Gladsang

Å få barn innebærer blant annet å lære seg barnesanger om igjen. I tillegg har jeg lett opp andre sanger på norsk som jeg synes er fine. Slik endte jeg opp med å dykke ned i tekstarkivene til Tramteateret. I tillegg til å ha vokst opp med Tramteaterets produksjoner for NRK(så som Pelle Parafins Bøljeband) har moren min alle platene deres som er blitt lyttet mye til gjennom hele oppveksten min. Mange av disse sangene er jeg fortsatt veldig glad i. En av de fineste tekstene Arne Garvang og Terje Nordby skrev sammen er «Glad i noen». Den har trøstet meg i flere tunge stunder med kjærlighetssorg og annet mørkt tankegrums. Det er en sang som sier at kjærlighet alltid er mulig. Og det er jo et fint budskap å synge videre.

GLAD I NOEN
(Arne Garvang/Terje Nordby)

---

Du kan tråkke på deg sjøl
til du faller og gir opp
til du ligger og
hater hver trevl i din kropp
og alt har i grunnen sagt stopp
Og så blir du glad i noen

Du kan legge opp et løp
som er logisk og klart
og ta bestemmelser først
det er enkelt og smart
og så følger du skjema og kart
men så blir du glad i noen

Hvor kommer det fra
og hva kommer det av
at selv om du aldri er glad
så kan du bli glad i noen

Inni natta er det mørkt
inni mørket er det trygt
Du vil male alt svart
Du vil se allting stygt
du er likeglad, tøff og forrykt
Og så blir du glad i noen

Og de bittesmå ting
får no’annet å si
så som lukten av parken
med regnddråper i
og sirisser og pinnsvin fordi
du er blitt glad i noen

Hvor kommer det fra
og hva kommer det av
at selv om du aldri er glad
så kan du bli glad i noen
du er blitt glad i noen
du er blitt glad i noen
du er blitt glad i noen

(«Glad i noen» er fra albumet «B-by-livet går sin gang» fra 1982.)

whitney

«Hvem er død?», sa jeg.

Vi hadde akkurat skrudd på radioen. Både mannen og jeg spisset ørene.

«Olson?»

«Housten», sa jeg. «Whitney Houston».

Whitney Houston var funnet død i badekaret. Spontant fikk jeg tårer i øynene. Jeg ble litt overrasket over det. Hun er ikke en artist jeg har forholdt meg til på lenge. I 1992 kom The Bodyguard. Mamma og jeg så filmen på kino, jeg hørte på soundtracket hjemme om og om igjen, vi dro på konsert i Oslo Spektrum. Men nå kan jeg ikke huske sist jeg satte på en låt av henne.

Kan man si at man sørger over noen man ikke kjenner? For en stund sida leste jeg en artikkel er forfatteren ( jeg husker ikke hvem det var) skrev at når kjendiser, statsoverhoder eller andre som av ulike grunner får omtalt sin død i media går bort er det ikke sorg vi føler, men sentimentalitet. Jeg ble uansett oppriktig lei meg av å høre at Whitney Houston, en av min barndoms heltinner, damen med den fantastiske stemmen, er død. Jeg er lei meg for at livet hennes endte på den måten det gjorde. Hun betydde kanskje ikke så mye for meg, men hun betydde noe, og der ute lever mennesker som nå er grepet av en forferdelig savn.

Her er Whitney i yngre og gladere dager.

Endelig ny lyd

For en stund siden klagde jeg over hvor vanskelig det er å finne ny musikk som virkelig treffer meg. Men halleluja, nylig oppdaget jeg The Jezabels. De er fra Sydney, Australia og spiller en blanding av indie rock og indie pop. Det er fengende som fy, samtidig har både melodiene og tekstene en dybde som gjør at man kan lytte til dem igjen og igjen. Vokalist Hayley Mary har en nydelig stemme som kan være både forførende myk og voldsom . Til tider kan hun minne en del om Siouxsie Sioux. The Jezabels har blitt sammenlignet med blant annet Florence and the machine som jeg også liker.

The Jezabels har gitt ut tre EP-er. Alle tre på høyt nivå og de er blitt mitt soundtrack denne sommeren.

En av mine favorittlåter har den fantastiske tittelen «Disco biscuit love». Man må bare digge det.

The Jezabels spiller på John Dee i Oslo 25. september. Jeg har definitivt tenkt til å sikre meg en billett.

