Alltid for sen

Tomas Mankovsky har lagd den flotte stop motion-filmen Sorry I’m late. Ettersom jeg selv har en litt lei tendens til å alltid være litt sent ute, kan jeg lett identifisere meg med hovedpersonen i denne filmen. Jeg skulle bare ønske at jeg hadde en like god historie å fortelle når jeg endelig kom fram.

Dirty Dancing

Nå som sola dukker opp med stadig mindre mellomrom og sommerferien faktisk begynner å komme innen rekkevidde så har jeg tatt meg selv i lete etter sommermusikk. Å finne bra sommermusikk er mye vanskeligere enn å finne bra høst og vintermusikk. Dette er kanskje fordi jeg ikke er så forskrekkelig glad i lettbent sommermusikk, såkalte sommerhits får meg stort sett bare til å ville løpe og gjemme meg (jeg har fx fortsatt ikke tilgitt DeLillos for «Neste sommer» og «Smak av honning»).

Men så kom Frida Hyvönen ruslende, og i likhet med helt sikkert mange andre har jeg fått låta «Dirty dancing» på hjernen. Muligens kommer denne også til å bli ihjelspilt i løpet av sesongen, men foreløpig nynner jeg lystig med mens jeg trasker ute i sola med ipoden min.

Slikt låtmateriale går rett hjem hos alle oss som ha en varmt og sentimenalt forhold til 80-tallet, Dirty Dancing og «noboy puts Baby in the corner». Vi nynner, smiler og husker et eller annet håpløst crush fra ungdomsskoletida.

Nå skal jeg og Frida gå ut i sola og finne en smoothie. I have the time of my life.

Hurra, jeg har en diagnose!

Altså, det er jo ikke hurra at det er noe galt med kroppen, men det jo ganske hyggelig å få svar på hva som er galt. Særlig når svaret ikke er så altfor ille. I flere uker nå har jeg følt meg som verdens slappeste slappfisk. Null energi, ør, svimmel og småkvalm. Hvis jeg hadde levd i en tv-serie så hadde dette helt sikkert betydd at jeg var gravid (gjerne mens forloveden min akkurat skulle til å reise på en ekspedisjon til Langtvekkistan i 6 måneder), men her i kjedelige virkeligheten har jeg et stoffskifteproblem.

Tyroxin er et hormon som produseres i skjoldbruskkjertelen og som kroppen visstnok synes det er kjempekjekt å ha. Når kroppen ikke får tyroxin blir den sinna fordi det er noe galt og kjører på med anti-stoffer. Og da blir man syk. Kroppen er litt teit innimellom.

Det er litt kjipt å være avhengig av medisiner resten av livet, men etter at jeg har skremt meg selv med tanker om alt fra kreft til glutenallergi de siste ukene, så er jeg mest glad og lettet for at det ikke var verre. Så lenge jeg tar en liten pilletrille med tyroxin hver dag så er kroppen (og jeg) glad og fornøyd.

Når man tenker på at kroppen innehloder og trenger flere merkelige stoffer enn laben til en gjennomsnittlig gal professor med verdensherredømme i sikte, så er det kanskje ikke så rart at ting havner ute av balanse innimellom? Jeg gleder meg ihvertfall til tyroxinen min kicker inn slik at jeg kan løpe rundt som en våryr fole på sommergresset.

Av ord er du kommet

Nicholas Galanin har laget skulpturer som forestiller hoder av boksider. Mye fin symbolikk og tolkningsmuligheter i slikt. Også ser det veldig flott ut.

Da man var liten fantes det jo barnebøker som hadde forskjellige fasonger, som fx en bil eller en frukt. Hvorfor er dette noe man slutter med etterhvert som målgruppens alder øker? Hadde det ikke vært gøy om gode bøker også var visuelle kunstverk?

Bilder av flere skulpturer finnes på Galanins flickr-side.

Scener fra et brudd

Her kommer enda en smakebit fra Rullerusks supertopphemmelige dokumentmappe. Denne er jeg ganske fornøyd med, skjønt den fortsatt trenger å jobbes litt mer med. Håper dere også vil like den.

Akkurat nå

Akkurat nå sier du at det er slutt. Akkurat nå tenker jeg ”Hvorfor gjør du dette mot meg?”

Akkurat nå er jeg ikke lei meg. Akkurat er jeg bare rasende. For at du gjør dette mot meg.

Om noen sekunder skal jeg skrike at jeg hater deg og løpe vekk fra deg.

Om noen minutter skal jeg stoppe opp, og ikke skjønne hvor jeg er.

Om noen timer skal jeg gråte mens mamma holder rundt meg.

Om noen dager skal jeg sitte på hybelen min og snakke med venninnene mine om deg mens vi spiser is de har tatt med.

Om noen uker skal jeg slutte å ringe deg hver dag.

Om noen måneder skal jeg ligge med en annen gutt.

Om noen år skal jeg treffe deg på gata og bli overrasket over hvor ordinær du virker. Jeg skal bli litt flau over å tenke på at jeg har hatt så sterke følelser for deg. Vi skal småprate litt om jobbene og familiene våre før vi går videre hver vår vei.

Akkurat nå skriker jeg til deg.

Hvorfor gjør du dette mot meg?

