Senhøst
Og dine store øyne
ser vagt den stigende solen –
lys som bryter seg ned
rundt dører og nakne vegger,
rundt graner og små bregner.
Bregnenes stengel visner,
himmelens blå gjør meg mer og mer ondt,
seilene duver lengre ute i solnedgangen,
lyngen skimrer rødt
og kråkene skriker igjen om nettene.
-Odd Abrahamsen
fra samlingen «Stemmer» (1969)
På tirsdag kveld så jeg NRKs kunstprogram Safari. De rapporterte blant annet fra gatekunstfestivalen i Stavanger, og hadde i den forbindelse intervjuet gatekunstneren som kaller seg Swoon. Swoon heter egentlig Caledonia “Callie” Curry og bor i New York City. Hun stiller ut på gallerier og og museer, men foretrekker å jobbe ute i gatene der andre mennesker enn gallerivankere kan se kunsten hennes.
Mens hun brettet kunsten sin ut i Stavangers gater fortalte hun at hun liker at gatekunst er mer ufortsigbart og ukontrollert enn kunsten i et gallerirom. Du kan ikke vite hvem som vil se kunsten, eller hva som vil skje med den. Kunsten får en annen betydning når den dukker opp på husene der folk bor, eller på restene av hus som er revet ned. Swoon forteller om folk som har sagt at det å plutselig se kunsten hennes på en vegg reddet dagen deres eller fikk dem til å bli boende i det nabolaget.
I motsetning til mange andre gatekunstnere, maler ikke Swoon rett på veggen, men lager tegninger og malerier på gråpapir som hun så tapetserer opp utendørs. Det skaper en spesiell effekt som jeg synes er fin.
Her er et fint intervju med Swoon, gjort av Walrus TV.
Håper hun tar seg en tur til Oslo en gang. Kom til Bjølsen, Swoon. Min yttervegg er din yttervegg!
Den kanadiske illustratøren Marian Churchland debuterer som tegneserieskaper med den lille perlen hun har kalt Beast.
Hun forteller i etterordet at arbeidet med historien startet et ganske annet sted, inspirert av en drøm hun hadde, men den endte etterhvert opp som en fortelling inspirert av eventyret om skjønnheten og udyret.
I Beast møter vi Colette, en ung kunstner som først og fremst vil jobbe med store skulpturer, men som fo rå overleve som et ennå ukjent navn må ta de jobbene hun får. Plutselig dumper et oppdrag ned i fanget hennes som virker for godt til å være sant. hun skal gjøre et helfigursportrett i marmor mot en klekkelig betaling.
Colette drar til huset der oppdragsgiveren bor. Der hun bli møtt av en skremmende skygge og besvimer. Hun våkner opp i huset og finner ut at skyggeskikkelsen er oppdragsgiveren hennes. Colette blir boende i huset mens hun jobber med skulpturen og ting blir stadig mer selsomt. Og så er det statuen ferdig, men det er ikke slutten.
Det som overbeviste meg om å kjøpe dette albumet etter å bare å ha sett helt overfladisk på det var illustrasjonene. Det er tydelig at Marian Churchland har jobbet som illustratør i mange år. Evnen hennes til å tegne menneskekroppen og skape masse bevegelse i bildene som ser helt riktig ut er en nytelse å betrakte. Hun tegner også flotte interiør og eksteriør. Alt er tegnet med blyant, det er ikke en blekkflekk å se. Detaljnivået i tegningene er også svært imponerende. Du føler virkelig at dette er et kunstverk noen har lagt sin sjel i.
Jeg liker også veldig godt hvordan hun lar fortellingen ha sine hemmeligheter. Ingenting blir overforklart. Å vite alle fakta om hvem, hva og når er ikke det viktige her. Det handler om kunsten, om hva som driver den som skaper, om hva du er villig til å ofre for kunsten din.
