Smakebit #3

Jeg har vært bissi i det siste med å skrive på romanen min, lese gjennom romanen min, besøke svigerfamilie i pinsen og så være litt tufs og syk. Og i tillegg rase gjennom en rekke young adult bøker av typen urban fantasy selv om jeg stadig vekk lover meg selv at jeg skal lese noe Seriøst snart. (Jeg holder strengt tatt på med en bok av Gertrude Stein som er en klassiker, men blir altså stadig distrahert av mer lettbente ting).

For en uke siden sendte jeg mitt mer eller mindre ferdige romanutkast til ei jeg kjenner som går på skrivestudiet i Bø. Nå sitter jeg litt sånn på nåler og venter på at hun skal si om jeg kan sette i gang med finpussen eller om jeg fortsatt er milevis unna mål. La oss håpe det er det første!

Her er en tredje smakebit. Den er hentet fra et sted ganske tidlig i fortellingen og er mindre dramatisk enn de to utdragene jeg har postet før. Her får vi et inntrykk av Sofies hjemmemiljø.

Sofie våknet av dørklokka som ringte. En stund ventet hun på at moren skulle åpne, men det ringe igjen. Og igjen. Til slutt trakk hun på seg en shorts og t-skjorte hun fant på gulvet og skyndte seg bort til døra. Hun utbrøt en overrasket liten lyd da hun så hvem det var. I døråpningen stod Karine, morens storesøster. Hun smilte av Sofies overraskede uttrykk.

”Får jeg ikke en klem når jeg har reist så langt?”

Sofie gliste og ga tanten en lang klem.

”Hva gjør du her?” spurte Sofie mens tanten kom inn i gangen og slengte fra seg en tung ryggsekk. Karine bodde i Sør-Trøndelag hvor hun drev et småbruk hun hadde kjøpt for noen år siden. Sofie og foreldrene pleide å besøke henne om sommeren, men Karine kom nesten aldri til Oslo. Selv om hun var oppvokst der mente Karine at Oslo var ”et pokkers mas” og holdt seg helst hjemme på gården.

Karine rettet seg opp og løsnet håret før hun igjen satte det opp i en stram knute. Håret hennes var mørkebrunt slik som søsterens, men med flere grå striper i. Hun sukket og vred på nakken.

”Det hørtes ut som dere trengte meg.”

Noen minutter senere satt Sofie på kjøkkenet og drakk varm kaffe av et pappkrus mens hun spiste på en sandwich fra Deli di Luca. Karine visste akkurat hva hun likte. Brie med tomat og ruccola. Moren hadde blitt sendt i dusjen. Karine stablet skitne tallerkener og glass inn i oppvaskmaskinen. Så fant hun fram en søppelsekk og stappet alle de tomme take away-eskene ned i den. Etter å ha slått en knute på den fulle posen satte hun seg ned og tok en slurk av sin egen kaffe.

”Hvordan går det med deg,” sa hun etter en stund.

Sofie trakk på skuldrene.

”Greit.”

”Og hvordan går det med moren din?”

Sofie nølte litt før hun så opp fra kaffen sin. Hun så på ansiktet til Karine at hun egentlig visste svaret.

”Ikke særlig bra.”

Karine nikket. Pannen hennes rynket seg.

”Har du hørt noe mer fra faren din?”

”Han ringte meg for noen dager siden. Vi bare pratet litt. Han ville ikke snakke med mamma.”

”Vet du hvor han bor hen nå?”

Sofie ristet på hodet. Karine sa noen stygge ord helt stille. Sofie skvatt til. Hun hadde aldri hørt Karine banne før.

”Jeg kan bare ikke tro at han bare dro fra henne. Fra dere.”

Sofie bet seg i leppa.

”Det kan jo hende han kommer tilbake,” sa hun.

Karine åpnet munnen, men sa ikke noe. Ansiktsutrykket hennes fortalte Sofie hva hun trodde om saken. De drakk begge av kaffen sin. Karine lente seg framover og tok hånda til Sofie.

”Moren din er litt ute av seg nå.” Hun sukket og ristet på hodet. ”Anne har aldri vært noe flink til å takle kriser. Til å snakke om ting.” Hun klemte Sofies hånd. ”Men hun kommer til å bli bedre.”

”Jeg håper det,” sa Sofie. Stemmen hennes var tynn. ”Hvor lenge blir du her?”

”En stund.”

