…
dikt skal ikke være voksne
diktene skal være kortvokste
som vekster eller som barn
uansvarlige spontane vesener
skal diktene være, de skal snakke
over seg, skrike og bære seg eller
mumle megetsigende for seg selv
men aldri være voksne
-Geir Gulliksen
fra samlingen Voksne dikt (1999)
Mine ambisjoner hviler aldri! I tillegg til aspirerende forfatter setter jeg nå serieskaper på lista over ting jeg jobber for å bli.
Norsk tegneserieforum (NTF) har siden 80-tallet gitt ut bladet Bobla med artikler og nytt om tegneserier. Nå har NTF fått nye nettsider og bladet Bobla skal relanseres som et tegneserieblad der amatører kan få prøve seg og komme på trykk.
Som tegneserieentusiast med sans for å finne på historier har jeg lenge tenkt på hvor kult det hadde vært å lage en tegneserie. Men så er det det at jeg ikke kan tegne. Men heldigvis har jeg en bror som er råflink til å tegne og også har ambisjoner om å bli serieskaper. Så nå slår vi våre krefter sammen og skal prøve å gjøre en novelle jeg har skrevet om til tegneserie.
Vi er begge ganske opptatt med heltidsjobber og andre prosjekter, men jeg håper innmari at vi skal få til dette. Om ikke annet så er det kjempegøy å prøve!
Hvis du er eller noen du kjenner har seriesider liggende i skuffen så anbefaler jeg å prøve på dette. Frist for å levere manuside er 7. september, fristen for ferdig produkt er 1. november.
Les mer om hva som skal til for å komme på trykk på NTFs nettsider.
Her et eksempel på et av mine tegneserieforbilder, både forteller- og stilmessig: Demo av Brian Wood og Becky Cloonan.
Jeg fikk Patti Smith – Complete 1975-2006 Lyrics,reflections & notes for the future fra bliblioteket i dag. Den starter med dette sitatet av Ginsberg. Ginsberg som Patti traff for første gang på en kafé i New York, og han spanderte et måltid på henne fordi han trodde den magre androgyne jenta var en ung gutt, han oppdaget feiltakelsen, men sa at det var greit, og så spiste de og diskuterte poesi. Jeg fikk også tak i Pattis siste diktsamling Auguries of innocence fra 2005. Jeg gikk tur langs elva i stad, satte med ned ute på Blå, drakk en kaffe og leste, og jeg er hekta på Patti, helt siden jeg leste selvbiografien Just kids i januar, en bok jeg ble så fengslet av at jeg ikke en gang har klart å blogge om den, den gikk inn i hjerte og sjelen min, og det verket i meg etter å være der Patti var, i New York sent 60- tidlig 70-tallet, på The Chelsea Hotel, rundt omkring på Manhattan, omgitt av kunstnere, beatpoeter og rocknroll.
Jeg leser lyrikken hennes, tekstene, hører på sangene, og hun er så innmari levende, jeg vet ikke om jeg liker alt hun har skrevet like godt, men hun er så full av kraft, sparkende, spyttende vilje og ånd at det uunngåelig å bli påvirket av det, og hun er en romantiker som hyller Blake og Rimbaud samtidig som hun sier fuck og piss, og hun er så innmari i verden, diktene fra 2005 er preget av en nådeløs virkelig, Irak-krigen, hennes egne tap, samtidig har hun disse grepene fra klassisk romantisk diktning, det er barndom og drømmer, det er umulig å lese diktene uten å få lyst til å si dem høyt, diktene hennes har slik en rytme, de ber om å bli sunget, når du leser Pattis dikt skjønner du at hun måtte bli sanger, de sprenger seg ut av arket, krøller seg på stemmebåndet, freser og egger på tungespissen.