Jeg pleier ikke å være så glad i forord og etterord, som regel hopper jeg glatt over slikt. Men i Beast både leste jeg dem og likte de svært godt. Churchlands bestevenninne har skrevet et fint lite forord, men mest interessant var etterordet som Churchland selv har skrevet om prosessen med å skape tegneserien jeg holder i hendene. Det var særlig et avsnitt jeg likte og som fikk meg til å tenke på prosessen jeg selv er inne i nå med å skrive noe jeg vil skal bli en roman.
«I’m inclined to think that it’s a good sign that the work has kept me struggling. If I’d come back to it and found it easy – easy to finish and polish off, to understand and mimic – then I’d be worried. As it is, the story still has a live current. Even now, I could hunker in the middle of it, connecting the wires, forever.»
Oi, som tida flyr denne måneden. Jeg har stadig NaNoWriMos ordtellingspisk over meg, noe som sørger for minimalt med sosialt liv og at blogginnlegg blir liggende halvferdige. Derfor vil jeg nå ta meg tida til å oppsummere litt om hva som har skjedd i det siste. Den foregående helgen ble stort sett viet til to ting; NaNoWriMo (selvsagt) og fortsatt uhemmet dyrkelse av vampyrdillaen min.
På lørdag dro jeg til Outland for å hamstre inn nye bøker og tegneserier. Etter å ha siklet litt på den nye Death-samleboksen som jeg ikke har råd til (999 kroner!), kjøpte jeg en ny tegneserie (omtale kommer på torsdag) og to ny bøker, blant annet Marked, den første boka i serien House of Night.
Konseptet i House of Night er at vampyrisme kommet av et spesielt gen som gir utslag i tenårene. De utvalgte blir tatt med til en egen privatskole kalt The House of Night, der de skal lære å bli vampyrer og bli passet på mens kroppen deres forandrer seg fra menneske til vampyr. Ikke alle klarer seg gjennom prosessen, og vil i stedet dø en permanent død. I Marked følger i Zoey Redbird, spesielt utvalgt av nattens gudinne Nyx, i det hun starter sitt nye liv som potensiell vampyr.
Jeg fikk lest ut boka i går. Den er skrevet på noe som skal fremstå som ekte tenåringsspråk, noe som kan virke litt fjollete, og Zoey er kanskje litt vel perfekt og utvalgt, men det var alt i alt ganske morsomt og spennende å komme seg gjennom teksten.
Lørdag kveld så jeg film nummer to i Twilight-sagaen, New Moon. Jeg må si at jeg ble ganske positivt overrasket, særlig fordi all Bella-sytingen fra boka er kuttet drastisk ned. I stedet var det ganske mye humor og noen fine spenningsscener, noe jeg setter pris på. I tillegg kunne jeg le godt av all fan servicen (de unge muskuløse mannlige karakterene er stort sett i bar overkropp hele tida) og av den ganske teite kampscenen mellom Edward og volturiene på slutten.
Ikke minst har New Moon et veldig flott soundtrack, med artister som Muse, Lykke Li, Black Rebel Motorcycle Club, Death Cab for Cutie og Grizzly Bear. Om du ikke vil se filmen, anbefaler jeg uansett å gi filmmusikken en lytt.
Siden har jeg tilbrakt mesteparten av tiden min foran pc-en for å ta igjen for de uproduktive skrivedagene i starten av forrige uke. Jeg har mesteparten av plotet for nanowrimo-historien min klar i hodet, men merker at det stadig blir tyngre å skrive masse hver dag. Heldigvis har jeg klart å være flink de siste dagene og hvis jeg bare får knotet ned 2500 ord i dag skal jeg være a jour og det å runde 50 000 på mandag bør være null problem. Håper jeg.
Etter det vil jeg forhåpentligvis oppdatere bloggen oftere, og med mer velformulerte innlegg enn dette.
