hurrafredag

I morges fikk jeg ikke nettradioen til NRK til å funke. Så istedenfor å starte dagen med Nyhetsmorgen på P2 som vanlig ble det Cat Stevens som akkompagnerte havregrøtspising og avislesing, og det finnes defintivt verre måter å starte dagen på.

Denne helga blir litt roligere enn den forrige, men like fullt tror jeg det blir veldig fint. I dag blir det hjemmekveld med kjæresten hvor vi har planer om å se filmklassikeren «The Graduate», eller «Manndomsprøven» som den heter på norsk, filmen der Anne Bancroft forførte Dustin Hoffman og gjorde «Mrs. Robinson» til et begrep.

På lørdag fortsetter fødselsdagsrushet som er i disse dager og vi skal rekke innom to bursdagsfester på samme kveld. Hurra for kake! Ellers begynte jeg både på et nytt strikkeprosjekt og en ny bok i går (Hjulskift av Vigdis Hjorth) og har tenkt til å bruke en del tid på å kose meg med begge deler.

God helg!

it’s raining today

Det regner i dag. Og jeg er glad for at jeg kom meg ut i går kveld. Gikk tur med kjæresten langs Akerselva hvor det har blitt så  grønt nå. Og elva renner så livlig selv om alt i den ble drept av klor, og det gjør meg skikkelig trist. Men nede ved Kuba så vi noen ender som svømte bortover og det trøstet litt. Ved Eventyrbrua tok vi opp til løkka. Satte oss ned i Torvald Meyers gate og tok årets første utepils. Satte oss inn når det blåste opp og ble kjølig. Vi snakket om planer for sommeren, om hvor fint det er i Oslo da, når det er varmt og halvparten av folka har forlatt byen for å feriere andre steder. Vi snakket om grilling i parken, ta bussen til Bygdøy, ta ferja ut til øyene.

I dag regner det. Jeg håper det skyller bort siste rest av vinter.

It’s raining today
and I’m just about to forget the train window girl
That wonderful day we met
She smiles through the smoke from my cigarette
It’s raining today
But once there was summer and you
And dark little rooms
And sleep in late afternoons
Those moments descend on my windowpane
I’ve hung around here too long
Listenin’ to the old landlady’s hard-luck stories
You out of me me out of you
We go like lovers
To replace the empty space
Repeat our dreams to someone new
It’s raining today
And I watch the cellophane streets
No hang-ups for me
‘Cause hang-ups need company
The street corner girl’s a cold trembling leaf
It’s raining today
It’s raining today

Et vårdikt

in just –

in Just-

spring       when the world is mud-

luscious the little

lame balloonman 

whistles       far       and wee 

and eddieandbill come

running from marbles and

piracies and it’s

spring 

when the world is puddle-wonderful 

the queer

old balloonman whistles

far       and       wee

and bettyandisbel come dancing 

from hop-scotch and jump-rope and 

it’s

spring

and

the 

goat-footed 

balloonMan       whistles

far

and

wee

– E. E. Cummings

hurrafredag

Og plutselig var det ukeslutt igjen. Denne fredagen har jeg gledet meg mye til for det er masse gøy som skjer nå i helga.

I kveld skal jeg på Parkteateret sammen med to venninner og der er det tid for showet «Midnight Burlesque». Burlesk er en slags blanding av dans, striptease, teater og standup. Det oppstod på 1860-tallet i USA og var populært fram til 1940-tallet. De siste årene har burlesk fått et comeback, mye takket være damer som Dita Von Teese (også mye kjent for å ha vært gift med Marilyn Manson). Og med premieren på filmen «Burlesque» med Christina Aguilera så er det plutselig et begrep allmennheten kjenner til. Jeg er ganske spent på å se hva norske burleskartister har å by på.

På lørdag er jeg invitert i hele tre bursdagfester (utrolige mange som har bursdag nå og i ukene framover), men jeg skal gå den jeg sa ja til først (lønner seg å sende ut invitasjoner tidlig når du har bursdag i rushtida).

