Mor & datter

I dag kom jeg over en bok som inneholder Virginia Woolf essay «On being ill» i tillegg til teksten «Notes from sick rooms» av Virginias mor, Julia Stephen. På baksiden av boka er et bilde av de to. Jeg ble så utrolig rørt av dette bildet. Morens ømhet, baby Virginias litt spørrende blikk mot kameraet. Vissheten om at moren skal dø før datteren er voksen. Likheten mellom mor og datter. Jeg synes Virginia ligner litt på min egen datter på dette bildet. Og jeg tenker hva om det var oss?

Virginia Woolf og moren Julia Stephen

Et blaff av tekstliv

Jeg skriver stadig, men åpenbart ikke så mye her på bloggen selv om jeg stadig tenker på den. Jeg forsøker fortsatt å skrive en roman, noe som stadig tar lenger tid enn jeg tror. Noen ganger tar jeg også pause fra romanen fordi jeg føler meg lei og utbrent. Da skriver jeg litt på et par barnebøker og planlegger en ny roman. Tro om noe av dette noen gang vil bli ferdig og lesbart for andre? Den som lever får se.

Mikkel Øyen som arrangerer litteratursalongen Splittet Kjerne hjemme hos seg selv inviterte meg til å lese der nå på lørdag. Det ble en veldig hyggelig litterær aften. Jeg leste to tekster som begge handler om det å bli mor. Her er en av dem.

Morskjærlighet

Hvert eneste sentimentale gratulasjonskort i hver eneste bokhandel i hele verden.

Hver eneste love heart knasket av desperate gravide med halsbrann eller smattet mellom forelskede lepper.

Hver eneste etterlengtede bamse som sitter på hyllene og aldri blir vunnet på hvert eneste tivoli som noen gang har slått opp en bod.

Hver eneste røde rose som har blitt klamret av svette håpefulle hender eller bitt av lidenskapelige tenner.

Hvert eneste ord av kjærlighet risset inn på trær, benker, vegger eller hud.

Verdens beste mammaland

En ting jeg har tenkt mye på siden jeg ble gravid, og særlig i tida rundt fødselen, er hvor utrolig takknemlig jeg er over å bo og være mamma i Norge. Det har vært en del snakk om nedskjæringer på sykehus og fødeavdelinger, men jeg kan ikke si annet enn at jeg er dypt imponert av den oppfølgingen jeg og datteren min har fått. Både hos fastlegen og på fødeavdelingen på Ullevål følte jeg at jeg fikk all den hjelpen jeg trengte fra engasjerte og flinke fagfolk. Alt uten å betale en krone. Og etter at vi kom hjem tok helsestasjonen over. Vi fikk hjemmebesøk av en kjempehyggelig helsesøster og siden har vi vært på helsestasjonen flere ganger for oppfølging. De som jobber der har alltid tid til å prate og svare på spørsmål. I tillegg har vi her i landet den luksusen at vi foreldre blir betalt for å være hjemme med barnet vårt i et år. Alt dette oppleves som intet mindre enn fantastisk.

Så da er det kanskje ikke rart at Norge har blitt kåret til verdens beste land å være mamma i for tredje år på rad. Men vi kan ikke bare klappe oss selv på skulderen. I mange land er fortsatt det å bringe fram barn det farligste en kvinne kan gjøre. Land som Niger og Afghanistan ligger på verstinglista over mødre- og småbarnsdødelighet. Redd barna skriver om dette i dag. De håper at den norske regjeringen ikke bare vil fortsette å jobbe for mødre i Norge, men også hjelpe de i andre land. Redd barna har lansert kampanjen «Alle som en». Her kan du lese om kampanjen og hvordan du kan delta.

Jeg fant nyheten om kåringen og Redd barnas kampanje hos Mammadamen.

Selvportrett fra i høst, ca 5 måneder på vei.