I
det er alt dette:
det er vinden mellom bygningene
det er de blafrende bladene i parken
det er de fjerne bønneropene,
trikkeskinnene gjennom gatene –
det er folk, møter, det er ord
det er broer mellom alle med lunger
det er regnet når det faller
mot fuktige fortau, dryppende takrenner,
en åpen port inn til en mørk bakgård
til en kald oppgang, en fremmed leilighet
til bokreoler og et gammelt biljardbord
til noe du kaller hjem
til en ukjent datter, et annet liv –
jeg går mot oktober eller november
og det er alt dette
og hvordan jeg rabler ned ordene
mumler og tenker: hva var det?
er-det-her-du-bor?
rable over ord, falle om
og bli liggende på gulvet,
vinteren hadde kommet
over natten
– Thomas Marco Blatt
utdrag fra Overalt bor det folk (2008)
Jeg er ikke så glad i skrekkfilmer, jeg har aldri helt skjønt greia med dem. Men litt skumle og creepy tegneserier kan jeg godt like. En god historie innen den sjangeren er House of Secrets.
Den unge jenta som kaller seg Rain haiker rundt i USA. Alltid innbitt selvsikker og med en bitende ironisk kommentar på lur. Hun forteller gjerne de hun møter om bakgrunnen sin, om de tragiske årsakene til at hun har stukket av hjemmefra, men ikke ord av det hun sier er sant.
Rain kommer til Seattle, der hun blir kjent med Tracy, en søt og naiv jente med trøbbel hjemme. Traci viser henne et forlatt hus der de begge kan bo. Traci introduserer også Rain for bandet Nightmare of Reason, og hun blir enige med å samarbeide med dem ved å la med bruke diktene hennes som låttekster. Rain går til sengs med den uspiselige vokalisten Eric, uten å bry seg så mye om at Traci er svak for ham.
Men det viktigste er huset. Det store gotiske huset med hemmeligheter der de bor. Rain våkner midt på natten og oppager at i kottet er det en mystisk spøkelsesrettsal der man dømmer mennesker med hemmeligheter og hun er utnevnt til å være vitne til rettsakene. Snart blir Rain og de nye vennene hennes utsatt for trusler fra dommerne, og Rain blir truet må måtte avsløre sine egne hemmeligheter fra fortiden.
House of Secrets er en tegneserie i den grøsser-gotiske tradisjonen, og en veldig bra en sådan. Historien holder godt på hemmelighetene sine og har flere overraskelser. Det er en fortelling som beveger deg. Manus er skrevet av Steven T. Seagle som har skrevet mye annet bra både for DC Comics og Marvel. Illustrasjonene er gjort av danske Teddy Kristiansen. Hans fine og særegne stil holder et høyt kunstnerisk nivå og er noe av det som gjør House of Secrets til en spesiell leseropplevelse.
Les House of Secrets og vær forsiktig hvis du noen gang blir tilbudt å bo i et storslått, men forlatt gotisk herskapshus.
På lørdag ble pusekatten vår et halvt år gammel. Dagen ble feiret med nye katteleker og en porsjon tunfisk. Begge deler var meget populært. Presley blir en stadig større og flottere skogkatt. Her er noen nye skrytebilder av verdens peneste pus.
Presley vokter platesamlingen (som muligens til hans skuffelse ikke inneholder noe Elvis).
En av de nye lekene, en tøybanan fylt med kattemynte skapte stor begeistring.
Presley troner på senga
Vi avvikler hverandre,
ord for ord,
lukker øynene og avlyser;
ansiktet, kroppen
og ordet
som sto lys levende
forsvinner i en liten skrift
Så er alle netter grå
– Cathrine Grøndahl
fra samlingen Det har ingenting med kjærlighet å gjøre (1998)
Da er vi på dag 11 i NaNoWriMo og jeg må si at dette går over all forventning. Før jeg satte i gang var jeg var overbevist om at omtrent på denne tiden ville jeg være nedsunket i fortvilelse, ha stagnert fullstendig og ligget håpløst langt etter på ordtellingen. For ikke å snakke om at jeg skulle være totalt oppgitt over historien min og ikke ha peiling på hvordan dette kunne roes i land på en anstendig måte, eller bli til noe som ikke fikk folk til å ville lete desperat etter Delete-knappen når de leste det.
