Poesi mens vi puster 104

23.14 (hvor som helst i verden)

fotografier av jorden
ovenfra: gatenett og elver, åkerlapper
klynger av hus, solsvidde sanddyner
og fjellområder, flyplasser; en klode
som rommer alt dette
et blikk som glir over verdenshav
millionbyer, skoger av skyskrapere –
det finnes en bevegelse i kroppen
som står stille, en lengsel
som ikke vet hva den lengter mot,
og jeg skriver navnet på min egen gate
sirkler inn bygården, leiligheten
vinduet, tenker: kan jeg finne meg selv
om jeg bare zoomer nært nok –
uskarpe former, en saus av piksler
fotografier av fotografier
av meg selv foran en skjerm
som rommer alt dette?
jeg prøver å samle tankene
følge blikket som glir videre
mot et punkt i enden av lengselen,
i sentrum av tanken: et sted å være
et liv å leve meg inn i

 

– Rune F. Hjemås

fra samlingen Det er ikke vår, det er global oppvarming (2012)

Diktvev

Jeg er begeistret for metalitteratur, altså litteratur som direkte eller indirekte refererer til andre litterære verker. Kanskje er det bare sånn det blir når man har lest veldig mange bøker. Man begynner å se bøkene man er glad i som et stort fellesskap og det er hyggelig å se at de kommuniserer med hverandre. Når jeg leser metalitteratur tenker jeg noen ganger på Roland Barthes’ ord om at tekst er en vev. Verket er det fysiske objektet som befinner seg mellom to permer, men teksten er en del av veven som utgjøres av alle skrevne tekster. De henger sammen, flyter inn i hverandre.

Nå om dagen leser jeg Gå – eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv av Tomas Espedal. I Gå er også Rousseau, Kant og Heidegger. Der er Walt Whitman, Coleridge og Wordsworth. Jeg tenker på Barthes og ser for meg verkene til disse levende og døde menn som tråder som vever seg inn i hverandre, bli ét stort bilde som snakker til meg.

Før Gå leste jeg Krakow av Aasne Linnestå. I tillegg til Linnestås eget språk som på en slik dempet, men gjennomtrengende måte skildrer sorgen over et dødt barn og veien tilbake til livet, møter vi ordene fra andre poeter som Linnestå vever inn i romanen sin.

Det blåser upp til regn

Akustiken förändras i september

Jäg ser dig ännu, jag känner dig inte,

jag stannar så länge jag kan

Diktet uten navn er fra Sånger: Dikter av Tua Forsström. I dag lånte jeg denne samlingen på biblioteket. Den er kort, kun 45 sider. Det er sånne dikt som jeg liker. Korte, med fine setninger og bilder som får meg til å tenke og som setter meg inn i en bestemt melankolsk stemning. Det er deilig å oppriktig like noe man ikke nødvendigvis forstår. Jeg liker å lese dikt på svensk. Jeg blir ekstra bevisst på rytmen og melodien i språket. Det at jeg ikke alltid forstår alle ordene gjør at jeg må tenke, gjette, assossiere nye veier.

Jag ser dig ännu i mörkret

Det finns ingen plats där man kan stanna

Kommer en björn og vaktar snällt

Kommer en varg og säger

Det mörka röda blodet i venerna

Det klara röda blodet i artärerna

Och det finns ingen dröm så vaken

att man kan stanna där

I Sånger finnes det to sitater. De er fra Vägvisare till underjorden av Gunnar Ekelöf. Veven fortsetter.