Trikketankar

«Trikketankar». Ordet dukker opp i Rune F. Hjemås’ debutbok Eg er ikkje redd, eg er ikkje redd. Da jeg leste dette ordet falt jeg for alvor pladask for denne kortprosasamlingen. Trikketankar. Får meg til å tenke på de alle de gangene jeg har tatt trikken hjem, sent på kvelden, gjerne litt beruset. Enten alene mens jeg vekselvis ser på speilbilde mitt i glassruta og på menneskene rundt meg. Eller jeg sitter ved siden av kjæresten min, lener hodet mot skulderen hans mens jeg halvveis lukker øynene. Da får man sånne tanker. Litt melankoli, litt minner, kommer på morsomme eller absurde ting som ble sagt tidligere på kvelden. Nynner på en fin melodi jeg hørte istad. Tanker som flyter og hopper og spretter. Natt-trikktankar.

Litt sånn er boka til Rune Hjemås. Det er biter, fragmenter, tanker, utklipp fra minneboka kastet sammen i en haug. Eller en miksteip som han kaller det selv. Vi får biter av barndomsminner, tanker ved et oktobervindu og innblikk i de virkelige nakne øyeblikkene når det er midt på natta og du er helt alene selv om det ligger noen ved siden av deg.

Eg er ikkje redd, eg er ikkje redd oppfyller forventingene jeg fikk da jeg hørte Hjemås lese høyt fra den på Mono. Kanskje ikke så rart, svak som jeg er for miksteiper, popkulturelle referanser, melankoli og underlige innfall. Hjemås har i tillegg et språk som er tydelig, samtidig som det overrasker meg. Jeg liker disse tekstene ekstra godt når de ikke sier alt. Jeg liker å bli servert utsnitt, å selv måtte fylle ut hullene. Som dette:

Lyden av skohælane hennar rikosjetterer mellom veggane mens ho spring ned trappane, eg blir ståande igjen og lytte, overtydd om at det kjem noe meir enn bare desse små smella etter henne – ein tynn røyk i oppgangen, som om lyden eigentleg kom frå små kinaputtar som blei detonert. Heilt motsett av da ho kom. Heilt motsett av den jenta som gikk roleg bort og sette på unplugged-plata til Nirvana og spurte med lys stemme om eg ikkje la merke til noe nytt.

Eg er ikkje redd, eg er ikkje redd har noen svake punkter. Jeg synes ikke at de mer surrealistiske tekstene fungerer like bra som resten. Det absurde virker litt påtatt, men kan hende er dette en smaksak. Jeg synes også at Hjemås kunne spart seg teksten der en kvinne gasser seg ihjel i garasjen som er omgitt av det perfekte middelklasselivet. Det er litt for klisje og denne boka er virkelig bedre enn som så. Men nå bare pirker jeg. Eg er ikkje redd, eg er ikkje redd er en nydelig leseropplevelse. De 83 sidene er lest i en håndvending, og det er fint for da er det lett å ta seg tida til å lese dem på nytt. Og det lover jeg at du vil få lyst til.

Snø!

Da jeg tuslet søvndrukken ut i stua og med et sløvt blikk registrerte at det var hvite flak som falt fra himmelen ble jeg først barnslig begeistret, Snø! Et glitrende teppe som danderer seg lekkert over alt som høsten har gjort svart, og lyser opp mørke dager på senhøsten. Snø er aking, snøengler, snart jul og alt som er bra. Min begeistring varte helt til jeg skulle traske til jobb i litt for glatte støvler og med snøføyken rett i fjeset. Da jeg endelig var trygt omgitt av bibliotekets lune vegger, konstaterte jeg mens jeg børstet av mine gjennomvåte bukser og tørket mascara av kinnene at snø nytes best enten innenfra et hus eller innenfra en parkdress.

Nå har jeg tenkt til å få igjen pusten og varmen ved å ta en kopp te og høre litt om snø fra Belle and Sebastian.

Du vet du er skikkelig forkjøla når…

…du stadig må drikke vann fordi du blir så tørr i halsen av å bare puste gjennom munnen

-den økonomipakken med kleenex som du var sikker på kom til å vare til neste år plutselig er borte

-du sover i 12 timer og føler deg fortsatt ikke helt uthvilt

-du må legge deg ned og hvile en times tid etter å ha gått ut med søpla

-å ta oppvasken føles som en fantastisk bragd

-du ser på tv flere timer i strekk uten at det føles ensformig

-ostesmørbrød virker som avansert matlaging

-du ikke orker besøk selv om du kjeder vettet av deg, fordi det er slitsomt å konsentrere seg om å føre en samtale

-et lite kafebesøk føles som en polekspedisjon

-du inntar vann og te i et skremmende tempo

-sofaen begynner å forme seg etter kroppen din fordi du nesten ikke har forlatt den på en uke

-du må gå hjem fra jobb fordi den lille anstrengelsen det er å returnere bøker og sjekke epost holdt på å få deg til å svime av

-du begynner å leve deg inn i handlingen i Brothers & Sisters på en litt for intens måte

-leiligheten du er så glad i begynner å føles litt som et fengsel

Poesi mens vi puster 8

Hur kan jag säga…

Hur kan jag säga om din röst är vacker.
Jag vet ju bara, att den genomtränger mig
och kommer mig att darra som ett löv
och trasar sönder mig och spränger mig.

