Tskjorteorama

Da jeg ryddet i klesskapet i går hadde jeg som mål å kvitte meg med alle plagg som ikke har vært brukt det siste året (eller mer). Men jeg oppdaget at noen ting er vanskeligere å kvitte seg med enn andre. Enkelte ting må man rett og slett ta vare på pga affeksjonsverdi. I denne kategorien havner f.eks. bandtrøyer. Tskjorter gjerne kjøpt i merchandiseboden under en konsert etter en øl eller to for mye, eller kanskje før konserten der du var altfor tidlig ute fordi du har drømt om å se dette bandet i årevis.

Jeg er veldig glad i å kjøpe tskjorter med bandmotiv. Det merket jeg da jeg gikk gjennom tskjorte-hylla i går kveld. Jeg presenterer her et bilde av størsteparten av beholdningen. Nostalgi, kjærlighet og identitetsmarkering i form av bomull med trykk.

Av disse er jeg særlig glad i The Cure-skjorta med «Boys don’t cry»-motivet, kjøpt da de spilte i Spektrum i fjor. Joy Divison-skjorta kjøpt første gangen jeg var i London, fra en fortausbod i Camden. Maud Lindström-skjorta med teksten «Hjärtet är bara en muskel», kjøpt da hun hadde konsert på Spasibar under 25-årsjubileet til RadiOrakel. Gåte-skjorta som jeg fikk fordi jeg var blant de 50 første som kjøpte debutalbumet «Jygri» på Platekompaniet i Trondheim. Og ikke minst Leonard Cohen-skjorta, kjøpt under konserten han holdt på Bislett i fjor, en av de beste konsertene jeg noensinne har opplevd. Disse og alle de andre bandene skal jeg ta vare på.

Poesi mens vi puster 45

I ei lysnatt, frå høgmast til høgmast

linjer av straum i dine hender,

dirren frå hoftene, suget mellom

saknet og svelget.

Den spröda, gröna bristytan.

Från alla master, stammar:

ett ljus.

-Inger Bråtveit & Cecilia Hansson
fra samlingen Loveprosjekt (2009)

Høstmusikk Vol. 2.1

Det er tid for å føle på høststemningen igjen. I neste uke blir det september. Jeg føler at fra da av er det høst på ordentlig, selv om bladene på bjørketreet mitt ennå er ganske grønne. På en måte er det en lettelse at det blir høst. I stedenfor å klage over at det ikke er varmere og at det ikke ble skikkelig sommer, kan vi omfavne høsten. Glede oss over at det fortsatt går an å ha korte ermer når sola står på midt på dagen, tenke at det koslig at det tross alt fortsatt er ganske lyst på kvelden. Finne fram den fine paraplyen med Monét-trykk som er så kjekk å ha i veska i tilfelle høstyr. Teste nye typer te. Sitte inne på ettermiddagen med en av mange nye fine bøker uten dårlig samvittighet for at du burde vært ute i parken, spilt frisbee eller desperat lete etter en ledig plass på fortauskaféene på Grünerløkka.

I går bestemte jeg meg for å innvie årstiden ved å investere i høstgarderoben min. Lune plagg i flotte høstfarger; lilla, grønt og kornblomstblå. Så i dag har jeg ryddet i klesskapet og endelig fått kastet ut klær jeg ikke har brukt på årevis og som bare har tatt opp plass. Nå har jeg for første gang på evigheter oversikt og tellekanter i hyllene og det føles utrolig deilig ut. Særlig fordi jeg nå har veldig god samvittighet mens jeg drikker en kopp te, ser på pusekatten som sover og leser de siste novellene i Indianarar. Og hører på høstmusikk.

Low -Lullaby

Kate Bush – Wuthering heights

Susanna and the magical orchestra – Love will tear us apart

Rockettothesky -Grizzly Man

Nina Simone – If you knew

Me, me, it’s all about me

Som noen kanskje har lagt merke til har jeg fått nytt profilbilde og jeg er så fornøyd med det at jeg syntes jeg må vise det i stort format, det kommer liksom ikke til sin rett når det er sånn bittelite.

