Et blaff av tekstliv

Jeg skriver stadig, men åpenbart ikke så mye her på bloggen selv om jeg stadig tenker på den. Jeg forsøker fortsatt å skrive en roman, noe som stadig tar lenger tid enn jeg tror. Noen ganger tar jeg også pause fra romanen fordi jeg føler meg lei og utbrent. Da skriver jeg litt på et par barnebøker og planlegger en ny roman. Tro om noe av dette noen gang vil bli ferdig og lesbart for andre? Den som lever får se.

Mikkel Øyen som arrangerer litteratursalongen Splittet Kjerne hjemme hos seg selv inviterte meg til å lese der nå på lørdag. Det ble en veldig hyggelig litterær aften. Jeg leste to tekster som begge handler om det å bli mor. Her er en av dem.

Morskjærlighet

Hvert eneste sentimentale gratulasjonskort i hver eneste bokhandel i hele verden.

Hver eneste love heart knasket av desperate gravide med halsbrann eller smattet mellom forelskede lepper.

Hver eneste etterlengtede bamse som sitter på hyllene og aldri blir vunnet på hvert eneste tivoli som noen gang har slått opp en bod.

Hver eneste røde rose som har blitt klamret av svette håpefulle hender eller bitt av lidenskapelige tenner.

Hvert eneste ord av kjærlighet risset inn på trær, benker, vegger eller hud.

Smakebit #3

Jeg har vært bissi i det siste med å skrive på romanen min, lese gjennom romanen min, besøke svigerfamilie i pinsen og så være litt tufs og syk. Og i tillegg rase gjennom en rekke young adult bøker av typen urban fantasy selv om jeg stadig vekk lover meg selv at jeg skal lese noe Seriøst snart. (Jeg holder strengt tatt på med en bok av Gertrude Stein som er en klassiker, men blir altså stadig distrahert av mer lettbente ting).

For en uke siden sendte jeg mitt mer eller mindre ferdige romanutkast til ei jeg kjenner som går på skrivestudiet i Bø. Nå sitter jeg litt sånn på nåler og venter på at hun skal si om jeg kan sette i gang med finpussen eller om jeg fortsatt er milevis unna mål. La oss håpe det er det første!

Her er en tredje smakebit. Den er hentet fra et sted ganske tidlig i fortellingen og er mindre dramatisk enn de to utdragene jeg har postet før. Her får vi et inntrykk av Sofies hjemmemiljø.

Sofie våknet av dørklokka som ringte. En stund ventet hun på at moren skulle åpne, men det ringe igjen. Og igjen. Til slutt trakk hun på seg en shorts og t-skjorte hun fant på gulvet og skyndte seg bort til døra. Hun utbrøt en overrasket liten lyd da hun så hvem det var. I døråpningen stod Karine, morens storesøster. Hun smilte av Sofies overraskede uttrykk.

”Får jeg ikke en klem når jeg har reist så langt?”

Sofie gliste og ga tanten en lang klem.

”Hva gjør du her?” spurte Sofie mens tanten kom inn i gangen og slengte fra seg en tung ryggsekk. Karine bodde i Sør-Trøndelag hvor hun drev et småbruk hun hadde kjøpt for noen år siden. Sofie og foreldrene pleide å besøke henne om sommeren, men Karine kom nesten aldri til Oslo. Selv om hun var oppvokst der mente Karine at Oslo var ”et pokkers mas” og holdt seg helst hjemme på gården.

Karine rettet seg opp og løsnet håret før hun igjen satte det opp i en stram knute. Håret hennes var mørkebrunt slik som søsterens, men med flere grå striper i. Hun sukket og vred på nakken.

”Det hørtes ut som dere trengte meg.”

Noen minutter senere satt Sofie på kjøkkenet og drakk varm kaffe av et pappkrus mens hun spiste på en sandwich fra Deli di Luca. Karine visste akkurat hva hun likte. Brie med tomat og ruccola. Moren hadde blitt sendt i dusjen. Karine stablet skitne tallerkener og glass inn i oppvaskmaskinen. Så fant hun fram en søppelsekk og stappet alle de tomme take away-eskene ned i den. Etter å ha slått en knute på den fulle posen satte hun seg ned og tok en slurk av sin egen kaffe.

