Her kommer enda et skrytebilde av kattungen som er på vei inn i heimen vår. Lille Presley er nå 6 1/2 uke og ligner stadig mer på en ordentlig voksen katt. Om knappe 5 uker kan han flytte fra mamman sin. I følge hans matmor blir han mer bedårende for hver dag som går, så når feriedagene snart bryter løs skal vi skynde oss avgårde for å hilse på sjarmtrollet i Tønsberg. Jeg gleder meg utrolig til å se ham igjen.
Lille pusen heter altså Presley ettersom han er født i Elvis-kullet (søsknene hans er King Creole, Jailhouse Rock og Lisa Marie). Jeg og min kjære har lurt på om vi skal gi ham et annet navn, men er skuffende fantasiløse og har ikke kommet på noe. Jeg synes forsåvidt Presley er et greit navn som kan passe ganske bra, men jeg vil gjerne høre om noen av dere har noen forslag?
Den ordentlige sommervarmen har kommet, den vi alle ventet på med slik lengsel gjennom den ganske kalde våren. Jeg prøver å minne meg selv på hvor mye jeg ønsket meg varme, slik at jeg ikke skal klage nå som jeg svetter og peser i varmen. Jeg har ennå ikke ferie, men bordvifte, jordbær fra kolonihagen til kollegaen min og litt sommermusikk fra pc-høytallerne gjør livet levelig på kontoret. Og fra fredag er det ferie på ordentlig.
Sommeren og sola er særlig en utfordring for de sortkledde. Det kan fort bli ekstra varmt hvis man skal være gjennomført sort og blek hele året. Selv i min sorte periode var jeg aldri spesielt opptatt av å være blek, men jeg hadde en vennninne som alltid insisterte på å dekke til ansiktet når vi skulle slappe av ute i sola. Men en viss stil skulle det jo være. Jeg husker min mors stadige fortvilelse over at jeg uansett sett temperatur stilte opp i mørke klær og militærstøvler, selv når vi skulle på stranda.
En blogger der ute har tatt opp temaet med gothere og sol. Goths in Hot Weather viser forskjellige sommerantrekk og overlevelsesstrategier under solens nådeløse stråler. Se, les og bli inspirert/lattermild.
Time will say nothing but I told you so,
Time only knows the price we have to pay;
If I could tell you I would let you know.
If we should weep when clowns put on their show,
If we should stumble when musicians play,
Time will say nothing but I told you so.
There are no fortunes to be told, although,
Because I love you more than I can say,
If I cuold tell you I would let you know.
The winds must come from somewhere when they blow,
There must be reasons why the leaves decay;
Time will say nothing but I told you so.
Perhaps the roses really want to grow,
The vision seriously intends to stay;
If I could tell you I would let you know.
Suppose the lions all get up and go,
And all the brooks and soldiers run away;
Will Time say nothing but I told you so?
If I could tell you I would let you know.
Så kom nyheten om at min store musikkhelt fra barndommen er død. Michael Jackson er borte og verden virker unektelig litt tommere. Det er lenge siden han var på høyden, men han var i sin storhetstid virkelig magisk, en unik artist. I tillegg til å hørt på musikken og se videoene hans uttallige ganger var jeg også så heldig å få se ham live på Valle Hovin i 1992, før skandalene og forfallet satte inn. En av de virkelig store konsertopplevelsene i mitt liv.
Jeg poster en video fra da Michael slo igjennom med «Thriller». Det er så mye kosligere å huske ham slik han var da.
På nettstedet Underskog har det de siste dagene gått en debatt om hvem som er de fire store i norsk rock. Det startet med at Øystein Greni fra BigBang ble intervjuet i Dagbladet i forrige uke og journalisten presterte å skrive at de fire store innen norsk rock er BigBang, Turboneger, Madrugada og Kaizers Orchestra. Denne påstanden ble møtt med fnysende skepsis av de fleste på Underskog, inkludert undertegnede. Men så måtte jeg jo tenke meg om angående hvem jeg synes er de fire store. Resultatet ser dere under.
Mine fire store:
1. Seigmen
2. Raga Rockers (denne videoen fra 1984 er fantastisk!)
The Gossip, bandet som erobret mitt hjerte med «Standing in the way of control» for en tid tilbake har gitt ut nytt album. Tittelen er «Music For Men» og fronter et coverbilde av den noe androgyne trommisen Hannah Blilie med raff rockabillysveis. Alt tyder på at The Gossip fortsetter sin kamp mot fordommer angående kjønn, utseende og seksualitet, og at musikken de gjør det gjennom er like heftig som sist, stemmen til Beth Ditto like intrengende og forførende.