Det er altså et selvportrett som jeg tok i entreen hjemme med min supre Canon Powershot G9 (som jeg fortsatt har til gode å lære meg å bruke skikkelig). Så sendte jeg bildet til min gode venn Camilla som fikk leke litt med fargetonene (jeg må virkelig få meg Photoshop selv snart). Resultatet ble ganske lekkert synes jeg. For en som ikke liker å bli fotografert og som ofte ender opp med å se helt fjern ut på bilder, så føles det ganske fantastisk ut å ha et bilde av seg selv som en er fornøyd med.

Tegneserietorsdag presenterer: Wet Moon

Jeg tenker stadig at jeg skriver for lite om tegneserier. Og i følge pollen jeg lagde er det flere andre som mener der samme. Derfor har jeg nå tenkt til å ha en ukentlig spalte. Hver torsdag framover vil det være en omtale av en tegneserie å finne her på bloggen. Nye, gamle, klassikere og mer obskure saker.

Før helga tok jeg turen til Outland for å kjøpe det nye nummeret av Fables, og jammen ventet ikke en annen gledelig overraskelse på nyheter-hylla; et nytt nummer av Wet Moon, det femte i rekken.

Den lille byen Wet Moon skiller seg antakelig ut fra andre småbyer i det sørlige USA. Andelen av befolkningen som har sorte klær, piercinger, tatoveringer, deformerte kropper, kunstneriske anlegg og bifile tendenser er uvanlig høyt. Men slik er det i Ross Campbells gotiske tegneserieunivers, hvor man kan boltre seg i mystikk, absurditet og drama.

Blant disse gotiske beboerne av Wet Moon er Cleo og vennene hennes. Historien starter i det Cleo skal begynne på det lokale colleget i hjembyen og flytter inn i en av studentboligene på campuset. Hun deler kjøkken og stue med den blaserte Nathalie og litt underlige Malady. Cleo får vite at jenta hun erstatter har forsvunnet på mystisk vis. Men hun har andre ting å bekymre seg for. Cleos høye og mørke ekskjæreste dukker stadig opp så hun må flykte vekk. I tillegg er det utvikling til drama i vennegjengen, og så møter Cleo en nye jente som får henne til å stille spørsmålstegn ved sin egen hittil heteroseksuelle identitet.

Wet Moon får etterhvert et ganske omfattende persongalleri som alle vikler seg inn i utfordringene knyttet til vennskap, kjærlighet, sjalusi og bitre oppgjør i soft ball.

Etterhvert som handlingen skrider fram gjennom de nå fem albumene har både tegnestilen og handlingen endret karakter. Begger deler starter ut ganske realistisk, for å så bevege seg i nye retninger. Tegnestilen endrer seg til å bli mer manga-aktig og stilisert. I begynnelsen var jeg ikke så begeistret for dette, men nå har jeg gått over til å synes det er litt spennende å se tegningene endre seg fra album til album.

Handlingen går stadig mer i retning av det fantastiske med hint av film noir. Plutselig har vi både en slags superhelt som dukker opp og beskytter jenter som blir overfalt på natta og en mulig voldelig psykopat. Jeg synes det er gøy at Campbell forsøker å utvikle serien og gjøre den til noe mer enn bare ungdomsdrama, selv om han definitivt har beholdt de elementene og.

Serieskaper Ross Campbell har fått mye ros for å tegne jenter som ikke er stereotypisk pene. I Wet Moon kommer karakterene i alle størrelser, og det vises at jenter som ikke er høye og supertynne også kan være vakre. Campbell skal også ha kudos for å tegne mennesker som ser ulike og unike ut, i stedenfor å bare endre på hårfrisyre (merker at dette har blitt en kjepphest for meg).

Selv hyller jeg Wet Moon, eller kanskje først og fremst tegnekunsten til Ross Campbell, ved å ha et bilde av Cleo som bannerbilde her på bloggen.

