«Hva er den ene tingen du har kommet til å sette mest pris på dette året? Hvordan uttrykker du din takknemlighet for det?»
<3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3
XXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXX
XXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXX
Oppgave #11
«Hva er 11 ting livet ditt ikke trenger i 2011? Hvordan har du tenkt til å kvitte deg med dem og hvordan vil dette endre livet ditt?»
Denne oppgaven gjorde meg glad, fordi når jeg tenkte over hvilke ting jeg gjør i hverdagen, så kunne jeg ikke komme på så mange uvaner jeg bør kvitte meg med. Det er kanskje fordi jeg i høst har jobbet mye med å skape nye gode vaner. Jeg har begynt å trene to-tre ganger i uka, jeg har blitt enda mer nøye med kostholdet mitt, jeg har sluttet med festrøyking og drikker mindre alkohol (dette er sånt som fort skjer når man nærmer seg tredve og i tillegg blir sammen med en fyr som er veldig opptatt av trening og sunn livsstil). Jeg har også blitt flinkere til å skrive jevnt og ofte. De dårlige vanene som består er overforbruk av tv-serier og meningsløs surring på nettet.
Så når jeg tenker over 11 ting jeg bør kvitte meg, så er det først og fremst rent konkrete fysisk ting jeg tenker på. Alt mulig rot og dilldall som har hopet seg opp i skuffer, skap og boder gjennom årene. Sko jeg aldri klarte å gå inn, klær som jeg ikke har brukt på lenge og antakelig aldri kommer til å bruke igjen, stygge kopper som jeg ikke aner hvorfor jeg har en gang, gamle mobilladere, bruksanvisninger til ting jeg ikke lenger har, nesten tomme parfymeflasker osv., osv.
Mitt forsett for 2011 er derfor: Gå gjennom skap og skuffer, og særlig den forhatte loftsboden som er et inferno av rot, særlig alle de kassene som består av rot jeg ikke orket å gå gjennom sist jeg flyttet, men i stedet bare slengte i esker og satte opp på mitt nye loft. Det er nå fire år siden. I 2011 skal det ryddes og kastes. La det skje.
(Mamma, du er veldig velkommen til å være med på dette, jeg spanderer pizza ;) )
«Hva er den beste avgjørelsen du har tatt dette året og hvordan utspilte det seg?»
–
Noen avgjørelser tar man på sparket, som de nye kirsebærformede øredobbene.
Andre tvinger seg fram, som de fine skoene som aldri sluttet å gnage.
Noen avgjørelser kommer snikende inn fra siden, noe du ser i øyekroken før de plutselig hopper opp og kysser deg i nakken.
Andre kommer ettertenksomt tuslende, med stadig økende visshet,
om at du kommer til å åpne porten og invitere den til å bli.
det var den kjente plassen
i byen fra for lenge siden
mellom murer, ved siden av kirken
bak ferja og elva og brua
kjente fjes, fra både den gang og nå
la oss synge gamle sanger om igjen
og så noen nye
–
jeg har sommersko på beina, øl i hånda,
lette skuldre, rytmen mot huden
og danser, til siste ferja går
i byen der sommeren alltid er den samme
og bedre enn i fjor
–
Høydepunktene fra årets Månefestival; PELbO og Big Bang
«Beautifully different. Think about what makes you different and what you do that lights people up. Reflect on all the things that make you different – you’ll find they’re what make you beautiful.»
Når jeg leser tekster som den over er min første innskytelse å le høyt, gjerne litt hånlig. Alt som lukter av amerikansk selvhjelpsbok får meg bare til å fnyse lett foraktelig. Men ok, la oss reflektere litt.
Noe av årsaken til min reaksjon til slike utsagn er muligens fundert i at jeg alltid har vært litt annerledes, alltid følt meg litt på utsiden av normalen, og mye av tiden har jeg vært komfortabel med det.
I ganske ung alder var jeg slik at jeg ikke ville godta en del sosiale spill. For eksempel når vi satt og tegnet i barnehagen. En av jentene der satt stadig og sa at det hun tegnet var så stygt, og det var selvsagt bare så vi andre skulle si at det var fint. Til slutt ble jeg lei og sa at ja, tegningen hennes var stygg. Hvorpå hun selvsagt ble kjempefornærmet og jeg ble kjempefornøyd.
En annen episode utspilte seg på ungdomsskolen da jeg var 14-15 år. Noen av venninnene mine på skolen hadde begynt å vanke sammen med noen gutter som var litt eldre og av typen wannabe gangstas (dvs de skulka mye, stjal på butikken, røyka hasj, alltid hadde hjemmebrent tilgjengelig, og likte å banke opp folk de ikke likte fjeset til). En dag hang vi på bussterminalen ved kjøpesenteret i sentrum. Fordi det er slikt man gjør i det miljøet. Så vi stod utenfor Narvesen-kiosken. Jeg kjedet meg fryktelig og lurte på hva pokker vi gjorde der. Da så tøffing-gutta en fyr som stod litt lenger bort og som de mente «så stygt på dem». Så begynte de å hisse hverandre opp og prate om at de skulle banke ham. Jeg så meg litt rundt og lurte på om noen skulle påpeke hvor utrolig idiotisk dette var. Men de andre jentene bare hvinte og klynket og godsnakket med den gutten de var mest på flørtern med for å få ham fra å slåss. Jeg skjønte at min rolle i dette scenarioet var å være en jente som skulle beundre disse gutta fordi de var så innmari barske, samtidig som jeg skulle vise mine myke og feminine side ved få dem fra å slåss.