Society
Oh, it’s a mystery to me
We have a greed with which we have agreed
And you think you have to want more than you need
Until you have it all you won’t be free
Society, you’re a crazy breed
Hope you’re not lonely without me…
When you want more than you have
You think you need…
And when you think more than you want
Your thoughts begin to bleed
I think I need to find a bigger place
Because when you have more than you think
You need more space
Society, you’re a crazy breed
Hope you’re not lonely without me…
Society, crazy indeed
Hope you’re not lonely without me…
There’s those thinking, more-or-less, less is more
But if less is more, how you keeping score?
Means for every point you make, your level drops
Kinda like you’re starting from the top
You can’t do that…
Society, you’re a crazy breed
Hope you’re not lonely without me…
Society, crazy indeed
Hope you’re not lonely without me…
Society, have mercy on me
Hope you’re not angry if I disagree…
Society, crazy indeed
Hope you’re not lonely without me…
– Eddie Vedder
fra Into the Wild (2007)
Denne posten er fordi Into the wild er en fantastisk film med et minst like fantastisk soundtrack som jeg nok en gang er fullstendig hekta på og hører gjennom gang på gang, og jeg skulle så inderlig ønske at Eddie Vedder kunne gi ut soloalbum hvor vi fikk mer i samme stil. Ikke noe galt med Pearl Jam, men disse sangene treffer meg på en helt annen måte. Og jeg vil ha mer av det.
Utenfor er det litt grått og vinden får det til å rasle i bladene på bjørketreet utenfor vinduet mitt. Jeg liker den lyden veldig godt. Det minner meg om en annen favorittlyd; bølger som slår mot stranda. Jeg begynner å få litt høstfølelse, selv om jeg strengt tatt regner august som en sommermåned. Jeg sitter og tenker at jeg burde skrive, men jeg er litt trøtt og jeg har litt vondt i hodet, og jeg føler at det jeg ville skrevet i kveld ikke ville blitt noe bra uansett. Men det er jo nettopp slike tanker man må ignorere, man må bare gjøre det. Noe blir det, og det er alltid bedre å gjøre noe enn ikkenoe.
Musikk er ofte en fin inspirasjon. Jeg føler meg litt fram på nye band for tida. Prøver å finne ut hva soundtracket til denne høsten skal være. Foreløpig har jeg oppdaget tre ny artister. Her er en låt fra hver av dem. Hver sang og video er vakre og kreative. Håper du blir inspirert til hva det enn er du trenger inspirasjon til. Jeg tror jeg ble litt inspirert. Skal prøve å skrive litt nå.
Karen Elson . The Ghost Who Walks
Laura Veirs – July Flame
She Wants Revenge – Written in Blood
Semesteret har startet, plutselig er Frederikkeplassen full av studenter igjen, jeg kan se dem fra vinduet på biblioteket mitt som ennå er ganske rolig, men snart kommer de og skal ha pensumbøker og videregående pensum, må friske opp, lett panikk i blikket, den jeg husker selv fra de første dagene på universitetet, jeg var i Trondheim, første uka på Dragvoll, skulle ta ex.phil og ex.fac, lurte på å ta et emne i medievitenskap, gikk rundt i gangene under glasstaket, veska stadig tyngre av pensumbøker, de første forelesningene i det store auditoriumet, tok notater fortere enn jeg kunne lytte, lurte på om jeg skulle tørre å snakke med noen av de firehundre andre i rommet, men jeg turte ikke og gikk i stedet til studierådgivningen, fikk et glass brus og fikk snakke litt,
