Sol, vin, vernissage

Etter endt arbeidsdag i går tok Rullerusk seg en velfortjent hvil i St. Hanshaugparken. Dette innebar venner, grilling av soyapølser og forfriskende sommerøl. Etter å ha nytt noen timer i solen beveget jeg meg videre til Indigo og Strykejernet Kunstskole. Der holder nemlig min minste bror til og i går kveld var det vernissage for Strykejernets sommerutstilling.

Jeg liker veldig godt denne store lysekrona utenfor Indigo. Den gjør at jeg får følelsen av å gå gjennom en port inn til et eventyrland. Med et hvitvinsglass i lanken begynte jeg å bevege meg gjennom et landskap befolket av de underligste ting og skapninger.

Utenfor fant jeg min bror, herr Kunstner. Som dere ser er han godt fornøyd og full gang med å feire utstillingen.

Jeg fant også min venn Torleiv, her opptatt av å kontemplere skjønnhetens forgjengelighet. Denne søte piken er tegnet rett på veggen og vil nok en vakker dag bli malt over.

Jeg og Torleiv beveget oss videre innover i lokalene og fant dette hyggelige teselskapet. Jeg fikk lyst til å sette meg ned, ta en kjeks og sludre litt. Måtte også anstrenge meg til det ytterste for å motstå fristelsen til å ta herr Snodig Kanin med hjem og ha ham i sengen min.

De to bildene over her viser min brors verker. I tillegg til å være aspirerende kunstner er han hobby-tatovør, noe man ganske lett kan lese ut av disse motivene.

Som alltid på utstillinger holdt av kunststudenter er det mye ymse. Det er en god del «sett det før», «nei,nei,nei», men også mye som er fint. Og som så ofte på tilstelning med mange wannabe-kunstnere er det menneskene tilstede som er den virkelige opplevelsen.

De bildene jeg likte best er de tre bildene dere kan se i fotografiene over her. De er laget av Kjersti H. Mortensen. Særlig de to øverste som viser en fantastisk bruk av farger og formelig strålte mot meg da jeg kom inn i lokalet. De kommer ikke helt til sin rett her så jeg foreslår at dere går og ser selv. Utstillingen står til ut lørdag 31. mai.

Bokmem

Jeg er blitt tægget av Oda med et bokmem. Memet går ut altså ut på at jeg skal ta den boka som er nærmest meg, slå opp på side 123, finne den femte setningen og så poste de tre neste setningene her på bloggen.

Da jeg først så at jeg var tægga satt jeg på jobb og var omgitt av innleverte pensumbøker. Det kunne jo gitt noen interessante resultater her, men som den flittige bibliotekaren jeg er ventet jeg til jeg kom hjem med å svare på utfordringen. Så da blir det bøker jeg har lånt på biblioteket i stedet. Ettersom de nærmeste bøkene lå rett oppå hverandre velger jeg å sitere fra begge to, håper det ikke er regnet som memejuks ;)

Øverst lå Complete Plays av Sarah Kane. Side 123 er litt uti skuespillet Cleansed fra 1998. Jeg velger å ikke regne med sceneanvisningene og teller meg dermed fram til etter femte replikk.

Robin: That letter don’t look like it sounds.

Grace: R

Robin: That one does/but that one don’t

Boka som befant seg under Complete Plays var Samlede dikt av Gunvor Hofmo. De tre setningene derfra blir de to siste i diktet «Tre hengte i en kveld» og den første i diktet «Natt». Begge diktene er fra Hofmos femte bok, Testamente til en evighet, som ble utgitt i 1955. Jeg er veldig begeistret over hvor bra de fungerer sammen og egentlig blir et nytt dikt.

Han venter dem,

og blåsten skjærer stille

langs ødets smerte, legger

dem i den.

Tilbake er tre blader

som vil styrte

sin ensomhet mot treets rot igjen…

Blåst i kronene, denne natt

har ikke smerten hjemsted,

ropene står forlatt

under de tomme galger –

Kane og Hofmo skriver så du kjenner det i hjerte, blod, marg og bein. Tekstene deres er styggvakre, tidvis brutale og fantastiske. I dag var jeg på biblioteket igjen og lånte Reise til nattens ende av Celine. Kanskje tåler jeg ikke alt dette lyset og må ha litt dyster litteratur for å veie opp for sommeren som truer? Men det er nå en gang sånn at det er den litt mørke og farlige litteraturen som er den beste. Når jeg vil ha lett og ledig underholdning leser jeg tegneserier eller ser på tv. Bøker er alvor.

