Månedlig arkiv: september 2009

48 Rue Defacqz

48ruedefacqzI går møtte jeg Hanne Ørstavik på Blå. Vi skulle sitte på scenen og snakke om den nye boka hennes, 48 Rue Defacqz. Det ble en veldig interessant kveld. Hanne er på en måte en lett person å intervjue, for hun snakker masse og alt hun sier er interessant. På en annen side så var det vanskelig å få stilt alle spørsmålene jeg ville fordi hennes tankesprang om litteratur og bøkene hennes ofte tok oss langt av sted.

Jeg har altså nylig lest 48 Rue Defacqz, Ørstaviks niende roman. Det er den underligste boka jeg har lest på en stund og jeg likte den veldig godt.

Handlingen foregår i et hus som finnes også i virkeligheten i Brüssel, 48 Rue Defacqz. Der bor tvillingene Rakel og Paul. De er 43 år, Paul er arkitekt og har laget huset de bor i, Rakel er maler. Paul jobber for arkitekten Samuel, som Rakel er forlovet med. Paul og Rakel er foreldreløse. Moren ble drept i en ulykke i steinbruddet som faren drev. Den tyranniske faren ble skadet i ulykken og døde fem år senere. En dag står det en kvinne på den andre siden av gaten og ser over på tvillingenes hus. Rakel tar henne med inn, gir henne en seng i et av rommene deres og pleier henne.

48 Rue Defacqz er en utrolig interessant bok som har mye å gi hvis du lar den gjøre det. Selv om romanen bare er på 160 sider er det best å legge fra seg tanken om at dette skal gå kjapt å lese. Det lønner seg å ta seg god tid og jeg syntes også at det var best å ikke lese for lange passasjer av gangen. Dette er fordi denne romanen hele tiden snirkler og snor seg, hopper fram og tilbake, vrir seg og overrumpler deg. Perspektivet skifter mellom de forskjellige karakterene og ofte er det usikkert hvem som egentlig snakker. Drømmer og det underbevisste spiller en stor rolle, skillet mellom drøm, tanke og virkelighet er langt fra klart.

48 Rue Defacqz er en bok jeg synes det er vanskelig å si så mye konkret om, det er en bok som må oppleves. Den har stort sett fått veldig bra kritikker, men også noen lukne omtaler. Jeg tror at problemet til mange av de som ikke likte den er at de har prøvd altfor hardt å få boka til å gå opp, til å gi fullstendig mening. Denne romanen krever at man legger logikken litt på hylla og lar det intuitive råde. Jeg syntes ihvertfall at så fort jeg ikke prøvde så veldig hardt å forstå boka, så likte jeg den mye bedre med en gang. Og allerede har jeg lyst til å lese den på nytt.

Min venn og medblogger Stiftet har laget noen fine tegninger fra gårsdagen og lagt dem ut på bloggen sin kalt Kulturkroki.


Francis Bacon; «Seated 1973». En tekst

Jeg er veldig i skrivemodus om dagen. Jeg leker med ord og fantasier og koser meg foran tastaturet. Men det blir også en og annen tekst rablet ned i moleskinen min. Her er en tekst jeg skrev en kveld for litt siden, inspirert av Francis Bacons selvportrett fra 1973, som henger på stueveggen min.

«Han var nesten ferdig med å rydde da han ble så trett at han måtte sette seg ned. Trettheten kom plutselig. Sekunder før hadde han feiet gulvet med stor energi. Feiebrettet og den lille stive børsten var det beste å bruke for å få opp glasskår. Han turte ikke bruke støvsugeren. Et av de større glasskårene kunne jo kutte hull i støvposen og da var helvete løs. Best å feie opp for så å helle skårene forsiktig over i en pose som han kunne pakke godt inn før han la den i søpla. Fornuftig, det var det han var. Ingen skulle kunne si at han ikke gjorde ting riktig. Men så hadde han altså blitt så trett. Rent ut svimmel. Han hadde satt seg ned på den nærmeste stolen, den ved kjøkkenvinduet. Han så ut gjennom glassruta. Det hadde begynt å snø igjen. Fotsporene hennes var allerede borte. Han blunket med øynene som for å klarne blikket, og så ned på hendene sine. De var helt hvite, med mørke utstående årer. Han presset håndflatene mot øyelokkene, presset så det sprengte i øyeeplene. De er jo iskalde, tenkte han. Han skubbet hendene inn mellom lårene og stolsetet. Etter en stund ble hendene hans varmere, deretter numne. Han ble sittende. Til slutt kunne han ikke lenger kjenne dem.»

