Hun er fri

I går gikk jeg endelig ut i en etterlengtet sommerferie. I to uker skal jeg leve i slaraffenland. Etter jobb på fredag dro jeg hjem, heiv en mengde med klær og sko i en koffert, stappet laptopen i ryggsekken, sjekket at jeg hadde med passelig mengde med bøker og sa hadet til kattepus og kattepasser. Så var det toget til Fredrikstad, dumpe sakene hjemme hos ho mor og ta ferja over til gamlebyen hvor Månefestivalen ventet.

Månefestivalen har slitt i mange år, men alltid klart å overleve, og har nå i det siste virkelig tatt seg opp på program og besøkstall. Og det er bra, for Månen er noe av det beste Fredrikstad har å by på av kulturliv. Og i går var det herlig. Jeg kom midt i settet til John Olav Nilsen & gjengen. Fikk meg en øl og spottet øyeblikkelig opptil flere kjentfolk. Satte meg ned med en gjeng og fikk komplimenter for stilig og passende festivalantrekk. Været var herlig og den behagelige avslappende festivalfølelsen skyllet inn over meg. Etterpå bar det videre for å se The Mormones. Igjen møtte jeg på mye kjentfolk og det var klemming og smiling og vi danset og herjet foran scenen og The Mormones herjet på scenen, bassisten svingte med flettene sine og trommisen hamret i vei så svetten sprutet av trommeskinnene.

Kvelden hovedattraksjon var Bob Hund. Desverre ble konserten ganske kjedelig, for mange rolige låter, for få av de gamle hitsa jeg ville høre, men likevel var stemningen på topp, jeg hadde øl og kule folk å henge med, gamle og nyere bekjentskaper. Vi gikk fra Bob Hund før det var ferdig. Stakk på klubben, mer øl og veggis ratatouille i pappbeger som ble for varmt å holde men som smakte godt. Møtte på enda flere gamle og nyere venner, og vi satt ute i sommerlufta og snakka helt til jeg var altfor kald og vi måtte inn og danse oss varme.

Til slutt var det ferja hjem igjen og legge seg og sovne med en gang. Og nå starter snart programmet på litteraturscenen. Det blir Dag Solstad, Klaus Hagerup, Rannveig Revhaug og Eivind Buene. Og så blir det musikk. Masse mer musikk. Det er lovt bra vær hele helga. Jeg skal ikke på jobb igjen på mandag. Bare ha fri.

Og så min favorittlåt av Bob Hund, fordi jeg er glad i dem selv om de skuffet litt i går.

Fem spørsmål om bøker

Ziarah har tagget meg med noen spørsmål om bøker. Og bøker liker jeg jo alltid å snakke om, så her er mine svar:

Hvilken bok leser du akkurat nå?

Jeg holder alltid på med flere bøker samtidig. Akkurat nå leser jeg Ei vinterreise av Ragnar Hovland, Sex and the single vampire av Katie MacAlister og Patti Smith – a biography av Nick Johnston. I tillegg har jeg noen  diktsamlinger liggende som jeg leser i nå og da; Stockholm sier av Victoria Durnak og Sea, say and see av Hildegunn Dale.

Hvor liker du best å lese?

Tja, jeg kan egentlig lese like godt hvor som helst. Jeg har en helt egen evne til å lukke verden fullstendig ute når jeg har en bok foran meg, mange har opplevd å snakke rett inn i øret mitt og jeg vil ikke legge merke til noe om helst. Men en god sofa er alltid fint, eller en kafé med komfortable stoler. Jeg liker veldig godt å lese på toget. Det er også fint å skrive på toget, men i notatbok, laptopen blir for mye styr. Å reise med tog fyller meg med inspirerende ro. Eller jeg sovner. Det er også fint.

Hvilken bok skulle du ønske ble filmatisert?

Det er muligens litt flaut, men jeg er faktisk litt ivrig angående ryktene om at Sagaen om Isfolket skal bli tv-serie. Jeg er også spent på om filmatiseringen av Death: the high cost of living blir noe av. Ellers er jeg vel som mange andre bokelskere generelt skeptisk til filmatiseringer av bøker jeg liker veldig godt.

Hva er favorittboken din?