Vad vet jag om din hud och dina lemmar.
Det bara skakar mig att de är dina,
så att för mig finns ingen sömn och vila,
tills de är mina.

– Karin Boye
fra samlingen De sju dödssynderna (1941)

A night to remember

I dag er dagen da en av mine store barndomshelter inntar Oslo. Glem Madonna, glem Samantha Fox, Kim Wilde eller whoever. Cyndi Lauper var den kuleste popdama på 80-tallet. Hun hadde de fineste sangene, den råeste stemmen og definitivt den kuleste klesstilen. Cyndi var noe helt unikt.

Dette var 80-tallet og jeg var et av de heldige barn som hadde tilgang på kabel-tv. Stadig dukket Cyndi opp på skjermen og gjorde opprør mot foreldrene sine og sang at «Girls just wanna have fun». Hun snakket på telefonen med alle de like kule venninne sine og gikk for å danse rundt i gatene. Det var klart at jeg også ville være slik. Så fikk jeg og brødrene mine kloa i et piratkopiert eksemplar av The Goonies på vhs. Den ble sett om og om igjen. Noe av det beste med videoen var at musikkvideoen med Cyndi som synger «Goonies are good enough» kom etter at selve filmen var ferdig. Der er hun igjen i opprør, denne gang mot autoritetene og politiet, og kravler rundt under jorda, forbi skjeletter og skumle ting. Fantastisk.

Sommeren 1989 er jeg og mamma på tur sammen. Vi hører på albumet A night to remember i bilen. Jeg er forelsket i Cyndi, jeg synger med, jeg kan alle tekstene utenatt. Når vi er hjemme igjen gir mamma kasetten til meg. Cyndi er min til odel og eie. Den får gå i spilleren til det bare en båndgrøt igjen.

Nå har Cyndi Lauper gjort comeback med albumet Bring Ya to the Brink, og i kveld spiller hun på Sentrum Scene. Jeg skal desverre ikke dit, ettersom lommeboken er litt slunken og jeg er nær døden av forkjølelse. Så jeg er litt lei meg i dag. Samtidig er jeg glad for at min gamle heltinne fortsatt framstår som vanvittig kul og sprø, 20 år etter at jeg begynte å like henne. Og hun har mange fine vidoer på YouTube jeg kan trøste meg med. Jeg håper de som kommer seg til Sentrum Scene får en fantastisk aften. Det blir etter all sannsynlighet a night to remember.

October rust

Jeg er 17 år. Jeg er på badet hjemme hos en venninne. Vi står lent over badekaret og gnir inn det lange håret mitt med svart farge. Vi går ut til de andre i stua og venter på at fargen skal virke. Noen setter på Type 0 Negatives «October Rust». Vi drikker Black Tower rett av flaska og danser. Jeg skyller håret. Jeg skvetter litt når jeg ser meg selv i speilet. Det nye speilbildet mitt er blekere enn gamle. Jeg rammer inn øynene med svart eyeliner. De lyser opp inne i alt det svarte.

«Cinnamon girl»

Jeg er 17 år. Jeg har min første «ordentlige» kjæreste. Vi bor i hver vår by og skriver lange brev til hverandre som vi undertegner med et kyss av svart leppestift. Jeg tilbringer dagene på Glemmen videregående hvor jeg prøver å finne ut om jeg er flink nok til å tegne og male til at det er noe å satse på. Når jeg er på vei ut om morgenen pleier pappa å se på meg mens han smiler og spør om hvorfor jeg har pynta meg. Jeg går i lang svart selskapskjole nesten hver dag. Sølvringer på nesten alle fingre. Militærstøvler er eneste akseptable fottøy.

Om kveldene går jeg og vennene mine på Oscar. Der er det koslig, mange kroker å gjemme seg bort i. Vi har et fast bord i hjørnet ved vinduet. Jeg har ikke lært meg å drikke kaffe ennå. Ting som espresso og caffe latte er temmelig ukjente begreper i dette etablissementet. Jeg drikker kakao til 15 kroner og plukker i stykker stearinlysene. Vi snakker om musikk, litteratur og om hvor vi har lyst til å reise. Jeg er for det meste uproblematisk lykkelig.

«Wolf Moon»

Jeg er 27 år. Jeg sitter hjemme hos kjæresten min. Han setter på October Rust. Det er årevis siden jeg hørte gjennom hele albumet. Plutselig føler jeg meg 17 år igjen. Det er som om en hel epoke av livet i mitt er samlet på et album. Men bare det gode, det fine. Være sammen med mennesker jeg er glad i. Være full av selvtillit og trygghet. Feste uten fylleangst.

Jeg ser på kjæresten min og tenker at det er plass til mange flere gode minner i dette albumet.

