I dag har jeg valgt en debutbok som jeg akkurat har begynt å lese; Jo fortere jeg går jo mindre er jeg av Kjersti Annesdatter Skomsvold.
Slik er omtalen på Forlaget Oktobers sider:
«Mathea Martinsen har ikke hatt mye med andre mennesker å gjøre. Men noe har hun skjønt: De er ikke som henne. Nå, som gammel, rammes hun av en stor sorg, og hun blir redd for å dø før noen vet at hun har levd. Mathea finner fram brudekjolen igjen, baker pikekyss og går ut blant de andre.»
Denne romanen har fått mye omtale fordi forfatteren er en ung dame som skriver om en gammel dame. Det virker litt underlig på meg, at dette vekker større oppsikt enn hvis man skriver om en person av et annet kjønn, eller en som lever i en annen tid eller i en helt annen kultur. Er liksom alder den mest uoverkommelige av alle barrierer når en forfatter skal sette seg inn i og forsøke beskrive hvordan andre menneskers liv arter seg? Alle vet jo strengt tatt at forfattere bare later som, at det de forteller aldri kan bli fullstendig autentisk. Og hva er egentlig autentisk. Selv når jeg forteller om mitt eget liv, til andre eller til meg selv, så er det fortsatt bare en tolkning. Slik tror jeg at livet mitt er, men det er bare en av mange måter å se det på.
Det er kanskje umulig for en ung person å vite nøyaktig hvordan det er å være gammel. Uansett kan det ha stor verdi å lese et ungt menneskes tanker om hvordan hun tror det kan arte seg å være en gammel kvinne.
Jeg har bare lest de første sidene av Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg. Foreløpig liker jeg det jeg har lest. Bare en ting irriterer meg, og det er navnet Epsilon, mannen til Mathea. Kanskje dukker årsaken til dette navnet opp senere i boka? Det fikk meg i hvertfall til å tenke på en samtale jeg hadde med en venninne der hun klagde over forfattere som på død og liv skulle gi karakterene sine så spesielle og uvanlige navn, noe som bare virket tåpelig og distraherende. Når jeg leser denne boka skjønner jeg hva hun mener. Men jeg skal prøve å ikke holde det mot den.
«Jeg står litt rett opp og ned, mens jeg tenker på treet som faller i skogen. Hvis ingen hører det, har da treet laget lyd, har det i det hele tatt falt. Kanskje er det lurt av meg å falle fra uten vitner. Mens jeg funderer på dette oppdager jeg at det jeg trodde var en brun kvist ved siden av foten min, ikke er en brun kvist likevel. Det er en frosk. Den sitter helt urørlig ved siden av meg, som om den tilhørerer planteriket, og jeg er sikker på at den, som jeg, gjør det av frykt for å dø, det er antakelig knepet dens for ikke å bli spist. Det er sikkert et bra knep, å lure døden ved å ikke synes.»
Når jeg skrev ned dette utdraget merker jeg at jeg virkelig liker språket og den litt humoristiske tonen. Jeg gleder meg til å lese videre i kveld.
Rullerusks rablerier 
3. desember 2009 at 12:08 pm
Eg har lagt merke til tittelen på denne boka, og tenkt at eg skal lese ho bare fordi eg liker tittelen så utruleg godt! Det var spennande å lese litt meir om henne.
3. desember 2009 at 7:42 pm
«De» sier at hun skriver som en dreven forfatter, og at det er ufattelig at hun er debutant. Kanskje fokuset på at hun skriver om en gammel dame har noe med det å gjøre?
3. desember 2009 at 11:24 pm
Bai: Den har fått gjennomgående gode omtaler, så absolutt lurt å sjekke ut. Og jeg anbefaler den jeg og :)
fred: Jeg får av og til en følelse av at så fort du ikke skriver om barndom eller ungdomstid inspirert av din egen så er du en «bemerkelsesverdig uvanlig debutant».
Synes det var gøy å høre debutant Johan Mjønes på Blå for et par uker siden der han sa at han med vilje skrev en debut inspirert av «Sult» om en ung frustrert mann fordi han ville bli en del av denne debutant-tradisjonen :)