Francis-Bacon-Self-Portrait-Seated-1973-15938«


Poesi mens vi puster 49

jeg kan ikke legge meg ned og bli opphevet uten å drømme et dyr som
kjenner en stein som ligner et lyskorn et annet tidssted enn dette vi bygde
et sykehus det ble ei kirke jeg bodde med deg men rørte deg ikke du hadde
ikke hud men et lerret for levende bilder jeg hadde ikke hender bare
hendenes bevegelser vi hengte hvite tøystykker i trærne en dag og grønne
den neste til erstatning for vinteren som var borte


– Ellen Grimsmo Foros
fra samlingen Jordbok (2008)


Tegneserietorsdag presenterer: Blue Pills

På grunn av elvevandring (som var veldig fin), rakk jeg ikke å skrive ferdig ukas tegneserieanbefaling. Derfor blir det en liten reprise i dag, av en omtale jeg opprinnelig skrev i mars i fjor. Enjoy.

blue pills

Du blir endelig ordentlig kjent med en person som har vært en bekjent i en rekke år. Det viser seg at dere er tiltrukket av hverandre og liker hverandre svært godt. Dere begynner å date, ting blir mer seriøst, alt virker som det går din vei. Så under en romantisk middag hjemme hos deg ser du at din utkårede er litt utilpass. Det er åpenbart noe vedkommende vil fortelle deg, noe vanskelig. Du blåser av disse kvalene, dere elsker hverandre, det er ingenting du ikke vil takle, ingenting vil endre din kjærlighet. Så ser daten din deg i øynene og forteller at både hun og den tre år gamle sønnen hennes har hiv. Hva gjør du nå?

Dette var scenarioet serieskaper Frederik Peeters plutselig befant seg i. I den selvbiografiske tegneserien Blue Pills – a positive love story forteller han om hvordan han ble kjent med Cati og hvordan han taklet hennes og sønnens sykdom. At noen klarer å lage en feel good-historie om hiv er ganske bra gjort, og det er nettopp det Blue Pills er. Uten å bagatellisere den tragedien en hiv-diagnose er, klarer Peeters å skildre hvordan hans forhold til Cati og sønnen utvikler seg på en usentimental måte. Det er mye trishet og angst i fortellingen; Catis sorg over sønnens sykdom, panikken de opplever da kondomen sprekker en gang de har sex. Men troen på den kjærligheten de føler for hverandre og et møte med en lege som forteller dem at en hiv-diagnose faktisk ikke er slutten på alt får dem videre i livet forbi sykdommen.

På mange måter er Blue Pills historien om utfordringene til et vanlig ungt par som må finne ut ting som hvordan de vil leve sammen og hvordan den nye mannen skal få et fungerende forhold til sønnen hun har fra før. Men med hiv-viruset i bildet får alt en mer alvorlig tone og man får problemer som «Når skal vi fortelle foreldrene dine at den nye samboeren din er hiv-postiv?» Det er mye angst og uvitenhet knyttet til hiv og aids, og de som er smittet lider ofte av skam og av redselen for at folk skal trekke seg bort når de får vite om sykdommen. Blue Pills er på mange måter opplysende om hvordan det er å leve med hiv. I vestlige land hvor man har tilgang på de rette medisinene er hiv langt i fra en dødsdom. Folk kan leve godt i mange år og så lenge man er nøye med å overvåke virusets aktivitet i kroppen kan kvinner med hiv ha sex uten kondom uten å smitte partneren sin og til og med føde barn uten hiv (dette er IKKE en oppfordring til å slomse med kondombruken, bare så det er sagt).

Blue Pills er jordnær og reflekterende fortelling om å bli forelsket i en som er hiv-positiv. Den handler om å komme over sin egen angst for å kunne være der for den du er glad i og om å la kjærligheten vinne over sykdom og usikkerhet. Alt dette blir formidlet på en nøktern og tidvis morsom måte. Dette er nettopp hva undertittelen sier at det er; a positive love story.

Frederik Peeters er en sveitsisk serieskaper. Han ble født i 1974 og bor i Geneve med sin samboer, hennes sønn og deres lille datter. Han har fått mye anerkjennelse for sine arbeider i Europa og har vunnet en rekke priser. Blue Pills er den første boka hans som er oversatt fra fransk til engelsk.


Høstmusikk Vol 2.3

Sist tirsdag var det høstjevndøgn, dagen da natta er like lang om dagen. Lys og mørke er i likevekt. Herfra blir det bare svartere. Denne markeringen av årstidens gang blir hvert år feiret på en spesiell måte her i Oslo; lysvandring langs Akerselva. Dette er høstens høydepunkt for meg. Min vanlig spaserrute langs elva fra Sagene og ned mot Grünerløkka er plutselig blitt til en magisk vandring full av flakkende lys, sang, performancekunst, gjøgling, kunst og mystiske lysinnstallasjoner.

