Girl power comixx

Det herjer en feministdebattfeber i bloggosfæren for tida. Jeg har ikke orket engasjere meg eller en gang giddet å lese noe særlig av innleggene. Jeg er så ufattelig møkkalei diskusjonen om hva en feminist er, hvem som egentlig er feminister blablabla. I stedenfor sånn kjedelig «er du gucci-feminist eller livmorfeminist»-prat vil jeg være mye mer konstruktiv og fortelle hvilke inspirerende tegneserier dere kan lese.

5 på topp girl power-tegneserier

Strangers in paradise

Dette er den store «jeg kan ikke tro at en mann har skrevet dette» sagaen om to vanlige/uvanlige kvinner (og noen menn). Francine og Katchoo er noenogtjue, bor sammen og har vært venninner siden high school. Når de møter kunststudenten David og skumle folk fra Katchoos fortid dukker opp begynner ekstraordinære ting å skje. Serien er for omfattende til å la seg oppsummere her, men kort sagt handler den om kjærlighet, både den vennskapelige og romantiske sorten. Det handler om kjærlighet som dukker opp der du minst ventet det og på måter og i skikkelser du overhodet ikke ventet deg. Og om hvordan det av og til er en lang reise fram til det stedet der man vil være sammen med den man vil være med.

Strangers in paradise er rett og slett fantastisk. Et must å lese for alle som er opptatt av meningen med livet, kjærlighet og tegneserier.

Vamps

5 kvinnelige biker-vampyrer som herjer seg gjennom statene på jakt etter hevn, sex og ferskt blod. Det er essensen av Vamps. Elaine Lee står bak denne lille perlen fra 90-tallet. I åpningen kjører de fem vampyrdamene en stake gjennom gjennom hjertet til mesteren sin. Dermed er de frie til å gjøre som de vil og ikke være mesterens lille harem. 5 harleyer senere er de ute på veien og søker etter det gode livet, og etter hevn. Gjengens leder, Howler, vil ha hevn på de som tok fra henne barnet hennes når hun levde. Samtidig er tvillingsøsteren hennes på sporet av gjengen sammen med en etterforsker som skal løse mysteriet angående alle de blodløsene likene som stadig dukker opp. Drama og voldsomheter følger.

Dette er en fortelling med blod, vold, sex, gambling, motorsykler, alkohol og ikke minst fem hotte damer som ikke eier skrupler. Meget oppbyggelig for moralen til oss lovende unge piker med andre ord.

Questionable Content

Min desiderte favorittwebcomic. Hovedpersonen er strengt tatt Marty, en forsiktig og usikker indierocktype, men resten av persongalleriet har også etterhvert sterke roller. Og dette persongalleriet består stort sett av tøffe og kule jenter som ikke er redd for å komme med skarpe replikker, tømme en whiskeyflaske eller diskutere biseksualiteteten sin.

Questionable Content har karakterer med skikkelig personlighet, er veldig morsom og har som et av sine hovedbudskap at man skal behandle damer med skikkelig respekt. Synes noen burde gi skaperen Jeph Jacques en feministpris eller noe (ok, det høres bare døvt ut, men kanskje spandere en øl på ham og skryte litt av tatoveringene hans da).

Wet Moon

Ross Campbells fabelaktige verk om en gjeng med gothchicks down in the dirty south. Hovedpersonen Cleo og vennene hennes bor i den lille byen Wet Moon hvor de har begynt på første året på college. Dette er en veldig søt og kul tegneserie om dannelsesreisen til noen kule, men forvirra jenter som har piercing, tatoveringer, gothmetal og unaturlige hårfarger i fokus. Skulle ønske denne hadde eksistert da jeg var 15.

Ekstra kudos til Ross for å tegne skikkelige pene jenter som er langt i fra radmagre.