Tilbake i verden (og i kinosalen)

For noen uker siden begynte jeg å jobbe igjen. Det er nå min kjære ektemann som har hovedansvaret for å passe på det lille nurket. Jeg var litt nervøs for hvordan det skulle bli, men fant fort ut at det er ganske greit. For det første er mannen min en super pappa. For det andre har jeg en jobb som gir meg to timer ammefri hver dag. Og for det tredje så har jeg en mann som ikke har noe i mot å henge rundt Blinderen i noen timer hver dag slik at jeg både får ammet og kost litt på babyen i løpet av dagen. Om noen uker bytter vi igjen. Da skal jeg tilbake i heimen og mannen begynner på skole. Så egentlig synes jeg at jobb + baby fungerer fint. Men det har vært noen savn fra permisjonsdagene og da særlig babykino.

Babykino er genialt. Det gir deg følelsen av å være en del av den normale voksensfæren, men du kan ha med deg babyen. Andre typiske kveldsaktiviteter som å gå på utesteder, litteraturarrangementer osv er off limits når man har en liten baby, men man kan i det minste gå på kino. Men så begynte jeg altså å jobbe. Ikke noe mer kino på dagtid. Men tenkte jeg, vi kan jo få barnet til å spise av flaske slik at jeg ikke alltid må være tilstede ved mating og kan få litt mer bevegelsesfrihet. God ide, ikke sant? Det syntes ikke datteren min, som lå der med tåteflasketuten i munnen og så ut som hun lurte på hva i all verden det var hun skulle med den. Etter en stund med flere mislykkede forsøk med flaske og litt lesing på internett kom vi på å prøve koppmating. Heller ingen umiddelbar suksess, men nok til at jeg følte at jeg kunne ta sjansen på å snike meg ut en kveld.

Så nå på mandag var jeg ute av huset etter kl 18 for første gang siden en gang i desember. Oh yes. Jeg følte meg temmelig nervøs og skikkelig krazy, der jeg satt og ventet på bussen kl 19.30, rett etter å ha ammet og lagt barnet. Bare for å virkelig føle at jeg tok av, slo jeg meg løs i smågodtdisken på Saga kino og toppet det hele med en flaske Bris. Deretter var det tid for å se Hunger Games, noe jeg har lengtet dypt og inderlig etter siden jeg visste at de skulle lage en film. Jeg syntes bøkene og særlig den første var utrolig bra. Jeg skrev en engasjert bloggpost om den i fjor.

Nå har jeg brukt opp hele denne bloggposten til å skrive om forløpet til kinobesøket, så jeg nøyer med å si at Hunger Games The Movie absolutt levde opp til forventningene. Se den gjerne på kino, den er verdt pengene. Vær forberedt på å bli rørt og forferdet om hverandre. Den er virkelig en av de beste filmadaptasjonene av en bok jeg har sett. Det syntes til og med venninnen min som jeg var der med enda hun er av den typen som henger seg opp i at detaljer som hovedkarakterens hårlengde og fargen på katten ikke stemmer (sånt går meg hus forbi).

Jeg hadde med andre ord en utmerket første kveld ute som nybakt mor. Og babyen? Hun hadde sovet nesten hele tida mens jeg var borte.

Poesi mens vi puster 103

I helga hadde vi navnefest for vesla vår. Nå er Live (som hun heter) blitt offisielt ønsket velkommen til slekta. Det var veldig koselig å feire henne sammen med familien. Jeg ble helt rørt av hvor mye oppmerksomhet og nydelige gaver hun fikk. I talen min leste jeg dette diktet som er en fin skildring av hvordan det føles ha et nytt lite menneske i huset.

Det nye andedrag av Halldis Moren Vesaas

Den gode natta gøymer oss.
Eg ser deg ikkje lenger,
men det er berre nokre steg
imellom våre senger.
Den vesle senga vi fekk til,
små plagg, små mjuke laken,
får hyse deg og verme deg,
du kom så arm og naken.