De gamle er best

I det siste har jeg hørt mye mindre på musikk enn jeg pleier. Mye av grunnen er at jeg er drittlei praktisk talt alt jeg har pleid å høre på de siste årene. Jeg er lei alt som er ipoden og på Spotify-listene mine. CD-ene mine har jeg pakket bort, men jeg hadde nok vært lei dem og. Og jeg orker ikke sette meg inn ny musikk. Jeg leser litt anmeldelser og får anbefalinger fra folk, men det er sjeldent jeg følger opp. Noe jeg sjekker jeg ut, men lite fester seg. Men så savner jeg musikk. Løsningen min har foreløpig vært å gå tilbake i tid. Først til Leonard Cohen, en gammel favoritt som jeg ikke har hørt så mye på på en stund. Og Leonard kan greiene sine. Musikken og tekstene hans får meg til skjelve, rødme og gråte. Dette er ekte poesi. Så sukker jeg «hvorfor lager ingen sånn musikk, sånne tekster lenger» og føler meg skikkelig gammel som synes at alt virket mer ekte før.

Så tenker jeg at jeg skal slå meg mer løs og inspirert av min nye serie-dille, Supernatural, setter jeg på Blue Oyster Cult. «Don’t fear the reaper» kan godt gå på repeat noen ganger uten at jeg blir lei, men kan hende naboene blir det.

Og når jeg virkelig skulle slå meg løs når jeg skulle i leiligheten fant jeg fram god gamle gutta i Aerosmith. Jeg har en vag følelse av at de er et band man kan bli anklaget for å være litt harry for å like, men hvem bryr seg? Eneste minus er at jeg har hatt låta «Angel» på hjernen i tre dager nå. Uvisst hvorfor ettersom den ikke er en av mine favoritter i diskografien deres. Men den er åpenbart fengende. Jeg poster den her og håper på overføre viruset til noen andre.

Patti Smith til Oslo

«Just kids» av Patti Smith var en av de første bøkene jeg leste i fjor. Selv om jeg hadde hatt den legendarisk plata «Horses» i cd-hylla i mange år var det først med denne selvbiografiske boka at jeg virkelig fikk øynene opp for henne. Jeg hadde det ganske kjipt i begynnelsen av 2010. Patti ble en inspirasjon. Jeg leste flere bøker av henne og om henne. Jeg hørte på alle platene. Jeg leste «Just kids» om igjen. Jeg arrangerte Patti Smith-kveld på Blå. Jeg var oppslukt av Patti. Intensiteten i stemmen, ordene og tankene hennes. Da hun holdt konsert i New York på bursdagen sin i vinter satt jeg småbitter i Oslo og ønsket at jeg var der.

Og nå kommer hun til Oslo. Fredag 10. juni på Norwegian Wood. Billetter kommer snart. Følg med. Jeg kjenner meg helt svimmel ved tanken på å se henne. Det skulle selvsagt helst vært på en mørk og litt nedslitt klubb i New York, men jeg tar det jeg får.

Death rock, goth style

Her har jeg hele tida gått og trodd at Christian Death var et klassisk goth band, og så kommer wikipedia og forteller meg at det er death rock. Jaja, det viktigste er vel at jeg har gjenoppdaget dem etter noen års fravær.

I can die a thousand times
But I will always be here
with the power skull secrets
of forgotten years
the hangman’s noose is trenched
with bloodstains of tears
my hands are the killer that confirms
my tears

Musikkfredag

Da var det plutselig fredag og den andre jobbuka i året er vel overstått. Har følt meg ganske slapp hele uka (tror kroppen muligens protesterer mot at mitt nye treningsopplegg inkluderer intervalltrening i spinningsalen. Sinnsykt slitsomt). Nå skal det bli godt med helg hvor jeg håper på å få lest ut et par bøker, teste de nye langrennsskiene mine i marka og ikke minst teste litt øl på mikrobryggeriet på Grünerløkka. Hurra!

Ettersom jeg akkurat fikk lønning skal jeg også gå til innkjøp av en del konsertbilletter. Det er mye å glede seg til på musikkfronten i år. Her er bandene jeg har planlagt å se foreløpig:

Iron and Wine

tror det kan bli en veldig koslig februarkveld på Rockefeller.

White Lies (kommer med nytt album nå i januar og jeg gleder meg vanvittig til å høre det). Spiller på Rockefeller i slutten av februar.

Roger Waters

spiller The Wall på Telenor Arena 30. april. Jeg har ikke ord for hvor mye jeg gleder meg. Jeg så ham spille Dark side of the moon på Roskilde i 2006 og gråt gjennom hele konserten, det var så vakkert. Tror dette kommer til å bli minst like sterkt.

Joan Jett. Tøffeste dama ever. Hun spiller i Oslo 6. juni

Warpaint. De kom med det fantastiske debutalbumet The Fool i fjor. I år spiller de på Øyafestivalen og det er god nok grunn for meg til å kjøpe en billett.