Wet Moon er full av gotisk sjarm og med passelige mengder romantikk, drama&intriger, samt en god dose mystikk og grøss. Og alt nydelig illustrert. For meg er i alle fall dette en uimotståelig kombinasjon. Wet Moon; et sted vel verdt å besøke. Husk å pakke med naglebelte, rosa hårfarge og et Cannibal Corpse-album.

There is a crack in everything

Kom nettopp over dette diktet av Leonard Cohen på en annen blogg. Cohen har alltid hatt en viktig plass i musikkhjertet mitt. Og i dag traff ordene hans meg veldig. Jeg tenker mye på hva jeg vil og hvor jeg skal for tida. Jeg skal ta budskapet til Cohen til meg. Så får vi se hva som skjer.

That’s how the light gets in

The birds they sang at the break of day
Start again I heard them say
Don’t dwell on what has passed away or what is yet to be
Ring the bells that still can ring
Forget your perfect offering
There is a crack in everything
That’s how the lights gets in

– Leonard Cohen

Mollstemt lyrikk

På jakt etter ferske dikt i lyrikkhylla på Akademika kom jeg over en relativt ny samling fra en dikter som har en solid produksjon bak seg, men som inntil nå har vært ukjent for meg.

Hanne Aga debuterte i 1981 med dikt under tittelen Skjering med lys. I fjor ga hun ut sin ellevte bok, diktsamlingen Som om ein ny dag skal komme. Det var den jeg fant og tok med meg hjem i går.

Etter å ha lest Som om ein ny dag skal komme sitter jeg igjen med følelsen av å ha hatt en åndelig opplevelsene. Mange av disse presise og vakre diktene legger seg tett opp til det religiøse, enten det er kristne bilder, panteisme eller mer generell eksistensiell undring. Det profetiske anslaget finnes allerede i tittelen på boka og trer klart fram på første side:

Eg ville låne deg livet mitt

Slik sov eg til himmelen begynte å snakke

Diktene er korte. De fleste er på bare fire, fem linjer. Flere av diktene er svært dramatiske. Det er ild, sverd og død. Igjen hører vi den profetiske tonen. Som i diktet som samlingen henter tittelen sin fra.

Som om ein ny dag

skal komme

Landskapa flyt forbi

og berre er

Var det mitt bål som flamma så høgt

Elementer som går igjen er natta, mørket, livet, døden. Det åndelige, det mystiske og det eksistensielle gjennomsyrer hver side.

Eg er

Bylgjene er

Pusten

Over alt

Som sagt er døden og mørket sterkt til stede i denne diktsamlingen. Samtidig blir natta og mørket ofte beskrevet som noe skinnende, noe lysende.

Hjarta sine tynne slag
Framover Innover
Mot spørsmålet
og natta sitt
evige lys

Det er en melankolsk stemning som dominerer. Likevel er ikke boka trist. Det er lys og håp og litt kjærlighet. Som om ein ny dag skal komme er nydelig liten bok. Helheten er like underfundig og finstemt som det vi opplever på setningsplan. En perfekt bok å lese og undre seg over når høstmørket sklir innover og løvet faller.

Det som det gjeld om

Pusten i meg
Over alt

Kan det kallast kjærleik

Å bokglede seg

Å glede seg er noe av det beste som finnes. Bare tenk på følelsen fra da du var liten og lå i senga kvelden før bursdagen din eller julaften. De siste dagene har jeg tittet på høstlistene til landets forlag og kjent den samme spenningskriblingen i magen. Ferske titler med tilhørende omtaler ligger og lokker som pent innpakkede presanger. Noen bøker har kommet ut allerede. Jeg er bare nødt til å få tid og anledning til å plukke dem opp. Andre lar vente på seg en  liten stund til.

Nye bøker jeg gleder meg til å lese i høst:

Indianarar – Rune F. Hjemås

Denne har jeg akkurat fått i min besittelse. Jeg har vært veldig spent på fortsettelsen av Hjemås’ forfatterskap etter den fine debuten Eg er ikkje redd, eg er ikkje redd. Hittil virker denne novellesamlingen lovende.

