Category Archives: Meninger

Verdens beste mammaland

En ting jeg har tenkt mye på siden jeg ble gravid, og særlig i tida rundt fødselen, er hvor utrolig takknemlig jeg er over å bo og være mamma i Norge. Det har vært en del snakk om nedskjæringer på sykehus og fødeavdelinger, men jeg kan ikke si annet enn at jeg er dypt imponert av den oppfølgingen jeg og datteren min har fått. Både hos fastlegen og på fødeavdelingen på Ullevål følte jeg at jeg fikk all den hjelpen jeg trengte fra engasjerte og flinke fagfolk. Alt uten å betale en krone. Og etter at vi kom hjem tok helsestasjonen over. Vi fikk hjemmebesøk av en kjempehyggelig helsesøster og siden har vi vært på helsestasjonen flere ganger for oppfølging. De som jobber der har alltid tid til å prate og svare på spørsmål. I tillegg har vi her i landet den luksusen at vi foreldre blir betalt for å være hjemme med barnet vårt i et år. Alt dette oppleves som intet mindre enn fantastisk.

Så da er det kanskje ikke rart at Norge har blitt kåret til verdens beste land å være mamma i for tredje år på rad. Men vi kan ikke bare klappe oss selv på skulderen. I mange land er fortsatt det å bringe fram barn det farligste en kvinne kan gjøre. Land som Niger og Afghanistan ligger på verstinglista over mødre- og småbarnsdødelighet. Redd barna skriver om dette i dag. De håper at den norske regjeringen ikke bare vil fortsette å jobbe for mødre i Norge, men også hjelpe de i andre land. Redd barna har lansert kampanjen «Alle som en». Her kan du lese om kampanjen og hvordan du kan delta.

Jeg fant nyheten om kåringen og Redd barnas kampanje hos Mammadamen.

Selvportrett fra i høst, ca 5 måneder på vei.


De blødende hjerter

Hverdagen er tilbake nå. I går var første dagen på jobb i et nye semester på Blinderen. Den startet med en minneseremoni på Frederikkeplassen. Det var fine taler og jeg måtte anstrenge meg for ikke å gråte da vi sang Til ungdommen, en sang som alltid rører meg uansett, og for første gang på så lenge jeg kan huske ble jeg rørt av å høre nasjonalsangen.

De første dagene etter terroren gikk jeg rundt med en konstant følelse av å måtte gråte. Fortsatt kjenner jeg at klumpen i halsen kommer lett. Samtidig blir jeg fortsatt overrasket hver gang jeg ser en avisoverskrift som handler om det som har skjedd. En del av meg tror fortsatt at det var en vond drøm, noe jeg kommer til å våkne opp fra.

Jeg er rørt og stolt av hvordan landet har taklet det som har skjedd. Likevel plages jeg av tanken på hvordan ting hadde vært hvis det ikke hadde vært en hvit nordmann som stod bak. Og like mye vrenger det seg i meg når jeg leser tekster av de som tar denne massakren som et bevis på at vi trenger mer islamfiendtlighet, mer grov debatt og enda verre, at Arbeiderpartiet har brakt dette på seg selv. Personlig klarer jeg ikke å lese et kommentarfelt på nettet uten å bli kvalm og opprørt over alt hatet og trangsyntheten og generaliseringene av personer og grupper som spys ut. Er det virkelig sånt vi trenger mer av for å jobbe mot et bedre samfunn?

På nyhetene i morges ble det snakket om nedgang på børsen i Asia, mulig finanskrise i USA og Europa. Opptøyer i England. På facebook fortalte en god venninne at det ble brent og herjet rett utenfor huset hennes i London. Man kan bli skremt av mindre. I siste nummer av Morgenbladet leste jeg et innlegg av Siri Hustvedt, en norsk-amerikansk forfatter som jeg beundrer og respekterer. Hun snakket om hvordan alle mennesker er født sårbare og at vi trenger hverandre. At det å ha et blødende hjerte, en som føler med andre, ikke er tegn på svakhet, men en god ting. Livet er skummelt og verden er skummel og mye ser ikke lyst ut nå. Og alt jeg klarer å tenke på er den naive tanken om at vi må ta vare på hverandre. Vi er alle redde og sårbare. Hat, konspirasjonsteorier og kamp for egen posisjon kommer ikke til å redde oss.

Jeg føler meg så innmari liten. Men jeg kan i det minste gjøre de små tingene. Gi penger til sultofre på Afrikas horn. Ikke snakke eller skrive nedsettende om grupper i samfunnet. Resirkulere søppelet mitt. Smile til folk på gata. Det er da noe er det ikke?