Eg ligg og høyrer pusten din –
ein straum som jamt skal fløde
i år på år, langt etter vi
som gav deg liv er døde.
Så stutt, så nytt eit andedrag –
eg tykkjer heile stova
er vak som eg og lyder stilt
og takkar Gud for gåva.

Kvar stund ber vokster med til deg.
Kva gjer det vel om tida
går bort med oss, mot slutt og stogg,
når berre her ved sida
ditt andedrag flyt stilt og jamt,
når sjølve livet er her?
Du gav oss nye hjarte, du.
Dei eig ei bønn: Å, ver her!

Lykkelig med liten

Å bli mor er en av livets store overganger og det er mye man ikke kan være forberedt på. Men det som har overrasket meg mest hittil er hvor lett jeg synes det er å ha en baby. Når man leser artikler og bloggposter om det å ha små barn kan man få inntrykk av at det bare er slit og mas. De første tolv ukene er som skjærsilden å regne. Det var i hvertfall det inntrykket jeg satt igjen med. Litt mistenktomt studerte jeg mine få bekjente som har barn. Var det virkelig slik at de led i i stillhet og egentlig gikk rundt konstant på sammenbruddets rand? Til slutt spurte jeg moren min om det var sant at det å ha små barn var så forferdelig som mange fikk det til å virke som. Hun beroliget meg med at dette ikke var tilfelle. Likevel var det med en viss skepsis og engstelse jeg ventet på at det skulle bli min tur.

Med snart seks ukers fartstid som mamma så må jeg si at ting går over all forventning. Ammingen går så det suser, vesla vokser og utvikler seg, hverken mannen eller jeg har begynt å ligne på zombier på grunn av søvnmangel. Ammetåka har jeg ikke sett så mye til. Jeg leser aviser og følger med på nyhetene, og selv om jeg synes det er veldig gøy å snakke om baby er jeg også i full stand til å diskutere boligmarkedet, vikarbyrådirektivet eller utviklingen i Iran. Jeg er oppdatert på tv-seriene mine og har lest ut flere bøker siden vesla ble født. Jeg lager ordentlige middager og får innimellom skrevet både her på bloggen og på romanen min. I det hele tatt føler jeg at livet fortsetter som før om enn i kortere intervaller og med flere avbrytelser.

For selvsagt har livet mitt fått en nytt senter. Men det er bare koslig og oppleves ikke som noen byrde på noen måte. Tvert i mot oppleves det som befriende å måtte sette noen andre framfor meg selv. Jeg kan gjerne sitte lenge og bare nyte å ha babyen min på fanget. Eller se på at hun sover. Jeg lærer meg tekstene på barnesanger jeg har glemt og synger dem for henne. Morshjertet mitt svulmer av stolthet over merkelige ting som hvor mye hun kan bæsje (bare babyforeldre vil forstå dette) og mer logiske ting som at hun klarte å snu seg fra mage til rygg bare fem uker gammel.

Alle barn er forskjellige og jeg vet at jeg har vært heldig som har fått en veldig rolig baby som stort sett er eksemplarisk om natta og nesten aldri gråter. Men jeg nekter å tro at det er så uvanlig som man av og til kan få inntrykk av. Kanskje bare virker det slik fordi det først og fremst er de som har problemer som har behov for å lufte frustrasjonene sine på nettet? Og de som skriver artikler og bøker om spedbarn må jo også fokusere på problemene som kan oppstå ellers hadde de ikke hatt noe å skrive bøker om. Likevel skulle jeg ønske at det var mer snakk om all gleden, kjærligheten og kosen man kan vente seg som nybakt forelder. Jeg blir så glad av de som skriver om hverdagsgledene i livet med barn, tross visse frustrasjoner. Jeg vet at mange utfordringer venter på meg etterhvert som vesla vokser opp. Men jeg skal prøve å ikke kaste bort tid på å bekymre meg for problemer som kanskje ikke oppstår, og heller nyte livet som det er.