Møkkajentene

Er det flere enn meg som savner Møkkajentene på nest siste side i Morgenbladet? Kebbelife kan finne seg en annen avis, jeg vil ha ny dose med Møkkajentene hver fredag! Jeg tror mitt første møte med Møkkajentene var albumet Varmere, kaldere, varmere, kaldere. Et anmeldereksemplar ankom redaksjonskontoret til Under Dusken (studentavisa i Trondheim, hvor jeg jobbet en gang i tiden). En av unggutta av typen «jeg elsker å snakke om hvor tøff jeg er som drikker whiskey mens jeg leser Bukowski og er jeg ikke kul som kan sitere Nietzsche» plukket det opp. Reaksjonen lot ikke vente på seg: «Hehe, øh. De snakker om mensen og sånt, hø. Ææsj..». Bedre kvalitetsstempel trenger du ikke.

Grrls rock

Hurra! Da var det på tide å komme seg ut av kontoret, dra hjem, skru på stereoanlegget og jekke en øl.

5 på topp låter å rocke ut til på en fredagskveld (på en råtøff feministisk måte selvsagt)

1. The Donnas – «Don’t wait up for me»

2. Joan Jett – «Do you wanna touch me»

3. Peaches – «Boys wanna be her»

4. Hole – Boys on the radio

5. The Gossip – «Yr mangled heart»

Mine tegnede forbilder

Mange mener på at tegneseriebransjen er dominert av menn og at de fleste tegneserier befolkes av sterke menn, mens damene mest er tilstede som pynt og «love interest». Jeg mener at de mange interessante damene er der hvis man bare ser etter. Jeg begynte å lese tegneserier da jeg var 4-5 år og har ikke hatt noen problemer med å finne kvinnelige rollemodeller å se opp til gjennom oppveksten. Derfor vil jeg gjerne presentere de fremste blant dem, i kronologisk rekkefølge.

Nightfall – Elfquest, eller Alvefolket som den heter på norsk, har ene og alene skylden for at jeg ble hektet på tegneserier. Foreldrene mine leste den høyt for meg da jeg var i barnehagealder og jeg var fanatisk opptatt av disse alvene og deres eventyr. Min største drøm var å bli en alv og bo i et tre og ha en ulv som følgesvenn. Skarpegg, ulverytternes leder, var min stor helt. Den jeg identifiserte meg mest med av jentealvene var Skumring (Nightfall). Hun var en fryktløs jeger, Skarpeggs lojale venn og sammen med Røde Lanse som vel er stereotypien på myk mann.

Modesty Blaise – definitivt actionheltinne nummer en. Hun er tidligere krimdronning som nå kjemper det godes sak. Kunnskapsrik, streetwise, livsfarlig og sexy. Hard mot de harde og omsorgsfull ovenfor de snille og svake. Hun har mange elskere, men bare en livsledsager; hennes trofaste venn Willy Garvin. Hvem vil ikke være som Modesty?

Yoko Tsuno – av japansk opprinnelse, utdannet elektroingeniør og bosatt i Frankrike. Sammen med sine venner Victor og Pol drar Yoko rundt i verden og ut i verdensrommet og opplever eventyr. Sylskarp intelligens, bein i nesa og alltid klar for å hjelpe venner i nød.

Storm – Ororo aka Storm i X-men var også en stor favoritt. Ororo er en mutant som kontrollerer luftens elementer og dermed kan gjøre kule ting som å fly og skape storm. Dr. Xavier rekrutterte henne til X-Men som hun i senere ble leder av. Storms nære forhold til naturen, den kule klesstilen og hennes evne til å fly var hovedårsakene til at hun ble min yndling blant heltene i X-Men. (Og det må sies at Halle Berry ikke engang er nærheten av fylle rollen som Storm i X-Men-filmene. Fysj).

Death – jeg var kanskje 16 da jeg oppdaget Neil Gaimans tegneserie om Death, storesøsteren til Sandman. Hun ble først introdusert som en karakter i Sandman, så fikk hun to egne album; The high cost of living og The time of your life. Som en av mange sortkledde piker trykket jeg Death til mitt entusiastiske unge bryst. Siden har hun fulgt meg som en trofast følgesvenn og oppmuntrer. Hver gang jeg har følt meg motløs ovenfor livet har jeg kunnet sette meg ned med The high cost of living, og hver gang ville jeg føle meg bedre. Deaths humor, sjarm, kjærlighet til alle mennesker og ikke minst hennes livsfilosofi ville uten feil få meg til å slutte å føle at min eksistens var fullstendig meningsløs. Nå som jeg er eldre og betraktelig mer fargerik i klesveien er Death fortsatt en karakter jeg etterstreber å likne.