Den ultimate punker

På mandag så jeg Rambo: First Blood for første gang. En liten oppsummering for de som ikke har sett den: John Rambo er en Vietnam-veteran som er på vandring gjennom fedrelandet sitt og havner i en småby i nordvest. Den lokale sheriffen er ikke glad for å få en rufsete, smårar løsgjenger inn i byen sin og prøver å jage ham ut av byen. Rambo nekter å dra, blir fengslet og får særdeles uvennlig behandling av politiet. Han rømmer ut i skogen og med sine ekspertkunnskaper om krig og overlevelse starter han sin egen lille krig mot politiet og hæren når de følger etter ham.

En ting som slo meg var at Rambo må være det ultimate forbilde for punkere og andre anarkister. Rambo løper rundt i skogen, fullstendig selvforsynt, fanger sin egen mat, bruker det lille han har og det han finner til klær og verktøy. Han gjør opprør mot det etablerte samfunnet som støter ham fra seg fordi han ikke passer inn i det konforme A4-livet de har som ideal. Han er trent i adlyde autoriteter, men nå har han sett gjennom maktas hykleri og slår tilbake. Han denger opp ignorante uniformskledde kjipinger like lett som andre spiser smågodt. Eat your heart out, Stein Lillevolden!

Jeg blir aldeles ikke overrasket om punkere har jevnlige filmkvelder hvor de sitter og jubler hver gang Rambo tar knekken på en av politimennene som lusker gjennom granskogen. For hvert slag og for hvert skudd vokser den sorte anarkistiske flammen i de bleke brystkassene deres. Etterpå drar de ut i skogen og øver seg på å hoppe fra gren til gren og å drepe kaniner med tennene, på jakt etter friheten.

rambo-first-blood-maxi-posters-331361

Gi mannen et naglebelte.


Kjønnsperspektiv

Ettersom jeg fullstendig mangler evne til å begrense meg i antall bøker jeg prøver å lese på en gang, har jeg nå begynt på enda en ny bok. Nå har jeg tatt for meg The sorrows of an american av Siri Hustvedt. Av de andre bøkene hennes har lest What I loved.

Begge nevnte bøker er skrevet i førsteperson. Og førstepersonen er en mann. Jeg ble faktisk litt overrasket over hvor overrasket jeg ble over at en kvinne har skrevet en bok med en mannlig jeg-fortelleren. Men ved nærmere ettertanke så er det faktisk særdeles uvanlig at en forfatter har hovedperson med motsatt kjønn.

Betyr det noe? Synes forfattere bare at det er enklest slik? Er kjønn er en så fundamental ting at forfatteren synes det er vanskelig å skulle sette seg inn i en annen kjønnsrolle? «Nei du vet», sier herr Forfatter. «Jeg kan godt leve meg inn i og skrive om oppveksten til en indianer i regnskogen på 1100-tallet, men damer? Det er for komplisert».

Noen unntak til dette kjønnsfenomenet er damer som skriver krim og damer som skriver barnebøker. De kan godt ha menn/gutter i hovedrollene. For kvinner har det blitt mer aksept for at de spiller på det maskuline, men for menn er det fortsatt tabu å bli koblet til det feminine. Så kanskje er det ikke snakk om hva man kan identifisere seg med, men hva man vil bli identifisert med.

Jeg anbefaler i hvertfall å lese Siri Hustvedts utmerkede bøker.


Religion what?

Jeg feirer den ikke-religiøse varianten av jula. For meg er jula en feiring av at sola snur og at vi har nok mat gjennom vinteren og varmekabler på badet så jeg slipper å fryse på tærne når jeg kommer ut av dusjen selv om det er 10 minus ute og at jeg kan ha det hyggelig sammen med familien min. Men noen snakker jo om Jesus og sånn i forbindelse med jula. Jeg prøve som regel som best jeg kan å ignorere den biten, slik en god hedning skal.

Jeg nærer en stor skepsis til religion. Heldigvis har vi ateister bedre levekår her i Norden (enkelte påstår at å si at Norge noen gang ble kristnet er en sterk overdrivelse), i USA provosererer man betraktelig mer med religionskritiske ytringer. Så da The Freedom from Religion Foundation satte opp skiltet dere ser på bildet her, utenfor en julekrybbe, ble det et helvetes bråk. Personlig liker jeg dette skiltet. Det oppsummerer i stor grad min egen holdning til religion.

artatheistsignolympia

Dinosaur Comics har også et fint innspill angående religion:

comic2-1388

Dette med at det finnes så innmari mange religioner og at alle er like hellig overbevist om at de har rett har vært et av mine fremste argumenter for å ikke tro. For hvis så mange mener så inderlig å kunne vite at de har rett uten å ha noe annet argument enn at de bare vet at det er slik, så er det jo umulig å avgjøre hvem som har den rette tro. Inntil noen har et håndfast bevis på at de har helt rett, type stor skrift på himmelen, «Hinduene har rett, hilsen Gud», så regner jeg med at alle tar feil. Kjipt å gå glipp av den evig liv-greia, men sånn er livet.

Jeg lar Rowan Atkinson avslutte, slik bare han kan:

Det skal bli en gledelig hedensk jul.


