Månedlig arkiv: april 2010

Blodig rocka

Et nytt up and coming band jeg akkurat oppdaget er Blood Command fra Bergen. De ga ut ep-en Five inches of a car accident i fjor, som inneholdt flere tøffe låter, blant annet en cover av PJ Harveys «Yuri G». Har en følelse av at dette er musikk jeg kommer til å spille mye når jeg skal jeg rocke ut energien som kommer med sol og stigende temperaturer, gjerne med en sommerøl i hånda.

Her er en video laget for tittellåta.

De er ute på Norgesturne nå og spiller blant annet på Lundgreens i Trondheim 8. mai, på Garage i Bergen 14. mai og på Garage Oslo 21. mai. De skal også spille på Øyafestivalen. Sjekk ut myspace sida deres. Ep-en finnes også på Spotify for dere som driver med slikt.


Poesi mens vi puster 73

schinden

and that night. the white electric storm. the lake

in flames. you sleeping so soundly. your big bones.

smooth forehead. your dry pale mouth. split lip skin

flakes. to bite them off with needlepoint precision

to chew and roll in a minute translucent ball

and spit ball and spit ball against the horizon. skin. it’s so

wonderful peeling your back after summer.

a perfect sheet of skin. pores backprint

and some blond down. your backbone fossil.

the sickly olive patch beneath

pressing the veil of skin against my face.

sucking some in with every breath.

sting rain the bay windows hypodermic.

in the skull the electric whirlwind.

sucking more with every breath.

skin erection all symbols of bliss.

I was so amazed so moved I loved you so much.

– Patti Smith

fra Early Works 1970-1979 (utgitt 1994)


inn/ut av støvet

Har tilbrakt kvelden med å drikke hvitvin, spise popkorn og se på the oc sammen med roomien. Sukket over hvor søt Seth Cohen er og oiet oss over Ryan/Marissa-drama. Jeg har lagt fram klær til turen min, men har ikke lagt dem i kofferten ennå. Katten min klorte meg og jeg måtte trøste meg med vingummi. Nå er hele huset stille, bortsett fra meg som spiller Mazzy Star og ser på The Cure-plakaten som speiler seg i stuevinduet. Og jeg lurer på hvordan triste sanger så ofte klarer å høres romantiske ut, når de egentlig bare er kjempetriste og fæle når du hører etter på teksten. Det har vel noe med inderligheten å gjøre. Melankolien og romantikken spiller på de samme strengene. Så nå hører jeg på Mazzy Star som spiller «Into dust» og jeg føler meg melankolsk og romantisk. I morgen drar jeg til Trondheim, blir borte noen dager, egentlig ikke så lenge, men det kan virke lenge når det plutselig har kommet noen man bryr seg akkurat nok om til at å ikke se dem på en uke virker lenge.


lost in admiration – happy birthday – I’m forever yours

I dag er det fødselsdagen til min store helt Robert Smith. For ca 14 år siden forførte han meg med sin melankolske vakre stemme, evnen til å skrive fengende nydeligtriste sanger, bustete hår og røde leppestift. Og jeg har vært håpløst forelsket siden. Ikke en gang skuffelsen over de siste årenes utgivelser har klart å svekke forholdet vårt. The Cure er fortsatt det viktigste bandet i livet mitt, noe jeg alltid kommer tilbake til, som aldri slutter å være magisk.

En av de første låtene jeg falt for var «Killing an arab» fra albumet Boys don’t cry. Den er inspirert av boka Den fremmede av Albert Camus, dermed måtte jeg selvsagt lese den, og slik fant jeg en av favorittforfatterne mine.


Poesi mens vi puster 72

ANKOMST

Så trer jeg endelig ut

i et mildere landskap

der årstidene skifter

tiden går og man

med større letthet

kan se naturen gråne

i takt med en selv

Her

der det er så lett

å kunne elske

når man vet

at alt

ugjenkallelig

går mot slutten

på nytt

skal høsten

tone ut

i sprakende farger

i drømmer om

skarpt, ensfarget

grønt?

– Johann Grip

fra samlingen Denne kjærligheten (2009)


i tried to do handstands for you

oops, der kom livet i veien for blogginga igjen. Men i tilfelle dere lurte; jeg er smørblid om dagen. Er også sliten av at jeg har litt for mye å tenke på og litt for mye som skjer på en gang og da blir lille hodet slitent, men det som skjer er stort sett veldig bra, og da går det bra. Også er det sol og jeg har kjøpt übertøffe pilotbriller og lekre sandaler.

Nå i helga er det Novafest forresten. Starter i dag, det blir bra, jeg bare nevner det.


Queens of noise

Av de mange tingene man kan se fram til i april, som sol, utepils og vårblomster, er også filmen om The Runaways, bandet der blant annet den fabelaktige Joan Jett startet sin karriere.

The Runaways ble til da gitarist Joan Jett møtte trommeslager Sandy West i 1975 (dette i følge Wikipedia, ifølge filmen var det Joan Jett og vokalist Cherie Currie). De revolusjonerte rocken ved å være det første rockebandet bestående av bare jenter, og ble en del av punkrock-scenen sammen med band som The Ramones, Blondie og Dead Boys. Blant hitene deres er «Cherry bomb», Queens of noise» og «Born to be bad».

The Runaways ble forbilder for blant annet riot grrl-bevegelsen på 90-tallet, med band som Bikini Kill, Bratmobile og Jack Off Jill. Innflytelsen deres er også lett å høre hos fx The Donnas og Courtney Love.

