept the «what is».

Vi har alle litt av Death i oss. Slik at vi virkelig kan leve.

Teaser (det er en grå grå dag)

Pga problemer med dårlig bredbånd og et glass rødvin for mye fikk jeg ikke postet noen tegneserietorsdag-anbefaling i går. Men den kommer senere i dag. Lover. Her er et hint om hvilken tegneserie det skal handle om.

Dette er antakelig albumet som har betydd mest for meg her i livet. Denne lille saken har hjulpet både meg og mange andre gjennom dårlige perioder. Mer om det senere.

I mellomtiden ønsker jeg alle en fin fredag. Den er ganske grå og regnfyllt og hjernen min er full av tunge tåkeleggende skyer. Men i det minste er det snart helg. Og jeg hører på en sang som hjelper på slike dager da nervene sitter utenpå huden og det eneste hodet vil er å bli liggende på puta.