Rebel Grrl

Filmen nevnt i forrige post, Itty Bitty Titty Committe, er sterkt inspirert av Riot Grrl-bevegelsen som oppstod i USA på begynnelsen av 90-tallet. En av frontfigurene for bevegelsen var Kathleen Hanna og bandet hennes Bikini Kill.

Her er en YouTube-film jeg fant som viser klipp fra blant annet Buffy, X-men, Kill Bill, Wonder Woman og Carrie til lyden av en av Bikini Kills tøffeste låter, Rebel Girl. Både feministen og nerden i meg ble veldig glad da jeg så denne.

Clits in Action!!!

Inspirert av Virrvarrs Hyllest til Hedwig fikk jeg lyst til skrive om en inspirerende queer/girlpower-film jeg så for noen måneder siden. Itty Bitty Titty Commitee gikk sin seiersgang på filmfestivaler i fjor, blant annet ble den vist på Skeiv film-festivalen her i Oslo. Jeg rakk ikke å se den der, men fikk lastet den ned, desverre i temmelig dårlig kvalitet. Rykter sier at den skal slippes på dvd nærmere sommeren.

Itty Bitty Titty Committe handler om Anna som jobber i resepsjonen til en plastisk kirurg og er deppa fordi kjæresten har gjort det slutt. Anna er en streit og forsiktig jente uten noe særlig politisk engasjement. Det nærmeste hun har kommet opprør er å stå fram som lesbisk for familien. En dag Anna skal gå fra jobben oppdager hun en jente som holder på å tagge ned bygningen med slagord mot plastisk kirurgi. Ved å lure Anna til å bli tatt bilde av mens hun holder en sprayboks hindrer vandalen Anna i gå til politiet. Hun introduserer seg så som Sadie og oppfordrer Anna til å bli en aktivist selv.

Sadie introduserer Anna for det feministiske kunst-kollektivet hun er en del av; Clits in Action. De er radikale feminister, de fleste lesbiske eller transeksuelle. De utrrykker sitt budskap med forskjellige typer prosjekter i det offentlige rom. Noen vil kalle det vandalisme, de kaller det politisk kunst. Anna blir fascinert og begynner å engasjere seg i gruppa. I begynnelsen er det åpenbart at det er Sadies oppmerskomhet mer enn idealisme som driver henne, men etterhvert blir Anna oppriktig engasjert i arbeidet. Hun begynner å tagge ned doen på jobb med budskap om at firmaene som produserer tamponger bruker et stoff i dem som skal få deg til å blø mer og hun prøver å overtale kvinner som kommer til klinikken til å droppe planene om å forstørre puppene sine.

Sadie viser interesse for Anna, men klarer ikke bryte ut av det langvarige forholdet til den eldre old school-feministen Courtney. Etter at Anna og Sadier har hatt sex under en liten roadtrip tror Anna at de er et par. Da Sadie fortsatt ikke forlater Courtney kaster Anna seg frustrert i armene på Aggie, gruppas mann i kvinnekropp. Clits in Action trues med sammenbrudd av alt dramaet og Anna får skylda. Derfor må hun komme opp med en plan for et genialt stunt som kan styrke moralen og samle gruppa igjen. Det går mot klimakset som blant annet innebærer en liksom-eksplosjon og et gigantisk fallos-symbol.

Denne filmen er den ultimate girl power-filmen. Laget av jenter og med bare jenter i hovedrollene fremmer den et budskap om endring. Den har aktivisme, skeivhet, feminisme, kunst, punkrock og er ikke redd for å skrive Clit og Cunt med store bokstaver. Med sitt fokus på det skeive er den et friskt pust i den feminstiske debatten. Storyen om en jente som finner seg selv og våkner politisk parallelt med love story om jente som må velge mellom ny kjærlighet eller forholdet til den eldre trygge kvinnen er ikke spesielt original. Noen kritikere har også påpekt at denne filmen er noe forutsigbar og pubertal. Jaja, det kan godt hende. Jeg hadde det i hvertfall utrolig gøy da jeg så den. Den er kjempebra for dager da man trenger å rocke ut til feministiske slagord og føle seg som en ekte riot grrl.

