Monthly Archives: januar 2010

Redderen i rugen

Jeg har hele uka tenkt at jeg skulle skrive noe her. Men hver gang jeg har vært foran tastaturet har jeg bare forsvunnet inn i mitt eget hodet, og ordene ble virrende rundt i løse lufta.

Men så døde J.D. Salinger. en av de mest myteomspunne forfatterne i vår tid. Og jeg lånte Franny and Zooey en stund før jul, den har ligget på stuebordet hele tiden, men jeg har ikke rukket å lese den.

Første gangen jeg hørte om Salinger var på en fest for drøyt ti år siden da en gutt jeg visste hvem var, men egentlig ikke hadde snakket med før, plutselig kom bort til meg og begynte å snakke om The catcher in the rye. Om hvordan den var den beste boka han hadde lest og om at han fyren som skjøt John Lennon hadde vært besatt av den og visstnok hadde den på seg da han ble tatt. Og om hvordan Salinger selv ikke likte populariteten og oppstusset rundt ham. Han sluttet å publisere det han skrev, ga aldri intervjuer. Det finnes bare et bilde av ham. Det var kanskje ikke Salingers intensjon, men det er en veldig effektiv måte å bygge en myte på.

Og det The catcher in the rye selger stadig i tusenvis av eksemplarer hvert år. Sikkert fordi slikt som skjedde meg skjer hele tida. Du møter en person som med lysende øyne forteller deg om den beste boka de noensinne har lest. Jeg har alltid lurt på hvorfor han på festen plutselig kom bort og begynte å snakke om yndlingsboka si. Det var ikke noe forsøk på sjekking eller noe slikt. Det virket som om han bare plutselig hadde sett at jeg var en person som kanskje var mottakelig på budskapet. Jeg tror aldri jeg snakket med ham igjen etter det. Vi var litt på nikk og hils når vi så hverandre på gata eller på utesteder.

Men dagen etter festen gikk jeg på bokhandelen og kjøpte The catcher in the rye. Og jeg leste den, likte den og den står fortsatt i hylla mi og hver gang jeg ser den smale bokryggen tenker jeg på de lysende øynende og den ivrige stemmen til han gutten på festen og jeg smiler og blir glad inni meg.


Poesi mens vi puster 61

Concrete heart

This was the centre of the world for me once
Where I saw «I love you» all over the place
And that was where the Stones played once
And these are the bricks that shattered my heart

This is the place where I felt
Like the world’s tallest self-supporting tower
At least for a little while anyway

Hiding out in the subway system
Hanging out in the library system
You made me feel like a harbour
And you made me feel like a fortress

This is the place where I felt
Like the world’s tallest self-supporting tower
Or maybe number two
At least for a little while anyway

Concrete heart

Concrete heart

Concrete heart

-Great Lake Swimmers

fra albumet Lost Channels (2009)


Baby baby, aint it true, I’m in order when I’m with you

Jeg har begynt å jobbe på et romanmanus som har ligget urørt en stund. Det kjennes fint ut. Jeg merker at jeg har savnet det og fortsatt har et håp om at det kan bli noe vakkert. Kjærlighetslivet mitt ligger i ruiner nå, men jobben, hobbyene og kreativiteten blomstrer. Er det slik det må være? Man kan aldri få alt? Uansett, her er utdrag fra manuset. Jeg vet ikke om det er noe bra, men jeg liker flyten i det.

«På vei ut av skolegården følger hun strømmen av elever på vei hjem, så fort mengden oppløses utenfor porten setter hun opp tempoet. Å gå var å ha lange skritt. Hun likte å sette hælen bestemt ned, rulle over foten og dytte kraftig fra med tærne. Andre ganger må skrittene være mykere. Men nå var hun rastløs, altså var skrittene raske, søkte mot noe. Hun rullet gjennom menyen på iPoden, flimret forbi navn på jakt etter den riktige gå-musikken. Snart fløt ”Big exit” med PJ Harvey ut av gjennom de små ørepluggene. Føttene slo  mot fortauet i takt med musikken. Når en buss eller lastebil kjørte fordi brøt motordrønnet inn til henne, ellers var hun uforstyrret.

