Baby universe

Mange tenker kanskje først og fremst på noe som er for barn nå de hører «dokketeater», men det er langt i fra alltid tilfelle. På torsdag var jeg på Trikkestallen på Torshov og så forestillingen «Baby Universe».

Utgangspunktet for forestillingen er at solsystemet vårt går mot slutten. Jorda er nesten brent opp, sola holder på å dø og de siste menneskene holder til dypt inne betongbunkerser. Noen vitenskapsmenn jobber med å finne en redning. De skaper baby universer i håp om at et av dem skal vokse seg stort og danne et nytt hjem for menneskene. Men det går dårlig. Alle de små baby universene enten dør eller forsvinner.

Men så blir det født et lite univers som er annerledes.

Forestillingen er laget av gruppa Wakka Wakka. De er et teaterkompani som holder til i New York og som er blitt genierklært blant annet av NY Times.

Å se denne forestillingen var en helt utrolig teateropplevelse. Jeg likte så godt alle løsningene de hadde valgt på dokkene, scenografiene og effektene. Jeg elsker det når det å være på teater virkelig blir å være en del av noe magisk.

Baby Universe har til tider en uhyggelig stemning, det handler tross alt om apokalypsen. Men den har nok av humor og håp til at det ikke blir en komplett dystopi. På mange måter et det klassisk eventyr om en ødeleggelse, kjærlighet, en helt, hans mor, et stort offer og nye begynnelser. Og uten at det oplevedes som veldig moraliserende så blir du minnet på hvor unik og fantastisk jorda er. Vi får lyden av regn, lyden av havet, ting som i forestillingen ikke finnes lenger. Og da jeg kom ut av teateret var jeg ikke lenger like bitter for at snøen hadde ødelagt vårfølelsen sin, for når du tenker etter så er snø ganske fantastisk og når våren endelig kommer på ordentlig så er det et desto større mirakel.

Bare sånt jeg gjør akkurat nå 5

Hvem sa at man ikke kan lære noe av å se på high school drama-serier? Takket være One Tree Hill har jeg nå oppdaget bandet The Replacements (mener at jeg har hørt om dem, men har tragisk nok ikke hørt på dem før nå).

«Here comes a regular» er dagens låt, og fyttikatta for en låt. Trist, nydelig, passe rustent. Hurra! (Synes forresten det er litt morsomt at i kommentarfeltet til denne videoen er det mange som klager over at folk oppdaget låta gjennom One Tree Hill eller How I met your mother. Vel, boo fuckin’ hoo, det viktigste er at folk oppdager bra musikk og digger den, ikke hvordan de kom til å få høre om den).

I går kveld hadde jeg også det som antakelig kommer til å stå som årets største teateropplevelse (tett etterfulgt av Reisen til julestjernen på Nasjonalteateret). Jeg og en venninne var og så musikalen Next to Normal på Det Norske Teatret.

Heidi Gjermundsen Broch spiller hovedrollen som Diana, en bipolar husmor med en mann som gjør alt for at de skal være en normal familie, en datter som sliter med at familien er langt fra normal og en sønn hun har et komplisert forhold til.

Fra teaterets hjemmeside: «Next to Normal er ein ny type popmusikal som rører med sine sterke historier klypt rett ut av moderne familieliv. Musikken er drivande og fengande, replikkane kjappe og dei mange flotte låtane driv både handling, kjensler og konfrontasjonar. Her er både løgner, pillemisbruk og røyndomsflukt. Resultatet er ein meiningsfull, aktuell og kraftfull musikal der historiene gjer eit djupt inntrykk på publikum.»

Alle skuespillerne presterte utrolig godt, men det var særlig Gjermundsen Broch i hoverollen og ikke minst Frank Kjosås som spiller sønnen som gjorde inntrykk. Jeg sparker stadig meg selv på leggen for at jeg ikke gikk og så Jesus Christ Superstar med Kjosås i rollen som Judas. De som ikke blir revet med når han synger må være lagd av gråstein. Next to Normal kommer til å sitte i kroppen min en god stund framover.

Forestillingen går i noen dager til dette året og det er ledige billetter. Jeg anbefaler alle å hive seg på, for sjeldent har jeg sett så godt teater som har rørt meg så mye. Og de som sier at de ikke liker musikaler kan ta seg ei bolle.