Søndagen blir roligere og tilbringes sammen med kjæresten og femåringen hans. Da blir det mest sannsynlig familiefilm på kino. Jeg har ytret et ønske om å se «Rio» som har premiere i dag og håper at de to gutta går med på det. Tegnefilm på formiddag og så en tur på kafé er en av de beste måtene å tilbringe en søndag på.

Ønsker alle en god helg og håper at dere skal gjøre noe fint og artig. :)

maybe i’m amazed

Jeg føler meg vårsprudlete i dag. I går var den første dagen det føltes varmt ut selv når sola ikke stod på. I morges måtte jeg ta av meg jakka da jeg gikk  til jobb. Stegene var så lette uten jakk, lue og skjerf. Jeg har blomstrete strømpebukser, kort blå kjole og røde converse på beina. Jeg føler meg så glad for tida og har bare lyst til å glise hele tida. Løpe så fort jeg kan for det kribler i beina av solenergi.

I lunsjen gikk jeg ut og kjøpte en gave til kjæresten min. Først tenkte jeg at det bare var fordi jeg ville gi ham noe fint bare fordi han er sånn ganske fantastisk hele tida. Men så kom jeg på at det faktisk er en spesiell anledning. I morgen er det nøyaktig et år siden vi var på vår første date. Det var litt merkelig å plutselig være på date med en fyr jeg har kjent i flere år. Den torsdagen stod han på et gatehjørnet og ventet da jeg kom litt for sent med trikken, og vi tok en runde på vernissager i Oslo sentrum, drakk gratis vin og prata, og på det tredje vinglasset var det ikke rart lenger, men bare skikkelig fint.

Og nå et år senere blir jeg fortsatt stadig mer forelska i ham. Det ser ikke ut til å ta slutt, stadig vekk stopper jeg opp, enten han er i nærheten eller ikke, og tenker «wow, så bra han er. wow, så heldig jeg er». I morgen har vi planer hver for oss, men i kveld blir det gave og kosing. Og vi har en lang fin vår foran oss.

Ny fisk, gammel film

I går hadde kjæresten og jeg pizza og film-kveld. Dette er vanligvis noe som foregår i helgene, men ettersom han akkurat kom hjem fra uke på guttetur (aka heimevernsøvelse) så syntes vi det var på sin plass. Pizza er genial mat å lage sammen, særlig fordi det er lett å fordele oppgavene mellom seg. Når vi lager annen mat sammen blir jeg lett irritert fordi jeg synes han gjør ting så sakte, mens han ikke skjønner hvorfor jeg skal stresse, så sier jeg at jeg ikke stresser, jeg er bare innmari kjapp med grønnsakskniven. Men når vi lager pizza er alt bare kos og fryd og gamen.

Denne gangen skulle vi prøve noe helt nytt; nemlig ansjos på pizza. Ansjospizza er mest kjent gjennom amerikansk film, da gjerne som et hat/elsk-objekt. Etter mange år som pizzaelsker tenkte jeg at det var på høy tid å teste ut dette. Litt skuffet konkluderte jeg med ansjos smaker sild. Den er bare litt mindre. Og at det er helt ok på pizza, men ikke supert. Ikke noe veldig nytt og revolusjonerende med andre ord. Det eneste som var litt rart var at ettersom jeg først og fremst forbinder sild med jul, så var det litt som å spise en julepizza. Noe å vurdere når neste julemiddag skal foreberedes?

Alt i alt ble jeg mest fornøyd med den pizzaen vi lagde med ananas og blåmuggost på. Det er nammenam. Lover.

Men angående smaken av jul så passet det ekstra godt at filmen vi så var «Mongoland», filmen der Pia Tjelta kommer hjem til jul i Stavanger for å gjenforenes med Kristoffer Joner, den gangen for lenge siden da de ennå ikke spilte i annenhver film her i landet. Dette er  filmen som først ga meg virkelig trua på norsk film, fikk meg til å tenke at Stavangerdialekten er kjempekul og vurdere å flytte til Stavanger for å kunne henge på Cementen. Min kjære hadde aldri sett dette vidunderverket og jeg mente da at det var på høy tid. Så vi så på Mongoland og jeg begynte nesten å glede meg litt til jul, men så kom jeg på at det akkurat har blitt vår og at jeg må glede meg til alt det grønne først.