jeg hadde bodd hjemmefra i fire dager, i en ukjent by hvor jeg ikke kjente et eneste menneske, og jeg var helt alene og jeg var der fordi jeg ville prøve hvordan det var å være alene, hvordan er det å starte på nytt, og jeg fikk litt panikk, men jeg fikk brus og høre at alt kom til å gå bra, og jeg gikk ut derfra og jeg gikk på forelesningene mine og jeg pugget som er gal fordi jeg var redd for å ikke være god nok for universitetet og jeg levde på kneipp til fem kroner, appelsinmarmelade, nudler og billige fiskepinner, det hendte jeg gikk på kafé eller kino, men ikke ofte, jeg brukte ingen penger fordi jeg skulle være sikker på at pengene ikke tok slutt, pengene måtte ikke ta slutt, jeg fikk to venner, så en til, men jeg var mye alene, på forelesning, på kafé, på kino, på turer langs Nidelva, jeg leste gjennom pensum minst tre ganger, markerte med tusjer i ulike farger, jeg ringte ofte til kjæresten som bodde i en annen del av landet og ofte gråt jeg, men jeg tror jeg visste at jeg hadde gjort noe riktig, i en helt fremmed del av landet hvor jeg var en fremmed følte jeg meg hjemme, selv om jeg var alene,
og så hadde jeg fire venner og fem venner og plutselig hadde jeg ikke tid til å lese hele pensum tre ganger, og jeg gikk fortsatt på kafé alene, gjerne med en bok, en avis, men fordi jeg hadde lyst, ikke fordi jeg ikke hadde noen å invitere og jeg var ikke fremmed, jeg var hjemme, og ni år senere går jeg rundt på Blinderen og jeg ser på de nye studentene, studerer dem, og jeg lurer på hvem de kjenner, om de kommer langt vekk fra, hva de føler om stedet de er kommet til, og jeg får litt lyst til å gi dem en kopp kaffe eller et glass brus og si at det kommer til å gå helt fint.
Livet etter ferie er travelt og dagene løper avgårde før jeg rekker å få blogget noen ting som helst. Likevel har jeg fått tid til noe jeg fikk gjort lite av i ferien. Når jeg skal ha fri tenker jeg bestandig at jeg skal få så mye tid til å skrive. Men som regel skjer det motsatte. Timene og dagene blir fylt av alle mulige ferieting. Besøk og turer med familie og venner, bading, byvandring, konserter. Og ikke minst en sjanse til å bare kunne ta livet fullstendig med ro. Bare en gang dro jeg fram laptopen og skrev en side.
Men den siste uka har jeg endelig brukt litt tid på å skrive, små avbrekk midt oppi semesterstartkaoset. I begynnelsen nølte jeg veldig, men når jeg først fikk satt i gang strømmet det ut. Ikke alt like fullkomment, men alt fører mot noe jeg liker. Ungdomsromanen min er fortsatt litt på vent etter at jeg fullførte førsteutkastet, jeg har ikke helt bestemt meg for hva jeg vil gjøre videre med det. Derfor har jeg nå gått løs på en barnebok som jeg fikk ideen til tidlig i sommer og har begynt så smått på i løpet av de siste to månedene. Den er litt inspirert av Neil Gaimans univers, kanskje særlig The Graveyard Book og av tegneserien om Courtney Crumrin av Ted Naifeh. Jeg har en bra følelse for denne historien, og viktigst av alt: jeg koser meg masse når jeg skriver på den.
Boka handler om Ragna, en jente med uvanlige evner og et spesielt forhold til kråker. Her er starten på første kapittel:
«Den dagen Ragna ble født lynte det fra klar himmel. Foreldrene hennes hadde dratt til sykehuset akkurat i det grålysningen ble til daggry og midt på blanke dagen da sola stod som høyest kom Ragna til verden med et skrik. Hun klarte nesten å overdøve bulderet og braket som kom utenfra. Ute på parkeringsplassen skvatt folk til og tittet engstelig rundt seg. De spurte hverandre om hva som hadde skjedd. Var det en bil som hadde kræsjet? Hadde noen sprengt i fjellet? Hadde en del av fasaden på det gamle sykehuset falt ned slik man lenge hadde spådd at det ville? Nei, nei, sa noen. Det var lynet. De hadde sett det helt tydelig. Ut av ingenting hadde et voldsomt blendene lyn sikksakket ned fra himmelen. Rundt i byen stod folk ute på gatene og så rådville på hverandre. Lyn fra klar himmel. Nå kunne hva som helst skje.