Video fra sangprøvene:

Romeo + Julie

Som sikkert mange andre var mitt første møte med Shakespeare en av de moderne filmatiseringene av stykkene hans. I 1996 kom Baz Luhrmanns Romeo + Juliet. Jeg var femten år og denne filmen gikk selvsagt sterkt inn på mitt unge romantiske sinn, med påfølgende fjortiscrush på Leonardo diCaprio. Claire Danes elsket jeg jo allerede pga hennes rolle som Angela i tvserien My So Called Life. Jeg så Romeo+Juliet tre ganger på kino. Den første gangen gråt jeg fra scenen der Romeo og Julie møter hverandre og fram til slutten der de dør. Det var så vakkert, og så visste man hele tiden at de skulle dø. Jeg gråt og det føltes fantastisk.

Etter at filmen sluttet å gå på kino måtte jeg ha mer. Jeg fant stykket på biblioteket, oversatt til norsk av Halldis Moren Vesaas. Det litt underlige og gammeldagse språket var knotete og tidvis forvirrende å lese, men jeg kom meg gjennom teksten og var fortsatt frelst på Romeo og Julie.

Det finnes mange versjoner av Romeo og Julie, men jeg har faktisk bare sett Baz Luhrmann sin. Kanskje jeg ikke ville besudle dette fantastiske film-minnet med andre utgaver i frykt for at de skulle være blekere? Men da jeg så at Nasjonalteateret skulle sette opp stykket, ble jeg hoppende glad. Romeo og Julie på teater, det var andre saker!

Likevel har jeg somlet. I dag er det siste dagen Romeo og Julie vises på Nasjonalteateret, og dit skal jeg endelig.
Her er en trailer fra Nasjonalteateret, slik stykket arter seg i Victoria Meiriks regi. Hennes versjon er mer fokusert på det politiske og samfunnsmessige ved stykke, og mindre på tenåringsromansen som mange andre har framhevet. Hun har sagt følgende om stykket:

– Jeg ønsker å få fram den voldsomme brutaliteten i stykket. Det handler om et menneske som møter et annet – og begge dør i møtet med hverandre og kjærligheten. I Romeo og Julie er døden og kjærligheten fullstendig sammenflettet, nesten som et elskende par, sier Meirik. – Er det nødvendig at livene deres ofres for at de andre skal få fred? Og hvorfor opphøyer vi dette offeret til romantisk kjærlighet? Romeo og Julie er en hyllest til det å elske et annet menneske, men samtidig et knyttneveslag til samfunnet som skaper dette offeret.
Jeg er veldig spent på å se hvordan dette arter seg. Jeg håper Romeo og Julie vil blow my mind nok en gang, om enn på en helt annen måte.

En løssluppen teateraften

I forrige uke var jeg på Nationaltheateret for å overvære en prøveforestilling av En midtsommernattsdrøm som hadde premiere nå på lørdag. Det var en herlig og ustyrtelig morsom aften. Jeg har sett stykket en gang før, da det ble satt opp på Trøndelag Teater for noen år siden. Det morsomme med å se et teaterstykke flere ganger er at det kan by på totalt forskjellige opplevelser. I Trondheim var stykket hakket mer tradisjonelt, med eventyrkostymer og mye trolsk stemning. Hovedvekten i komedien var lagt på det dramatiske og drømmeaktige.

Derfor var jeg overhodet ikke forberedt på å le så jeg fikk vondt i magen da jeg igjen skulle se En midtsommernattsdrøm. Nationaltheatret har lagd en fantastisk morsom, lekende og original forestilling. Skuespillerne gjør en fantastisk innsats med en mimikk og et kroppspråk som er ren komedie. Særlig Gisken Armand gjorde en uforglemmelig innsats som Helena.

Det beste med å gå på prøveforestillingen var at det var slik jeg skulle ønske teateraftener var til vanlig. Det var mange forskjellige og særlig mange unge mennesker i salen. I tillegg var det en veldig avslappet stemning og publikums holdning var blottet for det høytidelige alvoret som ellers kan ligge litt tungt på skuldrene når man setter seg ned på plysjstolene i Nationaltheatrets hovedsal. Kanskje er det bare fordi jeg aldri har sett en komedie på denne scenen før, men jeg syntes at både latter og applaus satt løsere og var mer spontan enn hva jeg har opplevd før.