Dette er jo alltid et fryktelig vanskelig spørsmål. En ting er at jeg ikke har én bok som favoritt. Men det er også flere bøker som jeg har vært fryktelig glad i, men nå er det mange år siden jeg leste dem. Jeg vet derfor ikke om jeg hadde likt dem like godt i dag, er de da fortsatt favoritter? Men for å svare noe så kan jeg bare gi en kort liste:

The blindfold av Siri Hustvedt

Like sant som jeg er virkelig av Hanne Ørstavik

Brødrene Karamasov av Fjodor Dostojevskij

Fallet av Albert Camus

Kjærlighetens republikk av Carol Shields

Bikubesong av Frode Grytten

Frihetens øyeblikk av Jens Bjørnebo

I dag er ein fin dag av Ingrid Z. Aanestad

Kjære Timo av Elin Brodin

The Chronicles of Thomas Covenant the Unbeliever av Stephen Donaldson

Sookie Stackhouse-serien av Charlaine Harris

Diktene til Emily Dickinson

Diktene til Tone Hødnebø

Selvbiografiene til Simone de Beauvoir

Hva synes du er den fineste forsiden på en bok?

Oi, det var et vanskelig spørsmål. Jeg liker at bøker er pene, men vet ikke om jeg har noen omslagsfavoritter. Jeg liker ikke bøker som har bilder fra filmatiseringen på forsiden. Det virker forstyrrende synes jeg. Jeg vil helst fylle hodet med egne bilder når jeg leser. Jeg liker omslag som gjerne er litt enkle, men også spesielle på et vis. Egil Haraldsen i Exil Design, som designer omslagene for Forlaget Oktober lager veldig mye bra.

Et par eksempler fra årets utgivelser:

Det var det. Håper det var inspirende eller ihvertfall nysgjerrighetsstillende for noen.

Jeg tagger Vårløk, Syltegeek og Lille søster (selv om hun sier hun har bloggpause nå).

Nytt level for Scott Pilgrim

Dette er dagen mange tegneserieentusiaster har ventet på. Sjette og siste volum i sagaen om Scott Pilgrim kommer i butikkene. Jeg har blogget om Scott Pilgrim tidligere. Kort sagt er Scott Pilgrim primaeksempelet på en indietegneserie, utgitt på lille tøffe Oni Press. Den handler om en litt ubrukelig og retningsløs fyr som alltid er blakk, spiller i band og som blir stormforelsket i den mystiske jenta Ramona Flowers. Ramona viser seg etterhvert å ha sju onde ekser, som Scott må sloss med for å få date henne. I tillegg er det masse annet drama og talløse referanser til data- og tv-spill og tegneserier. Yey.

Til høsten kommer også filmen. Jeg gleder meg med måte. Jeg håper det blir morsomt, men jeg tror ikke helt det kan bli like morsomt som serien. Dessuten er jeg litt skeptisk til Michael Cera i hovedrollen. Han er jo sjarmerende nok, men han er også en av disse skuespillerne som alltid er mer eller mindre den samme fyren uansett hvilken film de spiller i. Og han er ikke helt slik jeg hadde forestilt meg Scott. Men la oss håpe at jeg blir positivt overrasket.

Traileren er ihvertfall ganske kul, og jeg merker at jeg får spenningssommerfugler i magen av å se den. Kommer på kino i Norge 1. oktober. Men i dag går turen til Outland for å sikre seg volum 6.

Poesi mens vi puster 83

When I grow up

When I grow up, I want to be a forester
Run through the moss on high heels
That’s what I’ll do, throwing out boomerang
Waiting for it to come back to me

When I grow up, I want to live near the sea
Crab claws and bottles of rum
That’s what I’ll have staring at the seashell
Waiting for it to embrace me

I put my soul in what I do
Last night I drew a funny man
with dark eyes and a hanging tongue
It goes way bad, I never liked a sad look
From someone who wants to be loved by you

I’m very good with plants
When my friends are away
they let me keep the soil moist
On the seventh day I rest
for a minute or two
then back on my feet and cry for you oooh oh

You’ve got cucumbers on your eyes
Too much time spent on nothing
waiting for a moment to arise
The face in the ceiling and arms too long
I wait for him to catch me

Waiting for you to embrace me

– Karin Dreijer Andersson / Fever Ray

fra albumet Fever Ray (2009)

Noen ganger må man bare gi seg

Før hadde jeg et prinsipp om at jeg skulle lese ut alle bøker jeg begynte på. Riktignok skjedde det ikke alltid, men ofte var det fordi jeg ble distrahert av en annen bok, og ikke fordi jeg bevisst bestemte meg for å ikke lese ut. Men med årene har jeg blitt en mindre tålmodig leser. Mengden bøker jeg vil lese øker hele tida og jeg føler ikke lenger at jeg har tid å bruke på bøker jeg ikke får noe særlig ut av. Av samme årsak har jeg fått en stadig høyere terskel for å sette i gang med mursteinsbøker. Da skal jeg være rimelig sikker på at dette er bra saker.