Her er et bilde fra en oppsetning av Cleansed.

Det hører med til oppgaven å tægge fem andre. Ehm sorry Oda, men ettersom jeg er ganske venneløs i bloggosfæren så tægger jeg bare to. Jeg er nysgjerrig på hva de kommer til å svare. Så Ellinor og Virrvarr er herved tægga.

Nydelig teen angst

Dear diary,

I had a dream

I put my hands inside my chest

and held my heart

to try and keep it still.

Det er 1993 og Kimberly Keiko Cameron (aka Skim) er 16 år. Hun har skilte foreldre, en katt som heter Sumo og en bestevenninne som heter Lisa. Hun er opptatt av wicca og tarot, og går på en privatskole for jenter. Hun er med andre ord en ganske gjennomsnittlig søkende og forvirra tenåring. Endringer i Skims liv oppstår som i kjølvannet av hendelser som først ikke har noe med henne å gjøre. Hennes klassekamerat Katie blir dumpet av en gutt som noen dager senere tar livet av seg. I et overdrevent forsøk på å støtte Katie går hele skolen inn i en intens sorghåndteringsprosess og «feiring av livet», med kollektiv skriving av kondolansebrev og pedagoger i hypermodus.

Skim er mer opptatt av å pusle med wicca-alteret sitt, unngå ballspill i gymmen og en økende fascinasjon for dramalærerinnen Ms. Archer. Skims forelskelse fører til problemer med bestevenninnen Lisa. Lisa synes Skim blir mer og mer fjern, og Skim føler at at hun ikke kan fortelle at hun er forelsket i en kvinne. Som så ofte i tenåringstilværelsen endres lojaliteter og holdninger fort. Skim snubler gjennom high school, men finner heldigvis en annen ustø person å gå sammen med.

Jeg er generelt litt skeptisk til oppvekstskildringer fordi det er så himla mange av dem og de sjeldent har noe særlig nytt å komme med (et hederlig unntak er Husfred som jeg nylig anbefalte). Men om Skim ikke er strålende original så kan jeg like den fordi det er en fin historie og ganske søt på sin hverdagslige ,stillferdige måte. Historien fortelles delvis gjennom tekst som skal være Skims dagboknotater, delvis gjennom vanlige snakkebobler.

Det som først og fremst får meg til å anbefale denne tegneserien er at den er fantastisk flott laget. Illustrasjonene er nydelige og komposisjonen på sidene gjør at jeg kunne sitte lenge og bare se på en side og beundre kunsten. Jillian Tamaki har illustrert Skim og hun har en stil jeg er fristet til å kalle følsom og kanskje til og med delikat. Jeg liker at serieskaperne lar bildene komme til sin rett. Illustrasjonene får mange steder lov til å formidle handling og stemning uten at teksten blander seg inn og overforklarer.

En detalj ved denne ugivelsen gjorde meg særlig begeistret. Skim er gitt ut som en innbundet bok, ikke noen puslete paperback, og da jeg tok av omslaget så jeg at selve boka er laget for å se ut som en faktisk dagbok, med ordet «Journal» trykket på ryggen og Skims rablinger og tegninger rundt.

Skim er resultatet av samarbeidet mellom kusinene Mariko Tamaki (manus) og Jillian Tamaki (illustrasjon). Mariko er bosatt i Toronto og har skrevet flere bøker og skuespill. Jillian bor i Edmonton og tegner for blant annet The New Yorker og The New York Times. Skim er hennes første tegneserie.

Skim er en søt fortelling om å være 16, forvirra og forelska for første gang. Den skildrer den klassiske jakten på vennskap, kjærlighet og seg selv på en fin måte. I tillegg er den som sagt en nytelse for øyet. Anbefales spesielt for de som er glad i vakre illustrasjoner og tegneserien som medium.

