Nytt navn, nye tider

Jeg har lurt en stund på å slutte med blogging. Så lurte jeg på å starte en ny blogg. Det ville vært for rart å være bloggløs, samtidig så følte jeg at «Rullerusks rablerier» hadde utspilt sin rolle for meg. Merkelappene «kulturblogg» og «bokblogg» føltes plutselig veldig hemmende. Jeg hadde lyst til å riste meg løs og starte på nytt.

Men så hadde jeg litt vondt for å flytte. Selv etter at nytt bloggdomene var opprettet så kjentes det ikke riktig ut det heller. Det er denne url’en som er mitt digitale hjem. Så jeg valgte til slutt den mindre drastiske løsningen. Jeg blir her, men med ny header og ny tittel på bloggen. Fra nå av heter denne bloggen «Hverdagsrusk» og det er det som vil komme her. Noen vil kanskje ikke synes det er store forandringen, men tanken er at jeg kommer til å skrive mer personlig og om ting som skjer i hverdagen og tenke mindre på en seriøs kulturprofil (hvis jeg noengang har hatt noe sånt).

Det kommer selvsagt til dumpe inn en god del ting om diverse kulturgreier, jeg vil bare ikke føle meg forpliktet til å skrive om det.

Jeg kommer også til å kutte ut spalten «Poesi mens vi puster». Meget mulig at den dukker opp igjen etterhvert, men den tar en pause nå. Men det vil helt sikkert dukke opp dikt her med jevne mellomrom likevel.

Slik er det altså. Så får vi se hva som skjer her etterhvert.

haiku

Hver morgen starter med Japan, på radioen, i avisa. Hver kveld starter med Japan, på tv, på nettet. Følelsen av å ikke fatte, av maktesløshet. Katastrofer som skjer i land man har et forhold til, har følelser for selv om man aldri har vært der treffer nærmere hjemme, selv om det er på andre sida av jorda. Jeg sørget ikke like mye over jorskjelvene på Haiti, i Pakistan, og får litt dårlig samvittighet for det.

Og katastrofen fortsetter. 65 år etter krigen blir Japan igjen ødelagt av atomet, men denne gangen fra innsiden. Jeg ser ut på snøen som aldri slutter å falle. Jeg er lei av den men jeg trenger i det minste ikke være redd for hva den bringer med seg, er ikke redd for vinden. Jeg ser en japanske kvinne i snødekkede ruiner på forsiden av avisa. Tenker på at i helga skal jeg sette over penger til redningsarbeid og gå på kino og se Norwegian Wood.

Jeg lette etter haikudikt på nettet og fant dette. Jeg liker det.

Haiku (Never Published) by Allen Ginsberg

Drinking my tea
Without sugar-
No difference.

The sparrow shits
upside down
–ah! my brain & eggs

Mayan head in a
Pacific driftwood bole
–Someday I’ll live in N.Y.

Looking over my shoulder
my behind was covered
with cherry blossoms.

Winter Haiku
I didn’t know the names
of the flowers–now
my garden is gone.

I slapped the mosquito
and missed.
What made me do that?

Reading haiku
I am unhappy,
longing for the Nameless.

A frog floating
in the drugstore jar:
summer rain on grey pavements.
(after Shiki)

On the porch
in my shorts;
auto lights in the rain.

Another year
has past-the world
is no different.

The first thing I looked for
in my old garden was
The Cherry Tree.

My old desk:
the first thing I looked for
in my house.

My early journal:
the first thing I found
in my old desk.

My mother’s ghost:
the first thing I found
in the living room.

I quit shaving
but the eyes that glanced at me
remained in the mirror.

The madman
emerges from the movies:
the street at lunchtime.

Cities of boys
are in their graves,
and in this town…

Lying on my side
in the void:
the breath in my nose.

On the fifteenth floor
the dog chews a bone-
Screech of taxicabs.

A hardon in New York,
a boy
in San Fransisco.

The moon over the roof,
worms in the garden.
I rent this house.

[Haiku composed in the backyard cottage at 1624
Milvia Street, Berkeley 1955, while reading R.H.
Blyth’s 4 volumes, «Haiku.»]

en liste over nå

-jeg gleder meg til våren. Bli vår! Jeg har på meg converse i stedet for støvler i dag bare for at naturen snart skal ta hintet.

-jeg er hekta på Mad Men. Er et stykke inne i første sesong nå og synes at det er vilt bra. Unngikk lenge å sjekke ut serien fordi alle sa at den var som Sopranos og jeg likte ikke Sopranos. Av samme grunn har jeg nølt med å se på Boardwalk Empire selv om jeg synes den virker kul. Til alle dere som bruker «det er like bra som Sopranos» som er slags all round adelsmerke på tv-serier: slutt med det.

-jeg baker. Stekedelen av komfyren har vært i ustand i over et år, men nå på mandag kom det et veldig hyggelig og katteelskende reparatør og fikset problemet og det ble dekket av servicegarantien og alt var bare lykke og velstand. Jeg feiret straks med å lage en grateng med brokkoli, blomkål og soyapølser. namnam. I går bakte jeg muffins etter en oppskrift jeg fant på pickles.no. De ble veldig gode. Nå har jeg lyst til å bake alt som er godt i hele verden. Særlig muffins og scones.

-jeg har begynt på American Gods av Neil Gaiman for andre gang. Da jeg skulle lese den for noen år siden likte jeg den ikke og ga meg etterhvert. Nå digger jeg den.