I stedet koser jeg meg kjempemasse. Det er gøy å skrive, plotet glir ganske så godt avgårde, jeg koser meg med å finne på morsom dialog og å beskrive spennende steder hvor jeg aldri har vært, men som de heldige karakterene mine får besøke. Selv om langt fra alt jeg skriver er språklig perfeksjon, så har jeg til gode å skrive noe jeg synes er fullstendig håpløst. Jeg har hittil skrevet 16 125 ord, og mange mange flere ligger klar i hodet mitt. Deadline-press er en av de lureste tingene noensinne oppfunnet.
Her er enda en teaser fra manuset. Håper ingen får lyst til å trykke på «Delete» av det. :)
Vår heltinne Maria og hennes nye venn den snakkende katten, som hun kaller Samson, har reist til San Francisco. Der håper de å finne noen ledetråder som kan hjelpe dem å oppklare mysteriet/problemet som Marias mormor etterlot seg. De har funnet et brev fra mormors gamle venninne Gina Zimmermann, og i brevet tyder det på at hun vet noe som kan hjelpe dem.
«Fulle av nye krefter kom jenta og katten ut av restauranten. Mens hun studerte guideboken hadde Maria funnet det hun trodde var den enkleste ruten å ta til der Gina Zimmermann forhåpentligvis fortsatt holdt til. De gikk noen kvartaler for å finne riktig trikkeholdeplass. Så hoppet de ombord på en trikk som gikk videre oppover bakkene i San Franciscos bølgende landskap. Etterhvert kom de til en del av byen som så ganske fornemt ut, men med en kunstnerisk vri. Det var mye egenartede statuer og andre dekorasjoner i hagene og i de høye vinduene. Et strøk med bohemer som hadde gått fra å være sultende kunstnere til å bli mer velstående. Maria prøvde å huske om Gina hadde skrevet noe i brevet sitt som tydet på hva hun drev med, men hun trodde ikke det var noe. Hun hadde sagt noe om Aleksij og bestillinger, men ikke noe mer. Men dette var jo venner av mormor, og hun hadde for det meste kjent andre sirkusfolk, dansere og folk i showbissniss.
Maria satt med Samson på fanget og holdt ham stadig tettere inntil seg, helt til han ba henne om å slappe av. «Jeg forstår at du er nervøs, men jeg er en katt ikke en teddybjørn». Hun ble flau og prøvde å tvinge seg selv til åvære rolig. Hun ble heller aldri helt klok på hvordan hun skulle forholde seg til følgesvennen sin. Han var en katt, men snakket og oppførte seg på mange måter som et menneske, han var også mye eldre enn henne, samtidig som hun følte at hun kunne snakke til ham som en venn, ikke som en voksen person. Og det virket som om han likte henne selv om han ofte virket oppgitt og småkjeftet på henne, og hun trodde at det var noe av grunnen til å han hjalp henne, ikke bare fordi han hadde lovet mormor. Hun klødde Samson vennlig bak øret og snart virket han blid igjen.
Hjertet til Maria hoppet da trikkeføreren annonserte at den neste stoppen var der de skulle av. De gikk av trikken og vandret et lite stykke bortover før de tok inn til venstre. Maria kontrollerte gateskiltet mot navnet hun hadde skrevet i notatboken sin. Det stemte, de var i Rosebury Avenue. Maria telte seg framover og før hun visste det stod de foran nummer 88. Det ærverdige murhuset var malt lysegult og hadde rosetter rundt vinduene og inngangsdøra. Vinduene i første etasje var i farget glass som dannet mønstere i art noveau-stil. Det var lys i vinduene i annen etasje, det tydet på at det var noen hjemme. Maria kviet seg enda mer for å ringe på i et slikt flott hus.
«Kanskje vi burde ha ringt på forhånd», nærmest hvisket hun ned til Samson. «Vi kunne kanskje ha prøvd å finne et nummer. Er det ikke veldig uhøflig å bare dukke opp på døra til fremmede på denne måten?»
«Fysj, slutt å tull sånn. Dette er ikke fremmede, det vil si hvis de riktige menneskene fortsatt bor her så er de ikke fremmede, de er venner av mormoren din. Gå og ring på nå».