En ode til det korte

Fram til finanskrisens utbrudd ble det stadig skreket opp om syndig overflod og folks manglende evne til å begrense forbruket sitt. Ordet kjøpefest har blitt brukt inntil det meningsløse. Jeg kan ikke huske å ha sett så mye til kjøpefesten bortsett fra at jeg i en kort periode hadde råd til å kjøpe nye cd’er og øl på by’n uten å stadig måtte se på kontoen med med bekymret mine. Så satte Gjedrem opp renta og jeg må nøye meg med å drikke tuborg hjemme og laste ned musikk istedenfor å betale for den. Hører du Gjedrem? Det er du som dreper musikkindustrien!

Nok om kjøpefest og finans. Jeg vil snakke om den mye mindre omtalte skrivefesten. Mens tabloidjournalistene har gasset seg i hvor store biler og kjøleskap folk har og hvor ofte de kjøper og kaster klær fra Gina Tricot har det avsindige overforbruket av ord og trykksaker gått mange hus forbi.

Jeg er usikker på når det begynte. Men det ble for en tid tilbake klart for meg at en stormannsgal makrofanatisme hadde tatt overhånd i de litterære kretser. Plutselig skulle alle skrive bøker på over 500 sider, og gjerne ha en tittel som inneholdt ordet «alt». «Den store romanen» betydde ikke lenger «stor» som i stor/flott/unik litteratur, men «stor» som i flest mulig sider. For å være ekte forfatter med kred i Forfatterforeningen måtte du vise at du hadde utholdenhet til å spy ut minst 600 sider.

Hva skyldes disse gargantuiske formene litteraturen har antatt? Enkelte skylder (som vanlig) på teknologien. Pc’er og moderne teksbehandling har gjort det lekende lett å produsere store tekster. Ingen får lenger vannblemmer på fingrene av penner eller krampe i armene av å hamre på uhåndterlige skrivemaskiner. Å hoppe fram og tilbake i teksten for å legge til litt både her og der har blitt lekende lett. I de gode gamle derimot sved det å skrive langt. Hvis du skrev en lang bok hadde du antakelig noe skikkelig bra og viktig å si (eller du fikk betalt per ord, slik som Dickens).

Eller kanskje er det bare at nå som gud og hvermann skriver bok så må «ekte» forfattere demonstrere sin stand ved å vise at de ikke noen lettvektere nei. Bokstavelig talt. Eller kanskje forfattere bare ligger under for et motetyrrani styrt av mektig bakmenn og kvinner. Et eller annet sted sitter Umberto Eco og Jan Kjærstad og truer alle som ikke synes at en roman burde være fullgodt med et leksikon.

I min yngre dager kastet jeg meg med begistring over russiske trebindsverk. Nå merker jeg en stadig mer inngrodd skepsis til tekster som er noe særlig over 300 sider. Når jeg vurderer å lese bøker titter jeg like nøye på sidetallet som på handlingsreferatet. For det er min dyrekjøpte erfaring at svært få bøker på 500+ er verdt det. Ofte sitter jeg bare igjen med et sinne rettet mot forlagsredaktører som tydeligvis er unnvikende når det gjelder å fortelle tasteglade forfattere at mesterverket deres godt kunne vært kuttet ned til halvparten. «Kill your darlings» er et uttrykk som burde bli slått stort opp på ethvert forlagskontor.

Heldigivs finnes det håp. I kveld er Litteraturhuset viet til det korte formatet. Forfatterne Ingrid Z. Aanestad, Markus Midré og Johan Harstad har alle korte tekster på tapetet i høst. Aanestad har skrevet boka Eg kjem med toget, Midré kommer snart med kortromanen Tunnel og Harstad gir ut korte dramatekster i samlingen B-Sider.

Jeg er særlig glad for å se at Harstad returnerer til det lille formatet igjen. Min vegring for å lese lange romanen skyldes i stor grad hans første roman Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet?. Den er det tristeste eksempelet jeg vet om på en bok som har et skikkelig bra konsept og som kunne blitt helt genial, en klassiker jeg vil lest igjen og igjen, hvis den bare hadde vært kuttet ned til 250 sider. På de godt og vel 600 sidene boka tar opp klarer Harstad å drøvtygge ideene sine så grundig at når du er ferdig føler du deg mer vassen enn inspirert.

Jeg er desverre rammet av finanskrise og har ikke mulighet til å være på Litteraturhuset i kveld. Litteraturarrangementer hvor man ikke har råd til å gå i baren er som kjent ikke holdbart. Men renta er på vei ned, og da kommer jeg sterkt tilbake. I kveld blir mitt bidrag til å stagge skrivefesten å lese en bok. En kort en.

Hm, denne posten ble veldig lang… Eh, oops?


Som om jeg skulle sagt det selv

cg0674ghosts

Cat and Girl; en av de beste webcomicen som finnes. Sjekk ut mer her.