Joan Jett blir spilt av Kirsten Stewart, mest kjent som Bella i Twilight-filmene. Først var jeg litt skeptisk til dette, men etter å ha sett traileren fikk jeg trua på at dette fungerer. Sikkert bra for Kristen å få vist at hun kan noe annet enn å sukke ulykkelig og se forvirra ut.

Filmen har premiere 30. april. Jeg gleder meg veldig, og håper på et girl power-kick lik det jeg fikk av å se Whip it tidligere i år. :)


Poesi mens vi puster 71

Death

i love the feeling when we lift up
watching the world so small below
i love the dreaming when i think of
the safety in the clouds out my window
i wonder what keeps us so high up
could there be a love beneath these wings
if we suddenly fall should i scream out
or keep very quiet and cling to my mouth as i’m crying
so frightened of dying
relax yes i’m trying
but fears got a hold on me

yes, this fears got a hold on me

i love the quiet of the night time
when the sun is drown in a deathly sea
i can feel my heart beating as i speed from
the sense of time catching up with me
the sky set out like a pathway
but who decides which road we take
as people drift into a dream world
i close my eyes as my hands shake and when i see a new day
who’s driving this anyway
i picture my own grave
cause fears got a hold on me

yes this fears got a hold on me

Floating neither up or down i wonder when i hit the ground
will the earth beneath my body shake
and cast your sleeping hearts awake
could it tremble stars from moonlit skies
could it drag a tear from your cold eyes
i live on the right side i sleep on the left
that’s why everythin is got to be love or death

yes this fears got a hold on me

-White lies

fra albumet To lose my life (2009)


Bare sånt jeg gjør akkurat nå 3

I går var jeg så trøtt, jeg gikk hele dagen og glippet med øynene, men det hjalp å komme seg hjem og halvsove litt på sofaen mens Save the last dance gikk i bakgrunnen. Slik ble jeg våken nok til å gå ut i regnet, et sånt lett vårregn som egentlig ikke gjør noe.

Det var så mange vernissager i går at jeg måtte lage en liste over steder og klokkeslett og velge bort noen av dem. Jeg møtte N. utenfor Kaffebrenneriet og så gikk vi til  Galleri BOA, hvor vi drakk litt vin og lurte på hvem som var inni pappinstallasjonen som rørte på seg, og prøvde å ikke tråkke på filten gulvet som også var en del av en installasjon. Vi beveget oss raskt videre til Fotografiens Hus hvor vi så vakre hvite fotografier tatt av Michaela Klouda. Der vanket det cava, og buttons med motiver fra bildene og jeg møtte på kjentfolk som fulgte med videre til Tegnerforbundet. Dette var kanskje den utstillingen jeg likte best av de vi så. Tegninger som var enkle, men uttrykksfulle. Men vi måtte videre og tok bussen mot Frogner til Galleri MGM, hvor jeg likte mye av utstillingen, særlig noen av collagene, «klipp og lim!» sa jeg entusiastisk, men jeg fikk aldri med meg hvem som hadde lagd hva.

Det var en av disse fine kveldene som du ikke vil skal ta slutt, så vi fant et sted på Frogner hvor ølen var altfor dyr, men betjeningen og interiøret hyggelig og innbydende. Så drakk vi øl og snakket, og jeg viste fram boka jeg hadde med i veska som er Early work av Patti Smith, og vi leste noen av diktene og tok en øl til, og det hadde sluttet å regne.

prayer

stocking feet or barefoot

immensely proud or bent like love

twig scaffold

grave digger or dancer in wind

the same wind yet stinking of pigs

rose or the pollen which makes one cough

cruel fantastic unlike anything else

to have no need for the apparatus

of the operating room

to be safe from all bodily harm

to know love without exception

to be a saint in any form

—-

Jeg håper dere alle skal noe hyggelig og gøy i helga, og ønsker dere god helg med min fredagsspilleliste.


Vårløsning

Vårløsning er et ord som renner gjennom meg for tida. Jeg føler meg lett. Så lett at jeg nesten letter fra bakken der jeg går gjennom et stadig mer vårlig Oslo. I min siste følelsesmessige utblåsning her på bloggen skrev jeg at jeg lengtet etter å føle meg fri. Og så inntraff det, tidligere enn jeg hadde turt å håpe på. Vårløsning. Gamle spøkelser og gammel gørr ble endelig skylt ut. Jeg føler meg renset og ny.

Da vinteren var på sitt styggeste innså jeg at jeg ikke kunne huske sist jeg var skikkelig glad. Det var da jeg skjønte at jeg måtte gjøre noe med forholdet jeg var i. Så ble det slutt, og det var vondt, og jeg lurte på hvor lang tid det ville ta før jeg ble glad igjen. Jeg gjentok stadig til meg selv at til våren, til våren blir du glad. Når sola bare kommer seg, så kommer du også tilbake. Og jeg håpet at det var sant. Og det var det.

For første gang på så lenge er jeg glad med hele meg, fri med hele meg, hel med hele meg. Og jeg drømmer og jeg skriver, jeg er glad på en sånn sprudlende måte, jeg henger med nye og gamle venner og gleder meg over hvor stor pris jeg setter på dem, jeg hører på musikk på en intens måte jeg nesten hadde glemt, jeg går hjem fra nachspiel klokka halv sju på morgenen mens jeg røyker og hører på Raga Rockers, nyter å ha Oslo nesten helt for meg selv, mens vårsola stiger fram og jeg kan lukte på våren, og jeg tenker fy faen så vakkert alt er og blir litt svimmel av hvor utrolig deilig det er å være i live og tusle gjennom Oslo en tidlig morgen, fortsatt behagelig full og bare være meg og det kunne ikke vært bedre.