 

 

Bare sånt jeg gjør akkurat nå 8

I natt fikk jeg sovet ganske bra tross amming og tidvis våken baby, og i formiddag var vesla rolig etter at vi begge hadde fått i oss frokost. Dermed fikk jeg litt tid til å pusle med mitt. Jeg bestemte meg for å bruke tida på å bake. Det kjentes godt ut å lage noe. Selv det egentlig ikke er vanskelig å fylle tida når man har en baby i huset, så savner jeg av og til følelsen av å få brukt dagene litt mer produktivt. Så da bakte jeg havrekjeks. Kanskje ikke en stor prestasjon, men det var gøy. Og kjekt med noe godt å momse på som kan gå som sunt.

Det er også kjekt å ha noe å by på når folk kommer på visitt. Vi fikk besøk av en venninne som går og venter på få ut sin egen baby. Det er veldig kjekt å kjenne andre som er ute i permisjon, ellers kan dagene bli litt lange. En baby er veldig koslig selskap, men det blir ikke veldig mye stimulerende konversasjon.

Denne dagen ble jeg også endelig ferdig med å montere og sy knapper i alt tøyet jeg har strikket til vesla. Det er den kjedeligste delen av strikke klær, men det blir jo veldig flott når jeg bare får gjort det. Og nå har hun masse deilige hjemmestrikkede plagg å ha på seg.

To ting som også får dagene som hjemmeværende til å bli enda morsommere: Radioselskapet på P2. Et radioprogram som er interessant, morsomt og har bra musikk. Glee, tv-serien og soundtrackene på Spotify. Av alle seriene jeg følger med på tror jeg Glee er den aller beste og den som gjør meg mest glad.

Sånn går no dagan. Håper dere også har en fin onsdag!

Det gamle og det nye året

2012 begynner å få noen dager på baken og jeg tenker litt på året som gikk og det som er påbegynt. 2011 var for meg året da mange drømmer gikk i oppfyllelse og slik ble det også et år for begynnelser. I fjor ble jeg gravid, jeg fikk drømmejobben (dvs jeg har flere drømmejobber, fx fulltidsforfatter, men min nåværende jobb er en av dem), jeg besøkte New York, jeg giftet meg med min fantastiske mann og på årets nest siste dag fødte jeg datteren vår. I tillegg var 2011 året jeg fylte 30. På en måte kan man si at det var året jeg for alvor ble en voksen. Det var året hvor jeg stadig tenkte at jeg ikke kunne huske å noensinne ha vært så lykkelig i hele mitt voksne liv. Jeg kjente meg og kjenner meg fortsatt som verdens heldigste menneske.

Det nye året byr på antakelig den største utfordringen jeg noensinne har fått: å være noens mamma. Det er ganske skremmende å skulle ha en så stor og avgjørende rolle i et annet menneskes liv. Et menneske man selv har sørget for å bringe fram i verden. Samtidig kan jeg ikke tenke meg noe finere enn å være moren til den lille jenta mi. Å holde rundt og kose med sin egen lille baby må være den beste følelsen man kan ha.

Når jeg tenker på 2012 er det altså først og fremst morsrollen som dominerer. Men jeg har litt andre tanker og. For eksempel å sikre meg kjærestetid med mannen min. Lese mange bøker (jeg har blitt veldig god på å lese mens jeg ammer). Jeg håper også å få tid og overskudd etterhvert til å skrive litt igjen. Drømmen om å fullføre en roman lever i høyeste grad, selv om jeg regner med at det vil ta sin tid med en baby i huset. Først og fremst er mitt mål for året å nyte livet og tida sammen med familien min. Min helt egen lille vidunderlige kjernefamilie. Godt nytt år!

Trøste og bære

For en stund siden så jeg en VG-reklame der et par foreldre forgjeves prøver å knyte på seg et bæresjal til å frakte sin lille baby rundt i. Det hele virker ganske håpløst og komisk. Men jeg har oppdaget at i det virkelige liv er bæretøy en fantastisk ting.