Maria så mismodig på Samson, men rettet seg opp i ryggen, og gikk opp de tre steintrinnene opp til døra. Det stod ikke noe navn under ringeklokka. Hun måtte bare håpe på det beste. Hun presset inn den lille knappen og hun kunne høre kimingen fra klokka gjenlyde i huset. Så ventet de. De ventet en god stund. Akkurat i det Maria begynte å lure på om hun skulle ringe på igjen eller bare gå sin vei, ble døra røsket opp fra innsiden. Bak den stod en mann som så mer enn litt gal ut. Rødt krøllete hår stod ut til alle kanter som en afro, på den store fregnete nesen satt det et par gigantiske og ufattelig stygge briller, øynene som tittet fram bak dem var knallblå og sterkt forstørret av de tykke brilleglassene. Han var kledd i en stor skjorte og en lys bukse som absolutt hadde sett bedre dager, de var flekkete og krøllete og hang og slang rundt den tynne kroppen. Mannen hadde en noe ubestemmelig alder, han kunne være alt mellom femti og sytti. Han var nesten nøyaktig like høy som Maria og nå stirret de intense blå øynene rett inn i hennes. Litt skremt tok Maria et skritt tilbake og tråkket på halen til Samson, som skvatt til og pep.
Mannen i døra så ned på Samson, så begynte han å le. Det var en hjertelig latter, og Maria slappet litt mer av.»
I disse dager snakker man mye om at det er 20 år siden muren som delte Europa falt. Det skrives artikler, bøker, og det er debatter og intervjuer med alle som kan tenkes å ha noe å si muren og NRK har hatt en hel dokumentarserie om Øst-Europa og den kommunistiske drømmen. Jeg var 8 år da muren falt. Jeg husker at det ble snakket om, jeg husker føflekken til Gorbatsjov, jeg husker at Jahn Teigen sang om glasnost, og noen andre på Grand Prix sang om Brandenburger Tor, som jeg ikke visste hva var men jeg hadde noen vage bilder av tordenguden Tor som holdt en brannfakkel, og mamma kom hjem fra Berlin med biter av muren, små betongklumper med spor av grafitti. Jeg skjønte at noe stort hadde skjedd, men ikke hva det egentlig var eller hva det betydde. Året etter leste jeg i Kvinner & Klær om øst-tyske ungdommer som stormet over til Vesten så fort det ble hull i muren. Det første de gjorde var å prostituere seg for å penger til vestlige jeans, som var den høyeste luksusen de kunne tenke seg. Et symbol på deres nye frihet.
Nå leser jeg romanen Stalins kyr av finsk-estiske Sofi Oksanen. Den handler om tre generasjoner av kvinner som alle blir preget av Sovjet og skille mellom øst og vest. Anna vokser opp i Finland med estisk mor og finsk far, og i frykt for at datteren skal bli stemplet som russisk hore lærer moren til Anna henne å skjule sin estiske bakgrunn. Anna vokser opp, besatt av å holde alle ute og utvikler en altoppslukende spiseforstyrrelse. Vi får også høre historien til Annas mor, om livet i Tallin på 70-tallet og overgangen til Finland, og ikke minst er det mormorens historie som tar for seg hvordan Sovjet strammet grepet om Estland etter andre verdenskrig.
Estland har en dramatisk historie, og i Stalins kyr får vi et innblikk i den. Det er overvåkning, terror, paranoia og ikke minst en masse sult, nød, død og fortvilelse. Det finnes mange bøker om livet under Stalins diktatur, men jeg har aldri lest noen av dem. Dette er romanen for oss som gjerne vil lese noe om disse dramatiske og grusomme hendelsene som er så nær oss både i tid og geografi, men som ikke orker å gå løs på de utallige tunge bøkene som Hitler, Stalin og Gulag.
Estland og Tallin er forresten vel verdt å besøke. Det er billig å både dra dit og å bo der, og estiske ungdommer snakker godt engelsk og er veldig begeistret for Skandinavia. Og de forteller deg gjerne som sin voldsomme og fascinerende historie. I mellomtiden kan du jo lese Stalins kyr.
Rullerusks rablerier 