”Hvordan går det med deg,” sa hun etter en stund.

Sofie trakk på skuldrene.

”Greit.”

”Og hvordan går det med moren din?”

Sofie nølte litt før hun så opp fra kaffen sin. Hun så på ansiktet til Karine at hun egentlig visste svaret.

”Ikke særlig bra.”

Karine nikket. Pannen hennes rynket seg.

”Har du hørt noe mer fra faren din?”

”Han ringte meg for noen dager siden. Vi bare pratet litt. Han ville ikke snakke med mamma.”

”Vet du hvor han bor hen nå?”

Sofie ristet på hodet. Karine sa noen stygge ord helt stille. Sofie skvatt til. Hun hadde aldri hørt Karine banne før.

”Jeg kan bare ikke tro at han bare dro fra henne. Fra dere.”

Sofie bet seg i leppa.

”Det kan jo hende han kommer tilbake,” sa hun.

Karine åpnet munnen, men sa ikke noe. Ansiktsutrykket hennes fortalte Sofie hva hun trodde om saken. De drakk begge av kaffen sin. Karine lente seg framover og tok hånda til Sofie.

”Moren din er litt ute av seg nå.” Hun sukket og ristet på hodet. ”Anne har aldri vært noe flink til å takle kriser. Til å snakke om ting.” Hun klemte Sofies hånd. ”Men hun kommer til å bli bedre.”

”Jeg håper det,” sa Sofie. Stemmen hennes var tynn. ”Hvor lenge blir du her?”

”En stund.”

Karine lot temaet ligge og begynte å bla i avisene hun hadde tatt med.

”Herregud,” sa hun. ”Som om byen trengte flere sånne problemer.”

Sofie så spørrende opp fra sandwichen sin.

”Drømmedop sprenger Oslo-psykiatrien,” leste Karine.

Artikkelen fortalte at flere titalls ungdommer hadde blitt innlagt på psykiatrisk de siste månedene etter å ha tatt en ny type narkotika som politiet ikke kjente til, men som gikk under navnet ”drømmestøv”. Karine kastet et granskende blikk på Sofie over aviskanten.

”Er dette noe du vet noe om?” spurte hun.

Sofie ristet på hodet. Hun tenkte på gutten hun hadde møtt på fortauet kvelden før. Han hadde definitivt fått i seg noe rart. Kanskje det var dette drømmestøvet. Hun oppdaget av Karine fortsatt så mistenksomt på henne. Sofie himlet med øynene.

”Jeg lover at jeg er ren som snø.”

”Hva i all verden snakker dere om?”

Moren til Sofie stod i døra. Hun var våt i håret og luktet lavendelsåpe. Hun hadde på seg en lys kjole Sofie ikke kunne huske å ha sett på lenge. Hun så nesten glad ut. Karine klappet sammen avisa.

”Ikke noe.”

Enda en smakebit

Jeg er fortsatt en dårlig blogger tross gode intensjoner, men håper det vil glede mine (u)tålmodige lesere at det går stadig framover med romanen! Den har foreløpig tittelen «Jenta som gikk seg vill i skogen.» Vet fortsatt ikke helt om det er den rette tittelen. Å komme på en bra og passende tittel er innmari vanskelig synes jeg. Nuvel. Tusen takk for de hyggelige tilbakemeldingene jeg fikk på utdraget jeg la ut for en stund siden. Og fordi dere ba om mer så skal dere få det! Og som sagt så skriver jeg så fort og godt jeg kan med det mål å sende det inn til et forlag etterhvert. Hvem vet, kanskje blir hele manuset å lese mellom to permer en dag. Hvis ingen forlag vil ha det så vurderer jeg å bare legge det ut på nettet så folk uansett kan lese boka om de vil. Det vil tiden vise. Men først, enda en liten smakebit:

«Hun hørte musikk. Noen spilte fele. Sofie gikk etter lyden og kom til en dør som stod på gløtt. Forsiktig dyttet hun til den. Niko stod midt i rommet. Kveldsola kom inn gjennom det åpne vinduet og fikk siluetten hans til å gløde. Han hadde bar overkropp og bare føtter. Han spilte på en fele som så veldig gammel ut. Øynene hans var lukket. Det virket ikke som han merket at Sofie var der. Sofie stod helt stille, livredd for å avbryte musikken. Hun kunne ikke huske å ha hørt melodien han spilte før. Likevel virket den merkelig kjent. Det var noe med den som gjorde henne både glad og trist på en gang. Hun kjente en veldig lengsel uten at hun helt visste etter hva. Tonene fra fela strøk mot henne gjennom døråpningen og lokket henne til seg. Samtidig var hun så trollbundet av lyden at hun ikke kunne røre seg.

Sofie ante ikke hvor lenge hun hadde stått der da Niko løftet buen fra strengen. Han ble stående slik en stund, fortsatt med haken lent mot instrumentet. Så lot han armene synke og åpnet øynene. Han virket ikke overrasket over å se henne selv om han ikke hadde gitt noe tegn til at han hadde visst om publikumet sitt.
“Hei,” sa Sofie.
Før hun visste ordet av det var Niko borte og kysset henne. Hjernen hennes hoppet over overraskelsen og gitt rett til å nyte følelsen av å bli kysset. Hun kjente instrumentet han fortsatt holdt i hånda hvile mot ryggen hennes. Men mest opptatt var hun var munnen og pusten hans. Da han til slutt slapp henne var kroppen myk og leppene såre.
Niko så ned på henne og lot hånda gli gjennom håret hennes som om det var rennende vann.
“Så fint at du kom.” Sofie smilte, turte å lene seg inntil ham, trakk inn duften av huden hans. Den var lett kjølig mot kinnet hennes. «Er det greit om vi går ut en tur? Jeg har vært her inne i hele dag.»
Sofie løsrev seg fra grepet hun hadde rundt livet hans. Dette var bedre hun hadde våget å håpe på. Han ville at de skulle gå ut. Som på en date.
“Okay.”
Niko smilte og kysset henne lett på pannen.
“Flott. Jeg må bare ordne noe, så kan vi gå. Vent her.”
Han forsvant ut av rommet og Sofie ble stående igjen.
Hun så seg rundt i rommet. Et arbeidsbord fullt av papir og malingstuber. Pensler i møkkete glass. I det ene hjørnet stod et staffeli med et lerret vendt inn mot veggen. Sofie gikk litt rundt i rommet. Så for seg hvordan Niko arbeidet der hele dagen. Skapte kunst med skjorteermene brettet opp, de grønne øynene lysende, oppslukt av hva hendene hans prøvde å få fram på arket. Hun gikk bort til bordet og så på tegningene der. Det var mye trær, ugjennomtrengelig skog og mørke. Under arkene fant hun en skissebok. Hun tok den opp og bladde i den. Uforstående stirret hun på den første siden. Det var henne. Hun bladde videre. Alle tegningene var av henne. Noen i helfigur, men for det meste portretter. Raskt gikk hun gjennom sidene. Det var nesten halve blokka. Hun ble stående og stirre på et av portrettene. Likheten var slående. Det var nesten som å se på et fotografi. Niko hadde tegnet henne med håret løst. Det fløt rundt hodet hennes som om hun lå i vann. Øynene var lukket og leppene lett adskilt, man kunne skimte fortennene. Hun så ut som hun sov. Sofie tenkte at det var rart å se seg selv slik. Det fikk henne til å tenke på sovende prinsesser i eventyrene. Var det slik Niko så henne? Som en vakker sovende prinsesse? Forsiktig la hun blokka fra seg slik hun hadde funnet den.

Hun lyttet etter Nikos skritt, men hørte ingenting. Rastløst gned hun seg på armene. Ville at han skulle skynde seg tilbake, kysse henne en gang til. Hun gikk bort til lerretet som stod vendt inn mot veggen. Kanskje det var enda et portrett av henne? Kanskje han holdt på å male det til henne som en overraskelse. Sofie lente seg inn til veggen og så på maleriet. Det hun så fikk henne til å rynke øyenbrynene. Det var henne. Det lignet på tegningen av henne med lukkede øyne. På maleriet var hun virkelig omgitt av vann. Håret fløt rundt henne som solstråler og hun var omgitt av vannliljer. Men huden var blek, nesten hvit og de adskilte leppene helt uten farge. Sofie grøsset. Det så ikke ut som hun sov. Det så ut som hun var død.»