Blond, blondere…

Ettersom jeg har problemer med å gå mer en noen uker uten å endre på håret mitt ga jeg endelig etter for fristelsen til å bleke det i et håp om å se mer glamorøs ut. Ble det vellykket? Si det. Jeg maste jo for litt siden om hvor kul jeg synes stilen til Agyness Deyn er, blant annet pga det hvitblonde håret hennes. Så her får dere et lite bilde av «Rullerusk poserer som Aggy». Hun ser nok fortsatt bedre ut, men jeg unnskylder meg med at jeg verken har proff fotograf eller photoshop til å hjelpe meg.

Håper dere seriøse lesere unnskylder denne tullete og eksibisjonistiske posten. Kommer en kvalitetspost i morgen. Lover.

Oppdatering: Hilde Marstrander, kvinnen bak motebloggen «Usminket» skrev for litt siden en fin post om Agyness Deyn og andre androgyne damer.

Hvorfor jeg elsker Craiglist

For en tid tilbake oppdaget jeg det fantastiske nettstedet Craiglist. Siden jeg først snublet innom dette stedet har det vært en uutømmelig kilde til kvalitetsunderholdning og nå klarer jeg ikke lenger å vente med fortelle om det. Craiglist er en online community som består av forumer og sider hvor man kan poste forskjellige typer annonser. Den startet som en e-postliste drevet av Craig Newmark i 1995 og har i dag over 40 millioner brukere hver måned. På Craiglist kan man altså legge ut poster om praktisk talt hva som helst. Trenger du jobb, bolig, vil selge et hundehus, vil møte noen for tilfeldig sex eller føler for å fortelle om den bra daten du hadde i går? Craiglist er stedet. Jeg pleier å gå inn på «Best of Craiglist» hvor de beste rantene om ex-kjærester, vanskelige naboer og andre ting som engasjerer folk finnes. Der finner man også de virkelig bra kontaktannonsene med titler som Unemployed Broke Girl Seeks Same for Friendship Maybe More og Want your ex-boyfriend back? [Unfortunately] I can help.

Det er mange perler på Craiglist, de interesserte får gå og se selv. Her er i hvertfall en av mine favoritter:

Thanks Mr. Hipster Record Store Clerk

Date: 2008-02-26, 5:25PM PST

Dear Hipster Record Store Clerk,

Thank you for judging me on the CD I bought yesterday. Our passive-aggressive altercation made me realize how conformist I am for buying an old Rage Against The Machine album. Your condescension was just the intellectual wake-up call I needed.

I discovered a new me yesterday, and my eyes were opened in a new way. Thanks to you, I realize now that the key to enlightenment is reading Pitchfork, watching High Fidelity, listening to Velvet Underground, having a tattoo of a star on the inside of my wrist, growing an ironic mustache, living in the Mission, and wearing a too-small sweater, multi-colored 70’s ski-vest, chunky plastic-frame glasses, a high school sports T-shirt, air-tight black jeans, and Nixon-era Chuck Taylors.

I had it all wrong, man. You showed me that a skilled job and a comfortable living is just a lie. I need to go to art school, have my parents pay my rent, join a Joy Division-influenced band, and wait for a record deal, like you. I’m totally missing out in life.

So thanks again for mocking me. I mean, at first I thought you were just a pathetic, frustrated musician trying to feel better about yourself. But now I see you’re an uncompromising visionary.

No one will ever understand you. You’re so different.