Poesi mens vi puster 32

vanskelige meg

jeg vil ligge hele tiden

sjeldne farger sammen:

oppgløddhet og sorte kranser

vil bare ligge

har pyntet meg med skinnende gullbukse

hvorfor skal jeg ha et slikt

skal, skal ikke-liv

i senga, ute i orkanen-liv

en mørk sommer

en gullbukse som revner

jeg er i takt med farlig, skinnende stoff

– Siri Amalie Oftestad

fra samlingen Åndene mønstret henne (2008 )

Klassiker på en søndag

Det er sol og søndag. Jeg skal avgårde i familieselskap og forhåpentligvis bli servert ferske reker og kald sommerøl i vannkanten, leke med de søte barna til min kusine og høre på bølgene som slår mot brygga. Idyll, idyll.

Diktet jeg vil dele her i dag er kanskje ikke fullt så idyllisk, men det er uansett en klassiker som jeg er veldig glad i. Jeg har alltid pleid å glemme hvem som har skrevet det, men nå vil jeg ha det trygt memorert her på bloggen.

Vår og lengsel etter kjærlighet er to ting som alltid har hengt sammen eller hva? Slik sett passer dette diktet godt på en strålende dag som denne.

Den Dag Kjem Aldri

Den dag kjem aldri at eg deg gløymer,
for om eg søver, eg om deg drøymer.
Om natt og dag er du like nær,
og best eg ser deg når mørkt det er.

Du leikar kringom meg der eg vankar,
eg høyrer deg når mitt hjarta bankar.
Du støtt meg følgjer på ferdi mi,
som skuggen gjeng etter soli si.

Når nokon kjem og i klinka rykkjer,
d’er du som kjem inn til meg, eg tykkjer;
eg sprett frå stolen og vil meg te,
men snart eg sig atter ende ned.

Når vinden lint uti lauvet ruslar,
eg trur d’er du som gjeng der og tuslar;
når somt der borte eg ser seg snu,
eg kvekk og trur det må vera du.

I kvar som gjeng og som rid og køyrer,
d’er deg eg ser, deg i alt eg høyrer:
i song og fløyte- og felelåt,
men endå best i min eigen gråt.

A.O. Vinje

Tegneseriehelg

I dag åpner Oslos årlige tegneseriefestival, Oslo Comics Expo, for tredje gang. Jeg håper noen av dere har lyst til å ta turen, det har i hvertfall jeg tenkt til!

Jeg ser særlig fram til å se min store helt Brian Wood, som har lagd kjempetøffe tegneserier som Demo og DMZ. Svenske Gunnar Lundkvist blir også et høydepunkt. Han lager poetiske serier om eksistensielle spørsmål, som regel med den noe deprimerte Klas Katt i hovedrollen.

En gjest jeg ikke hadde hørt om før jeg så programmet og som jeg gleder meg til å bli kjent med er en annen svenske, Henrik Bromander. Han har i over ti år vært en del av det svenske undergrunnsmiljøet, med en rekke selvutgitte fanziner. I 2005 debuterete han i bokform og i 2007 kom oppfølgeren. I følge OCXs gjestebookere er han er Bromander en unik forteller stemme med et imponerende kvalitetsnivå.

I tillegg til disse og andre internasjonale gjester blir det hyggelig gjensyn med norske serieskapere som Jason, Tor Ærlig og Flu Hartberg.

Her er programmet:

Fredag 22. mai

16:00: Åpning av festivalen og utstillingene
17:00: Presentasjon av gjestene
18:00: Simon Gärdenfors
19:00: Liv Strømqvist
20:00: Jason-slippfest på Sound of Mu
20:30: Pyton mimrestund på MIR

Lørdag 23. mai

11:00: Aktuelle norske utgivelser
12:00: Brian Wood
13:00: Henrik Bromander
14:00: Brian Bolland
15:00: Olivier Schrauwen
16:00: Gunnar Lundkvist
17:00: Pyton
18:00: Festivalteltet, messeområdet og Serieteket stenger
21:00: Den store OCX-festen med utdeling av Sproingprisen på Mandelbrot

Les mer om hva som skjer under Oslo Comics Expo på nettsidene deres: http://www.oslocomicsexpo.no/2009/

Those crazy toons…

Lindsey Scoggins kaller seg Waambat på YouTube og studerer kunst med fokus på elektroniske medier. I forbindelse med studiene sine har hun laget to av de morsomste musikkvideoene jeg har sett på lenge. Vi har vel alle mistenkt at både Miss Piggy og Alice  ikke er fullt så søte og uskyldige som de ser ut til og nå har vi videobevis for at de er to badass bitches.

Miss Piggy synger «Fuck the pain away» av Peaches.

Alice in Wondeland rapper «Smokin’ on da dro» av Three 6 Mafia

Lindseys blogg: http://waambat.blogspot.com/

Poetisk forsøk?

Jeg begynte på en ny korttekst i helga. Det var det jeg trodde ihvertfall, men så endte det opp med å ligne ganske mye på et dikt. Det er litt rart. Jeg forestiller meg alltid at poesi er den vanskeligste sjangeren å beherske, derfor prøver jeg meg aldri på det. Men noen ganger skriver jeg ting også bare blir det dikt uten at det var meningen.

Jeg puster så lavt jeg kan, for å ikke overdøve lyden av hjertet ditt.

Jeg lytter med hele meg. Hver eneste celle står på stilk.

Jeg holder minst en millimeters avstand

for  ikke å vekke deg.

De ørsmå hårene på huden din kiler mot leppene og nesetippen min.

Jeg lener meg over deg for å kjenne pusten din

mot ansiktet mitt.

Håret ditt bølger seg fra puta di og over på puta mi. Hårstråene smelter inn i fingrene mine.

Du har tatt størsteparten av dyna. Jeg er delvis blottlagt.

Natta lager bleke nupper

på huden min. Men det er greit.

Jeg skal ikke sove. Jeg skal bare lytte.