Jeg kom aldri tilbake til bussterminalen (bortsett fra når jeg faktisk skulle ta bussen). Og jeg kuttet gradvis ut kontakten med mine såkalte venninner, ettersom de var mest opptatt av hvor stas det var å henge med disse gangsta-gutta og lite annet. Jeg fant ut at jeg heller ville være litt venneløs enn å måtte prøve å tilpasse meg den rollen i det spillet.
Dette er to episoder som ofte dukker opp i hodet mitt når jeg leter etter eksempler på adferd som definerer meg som person. Jeg er en veldig no bullshit, rett fram type person som synes det er greit å skille seg ut. Noen ganger får det meg litt i trøbbel. Men jeg tror at dette er en av de egenskapene folk som kjenner meg setter mest pris på. Jeg sier det jeg mener, går min egen vei og gir veldig ofte faen i hva andre mener om meg. Selvsagt elsker jeg skryt, ros og selvbekreftelse. Men jeg vil ikke hykle eller smiske for å oppnå det.
Jeg har en venninne som jeg noen ganger har tenkt på som litt overdrevent kritisk. Hun går fra teateret hvis hun ikke liker forestillingen og nøler ikke med å sende tilbake en caffe latte både en og to ganger hvis hun ikke er fornøyd. Dette har av og til gjort meg litt oppgitt og litt flau. Men det er også slik at et kompliment fra henne blir mye sterkere enn når det kommer fra andre. For jeg vet at hun mener det helt og fullstendig. Når hun sier «Den kjolen kledde du kjempegodt» eller «Teksten du leste var utrolig bra», så vet jeg at slik er det. Og vi trenger slike mennesker i livene våre, og jeg tror jeg er den personen for en del jeg kjenner. Den som sier sin ærlige meningen og som kan inspirere til å tørre å være litt på siden.
Dagens oppgave:
«Community. __Where have you discovered community, online or otherwise, in 2010? What community would you like to join, create or more deeply connect with in 2011?»
I år føler jeg at jeg har gått fra å ha lilletåa innenfor det litterære miljøet i Oslo til å ha kanskje en hel fot. Jeg har jobbet med Litteratur på Blå og blitt kjent med mange spennende mennesker som skriver eller holder på med litteratur på andre måter der. Jeg har blitt introdusert for konseptet Splittet Kjerne og miljøet rundt da særlig kjernekaren Mikkel Øyen som er hjernen bak Splittet Kjerne. Ved to anledninger har jeg fått lese tekstene mine på SK, og det var kjempestas begge gangene. Neste år kommer jeg til å fortsette i Litteratur på Blå, som er en super gjeng. Forhåpentligvis har jeg et par arrangementer ferdig booka før jul.
Jeg har også som mål for 2011 å bli mer aktiv i fagforeningen min. Hittil har jeg bare bidratt med å betale kontigent, og som datter av svært aktive fagforeningsfolk så føler jeg at det er litt for dårlig. Kanskje er den en måte å redde min røde, men litt desillusjonerte sjel på.
Dagens oppgave:
«Hva eller hvem har du gitt slipp på dette året og hvorfor ?»
Som jeg har vært inne på tidligere ga jeg slipp på mitt forrige forhold. Fordi når noe i livet ditt suger all energien ut av deg uten å tilføre livet ditt noe positivt, så er det nødvendig å kvitte seg med det, samme hvor stas du trodde det skulle bli da du skaffet deg det.
Dagens utfordring:
«Velg det øyeblikket da du følte deg mest levende dette året og beskriv øyblikket i levende detalj»
Jeg måtte tenke meg litt om, men kom ganske snart fram til hvilket øyeblikk det er. Det var tidlig søndag morgen 4. april. Våren hadde kommet til Oslo og jeg var på vei hjem fra nachspiel. Jeg hadde festet hele natta med venner og jeg hadde kysset han som nå er kjæresten min. Og jeg har egentlig allerede blogget om det. Kanskje er det juks, men jeg poster en reprise fra 7. april.
Vårløsning
Vårløsning er et ord som renner gjennom meg for tida. Jeg føler meg lett. Så lett at jeg nesten letter fra bakken der jeg går gjennom et stadig mer vårlig Oslo. I min siste følelsesmessige utblåsning her på bloggen skrev jeg at jeg lengtet etter å føle meg fri. Og så inntraff det, tidligere enn jeg hadde turt å håpe på. Vårløsning. Gamle spøkelser og gammel gørr ble endelig skylt ut. Jeg føler meg renset og ny.