Karine lot temaet ligge og begynte å bla i avisene hun hadde tatt med.

”Herregud,” sa hun. ”Som om byen trengte flere sånne problemer.”

Sofie så spørrende opp fra sandwichen sin.

”Drømmedop sprenger Oslo-psykiatrien,” leste Karine.

Artikkelen fortalte at flere titalls ungdommer hadde blitt innlagt på psykiatrisk de siste månedene etter å ha tatt en ny type narkotika som politiet ikke kjente til, men som gikk under navnet ”drømmestøv”. Karine kastet et granskende blikk på Sofie over aviskanten.

”Er dette noe du vet noe om?” spurte hun.

Sofie ristet på hodet. Hun tenkte på gutten hun hadde møtt på fortauet kvelden før. Han hadde definitivt fått i seg noe rart. Kanskje det var dette drømmestøvet. Hun oppdaget av Karine fortsatt så mistenksomt på henne. Sofie himlet med øynene.

”Jeg lover at jeg er ren som snø.”

”Hva i all verden snakker dere om?”

Moren til Sofie stod i døra. Hun var våt i håret og luktet lavendelsåpe. Hun hadde på seg en lys kjole Sofie ikke kunne huske å ha sett på lenge. Hun så nesten glad ut. Karine klappet sammen avisa.

”Ikke noe.”

Verdens beste mammaland

En ting jeg har tenkt mye på siden jeg ble gravid, og særlig i tida rundt fødselen, er hvor utrolig takknemlig jeg er over å bo og være mamma i Norge. Det har vært en del snakk om nedskjæringer på sykehus og fødeavdelinger, men jeg kan ikke si annet enn at jeg er dypt imponert av den oppfølgingen jeg og datteren min har fått. Både hos fastlegen og på fødeavdelingen på Ullevål følte jeg at jeg fikk all den hjelpen jeg trengte fra engasjerte og flinke fagfolk. Alt uten å betale en krone. Og etter at vi kom hjem tok helsestasjonen over. Vi fikk hjemmebesøk av en kjempehyggelig helsesøster og siden har vi vært på helsestasjonen flere ganger for oppfølging. De som jobber der har alltid tid til å prate og svare på spørsmål. I tillegg har vi her i landet den luksusen at vi foreldre blir betalt for å være hjemme med barnet vårt i et år. Alt dette oppleves som intet mindre enn fantastisk.

Så da er det kanskje ikke rart at Norge har blitt kåret til verdens beste land å være mamma i for tredje år på rad. Men vi kan ikke bare klappe oss selv på skulderen. I mange land er fortsatt det å bringe fram barn det farligste en kvinne kan gjøre. Land som Niger og Afghanistan ligger på verstinglista over mødre- og småbarnsdødelighet. Redd barna skriver om dette i dag. De håper at den norske regjeringen ikke bare vil fortsette å jobbe for mødre i Norge, men også hjelpe de i andre land. Redd barna har lansert kampanjen «Alle som en». Her kan du lese om kampanjen og hvordan du kan delta.

Jeg fant nyheten om kåringen og Redd barnas kampanje hos Mammadamen.

Selvportrett fra i høst, ca 5 måneder på vei.

Poesi mens vi puster 104

23.14 (hvor som helst i verden)

fotografier av jorden
ovenfra: gatenett og elver, åkerlapper
klynger av hus, solsvidde sanddyner
og fjellområder, flyplasser; en klode
som rommer alt dette
et blikk som glir over verdenshav
millionbyer, skoger av skyskrapere –
det finnes en bevegelse i kroppen
som står stille, en lengsel
som ikke vet hva den lengter mot,
og jeg skriver navnet på min egen gate
sirkler inn bygården, leiligheten
vinduet, tenker: kan jeg finne meg selv
om jeg bare zoomer nært nok –
uskarpe former, en saus av piksler
fotografier av fotografier
av meg selv foran en skjerm
som rommer alt dette?
jeg prøver å samle tankene
følge blikket som glir videre
mot et punkt i enden av lengselen,
i sentrum av tanken: et sted å være
et liv å leve meg inn i

 

– Rune F. Hjemås

fra samlingen Det er ikke vår, det er global oppvarming (2012)

Katt vs epler

I dag kom gråværet tilbake og legger en liten demper på helgestemningen. Heldigvis ble humøret mitt reddet av den søteste katte-videoen jeg har sett på lenge. Aww… Katten her er en Scottish fold. De er utrolig nydelige og jeg har veldig lyst til å få meg en sånn en dag. (Det blir nok en stund til ettersom jeg allerede har en stor norsk skogkatt).