På tirsdag tok mannen og jeg med vår lille håpefulle til butikken Bæreglede i Wessels gate. Den blir drevet at noen idealistiske bæreentusiaster. Der fikk vi demonstrert ulike alternativer som mei-tai, bæresjal og ringslynge. Vi valgte å gå for det som virket som den med laveste terskel for bæreamatører, nemlig en ringslynge. Man må ikke ha hakkespettmerke i knuter for å få den til. Man trer det lange sjalet gjennom to metallringer som sitter i den ene enden, legger slyngen som blir dannet over den ene skulderen, putter babyen oppi og strammer til.

Denne innretningen har vist seg å være vanvittig praktisk. I det siste har vesla nemlig begynt å være mer våken på dagtid. Det er jo hyggelig, men samtidig byr det på utfordringer da hun helst vil bli holdt eller båret den tida hun er våken. Hvis vi prøver å legge henne ned blir det fort protester. Da er en ringslynge en genial ting å ha. Da kan man nemlig enkelt spenne babyen fast på magen eller hofta og dermed ha hendene fri til å spise, rydde, lese avisa eller hva annet man skulle ha behov for å gjøre.

En ringslynge kommer også godt med hvis man skal ha med en nyfødt på kafé. Mange steder er det ikke plass til å ta med vogna inn i lokale og dermed må du sitte og balansere en særdeles ustødig bavby på fanget. Ikke så lett å få slappet av med en kaffe og bolle da. Men med babyen trygt spent fast på venstre hofte kan man lett drikke kaffe og spise bolle med høyre hånd.

Jeg er altså blitt frelst på bæretøy. Etterhvert kommer vi nok til å gå til innkjøp av flere typer ettersom ringslynge ikke egner seg like godt når man skal gå lengre turer. Jeg er veldig glad i barnevognen vi har, men å kunne bære babyen på kroppen har definitivt sine fordeler, uansett hva VGs reklamefolk skulle mene.

Nytt liv

Så var det nye året her og jeg føler for å blogge igjen for første gang på en god stund. Og selv om jeg i høst meldte overgang til tumblr, så er det den gamle bloggen her jeg savnet. Så her er jeg altså igjen, fire år etter at jeg opprettet den.

Et nytt år markerer ofte en ny start. Man føler at man kan gå løs på ting med blanke ark og nye krefter. Nyttårsforsettene florerer, gjerne de samme man hadde i fjor. For meg er 2012 virkelig starten på et nytt liv. 30. desember ble jeg mamma til en liten jente. Nå knapt to uker etter at hun ble født er jeg fortsatt fullstendig overveldet av følelsene som strømmer på når man blir forelder. Det er en salig blanding av å være fantastisk lykkelig og vettskremt. Men først og fremst er jeg lykkelig. Disse dagene da mannen min og jeg surrer rundt sammen hjemme, steller med datteren vår og fikser på ting i leiligheten har vært utrolig fine. Masse koslig besøk har vi fått og i går debuterte vesla med sitt første kafébesøk.

Da vi kom hjem fra sykehuset var det underlig og plutselig være hjemme blant alle våre gamle og kjente ting. Alt var ved det samme, bare at alt var annerledes for nå skulle det plutselig bo en baby i disse omgivelsene og det gjorde at alt virket litt fremmed. Men det gikk ikke mange dager før vesla var integrert. Og plutselig er det vanskelig å huske hvordan det var før hun flyttet inn. Dagene med baby går langsomt. Tempoet er rolig og prestasjonskravene lave. Det handler om amming, bleieskift, klesvask, matinnkjøp, trilleturer og ikke minst masse kos. Vesla har et godt sovehjerte så det er ganske mye tid til å gjøre ting som å organisere roteskuffene og rydde i papirer. Vi hører mye på radio og leser. Tar små blunder for å veie opp for nattesøvnen som går tapt ved nattamming og byssing. Det er nydelige dager. Mitt eneste nyttårsforsett: å være en best mulig mamma

Kan et nytt liv bety et nytt bloggliv? Det er meget mulig. Følg med.