Likevel får jeg fortsatt lett dårlig samvittighet ved å ikke lese ut bøker. Som nå nettopp. Jeg leste Vindens skygge av Carlos Ruiz Zafón, en bok som er elsket av mange og som jeg har fått anbefalt flere steder. Jeg syntes ideen til boka hørtes spennende ut og tenkte at dette kunne være litt fin sommerlektyre, ikke for tungt, ikke for lett. Så jeg begynte å lese. Jeg kom ikke kjempelangt før det blomstrete språket begynte å irritere meg. Særlig etter at jeg begynte å skrive selv har jeg blitt veldig oppmerksom på overflødige adjektiver, metaforer og similer, og i Vindens skygge florerer den slags. Men ok, jeg syntes fortsatt storyen virka spennende, beit tenna sammen og fortsatte å lese. Men så begynte også den å irritere meg. Forfatteren plasserer stadig ut karakterer og spor som virker som de skal lede hovedpersonen, Daniel, videre. Men i stedet for å følge dem opp, så bare surrer han seg inn i noen nye karakterer og hendelser. Det som virket som et viktig spor blir først fulgt opp tre kapitler senere.

Da jeg kom til side 150 følte jeg at forfatteren nå hadde presentert meg for en haug med folk og en viss bakgrunnsinformasjon, men fortsatt ikke fått plotet av flekken. Og fortsatt var det 250 sider igjen. Likevel var det vanskelig å gi seg. For jeg hadde likt ideen om Vindens skygge så godt, jeg ville så gjerne at det skulle være en bok jeg kunne like. Men noen ganger må man bare gi seg. Så jeg har lagt Vindens skygge til side og kommer nok aldri til å plukke den opp igjen. I stedet la jeg meg ned på sofaen med diktsamlingen Angst kler meg ikke av Gene Dalby. Korte, rene dikt, med brutalitet og humor, lest på en knapp time. Balsam for min litterære sjel etter å ha tvunget meg selv gjennom så mye purple prose. Nå i helga er det Ragnar Hovland og Ei vinterreise som står for tur. Det er også en bok jeg har fått mye anbefalt. Jeg håper den lever opp til forventningene.

Købensommer

Før jeg dro på skrivekurs i Bergen var jeg på miniferie i København sammen med en venninne. Det var fire herlige og begivenhetsrike dager. København er en veldig avslappet og sjarmerende by. Jeg håper jeg kan dra tilbake snart og bli der lenger. En liten skrivestue i Kongens by i noen uker hadde for eksempel ikke vært dumt.

Jeg var flink og tok masse bilder på turen. Her er et lite utvalg.

Vi fant en kjempefin kaffebar basert på det geniale konseptet kaffe og vinyl.

Og en tikibar kalt Brass Monkey med gode, men veldig sterke drinker.

Hurtig-is

Politisk budskap

Mystisk tre på Assistent kirkegård

Yours truly på kafé ved Nyhavn. Liker det litt hemmelighetsfulle Mona Lisa-smilet jeg har her.

Filmsommer

Hva gjør du når du tilbringer størsteparten av julimåned i Oslo og det at på til regner? Du går på kino selvsagt. I hele sommer viser Cinemateket filmer fra hele verden, det er den beste og billigste måten å komme jorda rundt på. Du kan se filmer som Hamam – det tyrkiske bad, Bagdad Café, Siberia og Den første dagen.

Cinemateket har også satt opp en del herlige sommerfilmer. For litt siden var jeg og min kjære der og så den svenske klassikeren Att angöra en brygga. Fantastisk slapstick humor i vakker svensk skjærgård. En film som garantert gir deg den riktige avslappede sommerstemningen.

I kveld skal vi ikke på Cinemateket, men Saga kino og se When you’re strange, den nye dokumentaren om The Doors. Nytt filmmateriale og Johnny Depp som voice over bør bli bra. Rock on till the end of night mens vi venter på flere late feriedager…

Poesi mens vi puster 82

vi kommer som blåfrosne hunder

kommer med hodene våre

legger dem fra oss

i hverandres armer

vi kommer i angst og anemone

hurtigtoget kvart på fem

rekker vi aldri

vi kommer etterpå

mer og mer etterpå

kommer når snøen

har falt, kommer og

snør i hverandre som

fortapte engler

legger snutene inn

i de varmeste hulene vi kan finne

virrer nesten helt hvite av

lengsel inn

i store fiolblå sug

vi kommer i ametyst og flammer

opp inne i hverandre

sovner oppslukte, gule

med sot på

vingene, halene surret

rundt hverandre i

himmelsk kollaps

– Anne Bøe

fra samlingen Sinobersol snø (1993)

Jeg, en forteller

Nå er jeg tilbake i Oslo og tilbake på jobb etter en svært begivenhetsrik ferieuke, som etterlot meg mer utmattet enn uthvilt. Først var det fire dager på venninnetur i København, så en dag hjemme, så bare det videre til Bergen og skrivekurs på Skrivekunstakademiet. De fire dagene på SKA var intense og jeg har brukt de siste dagene på å fordøye tankene og intrykkene jeg satt igjen med.