Å skrive og ikke skrive

Jeg vet at jeg er en utrolig dårlig blogger for tida, men det har å gjøre med at jeg er en ganske bra romanskriver for tida. Det vil si at jeg skriver ganske så jevnt og trutt på manuset mitt. Jeg har satt meg som mål å bli ferdig med tredje utkast i løpet av april. Det betyr at hvert ledige øyeblikk som kan brukes på skriving må gå til romanen. Da blir det lite blogging, selv om jeg stadig begynner å komponere innlegg i hodet. Det som er positivt er at jeg stadig kommer nærmere mål med romanen. Det er altså en ungdomsroman av typen samtidsfantasy, dvs den foregår i vår verden (nærmere bestemt i Oslo), men den har overnaturlige elementer. Manuset er nå på 160 sider og jeg har nå kommet fram til side 114 i denne redigeringsrunden. Det jeg gjør nå er å rette opp feil og fylle ut hull. Plotet er på plass, men det mangler en del scener her og der. Andre scener må bygges mer ut. Men jeg føler at jeg nærmer meg mål og ikke minst føler jeg at det blir ganske bra. Når jeg blir ferdig med denne runden skal jeg få to-tre bekjente til å lese det og gi meg tilbakemelding, så får vi se om de er enige.
Her er et utdrag fra de første sidene:

«Sofie gjorde sitt beste for å ikke se ned på veien opp. Da hun kom til den øverste plattformen kunne hun kjenne en vind som ikke hadde vært merkbar nede på bakken. Sofie følte at hun ble svimmel og tok et enda fastere grep rundt rekkverket. Sakte nærmet hun seg kanten av stupebrettet. Der stod det tre gutter som så ut til å være tolv-tretten år. De kikket såvidt på Sofie, så vendte de seg mot kanten igjen. Sofie så ned. Det skulle hun ikke ha gjort. Alt var så langt unna. Bassenget virket plutselig veldig lite. Det kunne umulig være meningen at hun skulle hoppe ned der. Nei, hun måtte gå ned igjen. Hun fikk heller tåle å bli mobbet av Aiza resten av dagen. Hun tok to skritt bakover mot trappa. Da hørte hun en tynn guttestemme.
“Ha, hun tør ikke! Snakker om pysete a!”
Sofie så opp og oppdaget at de tre guttene stod og gliste ufordragelig mot henne. Så løp de en og en mot kanten og hoppet, uten å nøle. Nå kokte det inni henne. Hun skulle vise dem og Aiza hvem som ikke var pysete. Med faste skritt gikk hun ut til kanten av stupebrettet. Hun pustet dypt inn mens hun så ned. Og da så hun akkurat det hun ville se. Den utrolig kjekke badevakten stod og så opp på henne. Selv på denne avstanden kunne hun tydelig se de grønne øynene hans. De var intense og klare. Nok en gang ble hun svimmel, men denne gangen var det ikke høyden. Det var som om hun kunne kjenne blikket hans helt fysisk på kroppen. Det tok tak i henne og trakk henne til seg. Hun kjente et sug i magen.
Uten å nøle tok Sofie skrittet ut over kanten. Det ilte gjennom kroppen da hun svevde gjennom lufta, men hun var ikke redd. Så traff føttene vannskorpen med et klask og det grønne vannet omsluttet henne. Sofie kjente en intens glede over å kommet ned dit. Hun åpnet øynene og betraktet bunnen av bassenget mens hun nøt følelsen av å flyte. En del av henne visste at hun burde svømme opp til overflaten, opp i lufta. Men noe holdt henne igjen. Noe sa at det var her hun skulle være, i det grønne og flytende. Lungene begynte å rope etter luft, hjertet dunket stadig hardere i brystet. Likevel nølte Sofie, usikker på hva hun skulle gjøre.»

jeg leker med tekst

Siste lørdag var jeg på Hovseter på arrangementet Splittet Kjerne 14 og leste tre av diktene mine for gjengen som var samlet der. Det var veldig bra stemning og ganske stas å lese dikt i selskap av utgitte poeter.