Itty Bitty Titty Committe er regissert av Jamie Babbit. Den har en Myspace side her.

Støtt RadiOrakel fm 99,3

På lørdag 15. mars holdes det støttekonsert for RadiOrakel på Blitz. Moroa starter kl 21 og det er 50 spenn i døra. Bandlista består av Rabalder, Common Cause, Cruoris og Iskra.

RadiOrakel er verdens eldste kvinneradio og har holdt det gående på eteren siden 1982. Den er drevet på pur idealisme og er en uvurdelig kilde til informasjon om hva som skjer i grasrota og undergrunnen innen både politikk og kultur. Uten fete sponsorer og annonsører er kanalen avhengig av at vi som synes alternativ radio er kult viser vår støtte. Dette er som regel en glede mer enn en byrde (jeg fikk fx kjøpt noen kjempefine klær og god kake på RadiOrakels loppemarked i høst). Nå til lørdagen kan du få høre fire tøffe band til den latterlige prisen av femti kroner. Så få stumpen din til Blitz 15. mars.

8. mars

I dag er det 8. mars, kvinnedagen. Temaene jeg kan ta opp i forbindelse med dette er så endesløse at jeg ikke en gang vet hvor jeg skal begynne. Men jeg kan i hvertfall si at for meg er 8. mars en kampdag og ikke en dag hvor man «feirer at man er kvinne». Ja, vi har kommet langt på likestillingens vei. Likevel er det langt igjen til målet. Med oss på veien har vi også fått med oss søstre fra andre nasjoner som har andre problemer og krav det vi norske kvinner har pleid å sette fokus på. Disse må også støttes og fåes med i kampen. Kadra skriver om dette i dagens Aftenposten. I drabantbyene sitter det en mengde med kvinner som er isolert fra omverdenen gjennom mangel på språk, kunnskap og kulturelle stengsler.

En annen gruppe på likestillingsarenaen er menn. Vi kvinner har kommet oss inn på mange arenaer som tidligere var forbeholdt menn, men vi har vært dårlige på å slippe menn til på det som tradisjonelt har vært kvinneterritorium, da særlig hjem og barn. Kvinner har tatt en del av menns makt, nå må vi tørre å gi slipp på vår makt. Dette kan være skummelt for mange, men jeg tror at vi har alt å vinne på det i lengden. Menn må få status som reelle omsorgspersoner og ikke bare som en annenrangs hjelper ved mors side. Vi må jobbe fram løsninger som gjør at en familie har reelle valg når de skal bestemme hvem som skal være hjem når og hvor lenge.

Jeg synes det fint å gå i 8. mars-tog. Likevel er ofte litt trist å registrere at mange av de samme parolene går igjen år etter år. Men det nytter ikke å gi seg av den grunn. Jeg vil gratulere alle kvinner der ute så mye med dagen og avslutter med en sang.

 På veg av Mikael Wiehe

Hold motet oppe søstre om tvilen står på lur

Vi kommer dit vi ønsker dersom ingen av oss snur

Om kneikene er lange tar vi hverandre med

For hovedsaken er tross alt vi skal til samme sted 

Hold kampen oppe søstre for den er også vår

Det er ikke for å måles mot hverandre kampen står

Skjønt maskene blir bytta på maktens karneval

er fienden den samme under alle lekre skall 

Ref.: De vil forstene oss og ta oss hver for oss

For ensomme og atskilt er vi lettere å slå

Men om vi samler oss, om vi forener oss,

finnes det intet som kan hindre at vi sammen når vårt mål 

Folket skal seire, det kan ikke beseires!