«Music For Men» surrer og går på Spotify her hos meg. Tror dette blir en av årets store sommeralbum for min del, selv om jeg nok likte forrige album, som var litt tyngre og røffere, enda bedre.
La oss lytte litt til på spor 1,»Dimestore Diamond», som er min forløpige favoritt fra «Music For Men» .
Fem, den såkalte kvinnekanalen, har aldri fått særlig mye tid på min tv-skjerm. Men på søndag viste de jammen to av yndlingsfilmene mine på rad. Først Bridges of Madison County, med Meryl Streep og Clint Eastwood i hovedrollene, og regissert av Eastwood selv.
Streep spiller Fransesca, en italiensk husmor i Iowa som er hjemme alene i fem dager når familien er på marked. Fotografen Robert Kincaid kommer forbi og de innleder et intenst kjærlighetsforhold i disse få dagene. Robert vil ha henne med seg nå han drar videre, men hun klarer ikke å forlate familien. Hun velger barna og plikten framfor den store kjærligheten.
Hele filmen er så intens og inderlig på en enkel og lavmælt måte. Jeg tar meg selv i holde pusten under mange av scenene. Og hver gang jeg ser slutten når Fransesca sitter i bilen sammen med mannen sin, de venter på grønt lys, Robert sitter i bilen foran, han kjører ikke når lyset blir grønt, han venter på henne, han kjærtegner medaljongen hennes som han har hengt opp i speilet i bilen, hun tar etter dørhåndtaket, og hver gang håper jeg like inderlig at hun skal hoppe ut av bilen og kjøre vekk med med Robert og leve lykkelig i alle sine dager. Men så kjører han og Fransesca drar hjem med mannen sin. Og blir, så vidt vi forstår, lykkelig på en annen måte.
Den andre filmen søndag kveld var Woody Allens Hannah and her sisters. Som i så mange av Allens filmer handler det om intellektuelle på Manhattan som sliter med livet og kjærligheten. I sentrum står Hannah, en tidligere skuespillerinne emd stor suksess som når har viet livet til å ta vare på alle i familien, inkludert sine søstre og foreldre. Hun er det stødige punktet som alle virrer rundt. I alle forviklingene og dramaet som oppstår er det mye humor, men ikke minst klarer Allen å framstille mennesker og deres svakheter, styrker og håp på en måte som er fantastisk treffende og rørende.
Woody Allen selv spiller Hannahs hypokonderiske eksmann. Han går gjennom en eksistensiell krise etter at han fikk høre at han kanskje hadde en hjernesvulst. Dette fører til jakten på Gud og evig liv og ender opp med en litt mer jordnær løsning. I klippet under forklarer Allen hvordan han fikk tilbake livslysten til en av Hannahs søstre. Det er en livsfilosofi jeg er helt enig i.
somewhere i have never traveled, gladly beyond
any experience, your eyes have their silence:
in your most frail gesture are things which enclose me,
or which i cannot touch because they are too near
your slightest look easily will unclose me
though i have closed myself as fingers,
you open always petal by petal myself as Spring opens
(touching skilfully, mysteriously) her first rose
or if your wish be to close me, i and
my life will shut very beautifully, suddenly,
as when the heart of this flower imagines
the snow carefully everywhere descending;
nothing which we are to perceive in this world equals
the power of your intense fragility: whose texture
compels me with the colour of its countries,
rendering death and forever with each breathing
(i do not know what it is about you that closes
and opens;only something in me understands
the voice of your eyes is deeper than all roses)
nobody, not even the rain, has such small hands
En ganske dårlig mandag morgen. Vekkerklokka ringte og verden virket slem. Da hjelper det å ha en meget forståelsesfull iPod som stod på shuffle og på rekke og rad valgte ut Air, The Cure, Eva Cassidy, Iron & Wine og Anthony and the Johnsons til meg slik at jeg skulle føle meg bedre.
Rullerusk er bibliotekar, bokelsker og wannabeforfatter med nerdete og huslige tendenser. Skriver om det som faller henne inn og det som begeistrer henne.
Rullerusks rablerier 