Eir tenkte på PJ Harvey i New York, PJ som vanligvis bodde på den stille engelske landsbygda, men som dro til New York og etterpå spilte hun inn ”Stories from the city, stories form the sea”. PJ gikk bortover gatene på Manhattan i korte trange kjoler, høye støvler, store solbriller, det svarte glatte håret hengende ned i ansiktet, huden så lys at virket gjennomsiktig, leppene med knallrød leppestift, som noe sensuelt og blodig. PJ som satt bak i en drosje mens lysene fra reklameskiltene fløt over ansiktet hennes, ga det neonfarger. PJ synger ”baby baby, aint it true, I’m in order when I’m with you, but I want a pistol in my hand, I want to go to, a different land”. Og leppene til Eir beveger seg i takt med ordene til Polly Jean. En dame passerer henne med labradoren sin i bånd og ser rart på henne, men Eir bryr seg ikke for hun har på seg pilotbrillene sine, hun har på seg sandaler fra Paris, hun har Polly Jean som synger bare til henne. Eir går på gatene i Manhattan sammen med PJ Harvey og er verdens kuleste.

Den røde mannen fikk henne til å stoppe og vente i veikrysset. I sidesynet så hun seg i butikkvinduet. Hver gang hun var i nærheten av et speil måtte hun se på seg selv. Det var umulig å la være. Slik ser andre deg, slik ser andre deg. Eir rettet ryggen, og satte det en beinet litt ut fra det andre mens hun knakk litt i hofta slik at hun hadde sett modellene gjøre når de poserer. Hun gjorde trutmunn til speilbildet sitt og tenkte at hun må kjøpe rød leppestift.»


Poesi mens vi puster 60

Pretty girls make graves

Upon the sand, upon the bay
«There is a quick and easy way» you say
Before you illustrate
I’d rather state :
«I’m not the man you think I am
I’m not the man you think I am»

And Sorrow’s native son
He will not smile for anyone

And Pretty Girls Make Graves
Oh …

End of the pier, end of the bay
You tug my arm, and say : «Give in to lust,
Give up to lust, oh heaven knows we’ll
Soon be dust … »

Oh, I’m not the man you think I am
I’m not the man you think I am

And Sorrow’s native son
He will not rise for anyone

And Pretty Girls Make Graves
Oh really ?
Oh …

I could have been wild and I could have
Been free
But Nature played this trick on me

She wants it Now
And she will not wait
But she’s too rough
And I’m too delicate

Then, on the sand
Another man, he takes her hand
A smile lights up her stupid face
(and well, it would)

I lost my faith in Womanhood
I lost my faith in Womanhood
I lost my faith …
Oh …

Hand in glove …
The sun shines out of our behinds …
Oh …

-Morrissey/The Smiths

Jeg ble minnet på hvorfor The Smiths er et av yndlingsbandene mine da jeg så (500) Days of Summer i går. Derfor denne teksten og sangen i dag.


(500) dager med vinter

Jeg føler meg ikke som noen god nordmann om dagen. Her har vi tidenes vinter gående og fortsatt har jeg tilgode å dra på en eneste ski- eller aketur. Jeg beveger meg minimalt ute i kulda. Jeg hutrer meg gjennom de korte turene fra innendørsvarme og inn på bussen eller trikken. Selv om jeg hadde visst hvor skistøvlene mine er så frister det betraktelig mer å sitte inne i min behagelig varme leilighet, drikke te og se på film, lese tegneserier og kose på katten. Jeg liker egentlig godt å gå på ski, men når jeg får vondt i halsen av å puste utendørs er det for kaldt for slike aktiviteteter. Og da ingen i min umiddelbare nærhet prøver å dra meg med ut så blir stua der jeg oppholder meg mest.