-jeg venter på vår, jeg venter på at kjæresten min endelig skal flytte inn hos meg, jeg venter på å endelig få begynne å den nye jobben min, jeg venter på påskeferie og London-tur, jeg venter på at jeg snart skal ha et førsteutkast av romanen ferdig

-jeg forsøker å gjøre ting mens jeg venter

Poesi mens vi puster 97

White nights

No one here,
and the body says: whatever is said
is not to be said. But no one
is a body as well, and what the body says
is heard by no one
but you.

Snowfall and night. The repetition
of a murder
among the trees. The pen
moves across the earth: it no longer knows
what will happen, and the hand that holds it
has disappeared.

Nevertheless, it writes.
It writes: in the beginning,
among the trees, a body came walking
from the night. It writes:
the body’s whiteness
is the color of earth. It is earth,
and the earth writes: everything
is the color of silence.

I am no longer here. I have never said
what you say
I have said. And yet, the body is a place
where nothing dies. And each night,
from the silence of the trees, you know
that my voice
comes walking toward you.

-Paul Auster

jeg leker med tekst

Siste lørdag var jeg på Hovseter på arrangementet Splittet Kjerne 14 og leste tre av diktene mine for gjengen som var samlet der. Det var veldig bra stemning og ganske stas å lese dikt i selskap av utgitte poeter.

Jeg synes det er mer og mer gøy å prøve meg på poesi, jobbe med å rive meg løs fra prosaen. Ofte hjelper det å tenke på musikk når jeg skriver. Jeg fokuserer på assosiasjon, rytme og lydrim. Noen ganger tar jeg utgangspunkt i ulike sanger som betyr noe for meg og ser hva som skjer når jeg rører dem sammen i hodet mitt. Da kan resultatet bli noe sånt som dette:

hester

rødt gjennom det
hvite hester løper
hester hester hester hester
hvite, skinnende, flerrende
under henne blir isen
tynnere og hun
løper løper løper løper
ville hester
kunne ikke jage meg
vekk
tar på votter
myke hover
skarp snø
flerrer
det røde i det hvite
snerrer
og hun så
hester hester hester hester
dansa til den låta
og du sa
baby baby baby baby
og jeg sa
Johnny Johnny Johnny Johnny

Bare sånt jeg gjør akkurat nå 7

Jeg har fått strikkedilla. Det er hovedårsaken til at det er dårlig med blogging og annen skriving for tida. Denne delen av vinteren er en tøff tid, jeg begynner å bli sliten og lei av kulde og snø. Jeg har ikke en gang lyst til å ta med meg de nye skiene mine som jeg var så begeistret for bare for noen uker siden ut i marka. Trangen til å være inne og ta det rolig er sterk. Strikking og tv-serier er min overlevelsesstrategi. Eller så er det bare husmor/redebyggerinstinktene mine som går amok igjen. Sist det skjedde ble jeg rå på brødbaking og støvtørking. Så gikk ovnen min i stykker og det gikk over. Nå er det strikking som gjelder. Det er alltid noen som skal ha barn, så det går i babyteppe, babyleker, smekker, babytøy. Og i bakgrunnen tikker den biologiske klokka som sier at jeg snart er tredve. Tro om ikke også det har noe med saken å gjøre.

Samtidig har det vært mye fester og konserter de siste helgene med det resultatet at jeg har vært oppe mye seinere enn jeg pleier og drukket mye mer enn jeg pleier. Et slags flashback til mine tidlige tyve-år da man festet tre kvelder i uka. Minst. Er dette også et slags tegn på at jeg har en snart tredve-krise? Jeg velger i så fall å nyte det. Bra buzz for forfengeligheten å dra på fest med en haug med 22-åringer som sier at de aaaaldri hadde trodd at du var noe eldre enn dem.

Nå på søndag var jeg på konsert med White Lies (med noen venner som er litt eldre enn 22). Deilig pompøs engelsk post-punk revival og topp stemning på Rockefeller.

Etter å ha fått en ganske fin start på leseåret 2011, med syv bøker lest i januar har det bare gått nedover. Det er strikking og tv som gjelder. Jeg lånte en lydbok på biblioteket, men det var vanskelig å sette den på når jeg fortsatt har usette episoder av One Tree Hill. Men jeg prøver å skjerpe meg. Et mål for denne uka er å lese ut Gå under jorda av Mikkel Bugge som jeg lånte for noen uker siden, og liker veldig godt selv om jeg ikke har kommet så langt.

Ellers ser jeg på VM med et halvt øye. Jeg har ikke sett så mye på selve skiløpene, men finner faktisk mye underholdning i alt styret og dramaet rundt. Om bare noen uker starter fotball-sesongen. Det blir enda bedre.

Også skriver jeg litt da. Etter å ha jobba, laget mat, strikka, gredd katten, sett på tv og surret rundt så skriver jeg. Det går framover selv om det burde ha gått fortere. Enda godt jeg har en kjæreste som jobber mye kveld, ellers hadde jeg aldri fått gjort noen ting.

Jeg burde sikkert skrive eller lese noe dypt i kveld og, men da skal jeg ha strikkeklubb og servere vafler. Antar at medlemskortet i Husmorklubben ankommer når som helst nå.

melkemannen

jeg sykler forbi huset ditt hver dag
jeg har påskeliljer i lomma og Morrissey i øret
jeg skulle ønske jeg kjørte en melkebil
så skulle jeg gitt deg en ekstra flaske hver dag
som du kunne vaske ansiktet med
fylle nese og munn
en sti av hvite dråper
bort til døra di