I tillegg kommer min store heltinne PJ Harvey med nytt album snart. Den første singelen blir sluppet 17. januar. Jeg begynner å skjelve av glede bare jeg tenker på det. Hittil ingen konserter booket i Norden, men det ryktes at hun skal spille på noen festivaler i år, så jeg krysser fingrene for at jeg skal få sett henne.

Bare sånt jeg gjør akkurat nå 5

Hvem sa at man ikke kan lære noe av å se på high school drama-serier? Takket være One Tree Hill har jeg nå oppdaget bandet The Replacements (mener at jeg har hørt om dem, men har tragisk nok ikke hørt på dem før nå).

«Here comes a regular» er dagens låt, og fyttikatta for en låt. Trist, nydelig, passe rustent. Hurra! (Synes forresten det er litt morsomt at i kommentarfeltet til denne videoen er det mange som klager over at folk oppdaget låta gjennom One Tree Hill eller How I met your mother. Vel, boo fuckin’ hoo, det viktigste er at folk oppdager bra musikk og digger den, ikke hvordan de kom til å få høre om den).

I går kveld hadde jeg også det som antakelig kommer til å stå som årets største teateropplevelse (tett etterfulgt av Reisen til julestjernen på Nasjonalteateret). Jeg og en venninne var og så musikalen Next to Normal på Det Norske Teatret.

Heidi Gjermundsen Broch spiller hovedrollen som Diana, en bipolar husmor med en mann som gjør alt for at de skal være en normal familie, en datter som sliter med at familien er langt fra normal og en sønn hun har et komplisert forhold til.

Fra teaterets hjemmeside: «Next to Normal er ein ny type popmusikal som rører med sine sterke historier klypt rett ut av moderne familieliv. Musikken er drivande og fengande, replikkane kjappe og dei mange flotte låtane driv både handling, kjensler og konfrontasjonar. Her er både løgner, pillemisbruk og røyndomsflukt. Resultatet er ein meiningsfull, aktuell og kraftfull musikal der historiene gjer eit djupt inntrykk på publikum.»

Alle skuespillerne presterte utrolig godt, men det var særlig Gjermundsen Broch i hoverollen og ikke minst Frank Kjosås som spiller sønnen som gjorde inntrykk. Jeg sparker stadig meg selv på leggen for at jeg ikke gikk og så Jesus Christ Superstar med Kjosås i rollen som Judas. De som ikke blir revet med når han synger må være lagd av gråstein. Next to Normal kommer til å sitte i kroppen min en god stund framover.

Forestillingen går i noen dager til dette året og det er ledige billetter. Jeg anbefaler alle å hive seg på, for sjeldent har jeg sett så godt teater som har rørt meg så mye. Og de som sier at de ikke liker musikaler kan ta seg ei bolle.

Video fra sangprøvene:

for thursday’s child is sunday’s clown

And what costume shall the poor girl wear
To all tomorrow’s parties
A hand-me-down dress from who knows where
To all tomorrow’s parties
And where will she go and what shall she do
When midnight comes around
She’ll turn once more to Sunday’s clown
And cry behind the door
And what costume shall the poor girl wear
To all tomorrow’s parties
Why silks and linens of yesterday’s gowns
To all tomorrow’s parties
And what will she do with Thursday’s rags
When Monday comes around
She’ll turn once more to Sunday’s clown
And cry behind the door
And what costume shall the poor girl wear
To all tomorrow’s parties
For Thursday’s child is Sunday’s clown
For whom none will go mourning
A blackened shroud, a hand-me-down gown
Of rags and silks, a costume
Fit for one who sits and cries
For all tomorrow’s parties

God helg og play nice at all tomorrows parties

because i was in love

Hver gang jeg ser på Lydverket tenker jeg at jeg burde gjøre det oftere, strengt tatt burde jeg følge med hver uke. For hver gang jeg får somlet meg til å se, så hører jeg om band jeg får lyst til å sjekke ut mer.
Nå i forrige uke var det særlig artisten Sharon Van Etten som fenget meg. Hun debuterte i 2009 med albumet Because I was in love. I år ga hun ut oppfølgeren Epic. Van Etten er nok en singer/songwriter med gitarkasse og destruktive forhold i bagasjen, men jeg har ikke blitt så tent av den kombinasjonen siden Martha Wainwrights debutalbum fra 2005.

Jeg liker særlig det første albumet. Det er vakkert, sårt og trist. Enkel lyd, mye følelser. Deilig, deilig forførende melankoli og hjerte/smerte.

Et fint lite intervju med Sharon Van Etten. Beste sitat: «I want it to be cool to be sad»