48 Rue Defacqz – Hanne Ørstavik

Ørstavik har i flere år vært en av mine yndlingsforfattere, så når hun kommer med ny bok er det grunn til glede. Den handler visst om litteratur, arkitektur og kommunikasjon, og helt sikkert mer.

Perlebryggeriet – Jenny Hval

Jenny Hval har de siste årene vært framtredende som skribent og som musiker under navnet Rockettothesky. Musikken hennes er mørk, mystisk og eklektisk. Jeg er veldig spent på hvordan det kunstneriske uttrykket hennes blir i romanform.

Loveprosjekt – Inger Bråtveit og Cecilie Hansson

«Ei dialog-poetisk undersøking av kjærleiken og seksualiteten» i følge forlaget Oktober. Både denne beskrivelsen og utdragene jeg har lest gjør meg svært lysten på å lese denne diktsamlingen

Pixley Mapogo – Tore Renberg

En publikumsfrier? Renberg kommer med sin fjerde bok om Jarle Klepp. Jeg elsket Mannen som elsket Yngve og Kompani Orheim, men ble ganske skuffet over Charlotte Isabel Hansen. Hvordan blir det denne gang?

Rust– Pedro Carmona-Alvarez

En bok jeg grugleder meg til . Denne mursteinen av en immigrasjons- og oppvekstroman virker spennende. Samtidig vegrer jeg meg ofte for nettopp mursteinoppvekstromaner. Men jeg har veldig lyst til å like denne boka.

Mount Tupelo – Agnar Lirhus

Agnar Lirhus har gitt to romaner som begge har hintet om stort talent, men uten å lykkes helt. Har det hjulpet med trening i manusskriving for Hotel Cæsar tro?

et øyeblikk noen tusen år – Hege Siri

En diktdebut. Jeg tittet såvidt på noen sider i bokhandelen i dag, og jeg gleder meg til å lese mer.

Ramstein Pensjonat – Sigrid og Guri Sørumgård Botheim
En merkelig og eksperimentell debutroman skrevet av to søstre. Rune Hjemås har gjort et flott intervju med begge om boksamarbeidet deres

Jeg har sommerfugler i magen, som små flaksende boksider.

Hvilke bøker gleder dere dere til?

Poesi mens vi puster 44

alt kunne vært noe annet

gå og legg deg igjen så tar vi det forfra

man kan, som du vet, forandre historien ved hjelp av ørsmå

bevegelser

la oss si

at støvkornet som danser foran speilet i berlin ikke faller

at flua i vinduskarmen  i belfast ikke ikke blir truffet

av hånda som slår

at jenta som kneler foran senga i praha leser

forrige side om igjen

at nattoget fra madrid blir to minutter forsinka

at dette

og en hel rekke andre bevegelser

kunne gjøre den natta

det døgnet

det året til noe

annet

enn den/det ble

det er derfor jeg så sikkert kan si

at ting ville vært annerledes

om jeg bare

hadde sagt ja på de stedene jeg sa nei

kvelden før

den morgenen

den dagen

det året

og jeg ville ikke vært sint og du ville ikke vært sint og jeg ville

sovet og du ville sovet og

jeg ville våknet og du ville våknet og hjertet mitt ville slått og

hjertet ditt ville slått

og alt ville vært til å leve med

-Monica Isakstuen Stavlund

fra diktsingelen Sånn, borte (2008)

Single goths

Beyonce har aldri vært min kopp te. Hun faller inn i en kategori av artister jeg vanligvis forsøker å unngå. Men da jeg kom over den følgende videoen skrek min indre gother opp om at denne må jeg bare dele med dere.

Det er laget mange parodier av koreografien til «Single ladies», men dette er uten tvil den beste. Eneste minuset er at nå har jeg fått låta på hjernen… Jeg tror jeg må gå og skrubbe ørene mine med litt Sisters of Mercy, HIM, Bauhaus eller lignende.