Jeg kommer fra skrivekurset med litt delte følelser. Det var fantastisk å møte så mange andre mennesker som skriver, som skriver bra og som var så hyggelige og interessante å prate med. Det mest lærerike ved hele kurset var alle diskusjonene vi hadde og det å lese andres tekster og høre deres og de andres tanker rundt dem. Flere av de jeg møtte på kurset håper jeg på å fortsette kontakten med.

Likevel var jeg litt nedenfor, kanskje til og med litt såret og lei meg, etter kurset. Jeg hadde en sterk følelse av å bli veid og funnet for lett. Ikke fordi jeg skrev dårlig, men fordi jeg skrev feil type tekst. Jeg fikk et tydelig inntrykk av at kurslederne favoriserte de som var poetiske og svevende og eksperimentelle med språk og form. Min litt mer klassiske fortellende prosa ble ganske raskt forbigått. Jeg fikk riktignok høre at det var godt skrevet, med flyt og driv og at flere fikk lyst til å lese mer av historien, samtidig var det som sagt veldig klart hva som ble regnet som «høyverdig». Da kurslederen kalte teksten min » et skoleeksempel på hvordan en roman skal åpnes», oppfattet jeg det ikke som et kompliment, men mer som en kritikk. (Man er selvsagt ganske sårbar i en sånn situasjon, så kan hende jeg overreagerte, men det var slik det opplevdes da).

Jeg kom hjem litt med halen mellom beina. Min stemme og mine historier var åpenbart ikke egnet til å nå opp til de standardene enkelte måler litteraturen etter. Jeg slikket litt på sårene mine, så begynte jeg å tenke på hvorfor jeg skriver, hva jeg vil skrive og hva slags forfatter jeg vil være.

Jeg beundrer disse forfatterne som først og fremst er opptatt av Litteraturen. Jeg skulle så gjerne vært en av dem, det virker så høyverdig og nærmest edelt å vie livet sitt til Litteraturen. Tenk å ikke bare elske bøker og skriving, men å mene at det er snakk om liv eller død, at litteratur er det viktigste som finnes. Disse forfatterne går løs på språket og de litterære formene med dødsforakt, de søker å tøye, bende, vri og vende fram den perfekte setningen, eller den groteskt uperfekte, det er det samme, så lenge den sier noe nytt, noe sant. Jeg skulle ønske jeg var der, men jeg er bare ikke det. På en måte er det kanskje greit, kanskje livet mitt kommer til å være enklere og greiere fordi jeg har et litt mer avslapphet forhold til det litterære, det er noe jeg kan gå inn og ut av, ikke noe jeg må leve i hele tida.

Så da er det vel bare komme ut av skapet; jeg er en forteller. Jeg er opptatt av språk og form, men når jeg skriver har jeg først og fremst lyst til å fortelle historier. Jeg vil jobbe med språket, språk er tross alt det alle fortellinger består av, og jeg vil gjerne overraske leseren med noen språklige hopp og underfundigheter, og jeg vil gjerne teste ut noen sjangerblandinger. Men det er fortellingen som først og fremst skal fram. Og jeg skriver prosa, prosa som nok innimellom kan berøre det lyriske, men først og fremst er det prosa.

Kanskje er dette grunnen til at jeg søkt meg mot ungdoms- og barnelitteraturen. Der er det liksom greit å ville fortelle spennende og gripende historier. Selv om barne- og ungdomslitteraturen er stappfull av tunge og alvorlige temaer, føler jeg likevel at dette er et felt hvor det går an å slippe seg litt mer løs og ha det gøy. Det er sånn for meg i hvertfall.

I går kveld fikk jeg forresten et fint plaster på såret, en god dose selvbekreftelse. Det var en tekstmelding fra en som akkurat har lest ut ungdomsromanen min, og han brukte ord som «vakker», «rørende» og «veldig bra». Jeg må ha gjort noe riktig og det finnes noen der ute som setter pris på det. Uansett fortsetter jeg å skrive. Skrive slik jeg vil.