Jeg synes det er mer og mer gøy å prøve meg på poesi, jobbe med å rive meg løs fra prosaen. Ofte hjelper det å tenke på musikk når jeg skriver. Jeg fokuserer på assosiasjon, rytme og lydrim. Noen ganger tar jeg utgangspunkt i ulike sanger som betyr noe for meg og ser hva som skjer når jeg rører dem sammen i hodet mitt. Da kan resultatet bli noe sånt som dette:

hester

rødt gjennom det
hvite hester løper
hester hester hester hester
hvite, skinnende, flerrende
under henne blir isen
tynnere og hun
løper løper løper løper
ville hester
kunne ikke jage meg
vekk
tar på votter
myke hover
skarp snø
flerrer
det røde i det hvite
snerrer
og hun så
hester hester hester hester
dansa til den låta
og du sa
baby baby baby baby
og jeg sa
Johnny Johnny Johnny Johnny

melkemannen

jeg sykler forbi huset ditt hver dag
jeg har påskeliljer i lomma og Morrissey i øret
jeg skulle ønske jeg kjørte en melkebil
så skulle jeg gitt deg en ekstra flaske hver dag
som du kunne vaske ansiktet med
fylle nese og munn
en sti av hvite dråper
bort til døra di

you can’t buy a gun when you’re crying your heart out

du kan ikke kjøpe en pistol når du gråter
du kan ikke løfte en fjær når du holder en stein
du kan ikke synge når du blør neseblod
du kan ikke høre når blodet ditt bruser
du kan ikke klatre i trær når du har fugler i håret

–

Polly Jean

svart hår flyter i vannet
rød leppestift flyter utover
stemmebåndet
hjerteklaffene stønner
uh huh her, uh huh her
blodårene presser seg ut under
fingerneglene
danner edderkopparmer som kryper
bortover gulvet, slår en streng på
gitaren sier
uh huh her, uh huh her
åpner det hjerteformede skrinet
og er dette kjærlighet, er dette kjærlighet som jeg føler
klatret over fjell, reist over hav, slengt ut av himmelen
for å bringe deg denne kjærligheten
for å bringe deg denne kjærligheten
hun ble født ute på heia
nei, hun ble født ute i ørkenen
bare hvite edderkopparmer, svart hår og røde lepper
kysser gitarstrengen
revner
uh huh her, uh huh her

.

jeg øver meg på dikt

Et av mine nyttårsforsetter er å øve meg på å skrive poesi, en sjanger jeg stort sett ikke har turt å prøve meg på.

Dette er årets første forsøk.

kråketær

jeg elsker mest rynkene rundt øynene dine
måten de gjør deg oppnåelig på
måten de kroker seg på
som den slitte busten på oppvaskbørsten
som kråketærne mine på handlelista
jeg elsker mest det myke punktet bak øret ditt
helt glatt mot leppene mine
som nysnøen utenfor
snart kommer kråkene og setter sine spor
skriver sine krakete budskap
før de visker det ut med sorte vinger

Høstdikt på fem minutter

I går satt jeg og skrev som en gal på nanowrimo-manuset mitt. Men jeg rakk å ta en liten pause for å skrive et dikt inspirert av utsikten fra stuevinduet mitt. Og inspirert av nanowrimo-konseptet skrev jeg diktet på ca. fem minutter og knapt uten redigering. Jeg skriver egentlig aldri dikt, så dette var et morsomt eksperiment. Særlig siden jeg ble ganske fornøyd med resultatet. Mulig jeg vil jobbe litt mer med det senere.

Gullregn

To rette stammer svever i lufta utenfor vinduet mitt,

beskytter meg mot de som er på den andre siden

Den ene er sotete, greinene svarte og allerede vinternakne i høstlyset

Den andre er snøhvit med fortsatt påkledde armer

Vinden kler varsomt av dem

lager gullregn fra klar himmel

som lander på bakken utenfor døra mi

og males langsomt til gullstøv av føttene til de som går forbi