Signed,

Everyone Not Like You

Mine fine lesere

Jeg har akkurat vært inne og tittet på Et vakkert sinn hvor Joakim som en av mange bloggere snakker om hvordan man kan få flere lesere til bloggen sin. Han har også besøkstall å skryte av som jeg ikke er i nærheten av engang. Men jeg velger å ikke ta det så tungt. Statistikken min går oppover selv om de store bloggerne sikkert ville fnist av mine besøkstall. Jeg har nok bevisst valgt å være litt liten. Jeg har ikke titler på postene som inneholder sex eller banneord. Jeg skriver om tegneserier og ting som kunst av plastposer. Jeg pinger ikke Bloggrevyen i ett sett og legger ikke igjen kommentarer på en masse andre blogger bare for å dra oppmerksomhet mot min egen. Jeg leser noen få blogger som jeg mener er virkelig gode, og jeg legger igjen kommentarer når jeg virkelig har noe å si. Den viktigste drivkraften bak denne bloggen er tross alt at jeg liker å skrive her. Og at noen, samme hvor mange, liker å lese det jeg skriver. Dere som er mine faste lesere kan nok telles på to hender og de fleste av dere kjenner jeg personlig, men det gjør bare at dere betyr desto mer for meg. Jeg setter stor pris på hver eneste leser og jubler over hver kommentar jeg får. Jeg skal ikke si så mye mer, for bloggere som skriver om blogging er noe av det kjedeligste jeg vet. Jeg ville vel egentlig bare si at jeg synes det er veldig hyggelig at det finnes andre særinger der ute som synes det er gøy å lese om ting jeg synes er bra, viktig eller bare artig.

Jeg har som noen kanskje har lagt merke til laget en gjestebok som ligger under Introduksjoner. Den har ikke blitt skrevet så mye i, men så har jeg heller ikke promotert den i noe særlig grad. Men jeg blir altså veldig glad om noen har lyst til å legge igjen en hilsen der, enten jeg kjenner dere fra før eller ikke.

Også må vi selvsagt ta en sang. Denne har jeg hatt på hjernen i et par dager nå og føler derfor selvsagt at jeg må dele den med dere. Det er en av mine favoritt punklåter, «Another Girl, Another Planet» av The Only Ones. Enjoy.

Familie å se opp for

Tidligere i dag lovte jeg i en kommentar her på bloggen å lese Husfred av Alison Bechdel. Jeg fikk innfridd løftet mitt fortere enn jeg ventet. Jeg tilbringer altså nasjonaldagshelgen hjemme hos min mor. Mamma er den som kan sies å være hovedansvarlig for min sterke interesse for tegneserier. Ante hun hva hun satte i gang da hun begynte å lese Alvefolket høyt for meg som en hvilken som helst annen billedbok da jeg var fire år? Antakelig ikke.

Min mor samler fortsatt på tegneserier og hver gang jeg er hjemme tar jeg en runde i hylla for å sjekke ut nyanskaffelsene. Og hva fant jeg i dag om ikke Husfred av Alison Bechdel. Dermed var dagen staket ut for meg. Den er blitt tilbrakt slik søndager bør tilbringes; i sofaen med en kopp te og en tegneserie på fanget.

Alison Bechdel er mest kjent for tegneserien Dykes to watch out for, som finnes tilgjengelig på nettet her. I 2006 ga hun ut den selvbiografiske grafiske romanen Fun Home, som ble oversatt til norsk under tittelen Husfred – en tragikomisk familiehistorie i 2007. I Husfred forteller Bechdel om sin oppvekst og sin familie, og fokuserer særlig på forholdet til faren og omstendighetene rundt farens død. Da Bechdel gikk på college stod hun fram som lesbisk i et brev til foreldrene. Budskapet fikk blandet mottagelse. Så avslører moren at faren i årevis har hatt affærer med forskjellige menn. Noen måneder senere døde faren i en ulykke som med stor sannsynlighet var selvmord, to uker etter at moren har bedt om skilsmisse. Datteren får aldri hatt noe oppgjør eller oppklaring med sin far. I Husfred gjør et Bechdel et forsøk på å oppsummere historien om sin noe uvanlige familie og hvordan forholdet til faren har vært med på å forme henne som menneske.

Jeg liker Husfred svært godt, og da særlig av tre grunner. For det første er dette en virkelig original selvbiografi. I motsetning til en god del andre dannelsesfortellinger føler jeg at denne forteller noe nytt. Bechdel og hennes familie har en unik historie og boka ga meg mye ny innsikt i hva en familie kan være i tillegg til å være en gripende portrett av Bechdel og hennes foreldre. Jeg synes også at Bechdel forteller historien på en spennende måte. I stedet for å gå fram kronologisk hopper hun fram og tilbake i tid, alt etter hvilke episoder som er best egnet til å illustrere det hun vil fortelle. Dette klarer hun uten at det blir rotete, i stedet former det stoffet på et elegant vis.

