I går hadde kjæresten og jeg pizza og film-kveld. Dette er vanligvis noe som foregår i helgene, men ettersom han akkurat kom hjem fra uke på guttetur (aka heimevernsøvelse) så syntes vi det var på sin plass. Pizza er genial mat å lage sammen, særlig fordi det er lett å fordele oppgavene mellom seg. Når vi lager annen mat sammen blir jeg lett irritert fordi jeg synes han gjør ting så sakte, mens han ikke skjønner hvorfor jeg skal stresse, så sier jeg at jeg ikke stresser, jeg er bare innmari kjapp med grønnsakskniven. Men når vi lager pizza er alt bare kos og fryd og gamen.
Denne gangen skulle vi prøve noe helt nytt; nemlig ansjos på pizza. Ansjospizza er mest kjent gjennom amerikansk film, da gjerne som et hat/elsk-objekt. Etter mange år som pizzaelsker tenkte jeg at det var på høy tid å teste ut dette. Litt skuffet konkluderte jeg med ansjos smaker sild. Den er bare litt mindre. Og at det er helt ok på pizza, men ikke supert. Ikke noe veldig nytt og revolusjonerende med andre ord. Det eneste som var litt rart var at ettersom jeg først og fremst forbinder sild med jul, så var det litt som å spise en julepizza. Noe å vurdere når neste julemiddag skal foreberedes?
Alt i alt ble jeg mest fornøyd med den pizzaen vi lagde med ananas og blåmuggost på. Det er nammenam. Lover.
Men angående smaken av jul så passet det ekstra godt at filmen vi så var «Mongoland», filmen der Pia Tjelta kommer hjem til jul i Stavanger for å gjenforenes med Kristoffer Joner, den gangen for lenge siden da de ennå ikke spilte i annenhver film her i landet. Dette er filmen som først ga meg virkelig trua på norsk film, fikk meg til å tenke at Stavangerdialekten er kjempekul og vurdere å flytte til Stavanger for å kunne henge på Cementen. Min kjære hadde aldri sett dette vidunderverket og jeg mente da at det var på høy tid. Så vi så på Mongoland og jeg begynte nesten å glede meg litt til jul, men så kom jeg på at det akkurat har blitt vår og at jeg må glede meg til alt det grønne først.
Rullerusks rablerier 