Da vinteren var på sitt styggeste innså jeg at jeg ikke kunne huske sist jeg var skikkelig glad. Det var da jeg skjønte at jeg måtte gjøre noe med forholdet jeg var i. Så ble det slutt, og det var vondt, og jeg lurte på hvor lang tid det ville ta før jeg ble glad igjen. Jeg gjentok stadig til meg selv at til våren, til våren blir du glad. Når sola bare kommer seg, så kommer du også tilbake. Og jeg håpet at det var sant. Og det var det.
For første gang på så lenge er jeg glad med hele meg, fri med hele meg, hel med hele meg. Og jeg drømmer og jeg skriver, jeg er glad på en sånn sprudlende måte, jeg henger med nye og gamle venner og gleder meg over hvor stor pris jeg setter på dem, jeg hører på musikk på en intens måte jeg nesten hadde glemt, jeg går hjem fra nachspiel klokka halv sju på morgenen mens jeg røyker og hører på Raga Rockers, nyter å ha Oslo nesten helt for meg selv, mens vårsola stiger fram og jeg kan lukte på våren, og jeg tenker fy faen så vakkert alt er og blir litt svimmel av hvor utrolig deilig det er å være i live og tusle gjennom Oslo en tidlig morgen, fortsatt behagelig full og bare være meg og det kunne ikke vært bedre.
Dagens utfordring:
«Skriving. Hva gjør du hver dag som ikke bidrar til skrivingen din, og kan du kutte ut dette?»
Det er et veldig enkelt og greit svar på den første delen av det spørsmålet: tv-serier. Jeg er drama-junkie og må ha tv-seriene mine. I tillegg til nye episoder av Vampire diaries, Castle, Bones, Life unexpected, How I met your mother og Pretty little liars, driver jeg å ser gjennom eldre tv-serier fra starten. Jeg har nylig blitt hekta på One Tree Hill og holder nå på med sesong to.
Jeg vet ikke om det er rart eller ikke, men jo mer jeg har begynt å skrive, jo mer ser jeg på tv-serier. Så det er egentlig ikke så mye skrivetida det går utover, som lesetida. Det er akkurat som jeg bruker så mye energi på å skrive, at det å lese virker litt slitsomt. Jeg leser selvsagt fortsatt, men ikke i samme tempo som jeg gjorde før. Når jeg vil ha pause fra skrivinga (eller fra andre jobber og plikter), så frister det så mye mer å sette seg ned for 40 minutter med tv-drama enn å konsentrere seg om en bok.
Så til den andre delen av spørsmålet, kan jeg kutte det ut? Jeg burde ihvertfall kutte ned. Samtidig er jeg skeptisk til for mye kadaverdisiplin i hverdagen. Jeg jobber fulltid, arrangerer Litteratur på Blå, trener tre ganger i uka og skriver nesten hver dag, samtidig som jeg vedlikeholder forholdet til kjæreste og venner. Da må det være lov med litt kvalitetstid med tv-drama. Men jeg skal prøve å ikke se mer enn maks to episoder av noe på rad. Det er et mål for det nye året.
Okay, nå må jeg bare se ferdig en episode av One Tree Hill før jeg legger meg.
Dette var dagens utfordring:
«Oppsummer året 2010 i et ord. Forklar hvorfor du velger det ordet. Et år fra i dag, hva vil du at ordet for 2011 skal være?»
Føniks
Etter mye tenking og vurdering av ord som «utvikling» og «framgang», så landet jeg på «føniks», selv om det muligens klinger en smule pompøst. Fønikseffekten, at noe nytt vokser ut av asken fra det gamle som brant ned er noe jeg har tenkt mye på de siste månedene.
Dette året startet ikke så veldig bra for meg. Forholdet jeg var i tok slutt midt i januar. Det var veldig tungt og vanskelig, og det gjorde meg så deprimert at jeg ikke klarte å gjøre noenting. Ikke skrive, ikke ta vare på venner og familie, alt var et ork og et slit. Men så skjedde det ting. Jeg innså at livet mitt egentlig var bedre uten han jeg hadde vært sammen med. Jeg ble forelsket på nytt (slik man alltid gjør, før eller siden). Jeg begynte å finne på ting med venner igjen, jeg begynte å skrive stadig mer, få stadig flere gode ideer, jeg begynte å få folk til å lese og høre på tekstene mine. Jeg tror noe av grunnen til at denne høsten har gått så fort er at jeg rett og slett har hatt det utrolig bra og har hatt mye gående for meg. Nå avslutter jeg året som vinner av nanowrimo med et flunkende nytt manus, mange nye spennende venner, en kjæreste som gjør meg glad og mange åpne muligheter som skal utforskes videre i det nye året. Jeg håper at ordet for 2011 blir «gjennombrudd». :)
Rullerusks rablerier 