Jeg gleder meg til å vandre på fakkelopplyste elvestier i kveld. Det blir høstmagisk. Og vi varmer selvsagt opp til dette med litt høstmusikk.

Emily Jane White – «Dark undercoat»

Pj Harvey – «When under ether»

Siouxsie and the Banshees – Sick child

Bach – Goldberg Variations: Aria (Glenn Gould)

Loreena McKennit – «The mummer’s dance»


Et glimt av signaler

I 23 år har Cappelen, nå Cappelen Damm, gitt ut Signaler. Signaler er en antologi hvor ennå ikke utgitte forfattere kan få komme til ordet på trykk. Noen debuterer siden mellom to permer helt for seg selv. Andre ikke.

Jeg kjøpte nettopp Signaler ’09 og er spent på å se hva jeg finner. Hittil har jeg bare såvidt rukket å titte på en side her og side der. Men jeg vil gjerne allerede presentere et par av diktene til Casper André Lugg. Både jeg fordi jeg syntes diktene er fine og fordi han om seg selv skriver at han skriver for et møte. Akkurat det samme sa Hanne Ørstavik til meg en gang også. At teksten er møte. Et rom der forfatter, leser og tekst møtes, og ingen har kontroll over hva som kan skje. Jeg liker den tanken.

om natten

skjærer hun av meg ørene

så jeg skal høre dem gro

hun sier ordene

er uten fortid og før morgenen

skal hun fortelle
om fargene

én etter én

sommeren etter står du

ved treet

om kveldene

og etterligner din egen stemme


Poesi mens vi puster 48

I den tikkende stillheten er jeg
som en urmaker, immun mot tiden
Jeg lever om høsten, i barneskolen,
med etterbliven sommersol
og plutselig ro mellom pultene,
eller om våren,
før forelskelser og grønne bølger
Jeg griper ikke etter ord
og hiver meg ikke hodestups
i en ønskebrønn
med alle årets dager
Da hvisker du tre ønsker
inn i min talehøyde
Og selv om jeg har hørt dem før
og sørget for dem før,
går de i oppfyllelse for første gang,
jeg sier hver setning
som om den var min siste
mens hjertet slår i svime, og tiden,
den går over all forstand


-Cathrine Grøndahl
fra samlingen Det har ingenting med kjærlighet å gjøre (1998)


Borte, borte. Snart tilbake

Hvis noen savner at det skjer noe her, saa er jeg altsaa paa tur i London. Jeg hadde haapet aa faa skrevet litt her innimellom, men det har det ikke blitt tid til. Jeg kommer hjem paa soendag og fortsette blogging som vanlig fra mandag. Naa skal jeg nyte resten av kvelden med litt hjemmelagd mat og sprudlende cava.


Poesi mens vi puster 47

Tulipanen som opnar seg,

utfalding av seks

bleike kronblad: ei fiksert lukkartid

i kvart blad: nervetråden av lengt

mellom feste og utspring

gapet mellom ynskje og realitet

pollen løysest opp, samankitta seigt

storknar

gule klumpen på det tyngste bladet

tyngjest

falmar fell

ut av ifrå

tulipanenes pupill, det gulsvarte katteauget:

blenken mellom pliktoppfyllande vilje og inneklemd raseri.

– Inger Bråtveit og Cecilia Hansson
fra samlingen Loveprosjekt (2009)


Høstmusikk Vol. 2.2

Høsten er en fin tid for å være inne og gjøre koslige ting. Bake eplekake for eksempel. Høsten gir oss mange fine epler, og eple og kanel er høstsmaker. Her er oppskriften på min mors eplekake. Den skal jeg bake til middagsgjestene som kommer til oss senere i dag. Jeg lover at den er veldig, veldig god (selv om min selvsagt aldri blir like bra som den mamma lager, rart det der).

Eplekake

100 g margarin

2 dl sukker

1 egg

4 dl hvetemel

2 ts bakepulver

1,5 dl melk

2-3 epler

Sukker & kanel

Margarin og sukker røres hvitt. Bland så i egget. Sikt hvetemelet, ha i bakepulver og melk. Rør glatt.

Røra helles i en smurt form. 2-3 epler skrelles og deles. Sett bitene ned i røra. Strø sukker og kanel over. Stekes på 200 grader i 55 minutter. Nytes helst varm sammen med litt iskrem.

Mens jeg baker liker jeg å høre på musikk. Så her er en ny runde høstmusikk til å sette ekstra smak på kaka.

Cowboy Junkies – Blue Moon Revisited

Eddie Vedder – Long Nights (Into the Wild Soundtrack)

Aimee Mann – Deathley

Peggy Lee – Why Don’t You Do Right?

Tom McRae – The Boy With The Bubblegun