I går kunne avisenes teateranmeldere fortelle at de i likhet med meg er svært begeistret for En midtsommernattsdrøm. Jeg tenker gå og se den en gang til, nå som den er ferdig og i mer finpusset drakt. Og denne gangen skal jeg ta med ferdig oppvarmede lattermuskler.

Her noen klipp fra forestillingen:

Altomfattende drama

Nationaltheateret slår et slag for de store spørsmålene og stort teater denne vinteren. Slikt gjør meg strålende glad.

Nå på lørdag var det premiere for teaterstykket som er basert på romanen Brødrene Karamasov, skrevet av min yndlingsrusser Fjodor Dostojevskij. Dette storverket var den siste boka han skrev, og etter min mening kanskje den beste boka noensinne skrevet. Jeg leste den på videregående og har siden hevdet at hvis du bare skal lese en bok i hele ditt liv, så bør du satse på Brødrene Karamasov. Dette er boka som har alt; kjærlighet, hat, sex, mord, tilgivelse, politikk, familie, tro, filosofi og drama i stor skala. Dette er boka som skildrer og diskuterer alt som er viktig i livet.

På Nationaltheateret har de skrelt dette mangefasetterte verket ned til en forestilling på 2 timer og 40 minutter og det er stort sett hovedintrigen med fadermordet og brødrene som står igjen. Den har fått utmerkede kritikker i landets aviser i dag og jeg gleder meg som en femåring på julaften.

En av de fremste grunnene til at jeg liker Dostojevskij er skrivestilen hans som Bakhtin karakteriserte som polyfonisk. Hos Dostojevskij får alle sider av en sak komme til ordet gjennom de forskjellige karakterene. Og selv om det er tydelig hvem forfatteren mener har rett er han likevel aldri påtrengende moraliserende. Derfor vil jeg alltid foretrekke ham framfor fx Tolstoj, som i langt høyere grad oppleves som streng mann med viftende pekefinger.

Jeg har i lang tid vurdert å lese Brødrene Karamasov pånytt. Jeg nølte fordi det å sette i gang med et trebindsverk som jeg allerede har lest når det er så mange andre nye bøker jeg burde lese føltes som litt tiltak. Likevel var det en del av meg som mente på at det var på tide å gjenoppsøke den boka som jeg i snart ti år har hevdet er den beste jeg noensinne har lest. Så kom denne teateroppsetnigen og sparket meg i gang. I dag tuslet jeg bort til hylla for russisk litteratur på biblioteket og plukket ut Brødrene Karamasov samlet i ett bind og med forord av Orhan Pamuk. Nå har jeg litt sommerfugler i magen.

Forsvinningspunkt

I dag er det 55 år siden Tor Ulven ble født. En av Norges største poeter og prosaister. Depressiv, besynderlig. Mediesky, ga bare et intervju og mottok aldri noen av prisene sine personlig. Skrev tekster som vanskelig lar seg oppsummere før han begikk selvmord i 1995.

Ulvens dikt har samme effekt på meg som det å høre på melankolsk musikk har. I likhet med The Cure og Joy Division er Ulven dyster, han beskriver det mørke i mennesket og i samfunnet. Og likevel blir jeg glad av det. Jeg tror det er fordi jeg får følelsen av  å få innsikt i noe sant, noe ekte. Også er det vakkert. Jeg kommer aldri vekk fra dette at det triste og urovekkende kombinert med det vakre er uimotståelig forførende. Som når du står i en gammel gotisk kirke. Du har det tunge og det dystre samtidig med de svimlende buene og det magiske lyset som kommer gjennom det fargede glasset som en strime av håp.

Jeg har valgt ut to dikt av Ulven, hentet fra samlingen Forsvinningspunkt, utgitt året jeg ble født.

Bortenfor smertegrensen

bryter alle

sinnrike

innretninger

sammen.

Fluorescerende tallrekker

inne i øyeeplet

som kretser

rundt et blindt

punkt.

Rapporter om gjenoppstandne

livsformer,

forstadier til det

monstrøse, dryppende

av fostervann.

Uutholdelig lysstyrke,

lengre levetid.

*

Linjene i hånden

løper videre

som stier.

Hvor de ender, dit

kommer du ikke.

Men det er tunge steg

på vei langs dem,

i motsatt retning,

gjennom deg

og ut på den andre siden.

Med utsikt over byen

og fjorden.