Patti Smith til Oslo

«Just kids» av Patti Smith var en av de første bøkene jeg leste i fjor. Selv om jeg hadde hatt den legendarisk plata «Horses» i cd-hylla i mange år var det først med denne selvbiografiske boka at jeg virkelig fikk øynene opp for henne. Jeg hadde det ganske kjipt i begynnelsen av 2010. Patti ble en inspirasjon. Jeg leste flere bøker av henne og om henne. Jeg hørte på alle platene. Jeg leste «Just kids» om igjen. Jeg arrangerte Patti Smith-kveld på Blå. Jeg var oppslukt av Patti. Intensiteten i stemmen, ordene og tankene hennes. Da hun holdt konsert i New York på bursdagen sin i vinter satt jeg småbitter i Oslo og ønsket at jeg var der.

Og nå kommer hun til Oslo. Fredag 10. juni på Norwegian Wood. Billetter kommer snart. Følg med. Jeg kjenner meg helt svimmel ved tanken på å se henne. Det skulle selvsagt helst vært på en mørk og litt nedslitt klubb i New York, men jeg tar det jeg får.

Baby universe

Mange tenker kanskje først og fremst på noe som er for barn nå de hører «dokketeater», men det er langt i fra alltid tilfelle. På torsdag var jeg på Trikkestallen på Torshov og så forestillingen «Baby Universe».

Utgangspunktet for forestillingen er at solsystemet vårt går mot slutten. Jorda er nesten brent opp, sola holder på å dø og de siste menneskene holder til dypt inne betongbunkerser. Noen vitenskapsmenn jobber med å finne en redning. De skaper baby universer i håp om at et av dem skal vokse seg stort og danne et nytt hjem for menneskene. Men det går dårlig. Alle de små baby universene enten dør eller forsvinner.

Men så blir det født et lite univers som er annerledes.

Forestillingen er laget av gruppa Wakka Wakka. De er et teaterkompani som holder til i New York og som er blitt genierklært blant annet av NY Times.

Å se denne forestillingen var en helt utrolig teateropplevelse. Jeg likte så godt alle løsningene de hadde valgt på dokkene, scenografiene og effektene. Jeg elsker det når det å være på teater virkelig blir å være en del av noe magisk.

Baby Universe har til tider en uhyggelig stemning, det handler tross alt om apokalypsen. Men den har nok av humor og håp til at det ikke blir en komplett dystopi. På mange måter et det klassisk eventyr om en ødeleggelse, kjærlighet, en helt, hans mor, et stort offer og nye begynnelser. Og uten at det oplevedes som veldig moraliserende så blir du minnet på hvor unik og fantastisk jorda er. Vi får lyden av regn, lyden av havet, ting som i forestillingen ikke finnes lenger. Og da jeg kom ut av teateret var jeg ikke lenger like bitter for at snøen hadde ødelagt vårfølelsen sin, for når du tenker etter så er snø ganske fantastisk og når våren endelig kommer på ordentlig så er det et desto større mirakel.

hurrafredag

Denne fredagen ble innledet med at jeg sov nesten en halvtime for lenge og så drømte meg bort på bussen og glemte å gå av på busstoppen min og dermed måtte bruke noen ekstra minutter på å gå tilbake. Klarte likevel å være på jobb innen rimelig tid. Et lite fredagsmirakel.

I dag gleder jeg meg mest til å tilbringe helga i Fredrikstad sammen med familie og venner, flere av dem har jeg ikke sett på en god stund. Det mest spennende som skjer er selvsagt at fotballsesongen starter på ordentlig når FFK spiller årets første hjemmekamp mot Viking. Etter at de startet med borteseier mot Ålesund så har jeg ganske gode følelser før kampen på lørdag. Og etter kampen er det fest.

Fordi jeg akkurat har begynt å se på sesong 2 av Glee og bare får mer og mer respekt for denne fantastiske serien, så blir ukas fredagslåt «Don’t stop believing».