Det andre jeg liker er at Bechdel stadig drar inn litterære referanser og trekker paralleller fra sin egen historie til klassiske fortellinger som Ikaros og Ulyssess. Dette klarer hun uten at det virker pretensiøst eller påtatt. Årsaken er at litteraturen og litterære karakterer gjenneomsyrer livet til både far og datter og er også sentralt i forholdet dem i mellom. Litteraturreferanser har en naturlig plass i deres historie. Særlig elsker jeg Bechdels metode for å tilnærme seg temaer ved å slå opp definisjoner i ordbøker, en metode jeg kjenner meg godt igjen i.

For det tredje er fortellingen godt illustrert og boka er i et fint format med behagelig design. Bechdels tegnestil er ren og tydelig, og tross for at deler av boka er litt teksttung, blir den ikke slitsom å lese.

Jeg vil med andre ord anbefale Husfred på det sterkeste. Den er trolig det beste jeg lest av selvbiografiske tegneserier siden Blankets av Craig Thompson.

«Vi stanset et øyeblikk foran haveporten. Syrinenes tid var nesten over; enkelte utgjød ennu i høye, lilla lysekroner sine fine blomsterklaser, men i mange deler av bladverket hvor deres duftende bølger for bare en uke siden frådet, så man nu bare, innskrumpet og sortkantet, et tørt og duftløst skum. Min bestefar viste min far hva som hadde forandret seg og hva som fremdeles var det samme[…]»

Fra På sporet av den tapte tid av Marcel Proust sitert etter utdraget som er gjengitt i Husfred.

Follow the white rabbit

En av grunnen til at jeg elsker radio er at jeg blir påmint musikk jeg hadde glemt. På vei til jobb i morges hørte jeg på Radio Tango. Og i det plateprateren satte på «White Rabbit» med Jefferson Airplane følte jeg meg litt mer morgenfrisk med en gang. Dette er en låt som er vanvittig kul, selv om Jefferson Airplane aldri har havna på lista over band jeg må skaffe meg album av. Jeg liker den fordi jeg blir så revet med av den og fordi den på en måte føles litt urovekkende ut. Jeg føler spenning og får sommerfugler i magen når jeg hører den. Kanskje er det bare sangen eller kanskje er det minnene om de ganske mange filmene som har brukt den i soundtacket sitt. Her er i hvertfall «White rabbit» med en kul video satt sammen av klipp fra Alice in Wonderland. God fornøyelse og god helg folkens.

«… et hjerte som banker for ting som hun tror på»

For et par uker siden hadde jeg gleden å være på slippfest for tegneserien 90’s Love Song av Tor Ærlig på Indigo. Det var en festlig og minneverdig aften, med hyggelige mennesker og bra musikk. Tegneserien virket også lovende der jeg stor og blafret gjennom den i den provisoriske salgsboden i festlokalet. Jeg gledet meg til å lese den og jeg må ha vært snill i år fordi på bursdagen min fikk jeg ikke bare pent vær, men 90’s Love Song svevde også pent innpakket min vei.

I 90’s Love Song møter vi illusjonisten Valemonen Wolfmann og spåkvinnen Marjeta. I en krystallkule i et slitent tivoli ser de et henfarent tiår, 90-tallet. 90-tallet representert gjennom en særegen kjærlighetshistorie. Joril er en rastløs sjel som vil bort fra drabatnbyhelvete. Hun drar til Oslo og prøver å realisere seg selv gjennom studier og gjennom unge menn hun finner på sin vei. Knut er en ung mann som stadig feiler i kjærligheten. Han blir sviktet og tar hevn. Ved en tilfeldighet ender de begge opp i en forelesningssal hvor den forfyllede psykologiprofessoren bestemmer seg for å demonstrere sine evner innen hypnose. Innen de går derfra er Knut og Joril dømt til å være forelsket i hverandre til evig tid. Men selv om kjærligheten har kommet dypt og plutselig inn i livene deres betyr det ikke at livet blir problemfritt.