En av tingene jeg gjorde i stedenfor å gå på ski i dag var å se en av fjorårets mest notoriske indie-filmer, (500) Days of Summer. En meget søt og sjarmerende affære. Tom Hansen har studert arkitektur men jobber i et firma som lager gavekort. Der møter han den vakre og mystiske Summer Finn som han raskt blir overbevist om at er Den Rette. Problemet er at hun ikke har noen tro på kjærligheten og ikke vil ha noe seriøst forhold, selv etter at de blir involvert. Dette forholdet får etterhvert store konsekvenser for Toms liv.

Av og til er det vanskelig å vite om en film faktisk er bra eller om estetikken bare appellerer veldig til din personlige smak. Jeg må bare innrømme at jeg er veldig svak for hele indie-greia. Mange andre er lei denne estetikken, men jeg lar meg fortsatt sjarmere av naiv retro-stil, jenter i blomstrete kjoler, bluser, cardigans og unge menn med slips, brun dress og skulderveske, samt et dryss av referanser til tegneserier og europeisk film. For ikke å snakke om at hovedpersonen stadig dukker opp i Joy Division-tskjorter (jeg har maken!). Og ikke minst et lydbilde besående av godbiter som The Smiths, Belle and Sebastian, Feist og Regina Spektor. Jeg smelter og gir meg over, jeg innrømmer det.

Jeg tar meg selv i ønske at jeg var den mystiske Summer Finn med perfekt gjennomført stil bestående av søte kjoler, bluser og knelange skjørt og hestehale med sløyfe. Jeg har prøvd flere ganger bli like gjennomført, men jeg får det ikke til. Min garderobe forblir et evig sammensurium av ulike stiler og epoker. Og jeg mistenker at jeg uansett ikke hadde klart å slippe unna med hestehale med sløyfe. (Det skal vel godt gjøres å komme unna med det hvis man er mer enn tolv år gammel). Men jeg kan jo titte på bildene av Summer Finn og la meg inspirerere og glede meg til temperaturen igjen tillater at jeg drar fram mine kortermede retrokjoler og bluser.

Det første jeg gjorde etter å ha sett filmen var å skaffe meg soundtracket. Der fikk jeg en ny favoritt, det australske bandet The Temper Trap med den herlig låta «Sweet Desposition» fra albumet Conditions som kom i fjor.


Hallo igjen

Godt nyttår. Long time, no see. Jeg har altså ikke kjent meg helt inspirert til å blogge i det siste. For ikke å snakke om at jeg har vært altfor opptatt av juleferie og alt det innebærer. Først selskaper med familie og venner, deretter mye soving, filmtitting og lese fantasybøker og tegneserier på senga til kl 2 på dagen, pleie influensasyk kjæreste og så feire nyttårsaften med gode venner. Nå forsøker jeg å snu døgnet og vende meg til å være tilbake i jobb. Jeg er med å forberede en ny sesong med litteratur på Blå og jeg har tatt opp skrivingen på romanen jeg begynte på under NaNoWriMo i november.

Om noen dager er denne bloggen to år gammel, noe som vel begynner å bli en anstendig alder for en blogg. Kanskje er det derfor jeg begynner å lure på om jeg har lyst til å gjøre noe nytt med den. Jeg vet ikke helt hva ennå. Jeg vet heller ikke om jeg skal fortsette litt i samme spor eller om jeg vil gjøre en helt annen greie. Vi får se, følg med.

Nå, litt bilder fra den siste tiden:

Hjemme i jula fikk jeg hilse på de nye pusekatten til moren min. De var fryktelig søte og kosete, men nesten latterlig små i forhold til min store bamsete skogkatt.

Presley er selvsagt den vakreste pusen noensinne.

Min kjære ga meg et fint utvalg av litteratur til jul.

I mangel på juletre hengte jeg opp den fine julepynten min i vinduet. Er særlig glad i tesilhjertet og enhjørningen.

Esken som inneholdt den fine champagnen mine venner tok med på nyttårsaften. Etter at vi hadde tatt hånd om flasken ble esken kattens leke.

Ukas høydepunkt hittil: Siri Hustvedt har gitt ut ny bok og i dag ble den min! (Legg også merke til min nye lekre grønne neglelakk).

Etter et drøyt år med sparing når håret mitt ned til skuldrene, og jeg erklærer langt hår for første gang på ca ni år.