Det går ganske radig med skrivingen min for tida. Hvis det fortsetter slik kommer jeg helt fint til å nå målet mitt om å ha et førsteutkast av min første roman ferdig ved utgangen av april. Jeg har fri hele påskeuka og har ingen andre planer enn å slappe av, lese, og skrive som en gærning.
Jeg har nølt veldig med å vise fram manuset til noen. Det eneste noen har fått se er korte utdrag. Men nå som jeg begynner å nærme meg et ferdig utkast har behovet for å høre noen andre si at dette er lesbart blitt stadig større. I går hadde jeg en venninne på besøk, og mens jeg lagde middag til oss leste hun gjennom de tjue første sidene. Ingenting beroliger en forfatterspire som å se at noen ser ut til å kose seg mens de leser teksten din, og at de faktisk ler på de plassene hvor du har ment å være morsom. Min venninne mente altså at de tjue første sidene var fullstendig lesbare og ga henne lyst til å lese mer. Hun kom også med noen kommentarer til ting som kunne endres eller gjøres klarere. En venn er riktig nok noe annet enn en forlagskonsulent, men jeg føler at jeg har fått den oppmuntringen jeg trengte.
Så derfor gir jeg nok en ekslusiv preview til dere lesere. Dette er begynnelsen på teksten. Jeg føler ikke at den sitter helt ennå, men har ikke bestemt meg for hva som bør endres på. Kommer nok til å tygge litt på det i påska. Men slik åpner fortellingen seg nå:
Eir tok et skritt tilbake og myste mot den halvferdige tegningen som var festet til staffeliet. Linjene etter pastellkrittet skled over i hverandre på det tykke lyseblå arket. De kunne minne om trådene til brennmaten som vikler seg rundt en bølge eller en hvit ubeskyttet fot. Hun grep tak i den røde stiften og skraverte videre, lagde kloremerker i den blå fargen som lå under, røsket det åpent. Hun stoppet igjen og nølte. Sola kom litt for sterkt inn av vinduet og traff henne akkurat i øyenkroken, lå der og lirket som et støvkorn du ikke får ut uansett hvor mye du gnir eller blunker. Den kraftige mysingen mot sola ga det konsentrerte ansiktet et irritert uttrykk, de kraftig rynkede øynebrynene fikk henne til virke eldre og mer bestemt enn hun var. Eir vendte seg mot sola og kastet et halvt blikk ut av vinduet. Himmelen var rent blå og en skarp sol skinte ned på den støvete skolegården. To gutter stod og røyka utenfor inngangen til kantina. Ellers var det bare greinene på trærne ved parkeringsplassen som rørte halvhjertet på seg i brisen som daffet mellom de store røde skolebyggene. Det var tidlig i september, men sommeren viste fortsatt ingen tegn på å ville slippe taket. Eir stilte seg med ryggen mot vinduet og vred staffeliet mer inn mot rommet. Foran henne stod resten av andreklassingene på kurset hennes. Rader med staffelier, klamme hender og unge tunger som fuktet lovende lepper. I midten av tegnesalen stod et bord dekket av et akvarium med fem fisker som svømte rundt omgitt av undersjøiske planter og blomster. Da tegneøkten startet hadde Eir syntes synd på de fargerike dyrene som flagret rundt i sin miniatyrverden. Nå virket virket det som et forfriskende paradis sett i forhold til den innestengte luften i tegnesalen. Hun gned håndflatene grundig og ettertenksomt mot hoftene. De hvite skjorteflakene som hang utenfor de avklipte jeansene fikk utviskede rødlillablågule flekker av tegnekritt. Flekkene fikk Eir til å tenke på blåmerker.
Over kanten på tegningen sin og tre staffelier bortenfor kunne Eir se mørkt krøllete hår. Siden den første felles tegnetimen for fem uker siden hadde dette bakhodet fått Eir til å tenke på kråkeboller. Slike som de hun pleide å plukke ut av garnene bestefaren trakk ut av båten de grytidlige morgenene ved sjøen. Eir var liten da og en kråkebolle kunne fylle hele håndflaten hennes. Eir hadde lurt på hvordan den lille stikkende tingen som minnet mer om tistlene som festet seg på buksa hennes når hun gikk i skogen, kunne være et ordentlig, levende vesen. Nå lurte hun på hvordan det ville være å ta på kråkebollehåret hun så foran seg. Hun lurte på hvordan kråkeboller kommuniserer. Kan alle de små piggene fungere som følehorn? Kan de gjøre seg myke, famle seg fram til hverandre, presse de sårbare delene sine mot hverandre?
Rullerusks rablerier 