Og de som blir holdt nede skal nå seieren til slutt

Men halve menneskeheten kan aldri selv bli fri

når resten av den tvinges til et liv i slaveri 

Ref.: De vil forstene oss og ta oss hver for oss

For ensomme og atskilt er vi lettere å slå

Men om vi samler oss, om vi forener oss,

finnes det intet som kan hindre at vi sammen når vårt mål

Gratulerer Yoko

I dag fyller kunstneren og musikeren Yoko Ono 75 år. Som i tilfellet med så mange andre kvinner har mye av hennes liv og verk havnet i skyggen av en mann. Men i løpet av deres liv sammen var Yoko og John Lennon nesten å regne som ett (de gikk til og med på do sammen), så kanskje synes ikke hun selv at det er så beklagelig. Yoko Ono er i hvertfall en dame som aldri har trengt noen til å brøyte vei for seg. Allerede før hun og Lennon ble var hun en anerkjent kunstner. Desverre er Yoko Ono for mange best kjent som «hun som ødela Beatles». Uten at jeg kjente noe særlig til historien pleide jeg alltid å forsvare Yoko hvis dette kom opp i en diskusjon fordi jeg hadde en sterk mistanke om at dette var et typisk eksempel på tilfeller hvor en sterk kvinne blir straffet for å våge å blande seg inn i sakene til det opphøyde mannskollektivet.

Jeg fikk først et ordentlig forhold til Ono da Astrup Fernley Museet stilte ut verkene hennes våren 2005. Jeg falt veldig for hvor umiddelbar kunsten hennes var. Hva jeg enn så ble jeg med en gang fylt av assossiasjoner, nye følelser og tanker. Jeg likte også hvordan mange av verkene hadde et positivt og konstruktivt budskap. Onos hovedbudskap er kjærlighet og endring til det bedre. Det var en egen steming som rådet i hele museet. I lang tid etterpå (og fortsatt i dag) så jeg folk som gikk med buttons som man kunne plukke med seg fra utstillingen. Overalt i byen så jeg ord som «Fly», «Dream» og «Love» og ble varm inni meg.

Så gratulerer med dagen Yoko.

Dilemma

Sist fredag var jeg på konsert på Club Maiden sammen med en venninne. Tre band spilte: Lucky Malice, Sassy Kraimspri og Jane Helen. Alle tre er innenfor alternativ rock og alle tre består fullstendig eller hovedsaklig av jenter. Anledninger som dette skaper en viss ambivalens hos meg. Min første innskytelse var å bli begeistret. Blant annet fordi jeg har sett Lucky Malice tidligere og synes de kule, og fordi jeg i tillegg ville få se to andre jenteband som ut ifra myspace-sidene deres virket ganske bra. Det ble en delvis vellykket aften ettersom vi var litt treige med å komme oss ut og bare rakk å se det siste bandet.

Dagen etter begynte jeg å tenke på om det var problematisk at jeg hadde så lyst til å gå og se band bare fordi det var jenter som spilte. Feministen i meg burde jo kanskje tenke at man skal interessere seg for et band ut i fra rent musikalske kriterier og ikke drive med kvoteringer, eller tenke at «man burde jo gå for å vise at man støtter sine medsøstre fordi de prøver». I verste fall kan man tolke slik oppførsel som nedlatende. En annen tanke som falt meg inn er at Club Maiden, ved å legge tre jenteband til samme kveld viser at alle «jenteband» havner i en bås og at «jenteband» fortsatt er et litt sært fenomen…

Men på den andre siden… så synes jeg jo faktisk at man skal dukke opp på konserter dominert av kvinnelig artister. Fordi de stort sett viser seg å være minst like tøffe som de tusen garagerockende gutta der ute. Jenter/damer som kommer seg opp i musikkverdenen er nemlig nødt til å være ti ganger tøffere enn gutta fordi de møter en haug med fordommer og hele tiden må bevise at de ikke bare er et par pupper som ikke kan stemme gitaren sin selv. Ogr ettersom jeg vet at vi lever i et langt fra likestilt samfunn så vil jeg så langt jeg har mulighet til det støtte opp kule damer som stikker seg fram og krever plass, særlig på mannsdominerte arenaer. I en ideell verden ville det ikke vært noe som het «jenteband», og jeg drømmer om den dagen det skjer.

Ops, dette skulle liksom være et reflektert innlegg om min feminisme og endte opp som en rødstrømpe-peptalk. Vel, det får så være for denne gang, men en annen gang skal jeg komme tilbake til hvordan jeg finner begrepet «kvinnelitteratur» dypt problematisk… I mellomtiden vil jeg anbefale alle å høre på Bikini Kill og X-ray Spex.