Ellers ser jeg fram til en helg hos familien i Fredrikstad hvor det blir konfirmasjon og feiring av bursdagen til yours truly!

God helg! :)

Ting jeg digger akkurat nå

Nå i helga kom endelig sola og varmen tilbake og jeg føler meg plutselig veldig sprudlende. Så her er en liten liste over ting som gjør meg glad for tida.

– å kunne gå i t-skjorte ute

– hvor optimistisk sola gjør meg

– babybablingen til datteren min. Kan ikke tenke meg noen finere lyd enn pludringen hennes

– de nye episodene av Bones (mulig at det har noe med at Bones og Booth er blitt foreldre)

– å spise middag ute. De siste dagene har jeg spist sushi i parken, pastasalat i hagen bak huset vårt og veggis-wraps på Nazar café på Sagene

– Trylle-bøkene av Amanda Hocking (egen post om dem senere)

– at jeg endelig synes jeg skimter mål for romanen min

– det nye albumet til Norah Jones

Tilbake i verden (og i kinosalen)

For noen uker siden begynte jeg å jobbe igjen. Det er nå min kjære ektemann som har hovedansvaret for å passe på det lille nurket. Jeg var litt nervøs for hvordan det skulle bli, men fant fort ut at det er ganske greit. For det første er mannen min en super pappa. For det andre har jeg en jobb som gir meg to timer ammefri hver dag. Og for det tredje så har jeg en mann som ikke har noe i mot å henge rundt Blinderen i noen timer hver dag slik at jeg både får ammet og kost litt på babyen i løpet av dagen. Om noen uker bytter vi igjen. Da skal jeg tilbake i heimen og mannen begynner på skole. Så egentlig synes jeg at jobb + baby fungerer fint. Men det har vært noen savn fra permisjonsdagene og da særlig babykino.

Babykino er genialt. Det gir deg følelsen av å være en del av den normale voksensfæren, men du kan ha med deg babyen. Andre typiske kveldsaktiviteter som å gå på utesteder, litteraturarrangementer osv er off limits når man har en liten baby, men man kan i det minste gå på kino. Men så begynte jeg altså å jobbe. Ikke noe mer kino på dagtid. Men tenkte jeg, vi kan jo få barnet til å spise av flaske slik at jeg ikke alltid må være tilstede ved mating og kan få litt mer bevegelsesfrihet. God ide, ikke sant? Det syntes ikke datteren min, som lå der med tåteflasketuten i munnen og så ut som hun lurte på hva i all verden det var hun skulle med den. Etter en stund med flere mislykkede forsøk med flaske og litt lesing på internett kom vi på å prøve koppmating. Heller ingen umiddelbar suksess, men nok til at jeg følte at jeg kunne ta sjansen på å snike meg ut en kveld.

Så nå på mandag var jeg ute av huset etter kl 18 for første gang siden en gang i desember. Oh yes. Jeg følte meg temmelig nervøs og skikkelig krazy, der jeg satt og ventet på bussen kl 19.30, rett etter å ha ammet og lagt barnet. Bare for å virkelig føle at jeg tok av, slo jeg meg løs i smågodtdisken på Saga kino og toppet det hele med en flaske Bris. Deretter var det tid for å se Hunger Games, noe jeg har lengtet dypt og inderlig etter siden jeg visste at de skulle lage en film. Jeg syntes bøkene og særlig den første var utrolig bra. Jeg skrev en engasjert bloggpost om den i fjor.

Nå har jeg brukt opp hele denne bloggposten til å skrive om forløpet til kinobesøket, så jeg nøyer med å si at Hunger Games The Movie absolutt levde opp til forventningene. Se den gjerne på kino, den er verdt pengene. Vær forberedt på å bli rørt og forferdet om hverandre. Den er virkelig en av de beste filmadaptasjonene av en bok jeg har sett. Det syntes til og med venninnen min som jeg var der med enda hun er av den typen som henger seg opp i at detaljer som hovedkarakterens hårlengde og fargen på katten ikke stemmer (sånt går meg hus forbi).

Jeg hadde med andre ord en utmerket første kveld ute som nybakt mor. Og babyen? Hun hadde sovet nesten hele tida mens jeg var borte.