«Love you to death»

Hvorfor jeg er skeptisk til kristendommen…

Trenger jeg si mer?

Er det julaften snart?

Vil ha, vil ha, vil ha, vil ha, vil ha, vil ha, vil ha, vil ha, vil ha, vil ha, vil ha, vil ha, vil ha, vil ha, vil ha, vil ha, vil ha, vil ha, vil ha, vil ha, vil ha, vil ha, vil ha nååååååå!!

Værsåsnill nissen, jeg har vært snill i år, jeg lover. *desperate dådyrøyne*

Poesi mens vi puster 7

Morgen

Kjære venn, jeg er litt full i dag,

full av vin og lykke allerede.

Alt er nytt og deilig. Vegger, tak

står som skrå kulisser om min glede.

Alt er nytt og merkelig, skjønt vi

er personer i det gamle spillet

som vi mange ganger spilte i

når vi ville, når vi ikke ville.

Kjære venn, min tunge løper vill

mellom ord den nesten ikke kjenner.

Jeg vil bare, bare være til

som en stum statist i dine hender.

Jeg vil bare leve dette døgn

ganske stille mot din hodepute.

Alt er virkelig, og alt er løgn.

Om et øyeblikk er stykket ute.

-Inger Hagerup

fra samlingen Videre (publisert 1945)

Heavy Metal Refugees

Du risikerer å bli skutt på gata for å gå med tskjorta til band du liker, øvingslokale ditt blir bombet i fillebiter og konserter må starte seinest kl 5 fordi publikum må rekke hjem før portforbudet. Slik er det å være metalhead i Baghdad.

Jeg innså for litt siden at jeg bare ville rekke å se én film under Film fra Sør. Og da jeg så omtalen av Heavy Metal in Baghdad visste jeg med en gang at det måtte bli den. Heavy Metal in Baghdad er en dokumentar om det irakiske heavymetalbandet Acrassicauda. Bakgrunnen for filmen er at et par fyrer tilknyttet magasinet Vice oppdaget bandet i 2003 og har fulgt dem siden. I 2006 fikk journalistene endelig anledning til å dra til Baghdad og treffe Acrassicauda i levende live.

Jeg vet ikke helt hva slags bilde jeg hadde av Baghdads befolkning før jeg så denne filmen. Men det var definitivt ikke en gjeng med fyrer kledd i tskjorter med Slayer- og Dimmu Borgir-trykk, som drikker alkohol og kjederøyker, som har vokst opp med å høre på Metallica, snakker flytende engelsk med amerikansk aksent og som bruker enhver anledning til å headbange så hardt de kan.

I filmen får vi høre om bandets karriere, og om hvordan livet under Saddam-regimet og under den amerikanske okkupasjonen arter seg. Mye dreier seg om frykt. I tillegg til den generelle volden som daglig tar liv i byen mottar bandet også trusler fordi de spiller metal (umoralsk) og går i tskjorter med logoene til amerikanske band (tolkes som støtte til de amerikanske troppene). Bandgutta snakker om redselen for familiens trygghet, håp for framtiden og ikke minst om musikken som i høy grad gjør livene deres verdt å leve. I en livssituasjon hvor det meste dreier seg om å overleve gir musikken en unik mulighet til å unnslippe, og slippe løs frustrasjon og aggresjon. Og de spiller bra! Jeg vil ha bandskjorte!

Denne filmen gjorde voldsomt inntrykk på meg, kanskje særlig fordi medlemmenee i Acrassicauda i stor grad minner meg om gutter jeg kjenner. Den store forskjellen er hvordan gutta fra Baghdad forholder seg til at de kan dø hvert øyeblikk. Dette er også første gangen jeg har sett noe annet enn nyhetsreportasjer fra Irak. Å se en film hvor mennesker jeg kan identifisere meg med åpent snakker om hva de tenker om livet i en krigssone er ganske intenst. Dette er en film alle burde se, enten man bryr seg om metal eller ikke.

Her er traileren til Heavy metal in Baghdad:

Livet i Baghdad ble etterhvert for tøft for bandmedlemme og i likhet med 1,2 millioner andre irakere flyktet de til Syria i håp om en tryggere tilværelse. Heavy metal in Baghdad slutter med det deprimerende budskapet om at gutta i Acrassicauda måtte selge instrumentene sine for å betale husleia i Damascus, og at bandets framtid var usikker. Så i dag konsulterte jeg internett for å finne ut hva som har skjedd med musikerne etter at filmingen ble avsluttet i 2007. Det viser seg at etter at filmen ble kjent har bandet mottatt massiv støtte fra omverden og har klart å komme seg til Istanbul på turistvisum. Der har de igjen begynt å øve og holde konserter, og har klart å bygge opp en ny fanskare. Nå prøver de å få mer permanent oppholdstillatelse i Tyrkia.

Den engelske utgaven av al-Jazeera rapporterte i desember 2007 om Acrassicaudas nye tilværelse i Istanbul.

En video til en av låtene til Acrassicauda; «Massacre»