På onsdag var det premiere på En vanlig dag i helvete på Amfiscenen på Nationaltheatret. Stykket er regissert av Ole Anders Tandberg og er basert på dikt og prosatekster av Ulven. En vanlig dag i helvete har bare fått rosende omtale etter hva jeg kan se, og jeg håper på å få sett stykket selv så fort som mulig. I mellomtiden skal jeg kose meg med Ulvens Samlede dikt som jeg plukket opp på Deichman i dag.

Her er noen anmeldelser av En vanlig dag i helvete:

Klassekampen

Morgenbladet

Flamme Forlag

OsloPuls

Tor Ulven

14. november 1953 – 18. mai 1995

Gått meg vill i skogen

Lett dryssende grantrær henger ned fra taket. Industrielt skogssus og fuglekvitter i lufta. Lett tåke (røyk?) langs bakken. Et kadaver/kosedyr satt sammen av mangfoldige raser ligger med hodet rett mot oss. En butler med maske, kledd i dyrepels står bak en komfyr og koker blod som han jevnlig serverer til vår reptilvert. Reptilverten hypnotiserer oss og tar oss med inn i en annen dimensjon. Hun forteller oss om marerittene våre, de tingene vi ikke har lyst til å tenke på, om hvordan Area 51 finnes og at Europas kongefamilier er reptilaliens. Så tar hun av seg masken (et villsvinfjes?) og klatrer opp på et provisorisk podiet. Hun er en blodig Peggy Lee og synger «Is that all there is?»

Dette fant sted på Black Box Teateret under forestillingen «Skogsunderholdning – Talk softly but carry a big stick», skrevet og framført av Lisa Charlotte Baudouin Lie. Lie har hatt stor suksses under navnet Sons of Liberty hvor hun samarbeider med Stina Kajaso. De kunne sist bli sett på Torshov Teateret under samtidsfestivalen med forestillingen «Swamped in sensation».

«Skogsunderholdning» er Lies soloprosjekt hvor hun operer under det passende navnet Pony of no return. Jeg synes navnet viser til Lies vilje til å gi blaffen i grenser i sine prosjekter. «Skogsunderholdning» er en drøy time hvor vi går oss vill i skogen sammen med vår reptilvert i Lies skikkelse. Å se en av Lies forestillinger er faktisk litt som å tre inn i en annen dimensjon. Lie blander det groteske, surrealistiske, absurde og paranoide med humor og populærkultur. Og hele tiden prater hun i vei, hopper fra det ene til det andre, får deg til å le, grøsse, blunke vantro med øynene. Det er morsomt og underholdende, men også urovekkende. I strømmen av sammensatte og kontrasterende inntrykk fanger jeg opp noe som finnes inne i meg selv. Jeg kjenner meg igjen i «Is that all there is?» og i hvordan hun hater fabeldyr. Fordi de ikke finnes. Når du er liten tror du eventyr, nisser og alver. Så innser du at alt er løgn og fanteri. Du blir voksen. Og så finner du en ny voksen eventyrverden full av konspirasjonsteorier, alienbortførelser og radiomottakere i hodet. Noe må man jo tro på. Men hva med gapet i mellom disse fantasiverdenene? sier reptilverten. Lisa Lie aka reptilvert sier hun sover 50 prosent av tida. de 50 prosentene hvor hun er våken prøver hun så godt hun kan å bedrive virkelighetsflukt.

For meg er Lisa Lies forestillinger en form for katarsis. Hun er mye drøyere enn jeg noen gang vil tørre å være. Hun gjør ting jeg kanskje synes er litt ekkelt. Hun bruker fysisk humor på en måte jeg aldri gjør av redsel for å drite meg ut. Hun har de skarpe formuleringene som får hodet mitt til å lyse opp og si «aha!». Jeg får litt den følelsen man får av å se på skrekkfilm. Man føler på det farlige, samtidig som man vet at man er helt trygg. Men «Skogsunderholdning» er også katarsis på grunn av humoren og uhøytideligheten som ligger til grunn for det vi ser. Lies veksling mellom dansenummer og skrekk og blod gir en komplett sjelelig befrielse .

For de som ikke fikk med seg denne oppsetningen av Skogsunderholdning vil jeg anbefale å bruke tida fram til neste gang med å lese Lies roman Armløs slår tilbake (Oktober, 2005) og diktsamlingen Forbausende få katastrofer (Gyldendal, 2000).