Hvis noen hadde fortalt foreldrene til Ragna om lynet ville de kanskje ha tatt det som et varsel. Men antakelig hadde de viftet det bort med noen ord om spesielle værforhold som kan føre til uvanlige elektromagnetiske utslag. Ragnas foreldre var ikke overtroiske og kastet ikke bort tid med å tenke på sånt som de kalte for tull. Nå hadde de ihvertfall ikke tid til tull. De hadde en ny datter å ta seg av.»
Rock N Roll Nigger
Baby was a black sheep. Baby was a whore.
Baby got big and baby get bigger.
Baby get something. Baby get more.
Baby, baby, baby was a rock-and-roll nigger.
Oh, look around you, all around you,
riding on a copper wave.
Do you like the world around you?
Are you ready to behave?
Outside of society, they’re waitin’ for me.
Outside of society, that’s where I want to be.
Baby was a black sheep. Baby was a whore.
You know she got big. Well, she’s gonna get bigger.
Baby got a hand; got a finger on the trigger.
Baby, baby, baby is a rock-and-roll nigger.
Outside of society, that’s where I want to be.
Outside of society, they’re waitin’ for me.
(those who have suffered, understand suffering,
and thereby extend their hand
the storm that brings harm
also makes fertile
blessed is the grass
and herb and the true thorn and light)
I was lost in a valley of pleasure.
I was lost in the infinite sea.
I was lost, and measure for measure,
love spewed from the heart of me.
I was lost, and the cost,
and the cost didn’t matter to me.
I was lost, and the cost
was to be outside society.
Jimi Hendrix was a nigger.
Jesus Christ and Grandma, too.
Jackson Pollock was a nigger.
Nigger, nigger, nigger, nigger,
nigger, nigger, nigger.
Outside of society, they’re waitin’ for me.
Outside of society, if you’re looking,
that’s where you’ll find me.
Outside of society, they’re waitin’ for me.
Outside of society.
– Patti Smith
fra albumet Easter (1978)
Wow, nå er det så lenge siden jeg har vært innom bloggen at jeg nesten hadde glemt hvordan det ser ut her. Det har vært full ferierulle de siste to ukene og mesteparten av tida har blitt tilbrakt uten en pc tilgjengelig, derav tystnaden her i gården.
Som sagt åpnet jeg ferien med Månefestivalen. Så var det deilige rolige dager på hytta ved fjorden. Så fikk jeg noen få dager hjemme i Oslo før det var tid for å pakke sekken på nytt og stikke til London. Det kommer antakelig litt utfyllende bildereportasjer her etterhvert.
Nå er jeg tilbake på jobb. Og jeg må tilstå at søndag kveld hadde jeg en vond klump i magen med alt som ventet meg. Det føltes som å skulle ta på seg en altfor tung sekk å skulle gå løs på alt jeg driver med. Fulltidsjobb, Litteratur på Blå, ungdomskaféarbeid, romanskriving, samt prøve å ta vare på venner og kjæreste.
Når det blir slik prøver jeg å huske min Sartre. Det er jeg som bestemmer hvordan jeg skal ha det. Alle tingene jeg driver med er det jeg som har valgt. Og jeg har valgt dem fordi jeg på et eller annet tidspunkt syntes det var gøy, interessant og viktig. Og det er jeg som velger om jeg fortsette å se slik på det, som noe fint eller om jeg vil se på det som en byrde. Og så kom mandag og jeg gikk på jobb og det var greit og egentlig ganske hyggelig, og på kvelden hadde jeg planleggingsmøte for et av arrangementene mine på Blå, og det var kjempekoslig og ideene blomstret. Nervøsiteten for hvordan jeg skal få til alt er der fortsatt, men den er langt roligere og lunere nå. Jeg lurer på om jeg noen gang vil bli flinkere til å huske på at alle de tingene jeg har en tendens til å engste meg fryktelig for, stort sett går ganske fint. Det vil gå godt.
Tusen tanker svirrer i hodet mitt om alt som skal skje dette semesteret. Jeg prøver å puste rolig å ta en ting av gangen. Det kommer til å bli en spennende høst.
Rullerusks rablerier 