Jeg må innrømme at jeg hadde håpet av 90’s Love Song ville være mer romantisk. I stedet fikk jeg noe helt annet hva jeg hadde ventet meg. Og det er kanskje en positiv ting. Den er i hvertfall fortalt på en spenstig og leken måte. Rammen rundt fortellingen med Valemon og Marjeta som ser i krystallkulen er fin og tilfører historien både humor og et pust av noe mytisk. 90’s Love Song er altså ikke den store kjærlighetsfortellingen slik jeg trodde, men et tilbakeblikk i et tiår sett gjennom to forvirrede individer som prøver å finne mening og kjærlighet. Og som gjør på en måte, men selvsagt ikke slik de trodde.

Tor Ærlig aka Tor Erling Naas har vært aktiv tegneskaper i mange år. Det store gjennombruddet kom i 2006 med tegneserieromanen Ser du meg nå? utgitt på Jippi Forlag. Den fikk mye omtale og blir av mange sett på som et gjennombrudd for norske tegneserier. Med 90’s Lovesong fortsetter Tor Ærlig å bygge ut den episke grenen i det norske tegneseriemiljøet.

90’s Love Song er morsom, romantisk på en realistisk måte og full av refereranser til musikk fra 90-tallet (kanskje særlig artig for oss som var tenåringer på den tiden). Den er også flott tegnet på en måte som absolutt gir ekstra dybde til fortellingen. Sett på en plate med Raga Rockers eller Jokke & Valentinerne og les.

PS. Takk til Andreas for å ha forært meg denne fine bursdaggaven og for å være en trofast leser av denne bloggen.

This was supposed to be the future

Jeg vet at jeg ikke er den eneste som er litt skuffet over at det å leve i framtiden ikke har mer for seg. Greit, datamaskiner du kan ha i bukselomma, uendelige mengder informasjon på nettet og kjøleskap du kan snakke til er vel og bra. Men for en som vokste opp med Tilbake til fremtiden-filmene er det stadig vanskelig å komme over den totale mangelen på flyvende biler, hover boards og jetpacks.

Framtiden lar altså vente på seg. Det ser ut til at det enda er noen år til hydrogenbasert energi, leviterende hus og kolonier på Mars. I mellomtiden får vi stadig raskere bredbånd, flatere tv’er og bittesmå duppeditter som kan romme alle sangene i verden. Og det er jo noe. Den teknologiske revolusjonen marsjerer framover. Derfor vil jeg innmari gjerne vite hvorfor jeg midt oppi all denne herligheten ikke kan farge håret grønt?!

Ved tidligere anledninger har jeg farget håret rosa og en gang blått. Problemet var at fargen gikk ut nesten med en gang. Den rosa fargen overlevde i det minste to-tre hårvask før det ble oransj. Den blå fargen gadd ikke en gang vente på hårvasken og ble sittende igjen i putevaret og etterlot meg med grålilla hår i beste pensjonist-stil. I mitt naive sinn tenkte jeg at det hadde noe med at jeg hadde kjøpt et hårfarvemiddel av dårlig kvalitet og at der ute fantes det et fargestoff som kunne gi meg knallfarget hår på permanent basis. I det siste har jeg altså gått og fantasert om grønt hår. En artig fornyelse og en hyllest til våren tenkte jeg. Stort var derfor sjokket da den hyggelige mannen på Adam & Eva informerte meg om at joda, de hadde grønn farge, men den ville neppe holde gjennom mer enn to-tre hårvask. Slik er det nemlig med disse unaturlige fargene. De er vannbaserte og dermed akk så forgjengelige. Jeg merker at jeg har problemer med å akseptere dette. 30 år etter punkens inntog i motebildet og dette er det beste de kan tilby meg? Man skulle tro at 30 år er mer enn nok tid til å kunne utvikle et produkt som lot en farge håret permanent i en hvilken som helst farge? Mens jeg venter på selvstøvsugende gulv og frokost i pilleform vil jeg i det minste kunne ha hårfarge som ikke smitter over på alt som er av putevar, håndklær og klesplagg. Jeg skulle ønske noen hadde fortalt meg dette før så kunne jeg byttet ut alle de årene med fjasete hf-studier med en grad i kjemi og revolusjonert hårfargebransjen. Framtidens freaks og punkere trenger meg.